HR-2002-63 - Rt-2002-785

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-06-11
Publisert:	HR-2002-00063 - Rt-2002-785 (164-2002)
Stikkord:	Strafferett, Seksualforbrytelse, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt straffutmåling for seksualforbrytelse mot en mindreårig jente og spørsmål om oppreisning for ikke-økonomisk skade. A var domfelt for å ha hatt minst 10 samleier med B, som var 13 år og 9 måneder da det seksuelle forholdet tok til. Selv manglet A få dager på å vare fylt 20 år første gangen de to hadde samleie. Høyesteretts flertall (4) kom til at av fengselsstraffen på 1 år, burde straffen utan vilkår være på 30 dager. Det ble vist til de to hadde vært kjærastar i lang tid og at aldersforskjellen ikke var stor. Utgangspunktet i disse sakene der krenkede var under 14 år på gjerningstiden, må være at det ikke kan gis dom helt ut på vilkår. Det var ein forutsetning med klare regler, selv om det i enkelttilfeller kunne sies ikke å være forskjell på om den krenkede er litt over eller litt under 14 år. Et slikt utgangspunkt kan ikke stilles opp der krenkede er over 14 år på gjerningstidspunktet. At domfelte og krenkede var nær opp til å være jevne i alder og utvikling, jf. Straffeloven (1902) § 195 fjerde ledd, vil være et moment i straffutmålingen, som også kan gi grunnlag for at dommen helt ut blir gitt på vilkår. Det ble uttalt at det ikke er noe i den allmenne utviklingen som pekar i retning strengere praksis enn før, i disse sakene. Det ble lagt vekt på at det var et relativt langvarig kjæresteforhold, at dette forholdet var kjent og akseptert i omgivelsene og at det ikke var grunnlag for å karakterisere det som utnytting. I motsetning til lagmannsretten, som hadde tilkjent 15.000 kroner i oppreisning, kom Høyesterett enstemmig til at det ikke var grunn til å gi oppreisning, jf. at Skadeserstatningsloven (1969) § 3-5 er en kan-regel. Et sentralt siktemål med Straffeloven (1902) § 195 er å verne den mindreårige, og det kunne da ikke være avgjørende at samleiet skjedde frivillig. Det sentrale måtte være at det var snakk om et langvarig kjæresteforhold, og at det ikke forelå noe utnytting fra A sin side. Ut fra dette måtte det være tilstrekkelig at det gjennom straffereaksjonen ble reagert mot at A hadde handlet urett i forhold til B. Mindretallet (1) mente at hele straffen burde gis på vilkår. Det ble vist til at det var snakk om et kjærlighetsforhold som varte over tid, som var kjent og akseptert av omgivelsene og som allerede hadde vært fast etablert i lengre tid da det utviklet seg til et seksuelt forhold. I tillegg ble det lagt vekt på at straffeskjerpelsen i senere tid for seksuelle overgrep mot barn ikke har adresse til slike forhold som her. Det var heller ikke noe i den samfunnsmessige utviklingen som pekte i den retningen. Tvert imot var det godtatt større forskjeller enn før i alder og utvikling, jf. fjerde ledd i §§ 195 og 196. Mindretallet var også uenig i at skillet ved alder 14 år bør være så avgjørende som det førstvoterende mente. Dissens: 4-1
Saksgang:	Sunnfjord herredsrett saknr 2000-00735 - Gulating lagmannsrett LG-2001-716 - Høyesterett HR-2002-00063, straffesak, anke
Parter:	A (advokat Berit Reiss-Andersen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Yngve Johs. Andersen)
Forfatter:	Utgård, Stang Lund, Bruzelius, Aasland, Dissens: Lund
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §195, §196, §52, §53, §54, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Endringslov til straffeloven (seksuallovbrudd) (2000)

Dommar Utgård: Saka gjeld straffutmålinga ved brot på straffelova §195 første ledd andre straffalternativ og spørsmålet om oppreising for ikkje-økonomisk skade som følgje av dette brotet.

Etter at det var teke ut tiltale mot A for - som post I - brot på straffelova §195 første ledd andre straffalternativ og - som post II - brot på straffelova §196 første ledd sa Sunnfjord heradsrett 20. februar 2001 dom med slik domsslutning:

«1. A, fødd *.*.1980 vert dømd for brot på straffelova §195 første ledd andre straffalternativ til fengsel i 1 - eit - år, der 10 - ti - månader vert gitt på vilkår med ei prøvetid på 2 - to - år jf. straffelova §52, §53, §54

2. A vert frifunnen for tiltalen post II.

3. A vert dømd til å betale innan 14 - fjorten - dagar frå forkynning av domen oppreisingserstatning til B på 30.000 - trettitusen - kroner.

4. Sakskostnader vert ikkje idømt.»

A anka til Gulating lagmannsrett over bevisvurderinga under skuldspørsmålet for post I i tiltalen, subsidiært over straffutmålinga. Anken gjekk på at domfelte og krenkte var jamlike i alder og utvikling, jf. straffelova §195 fjerde ledd. Retten vedtok 6. april 2001 å fremje anken som bevisanke. Saka vart behandla med lagrett, og lagretten svara nei på om dei to var jamlike i alder og utvikling.

Lagmannsretten sa 30. november 2001 dom med slik domsslutning:

«1. Anken forkastes for så vidt gjelder straffespørsmålet.

2. A dømmes til å betale innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen oppreisningserstatning til B med kr 15.000 kronerfemtentusen.

Side:786

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

To av meddommarane under straffutmålinga røysta for at heile straffa burde vere på vilkår.

Domfelt anka til Høgsterett. Anken retta seg prinsipalt mot lagmannsrettens lovforståing i høve til straffelova §195 fjerde ledd, subsidiært mot straffutmålinga. I tillegg gjaldt anken spørsmålet om skadebot for ikkje-økonomisk tap. Høgsteretts kjæremålsutval nekta anken over lovbruken fremja, men tillet elles anken.

Domfelte har for Høgsterett gjort gjeldande at straffa heilt ut bør givast på vilkår, og at det ikkje er grunnlag for oppreising for ikkje-økonomisk tap. Påtalemakta har påstått anken forkasta.

Eg er komen til at anken delvis bør takast til følgje. Fengselsstraffa utan vilkår bør setjast til 30 dagar, og det bør ikkje påleggjast skadebot for ikkje-økonomisk tap.

A er domfelt for i tidsrommet 17. mai til og med 5. august 2000 å ha hatt minst 10 samleie med B, som var 13 år og 9 månader då det seksuelle forholdet tok til. Sjølv er A, født xx.xx.1980, slik at han mangla få dagar på å vere fylt 20 år første gongen dei to hadde samleie. Lagmannsretten har i sin dom omtala forholdet mellom partane slik:

«Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte og fornærmede ble kjent med hverandre i løpet av høsten 1998 i forbindelse med at tiltalte var trener i en idrettsklubb, mens fornærmede var medlem og deltok på klubbens virksomhet i en gruppe for 12 - 14 årstrinnet. Etter som de ble nærmere kjent utviklet det seg et kjærlighetsforhold, som imidlertid ble avbrutt da tiltalte ble innkalt til militærtjeneste høsten 1999. Før denne tid hadde det ikke forekommet noen form for seksuell omgang mellom dem. Etter at tiltalte hadde vært en tid i det militære, og begynte å komme regelmessig hjem på permisjoner, særlig helgeperm, tok de opp forbindelsen med hverandre igjen og i løpet av vinteren/våren 2000 utviklet forholdet seg videre. Første gang de hadde samleie var om kvelden 17 mai 2000. Tiltalte fylte 20 år en uke senere, mens fornærmede på denne tid var ca 13 år og 9 måneder gammel. I løpet av tiden etter 17 mai, frem til utløpet av juli samme år, legges til grunn at de hadde samleie ved minst 10 anledninger, vanligvis i forbindelse med helgene når tiltalte var hjemme fra det militære.»

Det sentrale i saka er at det er tale om to som i ein lang periode var kjærastar, og at aldersskilnaden ikkje var svært stor. I tillegg var den krenkte under 14 år på gjerningstida. Utgangspunktet må etter mitt syn også i desse sakene vere at det ikkje kan givast dom heilt ut på vilkår der den krenkte var under 14 år på gjerningstida. I saker der den krenkte er under 14 år, meiner eg det er ein stor føremon med klare reglar, sjølv om det i einskildtilfella kan seiast ikkje å vere skilnad på om den krenkte er litt over eller litt under 14 år. Praksis gir ikkje grunn til å stille opp noko slikt utgangspunkt der krenkte er over 14 år på gjerningstida. Reint faktisk inneber det naturlegvis at det vil kunne bli ulik straffereaksjon ut frå ei skarp grense, men det følgjer etter mitt syn av oppbygginga av lova - med særskilde føresegner i §195 og §196 - at det må bli ein skilnad.

Handlinga vil kunne latast straffri etter føresegna i §195 fjerde ledd, der det avgjerande er om partane er jamlike i alder og utvikling. Denne føresegna gir rom for - i ei samla vurdering - å ta opp i seg endra haldningar

Side:787

mellom ungdommen av når partane i eit slikt forhold er jamlike, jf. til dømes Rt-1990-1217 og Rt-1994-1000. Samstundes må dette innebere at det vil vere eit moment i straffutmålinga, som også kan gi grunnlag for at dommen heilt ut blir gitt på vilkår, om dei to ligg nær opp til å vere jamlike i alder og utvikling.

Domfellinga gjeld brot på straffelova §195 første ledd andre straffalternativ slik ordlyden var før lovendringa 11. august 2000 nr. 76. Ved denne vart minstestraffa auka frå eitt til to år når det gjeld samleie før krenkte er fylt 14 år. Førearbeida til lovendringa har ikkje drøfta straffutmålinga i saker som gjeld seksuell omgang mellom kjærastar med ein aldersskilnad som er noko for stor til å kunne gi straffritak etter §195 fjerde ledd. På dette punktet er det etter mitt syn heller ikkje noko i den allmenne utviklinga som peikar i retning av strengare praksis enn før. Tvert om er det nok grunnlag for å seie at det har skjedd ei viss utvikling i rettspraksis til å godta meir enn før når det gjeld skilnad i alder og utvikling, slik eg har vore inne på i høve til fjerde ledd i føresegna.

Som det går fram av det eg har gitt att frå lagmannsrettsdommen, hadde A og B eit kjærasteforhold. Det er ikkje nærare opplyst når forholdet tok til, men det var etablert då domfelte vart kalla inn til militærteneste hausten 1999. Forholdet utvikla seg vidare gjennom vinteren og våren 2000. Det var såleis eit relativt langvarig kjærasteforhold. Slik eg les dommane frå heradsretten og lagmannsretten var dette eit kjærasteforhold som var kjent og akseptert i omgivnadene, sjølv om dei to - etter det lagmannsretten har bygd på - hadde fått åtvaringar «om ikke å gå for langt i kjærlighetsforholdet». Eg er likevel einig med lagmannsretten når denne ikkje fann grunnlag for å karakterisere det som skjedde som utnytting frå A si side. Etter det som er opplyst i saka, var dette det første seksuelle forholdet hos begge.

Domfelte hadde for lengst slutta som trenar for krenkte på den tida dei strafflagde handlingane skjedde, og eg viser til at lagmannsretten kom til at domfelte ikkje utnytta situasjonen som trenar til å oppnå seksuelt samkvem.

Sjølv om partane ikkje var jamlike i alder og utvikling, må det likevel vere eit moment at det ikkje var svært stor aldersskilnad. Ut frå dette, og ut frå at det var tale om eit relativt langvarig kjærasteforhold, finn eg at det i dette tilfellet er tilstrekkeleg at 30 dagar av fengselsstraffa blir gitt utan vilkår.

Eg går så over til spørsmålet om oppreising - skadebot for ikkje-økonomisk tap - jf. skadebotlova §3-5, jf. §3-3. Skadebotlova §3-5 første ledd bokstav b gjeld mellom anna ved brot på straffelova §195. Det kan utmålast oppreising dersom vilkåra i lova er oppfylte. Lova inneheld ein del moment som det særleg skal leggjast vekt på ved ei slik utmåling.

A er domfelt for brot på straffelova §195 første ledd andre straffalternativ. At samleia skjedde friviljug frå krenkte, kan ikkje tale avgjerande mot at det blir gitt oppreising for ikkje-økonomisk tap etter reglane i skadebotlova. Eit sentralt siktemål med føresegna i §195 er nemleg å verne den mindreårige. Spørsmålet om oppreising må såleis vurderast i lys av heile situasjonen. Sentralt i denne vurderinga er det då at det var tale om eit langvarig kjærasteforhold, og at det ikkje låg føre noka utnytting frå A si side. Det må vere tilstrekkeleg at det gjennom straffereaksjonen

Side:788

blir reagert mot at A har handla urett i høve til B. Etter ei samla vurdering meiner eg etter dette at det ikkje i tillegg til straff også bør påleggjast A å betale oppreising, jf. at det er tale om ein «kan»-regel.

Eg røystar etter dette for slik

dom:

Lagmannsrettsdommen blir endra

1. ved at delen av fengselsstraffa utan vilkår blir sett til 30 -tretti - dagar.

2. ved at A blir frikjend frå kravet om oppreising.

Dommer Lund: Jeg er i likhet med lagmannsrettens mindretall kommet til at straffen bør gjøres helt ut betinget. Som det fremgår av førstvoterendes votum, står vi overfor et kjærlighetsforhold som sprang frem over tid, som var kjent og akseptert av omgivelsene og som allerede hadde vært fast etablert i lengre tid da det utviklet seg til også å bli et seksuelt forhold. Begge parter var seksuelt uerfarne.

De oppfatninger som i senere år har nedfelt seg i straffskjerpelser for seksuelle overgrep mot barn, har etter min mening ikke adresse til forhold av den karakter det her dreier seg om, og illustrerende nok er det, som førstvoterende peker på, ingen spor i forarbeidene til lovendringen av 11. august 2000 om at lovgiveren skulle ha sett det annerledes. Heller ikke er det noe i den samfunnsmessige utvikling når det gjelder seksuelle innslag i kjærlighetsforhold mellom ungdom som tilsier at dette bør straffes strengere enn tidligere. I tråd med denne utvikling synes det i rettspraksis tvert imot godtatt noe større forskjell i alder og utvikling enn tidligere, jf. fjerde ledd i §195 og §196. Etter min mening bør det trekke i samme retning når forholdet er som mellom partene i denne sak.

Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at det foreligger hensyn som tilsier at ikke hele fengselsstraffen kan gjøres betinget. Jeg er således uenig i at 14-årsgrensen bør gis en så avgjørende betydning for straffutmålingen som førstvoterende går inn for.

Når det gjelder oppreisningen, er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Utgård.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter røystinga sa Høgsterett slik

D O M :

Lagmannsrettsdommen blir endra

1. ved at delen av fengselsstraffa utan vilkår blir sett til 30 - tretti - dagar.

2. ved at A blir frikjend frå kravet om oppreising.