Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Under hovedforhandling for Fredrikstad byrett 22. desember 1981 inngikk A og B rettsforlik om at A skulle ha foreldremyndigheten over fellesbarna D, født xx.xx.1972, og S, født xx.xx.1977, og at B skulle ha samværsrett. Da det oppstod problemer med å gjennomføre samværsordningen med D, krevet B i stevning til Fredrikstad byrett at han skulle overta foreldreansvaret for begge barna. Fredrikstad byrett forkastet ved dom 16. juni 1983 Bs krav samtidig som den foretok endringer i hans samværsrett med barna. Etter anke fra B avsa Eidsivating lagmannsrett 26. oktober 1984 dom med slik domsslutning: 1. Byrettens dom stadfestes med den endring at B for tiden ikke gis samværsrett med datteren D. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. Etter hver fungerte også samværet med sønnen dårlig, og B tilskrev dette at A ikke i tilstrekkelig grad motiverte sønnen til samvær. Den 15. mai 1985 krevet han overfor Fredrikstad namsrett at A skulle ilegges en løpende tvangsbot for hver gang samværsretten med sønnen ikke ble respektert. Fredrikstad namsrett avsa 30. oktober 1985 kjennelse med slik slutning: 1. Begjæringen tas ikke til følge. 2. B tilpliktes å betale A saksomkostninger med kr. 2.500,- totusenfemhundrekroner - innen 14 - fjorten - dager. B gjentok sitt krav om løpende tvangsbot, og Fredrikstad namsrett avsa 22. desember 1988 kjennelse ned slik slutning: Bs begjæring av 8. desember 1988 tas ikke til følge. B bærer sakens omkostninger med kr. 700,-. Etter kjæremål fra B avsa Eidsivating lagmannsrett 20. februar 1989 kjennelse med slik slutning: 1. Namsrettens kjennelse stadfestes. 2. Kjæremålet avvises for så vidt gjelder forhold som ikke er omhandlet i namsrettens kjennelse. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A 1.300 - trettenhundre - kroner. 4. Oppfyllelsesfristen for betaling av saksomkostningene for namsretten og lagmannsretten er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Det nærmere saksforhold fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner. B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder blant annet at lagmannsretten har tolket situasjonen feil når den er kommet til at A ikke har vanskeliggjort samværsretten. Heller ikke er gjennomføring av samværsretten umulig. Faktisk gjennomføres uregelmessige samvær med S. A bøyer av under press, og derfor er tvangsmulkt et riktig tiltak for å få gjennomført samværsretten mellom far og barn. Slik forholdene nå er, utsettes barna for psykisk mishandling, og når barnevernsmyndighetene ikke formår å gripe inn og ordne forholdene, er tvangsmulkt fastsatt av retten eneste løsning. B har nedlagt slik påstand: A pålegges å betale en tvangsbot fastsatt av retten, for hver gang samværet ikke blir opprettholdt iflg. dom av 26. oktober 1984 i Eidsivating lagmannsrett. Weekendsamvær med S skal oppfylles med overnatting slik retten har bestemt snarest. Hun skal med alle tilgjengelige midler snarest og senest ved utgangen av måneden få gjennomført samværet mellom D og hennes far. Hun skal skriftlig og muntlig gi ham opplysninger av alle typer om barna. Ta ham med på råd i alle forhold der gjelder barna. Hun idømmes saksomkostninger. Hans utlegg for retten og et honorar på kr 3.000,-. A har tatt til motmæle i kjæremålet og henholdt seg til lagmannsrettens avgjørelse som hevdes å være riktig. Hun bestrider å ha lagt vanskeligheter i veien for farens utøvelse av samværsretten. Når barna er reserverte overfor samvær med sin far, må hun respektere dette. A har nedlagt slik påstand: 1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger for Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: B har kjæret over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets myndighet fremgår da av tvistemålsloven §404, hvoretter utvalget bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift. I det foreforeliggende kjæremål angripes lagmannsrettens bevisbedømmelse og dens konkrete vurdering av om det er grunnlag for å ilegge tvangsmulkt. Disse spørsmål kan utvalget ikke prøve, og kjæremålet blir derfor å avvise. Den kjærende part må ilegges saksomkostninger for utvalget, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Disse settes til 1.000 kroner. Kjennelsen er enstemmig. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
