Rt-1951-918: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

Høyesterett - Dom

|Dato=

Rt-1951-918

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

Eckhoff, Schei, Bahr, Thrap, Dissens: Gaarder

|Lovhenvisninger=

}}

Aktietrykkeriet har påanket dommen, og anken er med Kjæremålsutvalgets samtykke innbrakt til prøvelse direkte for Høyesterett.  

Den ankende part har nedlagt denne påstand:  

Motparten, Trondheim kommune, har nedlagt påstand:  

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptagelse ved Trondheim byrett hvor en partsrepresentant og et vitne har gitt forklaring, men i alt vesentlig foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for byretten. Partenes rettslige betraktninger faller  

Etter at forelegget var vedtatt, førte selskapet halvdelen av erstatningsbeløpet, kr. 100 000,- til utgift i regnskapet for 1945, og krevde beløpet godkjent til fradrag i inntekten som «tap i næring eller forretningsforetagender» med hjemmel i byskattelovens §38d.  

Side:920  

Jeg stemmer for denne  

Byrettens dom stadfestes.  

Saksomkostninger tilkjennes ikke.   

Etter min mening foreligger det her i lovens forstand et fradragsberettiget «tap i næring». Aksjeselskapets hovednæring var å utgi «Dagsposten», og erstatningskravet er oppstått nettopp på grunn av den måten som «Dagsposten» ble drevet på i det tidsrom som forelegget omfatter. Språklig sett går tilfellet derfor etter min forståelse inn under lovens ord, og jeg kan ikke se at det foreligger noe som utelukker lovens anvendelse. Byretten har i denne sammenheng fremhevet at erstatningen i dette tilfelle «har så fjern forbindelse med den næring Aktietrykkeriet driver at den ikke kan gi anledning til inntektsfradrag». Jeg mener dette ikke er treffende. Byskattelovens §38d stiller neppe andre - og strengere - krav til årsakssammenheng eller adekvans enn våre erstatningsregler gjør når det gjelder selve erstatningsplikten. - Heller ikke finner jeg det avgjørende at erstatning etter landssvikloven har en sterkt pønal karakter. I den sammenheng vil jeg nevne at hovedaksjonæren og styreformannen i 1940, Yngvar Knudtzon, er avgått ved døden før denne sak ble reist. Han har således ikke avgitt forklaring under saken. Men jeg finner ingen grunn til å tvile på at ordningen av oktober 1940, som han under de foreliggende omstendigheter gikk med på, ikke var etter hans ønske, og at den skyldtes trusler fra N. S.'s side, slik det for øvrig fremgår av byrettsdommen. Imidlertid finner jeg ikke Yngvar Knutzons eller redaktør Knudsens opptreden avgjørende for resultatet. Jeg forstår nemlig forholdet slik at det tredje styremedlem, Harald Knudtzon, og suppleanten Roar Knudtzon ikke var enige i overenskomsten, og at det videre skyldtes brødrene Knudtzon, særlig Roar Knudtzon, at «Dagsposten» etter et par måneders forløp opphørte å være organ for Nasjonal Samling. Jeg kan ikke til skade for Aktietrykkeriet legge vekt på at brødrene Knudtzon ikke straks foranlediget møte av det samlede styre eller ekstra-ordinær generalforsamling til behandling av saken. Under den foreliggende situasjon ville dette neppe ført til noe. Det er derfor ikke grunn til å anta annet enn at de - når overenskomsten med N. S.  

Jeg stemmer derfor for at anken tas til følge, men er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.  

Etter frigjøringen i 1945 ble Aktietrykkeriet i Trondhjem klar over at det ville bli gjort økonomisk ansvar gjeldende på grunn av selskapets forhold under krigen, og det ble i den anledning i regnskapet for 1945 ført til utgift kr. 100 000, til dekning av slikt ansvar.  

Side:924  

Videre gjøres det gjeldende at det bare skyldes de trusler som ble fremsatt når Aktietrykkeriets disponent gikk med på de krav som ble fremsatt av Nasjonal Samling, og når disponenten fant å måtte bøye seg var det av hensyn til selskapet og dets funksjonærer. Der foreligger derfor en handling som er foretatt i næring eller forretningsforetagende, jfr. byskattelovens §38, pkt. d, og det tap som er oppstått som følge herav må kunne fradras i inntekten.