LB-2018-64072: Forskjell mellom sideversjoner

(6 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist)

Linje 1:

{{~~Court Decision~~

{{Lagmannsretter

|Instans=Borgarting lagmannsrett

|Instans=Borgarting lagmannsrett - Dom

|Dato=2018/05/07

|Publisert=LB-2018-64072

|Stikkord=Sivilprosess. Sakskostnader. Vilkår. Naturmangfoldloven.

|Stikkord=Sivilprosess, Sakskostnader, Vilkår, Naturmangfoldloven

|Sammendrag=Etter at Klima- og miljødepartementet traff nytt vedtak om felling av ulv ble søksmål om et tidligere vedtak hevet som gjenstandsløs. Lagmannsretten kom som tingretten til at det ikke var klart at Stiftelse WWF Verdens Naturfond ville ha nådd frem med sitt søksmål, slik at sakskostnader skulle ha vært tilkjent etter tvisteloven § 20-4 bokstav b.

|Saksgang=Oslo tingrett TOSLO-2017-172521-2 – Borgarting lagmannsrett LB-2018-64072 (18-064072ASK-BORG/04).

|Parter=Stiftelse WWF Verdens Naturfond (advokat Carl Philip Funder Fleischer) mot Staten v/Klima- og miljødepartementet (advokat Elisabeth Stenwig).

|Forfatter=Agnar A Nilsen jr, Tone Aasgaard, Anne M Samuelson

|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/NL/lov/2009-06-19-100/§18 Naturmangfoldloven (2009) §18], [https://lovdata.no/NL/lov/2005-06-17-90/§20-2 Tvisteloven (2005) §20-2 første ledd], [https://lovdata.no/NL/lov/2005-06-17-90/§20-4 §20-4 bokstav b], [https://lovdata.no/NL/lov/2005-06-17-90/§20-9 §20-9 tredje ledd], [https://lovdata.no/NL/lov/2005-06-17-90/§29-15 §29-15 første og annet ledd], [https://lovdata.no/NL/lov/1967-02-10/§25 Forvaltningsloven (1967) §25], [https://lovdata.no/NL/lov/1967-02-10/§41 §41]

}}

Saken gjelder særskilt anke over sakskostnadsavgjørelse.

I sak om gyldigheten av vedtak om lisensjakt på ulv avsa Oslo tingrett 21. november 2017 kjennelse [TOSLO-2017-172521-1] om midlertidig avgjørelse med slik slutning:

I sak om gyldigheten av vedtak om lisensjakt på ulv avsa Oslo tingrett 21. november 2017 kjennelse (TOSLO-2017-172521-1) om midlertidig avgjørelse med slik slutning:

# Lisensfelling i region 4 og 5 i medhold av Klima- og miljødepartementets vedtak 25. september 2017, stanses til rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsøksmålet.

# Staten, Utmarkskommunenes sammenslutning, Norskog, Norges skogeierforbund, Norges Bondelag og Norges jeger- og fiskerforbund dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til WWF Verdens Naturfond med 65 122 -sekstifemtusenetthundreogtjueto- kroner.

Linje 70:

Linje 71:

Muntlig forhandling er ikke nødvendig av hensyn til en forsvarlig og rettferdig behandling, jf. tvisteloven § 29-15 første og annet ledd.

Ved særskilt anke over en sakskostnadsavgjørelse kan lagmannsretten bare prøve underinstansens saksbehandling og lovanvendelse, og bevisbedømmelsen så lang den bare gjelder sakskostnadsspørsmålet, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd. Der underinstansen, som her, bare tar stilling til sakens realitet som ledd i kostnadsavgjørelsen, får denne begrensningen med hensyn til å prøve underinstansens bevisbedømmelse ingen betydning, sml. for eksempel Rt-2010-476 avsnitt 18.

Ved særskilt anke over en sakskostnadsavgjørelse kan lagmannsretten bare prøve underinstansens saksbehandling og lovanvendelse, og bevisbedømmelsen så lang den bare gjelder sakskostnadsspørsmålet, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd. Der underinstansen, som her, bare tar stilling til sakens realitet som ledd i kostnadsavgjørelsen, får denne begrensningen med hensyn til å prøve underinstansens bevisbedømmelse ingen betydning, sml. for eksempel [[Rt-2010-476]] avsnitt 18.

Tvisteloven § 20-4 bokstav b fastsetter at en part kan tilkjennes sakskostnader uten hensyn til sakens utfall «når saken heves på grunn av forhold utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers hadde vunnet saken». Det praktisk viktigste typetilfellet er at saksøkte etter saksanlegget oppfyller saksøkerens krav med den følge at saken kan begjæres hevet av saksøkeren. Saken vil da etter resultatet formelt være vunnet av saksøkte etter § 20-2 andre ledd første punktum, men i realiteten vil saksøkeren ha oppnådd formålet med søksmålet, slik at det er rimelig at han tilkjennes sakskostnader som om han hadde vunnet, se Schei m.fl., Tvisteloven, 2. utg. (2013), side 717.

Linje 78:

Linje 79:

Spørsmålet i saken er om vilkåret om at parten ellers hadde vunnet saken, er oppfylt. Vilkåret tolkes strengt. Bestemmelsen er bare anvendelig dersom det – ut fra de opplysninger som foreligger ved hevingskjennelsen – må anses «helt på det rene» at kravet besto, jf. Schei m.fl., op. cit., side 717 med henvisninger til praksis.

Også i tilfeller hvor saken heves etter en innfrielse av kravet, må det foretas en prejudisiell vurdering, men det vil kunne være et sterkt indisium at kravet oppfylles fullt ut, se Schei m.fl., op. cit., side 717. Der årsaken til at saken heves er – som her – at det fattes en ny forvaltningsavgjørelse, må spørsmålet likevel vurderes ut fra den faktiske situasjonen på det opprinnelige vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-44 avsnitt 17. Dersom den nye forvaltningsavgjørelsen bygger på nye rettsfakta, som domstolene ville vært avskåret fra å legge vekt på ved prøvingen av den opprinnelige forvaltningsavgjørelsen, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81, kan man ikke legge særlig vekt på at kravet er innfridd, se forutsetningsvis LB-2017-79989.

Også i tilfeller hvor saken heves etter en innfrielse av kravet, må det foretas en prejudisiell vurdering, men det vil kunne være et sterkt indisium at kravet oppfylles fullt ut, se Schei m.fl., op. cit., side 717. Der årsaken til at saken heves er – som her – at det fattes en ny forvaltningsavgjørelse, må spørsmålet likevel vurderes ut fra den faktiske situasjonen på det opprinnelige vedtakstidspunktet, jf. [[Rt-2012-44]] avsnitt 17. Dersom den nye forvaltningsavgjørelsen bygger på nye rettsfakta, som domstolene ville vært avskåret fra å legge vekt på ved prøvingen av den opprinnelige forvaltningsavgjørelsen, jf. [[Rt-2012-1985]] avsnitt 81, kan man ikke legge særlig vekt på at kravet er innfridd, se forutsetningsvis LB-2017-79989.

Det avgjørende spørsmålet i saken er om det er helt på det rene (klart) at Klima- og miljødepartementets vedtak 25. september 2017 ville ha blitt kjent ugyldig av domstolene. Det første aktuelle grunnlaget for ugyldighet er at departement opprinnelig kun hadde vurdert muligheten for å oppnå Stortingets bestandsmål, men ikke hva lisensfelling hadde å si for bestandens overlevelse, jf. naturmangfoldloven § 18 annet ledd, og således hadde begått en rettsanvendelsesfeil. Det andre påberopte grunnlaget for ugyldighet er at manglende omtale av en eventuell vurdering av lisensfellingens betydning for bestandens overlevelse, er en saksbehandlingsfeil som kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41.

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
-{{Court Decision
+{{Lagmannsretter
-|Instans=Borgarting lagmannsrett
+|Instans=Borgarting lagmannsrett - Dom
 |Dato=2018/05/07
 |Publisert=LB-2018-64072
-|Stikkord=Sivilprosess. Sakskostnader. Vilkår. Naturmangfoldloven.
+|Stikkord=Sivilprosess, Sakskostnader, Vilkår, Naturmangfoldloven
 |Sammendrag=Etter at Klima- og miljødepartementet traff nytt vedtak om felling av ulv ble søksmål om et tidligere vedtak hevet som gjenstandsløs. Lagmannsretten kom som tingretten til at det ikke var klart at Stiftelse WWF Verdens Naturfond ville ha nådd frem med sitt søksmål, slik at sakskostnader skulle ha vært tilkjent etter tvisteloven § 20-4 bokstav b.
 |Saksgang=Oslo tingrett TOSLO-2017-172521-2 – Borgarting lagmannsrett LB-2018-64072 (18-064072ASK-BORG/04).
 |Parter=Stiftelse WWF Verdens Naturfond (advokat Carl Philip Funder Fleischer) mot Staten v/Klima- og miljødepartementet (advokat Elisabeth Stenwig).
 |Forfatter=Agnar A Nilsen jr, Tone Aasgaard, Anne M Samuelson
+|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/NL/lov/2009-06-19-100/§18 Naturmangfoldloven (2009) §18], [https://lovdata.no/NL/lov/2005-06-17-90/§20-2 Tvisteloven (2005) §20-2 første ledd], [https://lovdata.no/NL/lov/2005-06-17-90/§20-4 §20-4 bokstav b], [https://lovdata.no/NL/lov/2005-06-17-90/§20-9 §20-9 tredje ledd], [https://lovdata.no/NL/lov/2005-06-17-90/§29-15 §29-15 første og annet ledd], [https://lovdata.no/NL/lov/1967-02-10/§25 Forvaltningsloven (1967) §25], [https://lovdata.no/NL/lov/1967-02-10/§41 §41]
 }}
 Saken gjelder særskilt anke over sakskostnadsavgjørelse.
-I sak om gyldigheten av vedtak om lisensjakt på ulv avsa Oslo tingrett 21. november 2017 kjennelse [TOSLO-2017-172521-1] om midlertidig avgjørelse med slik slutning:
+I sak om gyldigheten av vedtak om lisensjakt på ulv avsa Oslo tingrett 21. november 2017 kjennelse (TOSLO-2017-172521-1) om midlertidig avgjørelse med slik slutning:
 # Lisensfelling i region 4 og 5 i medhold av Klima- og miljødepartementets vedtak 25. september 2017, stanses til rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsøksmålet.
 # Staten, Utmarkskommunenes sammenslutning, Norskog, Norges skogeierforbund, Norges Bondelag og Norges jeger- og fiskerforbund dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til WWF Verdens Naturfond med 65 122 -sekstifemtusenetthundreogtjueto- kroner.
@@ Linje 70: / Linje 71: @@
 Muntlig forhandling er ikke nødvendig av hensyn til en forsvarlig og rettferdig behandling, jf. tvisteloven § 29-15 første og annet ledd.
-Ved særskilt anke over en sakskostnadsavgjørelse kan lagmannsretten bare prøve underinstansens saksbehandling og lovanvendelse, og bevisbedømmelsen så lang den bare gjelder sakskostnadsspørsmålet, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd. Der underinstansen, som her, bare tar stilling til sakens realitet som ledd i kostnadsavgjørelsen, får denne begrensningen med hensyn til å prøve underinstansens bevisbedømmelse ingen betydning, sml. for eksempel Rt-2010-476 avsnitt 18.
+Ved særskilt anke over en sakskostnadsavgjørelse kan lagmannsretten bare prøve underinstansens saksbehandling og lovanvendelse, og bevisbedømmelsen så lang den bare gjelder sakskostnadsspørsmålet, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd. Der underinstansen, som her, bare tar stilling til sakens realitet som ledd i kostnadsavgjørelsen, får denne begrensningen med hensyn til å prøve underinstansens bevisbedømmelse ingen betydning, sml. for eksempel [[Rt-2010-476]] avsnitt 18.
 Tvisteloven § 20-4 bokstav b fastsetter at en part kan tilkjennes sakskostnader uten hensyn til sakens utfall «når saken heves på grunn av forhold utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers hadde vunnet saken». Det praktisk viktigste typetilfellet er at saksøkte etter saksanlegget oppfyller saksøkerens krav med den følge at saken kan begjæres hevet av saksøkeren. Saken vil da etter resultatet formelt være vunnet av saksøkte etter § 20-2 andre ledd første punktum, men i realiteten vil saksøkeren ha oppnådd formålet med søksmålet, slik at det er rimelig at han tilkjennes sakskostnader som om han hadde vunnet, se Schei m.fl., Tvisteloven, 2. utg. (2013), side 717.
@@ Linje 78: / Linje 79: @@
 Spørsmålet i saken er om vilkåret om at parten ellers hadde vunnet saken, er oppfylt. Vilkåret tolkes strengt. Bestemmelsen er bare anvendelig dersom det – ut fra de opplysninger som foreligger ved hevingskjennelsen – må anses «helt på det rene» at kravet besto, jf. Schei m.fl., op. cit., side 717 med henvisninger til praksis.
-Også i tilfeller hvor saken heves etter en innfrielse av kravet, må det foretas en prejudisiell vurdering, men det vil kunne være et sterkt indisium at kravet oppfylles fullt ut, se Schei m.fl., op. cit., side 717. Der årsaken til at saken heves er – som her – at det fattes en ny forvaltningsavgjørelse, må spørsmålet likevel vurderes ut fra den faktiske situasjonen på det opprinnelige vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-44 avsnitt 17. Dersom den nye forvaltningsavgjørelsen bygger på nye rettsfakta, som domstolene ville vært avskåret fra å legge vekt på ved prøvingen av den opprinnelige forvaltningsavgjørelsen, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81, kan man ikke legge særlig vekt på at kravet er innfridd, se forutsetningsvis LB-2017-79989.
+Også i tilfeller hvor saken heves etter en innfrielse av kravet, må det foretas en prejudisiell vurdering, men det vil kunne være et sterkt indisium at kravet oppfylles fullt ut, se Schei m.fl., op. cit., side 717. Der årsaken til at saken heves er – som her – at det fattes en ny forvaltningsavgjørelse, må spørsmålet likevel vurderes ut fra den faktiske situasjonen på det opprinnelige vedtakstidspunktet, jf. [[Rt-2012-44]] avsnitt 17. Dersom den nye forvaltningsavgjørelsen bygger på nye rettsfakta, som domstolene ville vært avskåret fra å legge vekt på ved prøvingen av den opprinnelige forvaltningsavgjørelsen, jf. [[Rt-2012-1985]] avsnitt 81, kan man ikke legge særlig vekt på at kravet er innfridd, se forutsetningsvis LB-2017-79989.
 Det avgjørende spørsmålet i saken er om det er helt på det rene (klart) at Klima- og miljødepartementets vedtak 25. september 2017 ville ha blitt kjent ugyldig av domstolene. Det første aktuelle grunnlaget for ugyldighet er at departement opprinnelig kun hadde vurdert muligheten for å oppnå Stortingets bestandsmål, men ikke hva lisensfelling hadde å si for bestandens overlevelse, jf. naturmangfoldloven § 18 annet ledd, og således hadde begått en rettsanvendelsesfeil. Det andre påberopte grunnlaget for ugyldighet er at manglende omtale av en eventuell vurdering av lisensfellingens betydning for bestandens overlevelse, er en saksbehandlingsfeil som kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41.