HR-2000-1511 - Rt-2001-1476

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	2001-11-16
Publisert:	HR-2000-01511 - Rt-2001-1476 (269-2001)
Stikkord:	Strafferett, Veitrafikkrett, Fartsovertredelse, Laserfartsmåling, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt straffutmåling for fartsovertredelse. Spørsmålet var om resultatet av en hastighetsmåling som var gjort med en laserfartsmåler kunne legges til grunn. Ved en fartskontroll utenfor X 6. februar 1999, på et sted hvor fartsgrensen var 80 km/t, ble hastigheten av As bil målt til 143 km/t. A erkjente at han hadde kjørt for fort, men bestred at han hadde kjørt i 143 km/t. Lagmannsretten kom til at det var "solid overvekt av sannsynlighet" for at fartsmålingen var riktig, men at det var tilveiebrakt slik "rimelig tvil om påliteligheten av målingen", at den ikke kunne legges til grunn. Blant annet på bakgrunn av As egen forklaring fant lagmannsretten det "bevist utenfor rimelig tvil" at han hadde holdt en fart på 120 km/t og dømte ham for dette til en bot på kr 5.000, subsidiært 15 dagers fengsel. Høyesteretts flertall (4) forkastet påtalemyndighetens anke. På det sted hvor målingen var gjennomført, hadde veien en slak S-form. Høyesterett kom til at det var mest sannsynlig at operatøren - i strid med Justisdepartementets instruks for bruk av laserfartsmåler og den brukerveiledning som er utarbeidet i henhold til denne - hadde fulgt bilens bevegelse ved gjennomføringen av målingen. Under henvisning til avgjørelsen i Rt-1998-21 la Høyesterett til grunn at når apparatet ikke hadde vært holdt i ro, var "utgangspunktet" at målingen ikke kunne benyttes. I tillegg til at måleapparatet ikke hadde vært holdt i ro, var siktekontroll ikke gjennomført på kontrollstedet og med bruk av støtte slik brukerveiledningen krever. Etter brukerveiledningen skulle "display"-kontroll gjennomføres hver halve time. I loggen var det angitt at dette var gjort, men etter de opplysninger som forelå, kunne dette ikke ha vært gjennomført. På bakgrunn av bruddenes karakter og omfang, fant flertallet at målingen ikke kunne legges til grunn. Mindretallet var enig i at dersom apparatet ikke var holdt i ro, må "utgangspunktet" være at måleresultatet ikke kunne benyttes, men fremholdt at dette åpnet for en nærmere vurdering. Under henvisning til de sakkyndiges uttalelser fant mindretallet ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at påtalemyndigheten ikke hadde oppfylt de beviskrav som må stilles. Dissens: 4-1
Saksgang:	Kristiansand byrett saknr 1999-2136 M - Agder lagmannsrett LA-2000-719 M - Høyesterett HR-2000-01511, straffesak, anke
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Marit Bakkevig) mot [A-mann] (advokat Erling O. Lyngtveit)
Forfatter:	Skoghøy, Rieber-Mohn, Gjølstad, Dolva, Dissens: Aarbakke
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §31, §6

Dommer Skoghøy: Ankesaken gjelder straffutmåling for fartsovertredelse. Det sentrale spørsmål i saken er om resultatet av en hastighetsmåling som er gjort med en laser fartsmåler, skal legges til grunn.

Utrykningspolitiet foretok 6. februar 1999 en stasjonær hastighetskontroll med laser fartsmåler LTI 20.20 TS/KM-S på E-18 ved X i Y. Fartsgrensen på målestedet er 80 km/t. Ved kontrollen ble vestgående trafikk mot Y sentrum kontrollert.

En av de som ble tatt for hastighetsoverskridelse i denne kontrollen, var A. Han passerte målestedet kl. 21.59. I en avstand av 168,3 meter ble hastigheten av hans bil - en BMW 318 personbil - målt til 143 km/t. A erkjente at han hadde kjørt for fort, men bestred at hastigheten var 143 km/t.

Y politidistrikt tok 6. desember 1999 ut tiltale for Kristiansand byrett, og 1. mars 2000 avsa byretten dom med slik domsslutning:

«1. A, fnr. *.*.1945 - - - - -, dømmes for en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §6 andre ledd.

Forholdet fant sted den 6. februar 1999.

Straffen settes til fengsel i 21 - tjueen - dager.

2. A pålegges å betale saksomkostninger til staten med kroner 15.000,- - femtentusen - innen to uker etter forkynnelse av denne dommen.»

Ved straffutmålingen la byretten resultatet av hastighetsmålingen til grunn.

A påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt straffutmålingen.

Ved dom av 1. november 2000 kom lagmannsretten til at det var «solid overvekt av sannsynlighet for at fartsmålingen er riktig», men at det var tilveiebrakt slik «rimelig tvil om påliteligheten av målingen» at den ikke kunne legges til grunn. A hadde selv ikke utelukket at han kunne ha kjørt i 120 km/t, og etter lagmannsrettens syn måtte det «anses bevist utenfor rimelig tvil» at han hadde holdt en slik fart. Lagmannsrettens dom har denne domsslutning:

«I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til en bot på kr 5.000,- - femtusen - subsidiært fengsel i 15 - femten - dager, og at saksomkostninger ikke idømmes.»

Side:1477

Det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.

Påtalemyndigheten har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen.

Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt professor Börje Forssell, dr. scient. Jan Tore Malmo og overingeniør Jarle Gran. I tillegg til at de har avgitt skriftlige erklæringer, møtte de under ankeforhandlingen og avgav muntlige forklaringer.

Alle tre oppnevnte sakkyndige var også oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. For byretten ble de avhørt som sakkyndige vitner.

Ankesaken har for Høyesterett vært behandlet sammen med ankesak 2000/504 (Rt-2001-1467) med de samme rettsoppnevnte sakkyndige.

Aktor har gjort gjeldende at de brudd som måtte være begått på Justisdepartementets instruks av 27. mars 1996 for bruk av laser fartsmåler og den brukerveiledning som i henhold til denne instruksen er fastsatt for laser fartsmåler LTI 20.20 TS/KM-S, ikke kan ha hatt noen betydning for måleresultatet. Fartsmåleren har vært kontrollert. Det er ikke noen feil ved denne. Da farten på As bil ble kontrollert, var det bare hans bil som var i målesonen, og det kan ikke være noe annet enn farten på hans bil måleren har registrert. Den tvil som er til stede om fartsmålingens riktighet, er av teoretisk art. Aktor har på dette grunnlag nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom oppheves.

Forsvareren har anført at det ved gjennomføringen av fartsmålingen er begått flere brudd på instruksen for bruk av laser fartsmålere og brukerveiledningen. For det første er det kontrollsted som ble valgt, ikke optimalt. På kontrollstedet er det en sving på vegen og to kjørefelt i hver retning. På grunn av vinkelen mellom laserstrålene og bilens kjøreretning har bilen i løpet av måletiden beveget seg sidelengs i målesonen. Siden fartsmålingen er blitt godkjent av apparatet, kan operatøren ikke ha holdt apparatet i ro, men må ha fulgt bilen med dette. Dette kan i alle fall ha vært tilfellet. For det andre har siktekontroll av apparatet ikke vært gjennomført på kontrollstedet, men ved tjenestestart utenfor Politihuset i Y. For det tredje har siktekontroll vært gjennomført uten bruk av støtte. For det fjerde har det ikke vært foretatt «display»-kontroll hver halvtime slik brukerveiledningen krever. Under henvisning til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1998-21 har forsvareren på denne bakgrunn gjort gjeldende at måleresultatet ikke kan legges til grunn. Han har nedlagt påstand om at anken forkastes.

Jeg har kommet til at anken ikke kan tas til følge.

Spørsmålet om hvilken fart A holdt da han ble tatt i hastighetskontroll ved X i Y 6. februar 1999, hører under straffespørsmålet, idet det er på det rene at det foreligger en straffbar overtredelse av fartsgrensen. Dette innebærer at Høyesterett ikke bare kan prøve lovanvendelsen, men også bevisbedømmelsen.

Ved avgjørelsen av hvilken fart A hadde, må rimelig tvil komme tiltalte til gode, jf. Høyesteretts kjennelse av i dag i sak 2000/504 (Rt-2001-1467).

Hastighetsmåling med laser fartsmåler ble tatt i bruk i Norge i 1994. Såfremt apparatet blir brukt av kompetent personell på foreskreven måte, har det en høy grad av pålitelighet. Hvis laserapparatet i enhver henseende er riktig brukt og kontrollert, og det heller ikke foreligger andre omstendigheter som kan reise tvil om målingens pålitelighet,

Side:1478

må utgangspunktet derfor være at måleresultatet legges til grunn, jf. Høyesteretts avgjørelse i Rt-1998-21 og kjennelse av i dag i sak 2000/504.

For at en hastighetsmåling som er gjennomført med laser fartsmåler, skal kunne benyttes med en slik grad av troverdighet, må det imidlertid stilles krav om at apparatet har vært brukt av kompetent personell, og at de regler som er fastsatt for bruk av slike apparater, har vært fulgt. Som Høyesterett har fremholdt i Rt-1998-21, må det «de begrensninger som instruksen fastsetter for bruk av slike apparater, ... anses som rettssikkerhetsgarantier», og som følge av dette bør «instruksbrudd som ikke er bagatellmessige, normalt ... føre til at målingen ikke kan benyttes» (side 25-26). De krav Høyesterett her stiller, går ut over kravet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.

I den foreliggende sak foreligger det flere brudd på Justisdepartementets instruks av 27. mars 1996 for bruk av laser fartsmåler og den brukerveiledning som i henhold til denne instruksen er fastsatt for laser fartsmåler LTI 20.20 TS/KM-S.

Måling med laser fartsmåler tar 0,34 sekunder, og på denne bakgrunn er det i instruksen punkt 3.2 fastsatt:

«Under måling skal apparatet holdes i ro.»

Dette er forklart nærmere i brukerveiledningen punkt 6.1.4:

«På målestedet bør måleobjektene bevege seg tilnærmet rett mot, eller fjerne seg tilnærmet rett fra, operatøren. Vinkelen mellom laserstrålen og kjøretøyets bevegelsesretning må alltid være så liten at målingen kan gjennomføres uten at apparatet må beveges under målesekvensen, jf. krav om at apparatet må holdes absolutt i ro under målingen, pkt. 6.3.

Selv om måletiden er kort (0,34 sek) vil kjøretøyet nødvendigvis tilbakelegge en strekning. Strekningens lengde er betinget av kjøretøyets hastighet.

...

Fra operatørens posisjon bør man ha minst mulig vinkel mellom kjøretøyets fartsretning og laserstrålen.»

I brukerveiledningen punkt 6.3 er det blant annet fastsatt:

«Det er ikke tillatt å bevege apparatet for at siktepunktet skal følge kjøretøyet under målesekvensen, jf. pkt. 6.1.4.

Det er et absolutt krav at apparatet holdes i ro under målingen (0,3 sek.).»

Vegbanen på målestedet ved X i Y består av to østgående og to vestgående kjørefelt med en slak S-form. Mellom øst- og vestgående kjørefelt er det en midtrabatt med autovern. Ved kontrollen ble vestgående trafikk kontrollert. Operatøren var plassert slik at de biler som ble kontrollert, kom mot operatøren.

Etter forespørsel fra påtalemyndigheten foretok overingeniør Jarle Gran 11. oktober 2000 rekonstruksjon av fartsmålingen på målestedet. Til stede var aktor og forsvarer for byretten og lagmannsretten, de to øvrige rettsoppnevnte sakkyndige og laseroperatøren. I rapporten fra rekonstruksjonen oppsummerer overingeniør Gran resultatene av rekonstruksjonen slik:

Side:1479

«Det er gjennomført oppmålinger av relativ sideveis forskyvning mellom laserstråle og kjøretøyfront basert på to ulike scenarier. Det ene gikk ut på at kjøretøyet befant seg midt i høyre kjørefelt og det andre ble utført etter anvisning fra laseroperatør og øvrige polititjenestemenn. Her ble det lagt til grunn en mindre sideveis forskyvning enn om fartsmåleren lå midt i høyre kjørefelt. Den relative sideveis forskyvning var henholdsvis ca 75 og 70 cm.

Den relative sideveisforskyvningen ble ikke fullt ut gjennomført i hastighetsmålingene. Men målingene viste at det sannsynligvis har vært en bevegelse av fartsmåleren i måleøyeblikket for å få til måleresultatet hvis man leger til grunn en sideveis forskyvning på 80 cm og at første puls traff midt på kjøretøyets kjennemerke.

Valget av målested synes ikke å være ideell nettopp pga. at man på deler av strekningen må følge kjøretøyets kjøreretning, selv om det ved første øyekast kan synes som om vinklene er relativt små.»

Som det fremgår, må det legges til grunn som mest sannsynlig at apparatet var i bevegelse under målingen. Dette støttes også av den forklaring som laseroperatøren avgav for byretten. Det fremgår av byrettens dom at han under hovedforhandlingen har forklart at «tiltaltes bil kom vesentlig fortere enn de andre, og at han ikke fikk siktet inn bilen med en gang». Siden operatøren hadde problemer med å sikte inn bilen, er det nærliggende at han under gjennomføringen av målingen fulgte bilens bevegelse. På dette punkt skiller denne saken seg fra ankesak 2000/504 (Rt-2001-1467).

I tillegg til at måleapparatet ikke har vært holdt i ro under målingen, er siktekontroll ikke gjennomført i samsvar med kravene i brukerveiledningen. Det fremgår av brukerveiledningen punkt 5.1 at siktekontroll skal gjennomføres «ved kontroll start» og «kontroll slutt», og slik veiledningen er utformet, må den forstås slik at siktekontroll skal gjennomføres på kontrollstedet. Etter brukerveiledningen punkt 5.5 skal apparatet ved gjennomføringen av siktekontrollen «støttes med anlegg mot fast underlag eller settes på et stødig stativ». I dette tilfellet er siktekontroll gjennomført uten støtte og ved tjenestestart utenfor Politihuset i Y.

Etter brukerveiledningen punkt 5.1 skal «display»-kontroll blant annet gjennomføres «hver halve time» under kontrollen. Det fremgår av den logg operatøren har ført, at han foretok «display»-kontroll kl. 21.40, altså 19 minutter før As fart ble målt. Ifølge loggen ble neste «display»-kontroll gjennomført kl. 22.10. Etter det som er opplyst, ble det etter at A var blitt stoppet, foretatt promillekontroll av ham. Deretter ble han kjørt fra stoppost til kontrollpost, og da han kom til kontrollposten, stod fortsatt resultatet av fartsmålingen i «displayet». Etter at det er foretatt «display»-kontroll, slettes resultatet av fartsmålingen, og som følge av dette kan «display»-kontroll ikke ha vært gjennomført da A kom til kontrollposten. På bakgrunn av det som er opplyst om hvordan man må kjøre for å komme fra stopp- til kontrollpost, finner jeg det klart at det ikke kunne ha vært gjennomført «display»-kontroll kl. 22.10. Den neste bil som ble tatt for fartsoverskridelse, ble målt kl. 22.36. Før dette tidspunkt må «display»-kontroll ha vært gjennomført.

De brudd som i dette tilfellet er begått på instruksen for bruk av laser fartsmåler og brukerveiledningen, har etter min oppfatning en slik karakter og et slikt omfang at måleresultatet må tilsidesettes. Ved denne

Side:1480

vurderingen legger jeg størst vekt på det forhold at apparatet sannsynligvis har vært i bevegelse under målingen.

Kravet om at lasermåleren ikke skal følge objektet, men holdes i ro under målingen, er satt for å sikre et pålitelig måleresultat. På denne bakgrunn har Høyesterett i Rt-1998-21 uttalt at dersom apparatet ikke har vært holdt i ro, er «utgangspunktet» at målingen ikke kan benyttes (side 26).

Overingenør Gran og professor Börje Forssell har i den foreliggende sak konkludert med at selv om apparatet har vært i bevegelse, vil det måleresultat som er oppnådd, likevel være tilstrekkelig pålitelig, mens dr. scient. Jan Tore Malmo har uttalt at hvilken betydning en bevegelse av måleapparatet kan ha hatt for måleresultatet, ikke lar seg analysere i ettertid.

På bakgrunn av de sakkyndiges forklaringer finner jeg å måtte legge til grunn at sannsynligheten for at bevegelsen av apparatet i dette tilfellet har hatt innvirkning på måleresultatet, er liten, men at dette ikke kan utelukkes. Ved gjennomføring av hastighetskontroll med lasermålere, er det viktig at det ikke skal kunne reises tvil om riktigheten av måleresultatet. Justisdepartementets instruks for bruk av lasermålere og brukerveiledningen stiller derfor strenge krav til hvordan hastighetsmåling med slike apparater skal gjennomføres, for at det skal kunne oppnås en godkjent måling. Kravet om at apparatet skal holdes i ro under målingen, er etter min mening av så sentral betydning for å sikre et udiskutabelt resultat at et brudd på dette normalt må medføre at måleresultatet ikke kan benyttes.

I dette tilfellet kommer i tillegg til at apparatet har vært i bevegelse, de øvrige brudd på brukerveiledningen. Av hensyn til påliteligheten av fartsmålinger med laserapparater er det viktig at de krav som instruksen og brukerveiledningen stiller, blir overholdt. For at disse ikke skal bli undergravd i praksis, må brudd som ikke kan anses som bagatellmessige, tillegges konsekvenser. Etter min mening er det særlig grunn til å reagere på at opplysningen i loggen om at det ble gjennomført «display»-kontroll kl. 22.10, ikke er riktig. Selv om de brudd på instruksen og brukerveiledningen som her har funnet sted, neppe kan ha virket inn på resultatet, finner jeg på bakgrunn av bruddenes karakter og omfang at lasermålingen ikke kan legges til grunn.

Lagmannsretten har blant annet på grunnlag av domfeltes egen forklaring funnet det «bevist utenfor rimelig tvil» at domfelte holdt en fart på 120 km/t, og på denne bakgrunn fastsatt straffen til en bot på kr 5.000, subsidiært 15 dager fengsel. Denne straffutmålingen er jeg enig i.

Anken må etter dette forkastes.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Aarbakke: Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke bør tas til følge, slik at det fastsettes en ubetinget fengselsstraff. Da jeg er i mindretall, går jeg imidlertid ikke inn på den nærmere fastsettelse av straffen.

Side:1481

Som førstvoterende legger jeg til grunn at det foreligger brudd på instruksen og brukerveiledningen for bruk av laser fartsmåler. Jeg legger også til grunn den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Rt-1998-21, at når måleren ikke var holdt i ro, er «utgangspunktet» at måleresultatet ikke kan benyttes. Men dette åpner for en nærmere vurdering. Ved denne vurderingen finner jeg grunn til å legge avgjørende vekt på uttalelser fra to av de rettsoppnevnte sakkyndige i saken, professor Börje Forssell og overingeniør Jarle Gran. Den sistnevnte har med tilslutning fra den førstnevnte konkludert slik:

«Selv om det sannsynligvis har vært en liten bevegelse av fartsmåleren i måleøyeblikket vil ikke konsekvensen av en slik bevegelse hatt innflytelse på måleresultatet. Man kan dermed med høy grad av sikkerhet fastslå at måleresultatet representerer kjøretøyets hastighet.»

Den tredje sakkyndige, dr. scient. Jan Tore Malmo, har kommet til at fartsmålingen «ikke [er] gjennomført på betryggende måte», «idet instrumentet ikke kan ha vært holdt i ro under målingen». Han har uttalt at hvilken «betydning dette kan ha hatt for måleresultatet lar seg ikke analysere i ettertid» i mangel av tilleggsinformasjon, som ikke er tilgjengelig. Dette gir etter min mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at påtalemyndigheten ikke har oppfylt det beviskrav som må stilles.

Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende dommer Skoghøy.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

Anken forkastes.