Rediger Høyesterett: HR-2016-53-U

Fritekst:

<pre style="background-color: white; border: 0"> NORGES HØYESTERETT Den 8. januar 2016 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Utgård, Stabel og Webster i HR-2016-00053-U, (sak nr. 2016/28), straffesak, anke over kjennelse: Den offentlige påtalemyndighet mot A (advokat Fredrik Verling) avsagt slik </pre> <pre style="background-color: white; border: 0"> : (1) Saken gjelder rettslig prøving av vilkårene for utlevering til Tyskland, jf. utleveringsloven § 17. (2) Tyske myndigheter fremmet 20. november 2015 begjæring om utlevering av A, født 00.00.1978. Grunnlaget for begjæringen er at A, som er svensk statsborger, er besluttet pågrepet av tingretten i Hannover siktet for grovt bedrageri. (3) Påtalemyndigheten begjærte ved påtegning 9. desember 2015 til Bergen tingrett kjennelse for at vilkårene for utlevering er til stede. (4) Ved Bergen tingretts kjennelse 10. desember 2015 ble det lagt til grunn at vilkårene for å utlevere A, er til stede. (5) A anket til Gulating lagmannsrett, som 30. desember 2015 avsa kjennelse med slik slutning: "Vilkårene for å utlevere A til Tyskland er ikke til stede." (6) Lagmannsretten la til grunn at vilkårene for utlevering ikke var til stede fordi det ikke forelå tilstrekkelig bevismateriale til at lagmannsretten kunne foreta en selvstendig prøving av om vilkåret skjellig grunn til mistanke er oppfylt, jf. utleveringsloven § 13 nr. 5. 2 (7) Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett. Anken er angitt å gjelde lovanvendelsen og saksbehandlingen. Det er i korte trekk anført at lagmannsretten uriktig har lagt til grunn at det er et absolutt krav etter utleveringsloven § 13 nr. 3, jf. nr. 5 at umiddelbart bevismateriale og underdokumentasjon må vedlegges en utleveringsbegjæring. Videre har lagmannsretten begått saksbehandlingsfeil ved at den ikke utsatte saken og innhentet det materialet den mente var nødvendig for å ta stilling til begjæringen. (8) Det er nedlagt slik påstand: "1. Gulating lagmannsretts kjennelse 30.12.2015 oppheves." (9) A har tatt til motmæle, og påstått anken forkastet. Det er i korte trekk anført at lagmannsretten korrekt har lagt til grunn at utleveringsbegjæringen må vedlegges ytterligere bevis som viser at det foreligger skjellig grunn til mistanke. Det kan, sett hen til tidspresset som foreligger i en sak som den foreliggende, ikke utgjøre en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke utsatte saken og innhentet ytterligere dokumentasjon – en slik plikt må i dette tilfellet påligge påtalemyndigheten, jf. utleveringsloven § 14 nr. 2. (10) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at saken gjelder en videre anke, og Høyesteretts kompetanse er begrenset i samsvar med straffeprosessloven § 388. Anken er angitt å gjelde lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling. Utvalget kan ikke prøve lovanvendelsen, men oppfatter anken på dette punkt slik at den i realiteten gjelder lagmannsrettens generelle lovforståelse. Dette kan Høyesterett prøve. (11) Utleveringsbegjæringen bygger på utleveringsloven § 10 nr. 2, som lyder slik: "I andre tilfelle kan utlevering skje når det i samsvar med lovgivningen i den fremmede stat er avsagt beslutning om pågripelse eller fengsling eller annen beslutning som har samme virkning og som bygger på en vurdering av om vedkommende er skyldig i lovbruddet. Utlevering må i disse tilfelle ikke skje med mindre man finner at det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig." (12) Lagmannsretten har korrekt forstått bestemmelsen slik at den pålegger retten en plikt til å foreta en selvstendig vurdering av hvorvidt det foreligger skjellig grunn til mistanke. (13) Det følger av § 13 nr. 3 at det ved begjæring om utlevering til rettsforfølgning skal vedlegges original eller bekreftet avskrift av pågripelsesbeslutning eller annen beslutning som er utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning og som forutsetter at det er skjellig grunn til mistanke mot vedkommende for den straffbare handling. Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at et slikt dokument, i form av arrestordre datert 28. august 2015 fra den lokale domstol i Hannover, er fremlagt. (14) Lagmannsretten har imidlertid bygget sin avgjørelse på utleveringsloven § 13 nr. 5, der det heter: "Når ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat, skal det i tilfelle vedlegges slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham." 3 (15) Om dette sier lagmannsretten at siden det ikke er fremlagt noen form for bevismateriale fra straffesaken i Tyskland, er det ikke mulig for en norsk domstol å foreta en reell prøving av om vilkåret skjellig grunn til mistanke er oppfylt. Lagmannsretten har ut fra dette lagt til grunn at "så lenge en bare har pågripelsesbeslutningen fra tyske myndigheter, og ikke noe bevismateriale slik utleveringsloven § 10 nr. 2 forutsetter, kan det ikke foretas en selvstendig reell prøving av om vilkåret skjellig grunn til mistanke er oppfylt". (16) Utvalget oppfatter at lagmannsretten med dette mener at loven er slik å forstå at det alltid må kreves slik ytterligere dokumentasjon. Dette er ikke en riktig rettslig forståelse. (17) I Ot.prp. nr. 30 (1974-75) side 40 heter det at dette er en adgang for retten til å kreve ytterligere bevis når den ikke finner det fremlagte materialet uttømmende, men at det ikke er ment å være den normale fremgangsmåte. Utvalget viser her til Rt. 2009 side 594 avsnitt 31–38, se særlig avsnitt 31, 32 og 34. Det samme fremgår av Rt. 2014 side 680 avsnitt 11 med videre henvisning til blant annet Rt. 2010 side 40 avsnitt 22–24. I avsnitt 26 forutsettes at retten må foreta en selvstendig vurdering, men at avgjørelsen "fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen". (18) Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves. (19) Kjennelsen er enstemmig. S L U T N I N G : Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Ingse Stabel Karl Arne Utgård Bergljot Webster (sign.) (sign.) (sign.) Riktig utskrift: </pre> [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt