Rt-1986-1173: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

|Dato=

1986-10-23

Rt-1986-1173 (415-86)

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

Sinding-Larsen, Dolva, Schei

|Lovhenvisninger=

}}

I prosesskriv 31. august 1986 til Asker og Bærum namsrett begjærte A midlertidig forføyning overfor «Nemnden for vurdering av svangerskapsavbrudd ved Bærum Sykehus, jfr. Lov av 13. juni 1975 nr. 50 v/overlege Arne Refsdal, c/o Bærum Sykehus 1300 Sandvika og lege Anne Thorsby, 1370 Asker».  

Det ble videre anført at til tross for at loven om svangerskapsavbrudd tillegger det ufødte barnets far en særdeles beskjeden rolle, måtte det være åpenbart at en far måtte anses som rette vedkommende til å påse at hans ufødte barn ikke ble fratatt levemulighet i en situasjon der loven vilkår for svangerskapsavbrudd ikke foreligger.  

Etter at det var holdt muntlige forhandlinger 5. september 1986 avsa Asker og Bærum namsrett 6. september 1986 kjennelse med slik slutning:  

A påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 17. september 1986 avsa kjennelse med slik slutning:  

I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet:  

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når retten finner at abortnemndens vedtak er unndratt fra kontroll av domstolene. Det er ikke lagt ned noen påstand i kjæremålet.  

Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til om vilkårene for rettslig interesse foreligger, og staten opprettholder subsidiært sin anførsel om at slik interesse ikke foreligger. I forhold til denne anførselen har kjæremålsutvalget begrenset kompetanse, men utvalget må likevel subsidiært kunne avgjøre spørsmålet, som i det alt vesentlige er et lovtolkingsspørsmål, uten å hjemvise saken til behandling i lagmannsretten.  

Det dreier seg om et videre kjæremål. Av tvistemålsloven §404 nr. 1 følger imidlertid at det ikke gjelder noen kompetansebegrensning for så vidt det kjæres over at saken er avvist fra de underordnede domstoler fordi det antas ikke å høre under domstolene.  

Kjæremålsutvalget finner således at kjæremålet må bli å avvise fordi den kjærende part ikke har noen rettslig interesse i å få det fremmet. Det er da ikke nødvendig å ta standpunkt til lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag - at domstolsbehandling helt er utelukket. Utvalget finner imidlertid grunn til å peke på at det under enhver omstendighet må anses utelukket å anvende midlertidig forføyning for å hindre gjennomføring av nemndsvedtak som tillater svangerskapsavbrudd. Det gjelder meget knappe tidsfrister for gjennomføring av svangerskapsavbrudd, og en midlertidig forføyning som forbyr gjennomføring av et svangerskapsavbrudd, vil i praksis innebære at det overhodet ikke kan gjennomføres. Som påpekt av lagmannsretten, vil det ikke være mulig å gjennomføre et regulært søksmål frem til endelig dom i den knappe tid det her er spørsmål om. Det må uten videre være klart at det ikke med den forenklede rettergang som gjennomføres i saker om midlertidige forføyninger, bør treffes avgjørelser med en slik rekkevidde og av så vesentlig betydning for den kvinne som berøres. Dette ville også være helt i strid med intensjonene i lov om svangerskapsavbrudd.  

[[Kategori:Høyesterett]]