LE-1992-2310
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-15 |
| Publisert: | LE-1992-02310 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsvoll namsrett Nr. 526/92 D - Eidsivating lagmannsrett LE-1992- 02310 K. (Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten - HR-1992-00738) |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Ingen) Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Berit Reiss-Andersen) |
| Forfatter: | Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann. Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Lagdommer Anders Bøhn |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §42, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §236 |
Eidsvoll namsrett avsa 11 august 1992 kjennelse med slik slutning:
A idømmes tvangsbot, stor kr 650,- -sekshundreogfemti- pr. dag for den tid hun tilbakeholder C fra Bs foreldremyndighet fra og med den dag kjennelsen forkynnes for henne. Tvangsboten skal maksimalt løpe i 30 -tretti- dager. Kjennelsen er med frist for rettelse påkjært av A, som har nedlagt slik påstand:
Namsrettens kjennelse oppheves og A frifinnes. B har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. A idømmes å betale sakens omkostninger.
A gjør for lagmannsretten i hovedsak gjeldende:
C ble levert henne sammen med sine søsken 19 juni 1992, og A trodde på bakgrunn av den fastsatte samværsordning at samværet da skulle avsluttes 5 juli 1992. Hun forsøkte å levere barna tilbake i samsvar med dette, men B var ikke tilstede. Flere gangers forsøk på henvendelse etterfølgende dager var resultatløse, men 12 juli 1992 ble partene enige om at barna skulle leveres tilbake 18 juli 1992. Dette ble forsøkt gjennomført, men C var fortvilet og ville være igjen hos A. Dette har skjedd praktisk talt hver gang barna skal leveres tilbake. Det er ikke barnas behov som er lagt til grunn i denne barnefordelingssaken. A valgte da å beholde C med denne begrunnelse: "Jeg handlet etter Cs behov. Hun har et stort press ved å være liten kvinne sammen med tre gutter, og hun trenger meg alene for å få tilfredstilt sine behov som barn." A regnet etter dette med at B forsto Cs behov og etterkom dem: "Kjæremotpart vet godt at hun vil være hos meg og fordi han ikke kom med motsigelser til at hun ble igjen tok vi det som en godkjenning av situasjonen."
B benekter at han ga samtykke til utvidet samvær. Det ble ikke inngått avtale om å fravike den fastsatte sommerferie. A har også tidligere vært ilagt tvangsbot, jf Eidsvoll namsretts kjennelse av 3 oktober 1991, stadfestet av lagmannsretten 4 november 1991. Boten ble den gang satt til kr 500,- pr dag.
Lagmannsretten bemerker: Samværsretten er fastsatt ved Eidsivating lagmannsretts dom av 3 juni 1991, som er rettskraftig. Samværsordningen kan ikke ensidig endres. Når ikke partene er enige om å fravike ordningen, skal dommen etterleves. Retten legger til grunn at A flere ganger har tilsidesatt samværsordningen uten grunnlag i avtale. Hun har ansett seg berettiget til løpende å vurdere situasjonen ut fra sin oppfatning av barnas behov. Umulighet er imidlertid ikke påberopt og foreligger etter rettens mening heller ikke, Rt-1974-1339 og Rt-1983 1546.
Lagmannsretten er etter dette enig med namsretten i at tvangsbot, som er det lempeligste tvangsmiddel, bør fastsettes. Den fastsatte bot anses passende ved denne tilsidesettelse av lagmannsrettens dom. Etter det som er opplyst, er C nå levert tilbake til sin far, og boten kan bare inndrives for tidsrommet frem til tilbakeleveringen, jf tvangsfullbyrdelsesloven §236 tredje ledd. Tvangsbot etter barneloven §42 fastsettes ikke "for ei viss tid". Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste med den endring at tidsbegrensningen utgår.
Etter resultatet bør B tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett. Beløpet settes skjønnsmessig til kr 1500,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes, dog således at siste setning utgår.
2. Til dekning av saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler A til B 1.500 - ettusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.