1 rad lagres for denne siden
| Field | Felttype | Value |
|---|
| Instans | String | Høyesterett - Kjennelse |
| Dato | Date | 2001-11-16 |
| Publisert | String | HR-2000-01511 - Rt-2001-1476 (269-2001) |
| Stikkord | Liste over String, skilletegn: , | Strafferett • Veitrafikkrett • Fartsovertredelse • Laserfartsmåling • Straffutmåling |
| Sammendrag | Text | Saken gjaldt straffutmåling for fartsovertredelse. Spørsmålet var om resultatet av en hastighetsmåling som var gjort med en laserfartsmåler kunne legges til grunn.
Ved en fartskontroll utenfor X 6. februar 1999, på et sted hvor fartsgrensen var 80 km/t, ble hastigheten av As bil målt til 143 km/t. A erkjente at han hadde kjørt for fort, men bestred at han hadde kjørt i 143 km/t.
Lagmannsretten kom til at det var "solid overvekt av sannsynlighet" for at fartsmålingen var riktig, men at det var tilveiebrakt slik "rimelig tvil om påliteligheten av målingen", at den ikke kunne legges til grunn. Blant annet på bakgrunn av As egen forklaring fant lagmannsretten det "bevist utenfor rimelig tvil" at han hadde holdt en fart på 120 km/t og dømte ham for dette til en bot på kr 5.000, subsidiært 15 dagers fengsel.
Høyesteretts flertall (4) forkastet påtalemyndighetens anke. På det sted hvor målingen var gjennomført, hadde veien en slak S-form. Høyesterett kom til at det var mest sannsynlig at operatøren - i strid med Justisdepartementets instruks for bruk av laserfartsmåler og den brukerveiledning som er utarbeidet i henhold til denne - hadde fulgt bilens bevegelse ved gjennomføringen av målingen.
Under henvisning til avgjørelsen i [[Rt-1998-21]] la Høyesterett til grunn at når apparatet ikke hadde vært holdt i ro, var "utgangspunktet" at målingen ikke kunne benyttes. I tillegg til at måleapparatet ikke hadde vært holdt i ro, var siktekontroll ikke gjennomført på kontrollstedet og med bruk av støtte slik brukerveiledningen krever. Etter brukerveiledningen skulle "display"-kontroll gjennomføres hver halve time. I loggen var det angitt at dette var gjort, men etter de opplysninger som forelå, kunne dette ikke ha vært gjennomført. På bakgrunn av bruddenes karakter og omfang, fant flertallet at målingen ikke kunne legges til grunn.
Mindretallet var enig i at dersom apparatet ikke var holdt i ro, må "utgangspunktet" være at måleresultatet ikke kunne benyttes, men fremholdt at dette åpnet for en nærmere vurdering. Under henvisning til de sakkyndiges uttalelser fant mindretallet ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at påtalemyndigheten ikke hadde oppfylt de beviskrav som må stilles. Dissens: 4-1 |
| Saksgang | Text | Kristiansand byrett saknr 1999-2136 M - Agder lagmannsrett [[LA-2000-719]] M - Høyesterett HR-2000-01511, straffesak, anke |
| Parter | Text | Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Marit Bakkevig) mot [A-mann] (advokat Erling O. Lyngtveit) |
| Forfatter | Liste over Page, skilletegn: , | Skoghøy • Rieber-Mohn • Gjølstad • Dolva • Dissens: Aarbakke |
| Lovhenvisninger | Wikitext | Veitrafikkloven (1965) §31, §6
|
