Sideverdier for «HR-2000-32 - Rt-2000-959»
«Hoyesterett»-verdier
1 rad lagres for denne siden| Field | Felttype | Value |
|---|---|---|
| Instans | String | Høyesterett - Dom |
| Dato | Date | 2000-06-14 |
| Publisert | String | HR-2000-00032 - Rt-2000-959 (220-2000) |
| Stikkord | Liste over String, skilletegn: , | (Fekene-dommen) • Odelsrett • Skjønnsprosess • Etteroppgjør |
| Sammendrag | Text | Saken gjaldt spørsmål om en åsetesarvings salg av en del av eiendommen hadde gitt en «monaleg vinst» etter Odelsloven (1974) § 57, slik at de øvrige arvinger kunne kreve etteroppgjør. For Høyesterett gjaldt saken tre spørsmål: (1) Skulle lagmannsretten ha avvist begjæringen om overskjønn som et for sent inngitt kjæremål. Høyesterett viste her til Skjønnsprosessloven (1917) § 26 og bemerket at retten skulle avsi kjennelse om at skjønnet ble nektet fremmet dersom de materielle forutsetninger for å fremme skjønnet ikke var oppfylt. En slik kjennelse angripes ved kjæremål. Betingelsen i Odelsloven (1974) § 57 om at salget hadde gitt "monaleg vinst" var plassert sammen med andre betingelser for at skjønnet skulle fremmes. Denne betingelsen måtte avgjøres ved et skjønn som langt på vei ville inneholde de samme vurderinger som det etterfølgende skjønn om størrelsen på etteroppgjørsbeløpet. Det ville da være en helt utilstrekkelig ordning dersom herredsrettens avgjørelse om ikke å ta kravet om etteroppgjør til følge skulle være gjenstand for kjæremål til lagmannsretten. Etter dette kom Høyesterett til at lagmannsretten korrekt hadde unnlatt å avvise overskjønnsbegjæringen. (2) Tilsa Erik Fekenes anførsel om at det solgte areals reguleringsmessige status og karakter at Odelsloven (1974) § 57 overhodet ikke fikk anvendelse. Heller ikke denne anførsel førte frem. Høyesterett uttalte at det avgjørende måtte være at åsetesarvingen hadde overtatt eiendommen til rimelig pris etter Odelsloven (1974) § 56, og ikke om det i ettertid kunne gjøres gjeldende at hele eller deler av eiendommen burde vært unntatt fra en slik taksering. (3) Det tredje spørsmål gjaldt lagmannsrettens rettsanvendelse ved behandlingen av kravet til "monaleg vinst" i Odelsloven (1974) § 57. Lagmannsrettens hovedbegrunnelse for at det ikke var oppnådd vesentlig gevinst var at det måtte legges vesentlig vekt på at salget innebar at Fekene mistet de årlige festeavgifter på ca. kr 77.000. Høyesteretts flertall (3) bemerket at etteroppgjørsbestemmelsen i § 57 skal ivareta medarvingenes interesse. Det naturlige utgangspunkt ved beregningen måtte derfor være den pris som ble lagt til grunn, og som kom disse arvingene til gode, da eiendommen ble overtatt ved åsetestakst. Det ble videre uttalt at § 57 etter sin ordlyd var en objektiv regel som ikke var begrenset til misbrukstilfellene. Selgerens etterfølgende anvendelse av kjøpesummen kunne vanskelig tillegges særlig vekt for spørmålet om han hadde oppnådd en "monaleg vinst". Etter dette ble lagmannsrettens overskjønn opphevet som følge av uriktig rettsanvendelse. Mindretallet (2) stemte for at overskjønnet ble stadfestet. Mindretallet uttalte at forutsetningene for arveoppgjøret ikke ble endret ved at Erik Fekene solgte området for et beløp tilsvarende verdien av festeavtalene. Gevinsten ble høstet allerede ved overtakelsen av åseteseiendommen. Salget ga ham ingen gevinst, men den gevinst som han hadde fått i form av festeavgifter ble gjennom salget erstattet av den kapitaliserte verdien av kontraktene. Dette kunne ikke utløse noe etteroppgjør etter § 57. Dissens: 3-2 |
| Saksgang | Text | Hallingdal herredsrett nr. 1997-00102 D - Borgarting lagmannsrett [[LB-1998-2868]] B/02 - Høyesterett HR-2000-00032, nr. 349/1999 |
| Parter | Text | 1. Odd Fekene, 2. Ellen Marie Wøllo, 3. Bjarne Fekenes dødsbo, 4. Randi Jahrens dødsbo (advokat Rolf B. Nybakk) mot Erik Fekene (advokat Wilfred Rohde Garder - til prøve) |
| Forfatter | Liste over Page, skilletegn: , | Flock • Aasland • Holmøy • Mindretall: Bruzelius • Lund |
| Lovhenvisninger | Wikitext | Skjønnsprosessloven (1917) §26, §26, §2, §38, Odelsloven (1974) §56, §51, §56, §5, §57, Tvistemålsloven (1915) §137, §172, §180, Veglova (1963) §53, Bygningsloven (1965) §25, Servituttlova (1968) §5, §6, §7 |