LE-1990-418: Forskjell mellom sideversjoner

{{Lagmannsretter

|Dato=1990-11-27

I likhet med byretten kom lagmannsretten til at en slik sak ikke kan tas til behandling av domstolene, og avviste saken.

}}

Kjell Ingvaldsen reiste 24 august 1989 søksmål mot staten og gjorde gjeldende at reglene om utjevningsmandater ved stortingsvalg er i strid med grunnloven. Staten ved Kommunaldepartementet gjorde gjeldende at saken måtte avvises, subsudiært [sic] at staten måtte frifinnes. Oslo byrett avsa 31 august 1990 kjennelse med slik slutning:

   

Kjell Ingvaldsen har påkjært byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Han anfører at det saken gjelder, er hvordan åtte av de som skal utøve den lovgivende makt på folkets vegne, skal velges ut. Det er i hans interesse som velger at disse representantene velges på en slik måte at det er velgernes ønsker som avgjør hvilke personer som blir valgt, og ikke matematiske tilfeldigheter. I det gamle systemet, som fortsatt gjelder for de 157 distriktsrepresentantene, kan velgerne stryke de kandidatene man anser for uegnet på den listen man velger. Hvis den man har strøket likevel blir valgt, er det fordi dette syn ikke deles av flertallet. For de åtte utjevningsmandatene har det store flertall av disse velgerne, det vil si de som stemmer på utjevningsmandatenes parti i andre fylker, ingen mulighet til å uttrykke sin misnøye med de aktuelle kandidatene. Man vet ikke en gang hvem de er eller fra hvilket fylke kandidatene til disse åtte plassene kommer, før etter opptelling.

Ingvaldsen gjør gjeldende at grunnlovsendringene om utjevningsmandater er i strid med Grunnlovens ånd og prinsipper, jf lovens § 112, og derfor ugyldige. Det er ikke holdbart når byretten har lagt til grunn at domstolene ikke har adgang til å prøve innholdet av et grunnlovsvedtak. Byretten støtter sitt syn på juridisk litteratur, uten å vurdere dette opp mot gjeldende rettsregler. Det følger av Grunnlovens § 88 at Høyesterett dømmer i siste instans. Etter Ingvaldsens mening betyr dette at der ikke annet er bestemt i Grunnloven, skal rettstvister avgjøres av domstolene, og i siste instans Høyesterett. Det er ikke noe unntak for Grunnlovens § 112. Det syn som hevdes i den juridiske litteratur kan i beste fall betraktes som en sedvane,

og der en sedvane er i strid med skrevne rettsregler, gjelder de skrevne reglene.

''Lagmannsretten'' er enig med byretten i at søksmålet må avvises. Reglene om utjevningsmandater i Grunnlovens §§ 57, 58 og 59 er gitt ved grunnlovsendring 10 mai 1988. Grunnlovens § 112 bestemmer at endringer aldri må motsi Grunnlovens prinsipper, og ikke forandre konstitusjonens ånd. Det må anses som sikker rett at spørsmålet om et vedtak vil være i strid med disse bestemmelsene i § 112, avgjøres av Stortinget, og at domstolene

ikke kan prøve det. Noe annet følger ikke av Grunnlovens § 88, slik den kjærende part anfører. Domstolene kan bare prøve om grunnlovsendringen er skjedd i samsvar med saksbehandlingsreglene i § 112, jf Andenæs: Statsforfatningen i Norge (1986) side 41 og side 364. Den kjærende part gjør ikke gjeldende at disse saksbehandlingsreglene ikke er fulgt. Samtlige påstander han har lagt ned, bygger på den forutsetning at innholdet av grunnlovsvedtak kan prøves av domstolene. Søksmålet må etter dette avvises.

Kjennelsen er enstemmig.

'''''Slutning:'''''

[[Kategori:Lagmannsretter]]