Rt-1954-958
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1954-07-26 |
| Publisert: | Rt-1954-958 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 197 B/1954 |
| Parter: | Georg Benestad (høyesterettsadvokat Ernst Hodneland) mot Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker). |
| Forfatter: | Soelseth, Kruse-Jensen, Thrap |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, LOV-1921-07-19-§3 |
Dommerne Soelseth, Kruse-Jensen og Thrap.
I A/S Vestfossen Cellulosefabrikk var det ved to anledninger foretatt nedskrivning av aksjekapitalen uten tilbakebetaling til aksjonærene. Samtidig med nedskrivningene var aksjekapitalen blitt oppskrevet med de tilsvarende beløp, idet aksjonærene og kreditorene overtok de nye aksjer.
På generalforsamling i 1952 ble det besluttet oppskrivning av aksjekapitalen med kr. 2 700 000,00 ved at hver aksje skulle oppskrives fra kr. 10,00 til kr. 19,00 uten innbetaling fra aksjonærene. Denne oppskrivning skulle gjennomføres ved overførsel fra selskapets tidligere beskattede fonds. Etter Høyesteretts dom i Rt-1949-296 gikk selskapet ut fra at
Side:959
oppskrivningen skulle være skattefri. Spørsmålet ble forelagt for Finansdepartementet som imidlertid antok at oppskrivningen ble å skattlegge som utbytte på aksjonærenes hender etter lov av 19. juli 1921 §3. Selskapet besluttet da å annullere beslutningen om oppskrivning. Oppskrivningsbeløpet med et tillegg ble overført til et fond for nedskrivning av aksjekapitalen. I 1953 ble det besluttet å utbetale dividende av dette fond, og selskapet mente at denne utbetaling måtte være skattefri.
En større aksjonær, doktor Georg Benestad, anla søksmål mot Staten for å få fastslått skattefriheten. Staten påsto avvisning fordi vilkårene for fastsettelsessøksmål etter tvistemålslovens §54 ikke var til stede.
Oslo byrett avviste søksmålet. - Lagmannsretten, som stadfestet byrettens avvisningskjennelse, uttalte blant annet:
«Det byretten har bygget sin avgjørelse på er, slik lagmannsretten forstår kjennelsen, at en skatteborger ikke før ligninger er foretatt kan binde ligningsmyndighetene til en lovfortolkning som det i første omgang tilkommer lignings myndighetene å foreta. Og heri må lagmannsretten erklære seg enig.
Den her omhandlede begrunnelse av at fastsettelsessøksmålet ikke kan fremmes, må ha gyldighet selv om forholdet vel er, at det ikke legges noe bånd på ligningsmyndighetenes behandling allerede ved at fastsettelsessøksmål er reist, men at først endelig fastsettelsesdom ville ha denne virkning.
Når den kjærende part videre anfører at det ikke i noen lov er gitt noen som helst tidsbegrensning: for når domstolenes eksklusive og avgjørende myndighet kan påkalles, bemerkes at begrensningen etter tvistemålslovens §54 ligger i kravet til at den rettslige interesse må være aktuell. Og det er den etter lagmannsrettens oppfatning ikke før den kompetente forvaltningsmyndighet - ligningsmyndighetene - har truffet avgjørelse. At Staten ved Finansdepartementet på forhånd har gitt uttrykk for sitt syn på lovens forståelse, endrer, så vidt skjønnes; ikke forholdet. Det er ligningsmyndighetene som i første omgang skal avgjøre spørsmålet, og det på grunnlag av de bestemmelser som viser seg å komme til anvendelse når ligningen skal utføres. Den uttalelse av ligningsvesenet som er gitt under det forberedende ligningsarbeid antas heller ikke å endre forholdet.»
Høyesteretts Kjæremålsutvalg fant ikke at lagmannsrettens avgjørelse hvilte på en uriktig tolkning av bestemmelsen i rettergangslovens §54 og forkastet kjæremålet.
Side:960