LE-1990-418
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-27 |
| Publisert: | LE-1990-418 |
| Stikkord: | Utjevningsmandater, Stortingsvalg, Stortinget, Grunnloven, Prøvelsesrett |
| Sammendrag: | Spørsmål om grunnlovsendringen som innførte ordningen med utjevningsmandater er i strid med Grunnloven § 112 (nå § 121) som stridende mot Grunnlovens «ånd».
I likhet med byretten kom lagmannsretten til at en slik sak ikke kan tas til behandling av domstolene, og avviste saken. |
| Saksgang: | Oslo byrett TOSLO-1990-2315 (sak nr. 2315/89-27-73) - Eidsivating lagmannsrett (sak nr. 418/90) - Høyesterett HR-1991-77-K. |
| Parter: | Kjell Ingvaldsen (selvprosederende) mot Staten ved Kommunaldepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung) |
| Forfatter: | Raamund Stuhaug, Anders Bøhn, Egil F Jensen |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven §121 |
Kjell Ingvaldsen reiste 24 august 1989 søksmål mot staten og gjorde gjeldende at reglene om utjevningsmandater ved stortingsvalg er i strid med grunnloven. Staten ved Kommunaldepartementet gjorde gjeldende at saken måtte avvises, subsudiært [sic] at staten måtte frifinnes. Oslo byrett avsa 31 august 1990 kjennelse med slik slutning:
- "1. Saken avvises.
- 2. Staten tilkjennes saksomkostninger med kr. 2.500,-. -totusenfemhundre 0/100.
Side:2
- 3. Oppfyllelsesfristen settes til 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse."
Kjell Ingvaldsen har påkjært byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Han anfører at det saken gjelder, er hvordan åtte av de som skal utøve den lovgivende makt på folkets vegne, skal velges ut. Det er i hans interesse som velger at disse representantene velges på en slik måte at det er velgernes ønsker som avgjør hvilke personer som blir valgt, og ikke matematiske tilfeldigheter. I det gamle systemet, som fortsatt gjelder for de 157 distriktsrepresentantene, kan velgerne stryke de kandidatene man anser for uegnet på den listen man velger. Hvis den man har strøket likevel blir valgt, er det fordi dette syn ikke deles av flertallet. For de åtte utjevningsmandatene har det store flertall av disse velgerne, det vil si de som stemmer på utjevningsmandatenes parti i andre fylker, ingen mulighet til å uttrykke sin misnøye med de aktuelle kandidatene. Man vet ikke en gang hvem de er eller fra hvilket fylke kandidatene til disse åtte plassene kommer, før etter opptelling.
Ingen av de to grunnene byretten har gitt for å avvise, er holdbare. Ingvaldsen har som velger den nødvendige tilknytning til det saken gjelder. Det er i hans interesse som velger å hindre at en avgitt stemme i stortingsvalg blir redusert til et verdiløst symbol.
Ingvaldsen gjør gjeldende at grunnlovsendringene om utjevningsmandater er i strid med Grunnlovens ånd og prinsipper, jf lovens § 112, og derfor ugyldige. Det er ikke holdbart når byretten har lagt til grunn at domstolene ikke har adgang til å prøve innholdet av et grunnlovsvedtak. Byretten støtter sitt syn på juridisk litteratur, uten å vurdere dette opp mot gjeldende rettsregler. Det følger av Grunnlovens § 88 at Høyesterett dømmer i siste instans. Etter Ingvaldsens mening betyr dette at der ikke annet er bestemt i Grunnloven, skal rettstvister avgjøres av domstolene, og i siste instans Høyesterett. Det er ikke noe unntak for Grunnlovens § 112. Det syn som hevdes i den juridiske litteratur kan i beste fall betraktes som en sedvane,
Side:3
og der en sedvane er i strid med skrevne rettsregler, gjelder de skrevne reglene.
Når det gjelder den kjærende parts krav om at retten skal pålegge det lovlige Storting å vurdere alle vedtak gjort av det ulovlige sammensatte Storting, er dette kun for å slå fast hvilke av disse vedtakene det lovlige Stortinget mener bør gjelde. Hvilken form en slik behandling skal få, er det selvsagt opp til det lovlige Stortinget å avgjøre.
Den kjærende part anfører også at det er åpenbart at han anser seg for å ha en rettslig interesse i saken, i og med at han har reist den. Kjell Ingvaldsen holder fast ved den påstand han har lagt ned for byretten:
"Innføringen av utjevningsmandater ved stortingsvalg oppheves som stridende mot Grunnlovens ånd.
De åtte angjeldende representanter pålegges å tre ut av Stortinget.
Det lovlige Storting på 157 distriktsrepresentanter pålegges å vurdere om noen vedtak gjort av det ulovlige Storting bør endres, og å foreta slike endringer.
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Staten ved Kommunaldepartementet gjør i tilsvar gjeldende at byrettens dom er riktig, og har lagt ned slik påstand:
"Byrettens kjennelse stadfestes, og staten v/Kommunal- departementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 500,-."
Lagmannsretten er enig med byretten i at søksmålet må avvises. Reglene om utjevningsmandater i Grunnlovens §§ 57, 58 og 59 er gitt ved grunnlovsendring 10 mai 1988. Grunnlovens § 112 bestemmer at endringer aldri må motsi Grunnlovens prinsipper, og ikke forandre konstitusjonens ånd. Det må anses som sikker rett at spørsmålet om et vedtak vil være i strid med disse bestemmelsene i § 112, avgjøres av Stortinget, og at domstolene
Side:4
ikke kan prøve det. Noe annet følger ikke av Grunnlovens § 88, slik den kjærende part anfører. Domstolene kan bare prøve om grunnlovsendringen er skjedd i samsvar med saksbehandlingsreglene i § 112, jf Andenæs: Statsforfatningen i Norge (1986) side 41 og side 364. Den kjærende part gjør ikke gjeldende at disse saksbehandlingsreglene ikke er fulgt. Samtlige påstander han har lagt ned, bygger på den forutsetning at innholdet av grunnlovsvedtak kan prøves av domstolene. Søksmålet må etter dette avvises.
Kjæremålet har vært forgjeves, og staten ved Kommunaldepartementet tilkjennes saksomkostninger med 500 kroner i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens § 180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Side:5
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kjell Ingvaldsen til staten ved Kommunaldepartementet 500 -femhundre- kroner innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.