LB-2017-30924: Forskjell mellom sideversjoner

|Dato=2018/05/09

|Publisert=LB-2017-30924

|Sammendrag=En mann som ble frifunnet i straffesak om ulovlig utleie av lokaler til prostitusjonsvirksomhet, gikk til sak mot staten og krevde erstatning i anledning straffeforfølgning, jf. kapittel 31 i straffeprosessloven. Hans heleide aksjeselskap, som eide og driftet en rekke eiendommer gjennom datterselskaper, krevde også erstatning etter de samme reglene. Tingretten hadde kommet til at det ikke var grunnlag for utbetaling av erstatning for økonomisk tap til noen av partene, og lagmannsretten var av samme oppfatning. Anken ble forkastet.

|Saksgang=Oslo tingrett TOSLO-2015-634 – Borgarting lagmannsrett LB-2017-30924 (17-030924ASD-BORG/01).

|Parter=A og X AS (for begge: advokat Eigil Erbe) mot Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (advokatfullmektig Kaija Marie Folkestad Bjelland og advokat Knut-Fredrik Haug-Hustad).

}}

A eier alle aksjene i holdingselskapet X AS (heretter også kalt «X»). Selskapet har tidligere hatt andre navn, uten at dette har noen betydning i denne saken. Holdingselskapet eier flere (antallet har variert) single purpose-selskaper som har til formål å eie og drifte fast eiendom. Hvert av selskapene som eies av holdingselskapet, eier én bygård.

Den 23. oktober 2006 ble A siktet for ulovlig utleie av lokaler til prostitusjonsvirksomhet, jf. straffeloven (1902) § 202 første ledd bokstav b. Han ble pågrepet 31. oktober 2006, men ble løslatt fra varetektsfengsel 10 dager senere. I mars 2008 ble siktelsen mot A utvidet til også å omfatte overtredelse av straffeloven (1902) § 270, jf. § 271 og straffeloven (1902) § 166 første ledd. Tiltalebeslutning ble tatt ut senere samme måned.

Ved Oslo tingretts dom 25. september 2009 ble A dømt etter tiltalen. Straffen ble satt til fengsel i ett år og seks måneder. A ble også dømt til å tåle inndragning av 970 000 kroner og til å betale 1 259 158 kroner i erstatning til NAV, som var fornærmet under tiltaleposten om bedrageri. A anket dommen. Kun den delen av anken som gjaldt overtredelse av straffeloven § 202, ble tillatt fremmet.

Borgarting lagmannsrett frifant A for overtredelse av straffeloven (1902) § 202 ved dom 6. desember 2010 [LB-2009-171089]. Han ble likevel dømt til å tåle inndragning av 1 300 000 kroner. Straffen for de forholdene som var rettskraftig avgjort i tingretten, ble satt til fengsel i syv måneder. Dommen ble anket av både A og påtalemyndigheten, men bare As anke over inndragningen ble tillatt fremmet. Ved dom 14. juni 2011 [HR-2011-1193-A] fastsatte Høyesterett inndragningsbeløpet til 1 100 000 kroner.

I desember 2013 fremsatte A og X krav om erstatning etter uberettiget strafforfølgning. Brevet fra deres felles prosessfullmektig gjaldt krav om både oppreisning og erstatning for økonomisk tap, men partene er på enkelte punkter uenige om den nærmere fortolkningen av brevets innhold. Det er omtvistet om brevet skal tolkes slik at det ble fremsatt krav om erstatning for økonomisk tap på vegne av både A og X, eller om kravet om erstatning for økonomisk tap bare ble fremsatt på vegne av X. Advokat Elden innga presiseringer til kravene i et brev til Statens sivilrettsforvaltning i desember 2014.

Sivilrettsforvaltningen fattet sine vedtak 18. desember 2014. A ble tilkjent 60 000 kroner i oppreisning, mens X fikk avslag på sitt krav om erstatning for økonomisk tap.

I desember 2015 fremsatte A og X begjæring om omgjøring av vedtakene. Det ble samtidig fremmet krav om erstatning for økonomisk tap oppad begrenset til 9,3 milliarder kroner. Kravet ble prinsipalt fremmet på vegne av A, subsidiært på vegne av X.

Sivilrettsforvaltningen anså omgjøringsbegjæringen som et nytt krav, og fattet 15. april 2016 [ESTR-2014-3088] tilleggsvedtak i As sak. Der framgår det at sivilrettsforvaltningen mente deler av kravet var foreldet, og at det for den resterende delen ikke var sannsynliggjort noe økonomisk tap. Kravet ble avslått i sin helhet. Omgjøringsbegjæringen fra X ble ikke tatt til følge.

A, X og selskapet Y AS tok ut stevning for Oslo tingrett 18. desember 2015. Y AS trakk senere sitt søksmål. Det ble besluttet å dele forhandlingene, slik at retten kun skulle ta stilling til om det forelå erstatningsansvar på statens side.

Følgende protokollat fra hovedforhandlingen i tingretten viser hva A og påtalemyndigheten er enige om når det gjelder konsekvensene av straffeforfølgningen:

Strafforfølgningen av A medførte at Oslo kommune kansellerte salget av Søndre Åsen kvartalet til Z Eiendom AS/Y AS. Videre at strafforfølgningen har medført store problemer for A og X AS hva gjelder den eksisterende og fremtidige finansieringen etter pågripelsen av A. Videre at dette har påført X AS et økonomisk tap i form av at man har gått glipp av verdistigning på eiendommer man måtte selge og tapt verdistigning grunnet begrenset mulighet for kjøp av nye eiendommer. Dessuten dyrere lån. [ .. ]

Oslo tingrett avsa 22. desember 2016 dom med følgende slutning:

1. Staten ved Justis- og beredskapsdepartementet frifinnes.

2. Partene bærer hver sine sakskostnader.

A og X AS har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 19. april 2018 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig. Staten var representert ved sin prosessfullmektig. Om bevisføringen vises det til rettsboken.

===De ankende parter, A og X AS, har i korte trekk gjort gjeldende:===

Erstatningskravet mot staten fremmes prinsipalt på vegne av X AS, subsidiært på vegne av A.

Både X og A har krav på erstatning for økonomisk tap etter straffeprosessloven § 444, ettersom begge parter var siktet i saken. A fikk stilling som siktet da påtalemyndigheten utferdiget en formell siktelse mot ham, og han ble senere frifunnet, jf. straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav a. X ble siktet som følge av at det ble « besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ...» selskapet, jf. straffeprosessloven § 82 første ledd. Forfølgningen mot selskapet ble senere innstilt, jf. straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav b.

Det økonomiske tapet partene har lidt som følge av straffeforfølgningen, skyldes blant annet at Oslo kommune stanset salget av Kvartal Søndre Åsen, og at flere av Xs eiendommer måtte selges på grunn av manglende finansiering. Selskapets lån ble dyrere, og man gikk glipp av store fremtidige gevinster som følge av verdivekst i eiendomsmarkedet.

As tap er utledet av tapet i X, et selskap A eier 100%. Den omstendighet at As tap er indirekte, forhindrer ikke at han har krav på erstatning. Rt-1996-1497 er avgjørende her, mens Skiltmakerdommen (Rt-2004-1816) ikke er et prejudikat i saken mellom staten og A.

For begge parters del foreligger det årsakssammenheng mellom straffeforfølgningen og det økonomiske tapet, og tapet er en påregnelig og adekvat følge av forfølgningen. Det er ikke grunnlag for lemping, skyldfordeling eller ansvarsbegrensning.

Dersom retten skulle komme til at X ikke har krav på erstatning etter straffeprosessloven § 444, gjøres det subsidiært gjeldende at selskapet har krav på erstatning etter straffeprosessloven § 448. Politiets forføyninger under saken påførte X et økonomisk tap. Politiet tok blant annet beslag i bankkonti og regnskap, i tillegg ble flere leiligheter som var eid av X-konsernet, ransaket. Pågripelse og fengsling av både styreleder og daglig leder må også anses som forføyninger rettet mot X.

For As del anføres det subsidiært at vilkårene for erstatning etter § 445 er oppfylt.

Det bestrides at As krav om erstatning for økonomisk tap er foreldet. Foreldelsesfristens løp ble avbrutt av brev 5. desember 2013 fra advokat Elden.

De ankende parter la ned følgende påstand:

Prinsipalt:

For saksøker nr. 2

Subsidiært:

For saksøker nr. 1

===Ankemotparten, staten v/Justis- og beredskapsdepartementet, har i korte trekk gjort gjeldende:===

Staten bestrider at X AS har lidt økonomisk tap som kan kreves erstattet etter straffeprosesslovens regler. Straffeprosessloven § 444 regulerer erstatning til siktede. X har ikke på noe tidspunkt vært siktet i saken, jf. straffeprosessloven § 82. De forføyninger som har vært rettet mot konsernet, har vært gjennomført som et ledd i etterforskningen av A. Forføyningene har ikke innledet noen forfølgning av X.

Etter statens oppfatning har X heller ikke krav på erstatning etter straffeprosessloven § 448. Denne bestemmelsen gjelder erstatning til tredjemenn for tap som utløses av konkrete etterforskingsskritt. Det må foreligge årsakssammenheng mellom de aktuelle forføyningene og tapet, det er ikke tilstrekkelig at et tap skyldes straffesaken som sådan og den negative medieomtalen. X har ikke sannsynliggjort noe økonomisk tap som følge av de etterforskingsskritt som ble rettet mot konsernet – ransaking, gransking og beslag.

Når det gjelder As krav om erstatning for økonomisk tap, så må dette vurderes etter straffeprosessloven § 444 – ikke etter § 445. Det bestrides ikke at de grunnleggende vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav a er oppfylt, og da utelukkes bruk av § 445 – som først kommer til anvendelse når «vilkårene for erstatning etter § 444 ikke er oppfylt».

As krav er for en stor del foreldet. Foreldelsesfristen er tre år, og etter statens syn ble fristens løp først avbrutt da A fremmet erstatningskrav i brev 18. desember 2015. Skjæringstidspunktet for foreldelse er dermed 18. desember 2012. Samtlige krav i saken, med unntak for tre eiendomssalg i 2014, var kjent for A før desember 2012 og er foreldet.

A har uansett ikke dokumentert noe økonomisk tap på sin hånd. Tapene som er påberopt, har oppstått hos aksjeselskapet X – som er et selvstendig rettssubjekt. Det må skilles mellom tap for eieren og for selskapet, jf. Rt-2004-1816 (Skiltmakerdommen). Tapt utbytte er heller ikke erstatningsrettslig vernet på aksjonærens hånd.

Ankemotparten har lagt ned følgende påstand:

===Lagmannsretten har kommet til at anken skal forkastes.===

Som det fremgår over, er partene enige om at straffeforfølgningen av A førte til økonomiske tap i X AS. Det er først og fremst tale om tap som følge av at Oslo kommune stanset salget av Kvartal Søndre Åsen, tap som oppsto ved at eiendommer måtte selges på grunn av manglende finansiering, og tap som følge av dyrere lån. Selskapet har dessuten lidt tap etter å ha gått glipp av verdistigning på eiendommer som konsernet ble tvunget til å selge, samt verdistigning på eiendommer som konsernet ikke fikk kjøpt. Det er disse tapene de ankende parter krever dekket.

A og X har fremmet krav om erstatning i anledning straffeforfølgning etter bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 31. Reglene i dette kapitlet oppstiller et objektivt erstatningsansvar for staten. Det er – i tråd med alminnelige erstatningsrettslige regler – den som mener å ha et krav, som må sannsynliggjøre at vilkårene for erstatning er oppfylt.

Erstatningskravet fra de ankende parter er prinsipalt fremmet på vegne av X, subsidiært på vegne av A. Lagmannsretten drøfter kravet fra X først.

Som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, ble det under etterforskningen av saken mot A iverksatt både ransaking og beslag rettet mot selskaper i X-konsernet. Politiet gjennomførte blant annet ransaking av leiligheter som tilhørte datterselskaper, og det ble tatt beslag i regnskapsmateriell og bankkonti.

De ankende parter har gjort gjeldende at det er den nærmere begrunnelsen for bruken av disse tvangsmidlene som er avgjørende for om det rettssubjektet de retter seg mot, får status som siktet. Det må ved en konkret vurdering av faktum i denne saken legges avgjørende vekt på at den utleievirksomheten som var gjenstand for etterforskning, og som kunne være straffbar, ble drevet gjennom X. Selv om bare A var formelt siktet, rettet ransaking og beslag seg også direkte mot selskapet – på en slik måte at X etter straffeprosessloven var å betrakte som siktet. Etter de ankende parters oppfatning gir flere dokumenter i saken støtte til denne anførselen, blant annet beslutning om ransakelse datert 25. oktober 2006. Beslutningen gjelder ransaking i flere av Xs datterselskaper – på lik linje med ransaking på As bopel.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke legges til grunn at X AS på noe tidspunkt hadde status som siktet i straffesaken.

Det følger klart av rettspraksis at det å bli utsatt for ransaking eller beslag, ikke er tilstrekkelig til at et rettssubjekt får status som siktet. Rettssubjektet får bare stilling som siktet dersom det av den formelle eller faktiske begrunnelsen for inngrepet går frem at vedkommende er mistenkt i saken, se kommentarene til straffeprosessloven § 82 i Straffeprosessloven Kommentarutgave (Bjerke, Keiserud og Sæther). Høyesterett har sagt følgende om det aktuelle alternativet i straffeprosessloven § 82 første ledd i Rt-1998-1083:

Utvalget bemerker at ransaking og beslag er tvangsmidler som kan brukes både overfor mistenkte, siktede og tredjemann, jf straffeprosessloven § 192 og § 203 flg. Det må i slike tilfelle bero på begrunnelsen for slike tvangsmidler om dette skal anses rettet mot en mistenkt eller mot andre, og dermed gir mistenkte stillingen som siktet, jf Andenæs, Norsk straffeprosess bind I (1994) side 58. ...

Når det særlig gjelder tingrettens beslutning om ransaking datert 25. oktober 2006, kan lagmannsretten ikke se at denne setter spørsmålet om mistanke i straffesaken i noe annet lys. Det fremgår tydelig av dette dokumentet at «politiet mistenker A for overtredelse av straffeloven § 202, 1. ledd b)», og at kravet om skjellig grunn til mistanke mot A er oppfylt. Det er ikke grunnlag for å lese verken politiets forutgående begjæring 23. oktober 2006 eller tingrettens beslutning slik at noen av X-konsernets selskaper er mistenkt i saken i tillegg til A. Den omstendighet at beslutningen gir rett til ransaking på flere adresser som eies av datterselskaper, har ingen betydning i denne sammenheng. Ransaking på disse adressene er besluttet på bakgrunn av politiets opplysninger om As tilknytning til dem – ikke fordi eierselskapene mistenkes for straffbare handlinger.

X kan etter dette ikke få medhold i sitt krav om erstatning etter straffeprosessloven § 444.

Subsidiært har X krevd erstatning for sitt økonomiske tap etter straffeprosessloven § 448, som hjemler erstatning til andre enn siktede selv. Bestemmelsen lyder: