LE-1992-2310: Forskjell mellom sideversjoner
XML-importering |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{Lagmannsretter | {{Lagmannsretter | ||
|Instans= | |Instans= | ||
Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse | ||
|Dato= | |Dato= | ||
| Linje 21: | Linje 18: | ||
|Lovhenvisninger= | |Lovhenvisninger= | ||
[https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§42 Barneloven (1981) §42], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§236 Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §236] | [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§42 Barneloven (1981) §42], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§236 Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §236] | ||
}} | }} | ||
Eidsvoll namsrett avsa 11 august 1992 kjennelse med slik slutning: | Eidsvoll namsrett avsa 11 august 1992 kjennelse med slik slutning: | ||
| Linje 39: | Linje 35: | ||
B benekter at han ga samtykke til utvidet samvær. Det ble ikke inngått avtale om å fravike den fastsatte sommerferie. A har også tidligere vært ilagt tvangsbot, jf Eidsvoll namsretts kjennelse av 3 oktober 1991, stadfestet av lagmannsretten 4 november 1991. Boten ble den gang satt til kr 500,- pr dag. | B benekter at han ga samtykke til utvidet samvær. Det ble ikke inngått avtale om å fravike den fastsatte sommerferie. A har også tidligere vært ilagt tvangsbot, jf Eidsvoll namsretts kjennelse av 3 oktober 1991, stadfestet av lagmannsretten 4 november 1991. Boten ble den gang satt til kr 500,- pr dag. | ||
Lagmannsretten bemerker: Samværsretten er fastsatt ved Eidsivating lagmannsretts dom av 3 juni 1991, som er rettskraftig. Samværsordningen kan ikke ensidig endres. Når ikke partene er enige om å fravike ordningen, skal dommen etterleves. Retten legger til grunn at A flere ganger har tilsidesatt samværsordningen uten grunnlag i avtale. Hun har ansett seg berettiget til løpende å vurdere situasjonen ut fra sin oppfatning av barnas behov. Umulighet er imidlertid ikke påberopt og foreligger etter rettens mening heller ikke, [[Rt- | Lagmannsretten bemerker: Samværsretten er fastsatt ved Eidsivating lagmannsretts dom av 3 juni 1991, som er rettskraftig. Samværsordningen kan ikke ensidig endres. Når ikke partene er enige om å fravike ordningen, skal dommen etterleves. Retten legger til grunn at A flere ganger har tilsidesatt samværsordningen uten grunnlag i avtale. Hun har ansett seg berettiget til løpende å vurdere situasjonen ut fra sin oppfatning av barnas behov. Umulighet er imidlertid ikke påberopt og foreligger etter rettens mening heller ikke, [[Rt-1974-1339]] og [[Rt-1983 1546]]. | ||
Lagmannsretten er etter dette enig med namsretten i at tvangsbot, som er det lempeligste tvangsmiddel, bør fastsettes. Den fastsatte bot anses passende ved denne tilsidesettelse av lagmannsrettens dom. Etter det som er opplyst, er C nå levert tilbake til sin far, og boten kan bare inndrives for tidsrommet frem til tilbakeleveringen, jf tvangsfullbyrdelsesloven §236 tredje ledd. Tvangsbot etter barneloven §42 fastsettes ikke "for ei viss tid". Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste med den endring at tidsbegrensningen utgår. | Lagmannsretten er etter dette enig med namsretten i at tvangsbot, som er det lempeligste tvangsmiddel, bør fastsettes. Den fastsatte bot anses passende ved denne tilsidesettelse av lagmannsrettens dom. Etter det som er opplyst, er C nå levert tilbake til sin far, og boten kan bare inndrives for tidsrommet frem til tilbakeleveringen, jf tvangsfullbyrdelsesloven §236 tredje ledd. Tvangsbot etter barneloven §42 fastsettes ikke "for ei viss tid". Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste med den endring at tidsbegrensningen utgår. | ||