Sideverdier for «HR-2002-63 - Rt-2002-785»
«Hoyesterett»-verdier
1 rad lagres for denne siden| Field | Felttype | Value |
|---|---|---|
| Instans | String | Høyesterett - Dom |
| Dato | Date | 2002-06-11 |
| Publisert | String | HR-2002-00063 - Rt-2002-785 (164-2002) |
| Stikkord | Liste over String, skilletegn: , | Strafferett • Seksualforbrytelse • Straffutmåling |
| Sammendrag | Text | Saken gjaldt straffutmåling for seksualforbrytelse mot en mindreårig jente og spørsmål om oppreisning for ikke-økonomisk skade. A var domfelt for å ha hatt minst 10 samleier med B, som var 13 år og 9 måneder da det seksuelle forholdet tok til. Selv manglet A få dager på å vare fylt 20 år første gangen de to hadde samleie. Høyesteretts flertall (4) kom til at av fengselsstraffen på 1 år, burde straffen utan vilkår være på 30 dager. Det ble vist til de to hadde vært kjærastar i lang tid og at aldersforskjellen ikke var stor. Utgangspunktet i disse sakene der krenkede var under 14 år på gjerningstiden, må være at det ikke kan gis dom helt ut på vilkår. Det var ein forutsetning med klare regler, selv om det i enkelttilfeller kunne sies ikke å være forskjell på om den krenkede er litt over eller litt under 14 år. Et slikt utgangspunkt kan ikke stilles opp der krenkede er over 14 år på gjerningstidspunktet. At domfelte og krenkede var nær opp til å være jevne i alder og utvikling, jf. Straffeloven (1902) § 195 fjerde ledd, vil være et moment i straffutmålingen, som også kan gi grunnlag for at dommen helt ut blir gitt på vilkår. Det ble uttalt at det ikke er noe i den allmenne utviklingen som pekar i retning strengere praksis enn før, i disse sakene. Det ble lagt vekt på at det var et relativt langvarig kjæresteforhold, at dette forholdet var kjent og akseptert i omgivelsene og at det ikke var grunnlag for å karakterisere det som utnytting. I motsetning til lagmannsretten, som hadde tilkjent 15.000 kroner i oppreisning, kom Høyesterett enstemmig til at det ikke var grunn til å gi oppreisning, jf. at Skadeserstatningsloven (1969) § 3-5 er en kan-regel. Et sentralt siktemål med Straffeloven (1902) § 195 er å verne den mindreårige, og det kunne da ikke være avgjørende at samleiet skjedde frivillig. Det sentrale måtte være at det var snakk om et langvarig kjæresteforhold, og at det ikke forelå noe utnytting fra A sin side. Ut fra dette måtte det være tilstrekkelig at det gjennom straffereaksjonen ble reagert mot at A hadde handlet urett i forhold til B. Mindretallet (1) mente at hele straffen burde gis på vilkår. Det ble vist til at det var snakk om et kjærlighetsforhold som varte over tid, som var kjent og akseptert av omgivelsene og som allerede hadde vært fast etablert i lengre tid da det utviklet seg til et seksuelt forhold. I tillegg ble det lagt vekt på at straffeskjerpelsen i senere tid for seksuelle overgrep mot barn ikke har adresse til slike forhold som her. Det var heller ikke noe i den samfunnsmessige utviklingen som pekte i den retningen. Tvert imot var det godtatt større forskjeller enn før i alder og utvikling, jf. fjerde ledd i §§ 195 og 196. Mindretallet var også uenig i at skillet ved alder 14 år bør være så avgjørende som det førstvoterende mente. Dissens: 4-1 |
| Saksgang | Text | Sunnfjord herredsrett saknr 2000-00735 - Gulating lagmannsrett [[LG-2001-716]] - Høyesterett HR-2002-00063, straffesak, anke |
| Parter | Text | A (advokat Berit Reiss-Andersen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Yngve Johs. Andersen) |
| Forfatter | Liste over Page, skilletegn: , | Utgård • Stang Lund • Bruzelius • Aasland • Dissens: Lund |
| Lovhenvisninger | Wikitext | Straffeloven (1902) §195, §196, §52, §53, §54, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Endringslov til straffeloven (seksuallovbrudd) (2000) |