LB-2019-32731: Forskjell mellom sideversjoner

Lagmannsretten kom til at advokatfirmaet og ansvarlig advokat var erstatningsansvarlige etter henholdsvis arbeidsgiveransvaret og advokaters profesjonsansvar. Det forelå ansvarsgrunnlag som følge av at advokaten ikke utvetydig og med tyngde hadde fremhevet den risikoen som insolvensunntaket førte til. Ved årsaksvurderingen fant lagmannsretten det mest sannsynlig at banken under det hypotetiske hendelsesforløp ikke ville inngått avtalen. Som følge av uaktsom medvirkning fra bankens side ble erstatningen avkortet med om lag 25 prosent, til sammen kr 112,9 millioner. Lagmannsretten kom til at det ikke var grunnlag for å lempe advokatens ansvar overfor banken. I regressøksmål ga lagmannsretten advokaten og hans forsikringsselskap medhold i krav om regress mot advokatfirmaet og dets forsikringsselskap.

|Saksgang=Oslo tingrett 21.12.2018 - Borgarting lagmannsrett LB-2019-32731 (sak nr. 19-032731ASD-BORG/01) - Anke nektet fremmet av Høyesteretts ankeutvalg 09.12.2021 (sak nr. 21-146620SIV-HRET)

|Parter=Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS (advokat Pål-Martin Abell, advokat Arve Martin Bjørnvik) mot Allianz Global Corporate & Speciality SE (advokat Jørgen Svartebekk), Zurich Insurance Plc, Norway Branch (advokat Joar Heide), Kluge Advokatfirma AS (advokat Jan Birger Jansen), Kyrre Kielland (advokat Joar Heide)

|Forfatter=Konstituert lagdommer Øistein Aamodt, Lagdommer Marit Bjørånesset Frogner, Tilkalt dommer tingrettsdommer Inger-Marie Landfald

|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/2-1 Skadeserstatningsloven (1969) §2-1], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/2-3 §2-3], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/5-1 §5-1], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/5-2 §5-2], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§224 Domstolloven (1915) §224], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§232 §232], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100 Forsinkelsesrenteloven (1976)], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-2 Tvisteloven (2005) §20-2], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-3 §20-3], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-5 §20-5], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-6 §20-6], [https://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§20-9 §20-9]

Erstatningskravet er fremmet av Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS (heretter «SFN») mot Kluge Advokatfirma AS (heretter «Kluge») og advokat Kyrre Kielland samt deres forsikringsselskaper, henholdsvis Allianz Global Corporate & Specialty SE (heretter «Allianz») og Zurich Insurance plc, Norway Branch (heretter «Zurich»). For det tilfellet at det er grunnlag for erstatningsansvar, har Kielland og Zurich krevd regress av Kluge og Allianz.

I 2013 anskaffet SFN et helikopter (H 2907) og inngikk avtaler om at helikopteret skulle leases ut til Heli-One Leasing Norway AS (heretter «Heli-One»). Heli-One er en del av CHC-konsernet (heretter «CHC»), som var verdens største leverandør av helikoptertjenester til olje- og gassindustrien. Kluge ved advokat Kielland bistod SFN i forbindelse med transaksjonen. Saken for lagmannsretten gjelder bistanden knyttet til dette kjøpet.

SRF tok i 2016 ut søksmål med krav om erstatning som følge av mangelfull advokatrådgivning fra Kluge i forbindelse med finansieringen av H 2594 og H 2692. I dom 12. mars 2019 ([[LB-2018-27239]]) la Borgarting lagmannsrett til grunn at Kluges oppdrag for SRF også omfattet å foreta en gjennomgang av de aktuelle restforsikringsavtalene med Ironshore og å avdekke risikopunkter i denne. Lagmannsretten fant at det var uaktsomt av Kluge ikke å løfte det nye insolvensunntaket i avtalene særskilt frem for SRF. Lagmannsretten kom også til at det var mest sannsynlig at SRF ikke ville inngått avtalene om H 2594 og H 2692 dersom Kluge hadde gitt selskapet aktsom rådgivning om insolvensunntaket. Ved erstatningsutmålingen ble det gjort fradrag for den gevinsten som H 2675 hadde gitt SRF. På grunn av SRFs medvirkning reduserte lagmannsretten erstatningen med om lag 60 prosent. Kluge, den ansvarlige partneren og Allianz ble dømt til å betale SRF erstatning på 75 millioner kroner. Anker over dommen ble nektet fremmet ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 17. juni 2019 ([[HR-2019-1131-U]]). Opprinnelig var også Kielland og Zurich saksøkt, men for deres del ble det inngått et utenrettslig forlik. Lagmannsretten vil nedenfor komme nærmere inn på enkelte punkter i premissene i [[LB-2018-27239]].

SFN varslet 27. januar 2017 søksmål mot Kluge, Kielland, Allianz og Zurich. SFN fremsatte krav om at de var solidarisk ansvarlige for et erstatningskrav på USD 20 030 000. Bakgrunnen for at de to forsikringsselskapene ble varslet, var at Kluge har ansvarsforsikring hos Allianz, og at Kielland fra våren 2014 har vært partner i Advokatfirmaet Ræder AS, som har ansvarsforsikring hos Zurich. SFN anførte at uaktsom rådgivning fra advokat Kielland hadde påført selskapet et tap, ved at han under forhandlingene med CHC og Ironshore om transaksjonen for H 2907 ikke hadde identifisert og påpekt RVI-avtalens insolvensunntak overfor SFN. Ansvar ble bestridt av mottakerne.

Kielland og Zurich fremsatte 4. april 2018 subsidiært krav om regress gjennom påstand om dom for at et eventuelt erstatningsansvar i forholdet mellom de saksøkte skulle bæres av Kluge og Allianz.

<span id="rp-innrykk">3. Kyrre Kielland og Zurich Insurance plc, Norway Branch frifinnes.</span>

<span id="rp-innrykk">6. Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS erstatter saksomkostninger for Kyrre Kielland og Zurich Insurance plc, Norway Branch med enmilliontohundreogsyttifiretusenåttehundreosyttifem – 1 274 875 – kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.</span>

SFN har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 31. mai til 4. juni 2021 i Borgarting lagmannsretts hus. For ankende part, SFN, møtte Hanne Karoline Kræmer og selskapets prosessfullmektiger. For Kluge møtte Christian Wille Kaisen via videolink og selskapets prosessfullmektig. For Allianz møtte selskapets prosessfullmektig. Kielland møtte sammen med sin prosessfullmektig, som også møtte som Zurichs prosessfullmektig. Kræmer, Kielland og fem vitner avga forklaring. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken.

SFN engasjerte Kluge og Kielland for å kvalitetssikre all dokumentasjon i forbindelse med avtalene om å kjøpe H 2907 og lease det ut til Heli-One. Oppdraget innebar blant annet å gjøre SFN oppmerksom på transaksjonens rettslige risikoer og å sørge for å oppfylle de forutsetningene som styret i SFN hadde stilt til transaksjonen, blant annet om at helikopterets restverdi skulle være garantert av et anerkjent og solid selskap. Oppdraget var ikke begrenset til rådgivning om endringer i forhold til avtalene som tidligere var forhandlet frem mellom SRF og CHC/Ironshore.

Kluge og Kielland hadde en særlig oppfordring til å ta opp svakheter ved RVI-avtalen. Insolvensunntaket innebar at restverdiforsikringen ble tilnærmet verdiløs for SFN. Unntaket og dets risiko skulle utvetydig og med tyngde ha vært fremhevet for SFN. Kluge og Kielland skulle også ha forsikret seg om at SFN forstod denne risikoen. Det ulovfestede profesjonsansvaret for advokater er strengt, og rådgivningen fra Kluge og Kielland var erstatningsbetingende uaktsom.

Det bestrides at Kielland tok opp insolvensunntaket med SFN i en telefonkonferanse 13. desember 2013.

Kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Dersom Kluge og Kielland hadde fremhevet risikoen i insolvensunntaket og dets konsekvenser for SFN, ville ikke SFN inngått avtalene om H 2907. Insolvensunntaket medførte at restverdiforsikringen i realiteten primært bare ivaretok CHC’ ansvar, og at SFN ikke hadde noen restverdigaranti ved insolvens hos CHC. Styrets forutsetning om en garanti for helikopterets restverdi fra et anerkjent og solid selskap viser at dette var en risiko som SFN ikke var villig til å ta. Videre er det rettskraftig fastslått i [[LB-2018-27239]] at SRF ikke ville inngått tilsvarende avtaler med CHC dersom SRF hadde fått aktsom rådgivning fra Kluge om insolvensunntaket, og det har en sterk formodning mot seg at SFN ville godtatt et insolvensunntak som SRF ikke ville akseptert.

Det er ikke grunnlag for å redusere erstatningen som følge av SFNs medvirkning etter skadeserstatningsloven § 5-1. SFN hadde ingen forutgående erfaring eller kompetanse med en slik kompleks og sammensatt finansiering. Ved å anskaffe profesjonell bistand fra Kluge for å kvalitetssikre alle sider av avtaleverket utviste SFN den forsiktighet som kreves. At SFN ikke leste andre punkter i avtaleverket enn de som Kielland fremhevet, var i samsvar med den arbeidsdelingen som var avtalt med Kluge og Kielland. SFN kan derfor

Det er heller ikke grunnlag for å lempe Kiellands ansvar overfor SFN etter skadeserstatningsloven § 5-2. Dette er en streng unntaksregel, og Kiellands forsikringsdekning er til hinder for lemping.

<span id="rp-innrykk">1. Kluge Advokatfirma AS og Kyrre Kielland betaler én for begge, begge for én erstatning fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer til Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS.</span>

<span id="rp-innrykk">3. Zurich Insurance plc, Norway Branch er solidarisk ansvarlig med Kyrre Kielland overfor Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS for et beløp oppad begrenset til 100 000 000 kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.</span>

Det foreligger ikke grunnlag for ansvar. Vurderingen av om Kluge og Kiellands rådgivning var uaktsom må ta utgangspunkt i oppdraget og hvilke forventninger det er rimelig å stille til SFN som klient.

Oppdraget gikk ut på å få plass dokumentasjonen og kvalitetssikre avtalegrunnlaget, ikke å forklare SFN om risikoen ved å delta i finansieringen av H 2907. Kielland hadde ingen fullmakter, og oppdraget bygde på at de avtalene som ble fremforhandlet, skulle aksepteres og inngås av SFN.

Kielland utførte oppdraget på en kompetent, riktig og god måte. Under oppdragsperioden var det en omfattende dialog mellom SFN og Kielland, hvor han løpende sørget for at SFN ble orientert. Endringer sammenlignet med SRFs tidligere transaksjoner ble tydelig merket overfor SFN.

Bevisførselen viser at SFN ikke håndterte investeringen på en forsvarlig måte. De som håndterte investeringen for SFN, var uten tilstrekkelig erfaring og kunnskap. Det har særlig fremkommet at deres engelskkunnskaper ikke gjorde dem i stand til å forstå avtaleverket. Det fremgikk også at de ikke leste avtalene som de inngikk. De hadde også deltatt i finansieringen av H 2675 uten å sette seg inn i avtaledokumentene, men bare stolt på SRFs engasjement. Disse forholdene ble imidlertid ikke formidlet til Kluge og Kielland, og det er da ingenting å utsette på at Kielland baserte sin bistand på at SFN var kompetente og visste hva de gjorde, blant annet at SFN gjennom finansieringen av H 2675 hadde gjort seg kjent med transaksjonsdokumentene og at de som håndterte investeringen i SFN, leste og satte seg inn i avtaledokumentene for H 2907.

I forlengelsen av dette hadde Kielland ingen grunn til å anta at SFN ikke var kjent med unntakene i RVI-avtalens punkt 6.3, herunder insolvensunntaket. Det var tale om omfattende unntak fra dekning, som tydelig fremgikk av overskriften «No liability». Kielland måtte kunne legge til grunn at dette ble lest og forstått av SFN. Han hadde også gjort SFN kjent med at avtalen med Ironshore ikke var en restverdigaranti, men en restverdiforsikring. Det var også skriftlig korrespondanse mellom Kielland og SFN om andre unntak under punkt 6.3. Unntakskatalogen ble videre drøftet i en telefonkonferanse 13. desember 2013, og det er sannsynlig at også insolvensunntaket ble gjennomgått. Insolvensunntaket var videre klart og entydig, og Kielland kan ikke være ansvarlig for at et profesjonelt finansieringsforetak ikke forstod innholdet av dette. Kielland hadde ingen særskilt oppfordring til å ta insolvensunntaket opp med SFN.

Subsidiært anføres det at et erstatningsansvar for Kluge må falle bort som følge av SFNs medvirkning, jf. skadeserstatningsloven § 5-1. SFN er en profesjonell part. Det må stilles strenge krav til et finansforetaks aktsomhet. Det var også tale om en svært stor investering. SFN sørget imidlertid ikke for en forsvarlig organisering og håndtering av investeringen. Særlig vises det til at det ikke er noen antydninger om at SFN leste avtalene før de inngikk dem. SFN forstod heller ikke grunnleggende unntak. Kielland sørget på sin side for løpende informasjon, men fikk aldri noen spørsmål om å veilede SFN eller foreta analyser av eventuelle uønskede risikoer.

Et erstatningskrav må reduseres betydelig på grunn av SFNs medvirkning, jf. skadeserstatningsloven § 5-1. Det må legges stor vekt på at SFN ikke satte seg inn i RVI-avtalens vilkår, og at selskapet ikke orienterte Kielland om at de ikke i tilstrekkelig grad leste dokumentene, eventuelt at de ikke forstod vilkårene.

Det er ikke grunnlag for Kielland og Zurichs regresskrav, jf. skadeserstatningsloven § 2-3, jf. § 5-3. Det er vist til at eventuelt ansvarsgrunnlag for Kluge er det objektive arbeidsgiveransvaret, mens det for Kielland vil være tale om et skyldansvar. Som ansvarlig advokat etter domstolloven § 232 hadde Kielland også en helt selvstendig rolle under utførelsen av oppdraget. Han hadde tilstrekkelige kvalifikasjoner, og ansvaret kan ikke legges på opplæringen i Kluge. Kiellands økonomiske evne taler heller ikke for regress, ettersom han gjennom Advokatfirmaet Ræder AS har forsikringsdekning for erstatningskrav på inntil 100 millioner kroner i Zurich og en excess-forsikring for ytterligere krav på inntil 200 millioner kroner i Riskpoint. I realiteten er regressøksmålet et spørsmål om risikoplassering mellom forsikringsselskaper.

Ankemotpartene, <b>Kyrre Kielland og Zurich Insurance plc, Norway Branch</b>, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Kielland og Zurich slutter seg i hovedsøksmålet i all hovedsak til det som de andre ankemotpartene har anført. For vurderingen av ansvarsgrunnlag er det særlig vist til at SFN ikke informerte Kielland om at en ubetinget garanti for restverdien var en avgjørende betingelse. Han visste bare at transaksjonen skulle bygge på det samme avtaleverket som H 2675 og de siste transaksjonene til SRF, herunder RVI-avtalen med Ironshore. Dette var bakgrunnen for oppdraget om å kvalitetssikre transaksjonsdokumentene, og det ble aldri korrigert fra SFNs side. Det var også dette han fremforhandlet, og som SFN aksepterte.

Aktsomhetsnormen er relativ og må vurderes opp mot klientens forhold. SFN manglet både kompetanse om investeringsobjektet og juridiske forhold, og hadde heller ingen erfaring med transaksjoner av denne størrelsen og kompleksitet. Det var ingen som klargjorde for Kielland at SFN hadde behov for bistand på et helt grunnleggende nivå. Til

tross for at transaksjonen var SFNs største investering noensinne, ble ikke avtalene lest av de som inngikk dem på vegne av SFN. Heller ikke dette ble Kielland orientert om.

SFN hadde ingen grunn til å anse at restverdiforsikringen var ubetinget. Bare omfanget av RVI-avtalen – som var på hele 41 sider – viser med tydelighet at det ikke var tale om en ubetinget garanti. At det gjelder unntak, fremgår klart av avtalens punkt 6.3. I dialogen med Kielland ble også SFN uttrykkelig bedt om å ta stilling til enkelte av de andre unntakene og dermed gjort kjent med at det gjaldt unntak. Kielland tok særskilt opp insolvensunntaket i telefonkonferansen 13. desember 2013.

Et erstatningsansvar for Kielland overfor SFN må uansett lempes. Utgangspunktet er at ansvaret dekkes av arbeidsgiver, mens ansvar for en arbeidstaker forbeholdes tilfeller av forsett og grov uaktsomhet.

I regressøksmålet mot Kluge og Allianz gjøres det gjeldende at det er enda større grunn til at ansvaret ikke skal legges på Kielland, jf. skadeserstatningsloven § 2-3. Om hans rådgivning skulle bli ansett uaktsom, er det i høyden tale om nedre sjikt av simpel

uaktsomhet. Han utførte oppdraget i samsvar med et opplegg som i lang tid hadde vært benyttet av Kluge. Hans opptreden var utslag av en rekke kumulative feil i Kluge, og det er urimelig at han skal bli ansvarlig bare fordi skaden oppstod på et tidspunkt hvor det tilfeldigvis var han som utførte et slikt oppdrag. Det var Kluge som utsatte seg for oppdragsrisikoen, og som tok seg godt betalt for bistanden. Eneste grunnen til at det blir spørsmål om ansvar for Kielland og Zurich, er at han har sluttet i Kluge. Ellers ville han vært dekket av Kluges forsikring hos Allianz. Ansvar for Kielland vil innebære at ansatte advokater eksponeres for et omfattende ansvar, og medføre en dramatisk forhøyet risiko å være ansatt advokat. Det foreligger heller ingen rettspraksis hvor ansvaret legges på en ansatt. For så vidt gjelder forholdet mellom forsikringsselskapene, er det rettslige utgangspunktet at Allianz og Zurichs rettslige posisjoner følger forsikringstakernes posisjoner.

Vedrørende Allianz’ ansvarsbegrensning på 100 millioner kroner bestrides det at nærværende sak gjelder samme forsikringstilfelle som [[LB-2018-27239]]. Dette har imidlertid begrenset betydning for Kielland og Zurichs regressøksmål, ettersom Kluge har excess-forsikringer i Tryg og XL, som dekker ytterligere krav på inntil 300 millioner kroner.

Kyrre Kielland og Zurich Insurance plc, Norway Branch har lagt ned følgende påstand:

<span id="rp-innrykk2">2. Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS dømmes til å betale sakens kostnader for lagmannsretten til Kyrre Kielland og Zurich Insurance plc.</span>

<span id="rp-innrykk2">1. Et eventuelt erstatningsansvar for Kyrre Kielland og Zurich Insurance plc overfor Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS, skal bæres fullt ut solidarisk av Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate &amp; Specialty SE.</span><br />

<span id="rp-innrykk2">2. Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate &amp; Specialty SE dekker solidarisk Kyrre Kielland og Zurich Insurance plc sine sakskostnader i regresskravet for tingrett og lagmannsrett.</span>

Det anførte ansvarsgrunnlaget for advokat Kielland er uaktsomhet, jf. det ulovfestede profesjonsansvaret. Dersom han har handlet uaktsomt, foreligger det også ansvarsgrunnlag for Kluge etter arbeidsgiveransvaret, jf. skadeserstatningsloven § 2-1. Kielland er som nevnt ansvarsforsikret hos Zurich gjennom sin nåværende arbeidsgiver. Kluge er ansvarsforsikret hos Allianz.

Ved den konkrete vurderingen ser lagmannsretten først på hva som var det nærmere innholdet i Kluge og advokat Kiellands oppdrag for SFN.

I e-post 21. mai 2013 skriver Ole Magnus Bækkelund i SRF til Kielland at SFN vil vurdere finansiering av H 2907 «på egen kjøl», og at han har anbefalt SFN å bruke Kielland. Den første direkte kontakten mellom Kielland og SFN var en e-post 9. august 2013, hvor Kielland etter avtale med Bækkelund i SRF oversendte CHC’ førsteutkast til «term sheet» (tilbudsbrev med hovedvilkårene i finansieringen for H 2907) til SFN ved Tom Josefsen. I e-posten skriver Kielland at han gjerne ser nærmere på detaljene så snart videre prosess/fremdrift er avklart.

I e-post 12. august 2013 til SFN ved Bakkejord, med kopi til Josefsen, skriver Kielland:

I e-post 28. august 2013 oversender Josefsen styrets vedtak om å finansiere og anskaffe H 2907 til Kielland:

I e-post 29. august 2013 foretar Kielland det som han omtaler som «en avsjekk mot styrets vedtak», og kommenterer hver av de åtte forutsetningene under punkt A til H. Under punkt B om Kluges kvalitetssikring har han kommentert «OK».

Kielland holdt 21. august 2013 en presentasjon om transaksjonen for SFN. Temaene for presentasjonen var blant annet helikopteret, aktørene, utkast til «term sheet», finansielle betingelser, «Junior Loan og Manufacturer Support», sikkerheter, «Covenants, forsikringer mv.» og de typiske avtaledokumentene. Denne helhetlig gjennomgangen av transaksjonen underbygger at Kluge og Kielland hadde påtatt seg et oppdrag uten særskilte begrensninger.

som ligger i kvalitetssikring av all juridisk dokumentasjon. De tilsvarende formuleringene i vår sak tilsier derfor at det var en del av oppdraget til Kluge og Kielland å påpeke risikopunkter i avtaleverket, med mindre det er konkrete holdepunkter for at dette ikke var omfattet.

Videre tilsier korrespondansen – især Kiellands e-post 12. august 2013 – at Kluge og Kielland i alle fall skulle gi de råd som var nødvendige for å sikre at styrets forutsetninger ble oppfylt.

Riktignok viser korrespondansen at avtaleutkastene for H 2907 var basert på avtaleverket for H 2692. Kluge og Kielland var også kjent med at SFN hadde vært med på finansieringen av H 2675 sammen med SRF, som bygde på tilsvarende avtaleverk. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette gir grunnlag for en begrensning av oppdraget vedrørende H 2907. Dette var første gang SFN tok på seg å leasingfinansiere et helikopter alene, og de hadde engasjert Kluge for å foreta en juridisk kvalitetssikring av all dokumentasjon. I forbindelse med finansieringen av H 2675 var det dessuten bare SRF som hadde vært Kluges klient og oppdragstaker, og Kielland var klar over at SFN den gangen ikke hadde vært involvert i avtaleforhandlingene med CHC og Ironshore. SFN var en ny klient for Kluge og Kielland, og oppdraget med H 2907 var et nytt og selvstendig oppdrag. Dette reflekteres også av Kiellands e-post 12. august 2013, hvor han tar initiativ til et møte om oppdraget og tar utgangspunkt i at han normalt pleier å kvalitetssikre det juridiske. Lagmannsretten mener at det ikke er grunnlag for å anse at oppdraget var begrenset til å påpeke endringer i forhold til SRFs tidligere avtalevilkår. En helt annen sak er at det var naturlig at Kielland hadde et særlig fokus på slike endringer, og særskilt orienterte SFN om disse.

Frem til transaksjonsavtalene ble undertegnet i London 19. desember 2013, var det en utstrakt dialog og korrespondanse mellom Kielland og SFN. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er noe i denne kommunikasjonen som tilsier at partene oppfattet oppdraget som begrenset. Riktignok gjaldt de punktene som Kielland tok opp, i stor utstrekning endringer sammenlignet med transaksjonene som SRF hadde vært involvert i. Men som nevnt var det naturlig at slike endringer ble tatt særskilt opp. Av særlig interesse har dessuten Kiellands e-post 2. desember 2013, hvor han skriver at en akseptabel restverdigaranti er ett av syv punkter som SFN hadde angitt som vesentlige. Dette underbygger sterkt at en kvalitetssikring av denne forutsetningen var en særskilt og sentral del av oppdraget.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at Kiellands oppdrag gikk ut på å foreta en helhetlig juridisk kvalitetssikring av hele avtaleverket. Som i [[LB-2018-27239]] anser lagmannsretten at dette blant annet omfattet en gjennomgang av enkeltavtalene, herunder RVI-avtalen, og å avdekke risikopunkter i disse avtalene overfor SFN. For at SFNs formål med oppdraget skulle nås, finner lagmannsretten videre at en sentral del av oppdraget var å gi de råd som var nødvendige for å sikre at transaksjonen oppfylte de uttalte forutsetninger til styret i SFN.

<span id="rp-tittel3">Orienterte Kielland SFN om insolvensunntaket?</span>

Ankemotpartene anfører at Kielland uttrykkelig orienterte SFN om insolvensunntaket.

For lagmannsretten forklarte Kielland at han under en telefonkonferanse med SFN 13. desember 2013 gikk gjennom Head Lease Agreement og RVI-avtalen. Blant annet hadde han gitt en generell orientering om unntakskatalogen i RVI-avtalens punkt 6.3. Fra SFNs side hadde det ifølge Kielland blitt stilt spørsmål om insolvensunntaket. Kielland forklarte at han hadde svart at den samsvarte med vilkårene for SRFs transaksjoner, og han mente også å huske at han hadde redegjort for logikken i unntaket. Han hadde spurt om SFN ville forhandle om unntaket, men det ønsket ikke SFN. Insolvensunntaket hadde ikke vært noe stort tema, men Kielland hadde under samtalen oppfattet at unntaket var lest og forstått av SFN.

I sine forklaringer for lagmannsretten kunne imidlertid ingen av SFNs representanter under samtalen – verken Bakkejord, Josefsen eller Henriksen – huske at Kielland hadde tatt opp insolvensunntaket med dem.

Det er ankemotpartene som har bevisbyrden for at Kielland opplyste SFN om insolvensunntaket. Han førte ikke noe referat fra telefonkonferansen 13. desember 2013. Til tross for sin store betydning er insolvensunntaket heller ikke nevnt noe sted i den

skriftlige korrespondansen mellom Kielland og SFN, verken forut for eller i etterkant av telefonkonferansen.

Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det er sannsynliggjort at Kielland tok insolvensunntaket opp med SFN under telefonkonferansen 13. desember 2013.

Spørsmålet er om Kiellands manglende orientering om insolvensunntaket var erstatningsbetingende uaktsomt.

Av vedtaket 20. juni 2013 fra styret i SFN om å være med på leasingsfinansieringen av H 2907, fremgikk det uttrykkelig som en av flere forutsetninger at «[r]estverdien skal være garantert av anerkjent/solid selskap godkjent av Sparebanken Finans Nord-Norge AS» (forutsetning E), se ovenfor. Som nevnt ble også Kielland gjort kjent med denne forutsetningen gjennom Josefsens e-post 28. august 2013. I e-post 29. august 2013 kommenterte også Kielland denne forutsetningen gjennom påtegningen «OK (bør vurderes om dere kan løfte tilbudsbrevets forbehold for Ironshore)». I e-post 2. desember 2013 nevner dessuten Kielland selv restverdisikkerheten som ett av syv punkter som «dere har angitt som vesentlige».

På dette punktet var imidlertid ikke Kielland klar i begrepsbruken i sin kommunikasjon med SFN. I e-poster 20. november, 11. desember og 12. desember 2013 omtalte han Ironshore som «restverdigarantisten» og restverdiforsikringen som en «restverdigaranti». I e-posten 12. desember 2013 – hvor han kommenterer førsteutkastet til RVI-avtale som han og SFN hadde mottatt under én time tidligere – bruker han også garanti og polise om hverandre (med rettens kursiveringer):

Lagmannsretten finner uansett at SFN må ha vært klar over at RVI-avtalen var en forsikringsavtale. Avtalen ble inngått med et forsikringsselskap («Ironshore Speciality Insurance Company»), og het «Residual Value Insurance Policy». Det samme fulgte av term sheet, som Bakkejord undertegnet 16. september 2013. Dette fremgikk også allerede av Kiellands presentasjon for SFN 21. august 2013; på presentasjonen hans stod det at Ironshore var en «RV Insurer», at avtalen ville være en «Residual Value Insurance Policy» og at det var tale om en «Restverdiforsikring fra Ironshore Specialty Insurance Company».

Vitneforklaringene fra SFNs representanter tilsier imidlertid at dette ikke var avgjørende for SFN, og at de for alle praktiske formål oppfattet RVI-avtalen som en garanti. Dette var for så vidt også var i samsvar med begrepsbruken i Kiellands e-poster. Etter lagmannsretten syn burde imidlertid Kielland ha sagt noe mer om dette; i det minste klart påpekt relevante forskjeller mellom garanti og forsikring, og hva de i dette tilfellet gikk ut på.

Lagmannsretten legger på denne bakgrunn til grunn at en restverdiforsikring var en form for sikkerhet som, avhengig av forsikringsvilkårene, kunne være tilstrekkelig for å oppfylle styrets forutsetning om at restverdien skulle være «garantert». Begrepsbruken i Kiellands e-poster tilsier at det var slik også han så på det.

Lagmannsretten tilføyer at SFN foretok kredittsjekk av Ironshore, noe Kielland også var klar over. Dette viser at SFN oppfattet at RVI-avtalen ble inngått for å gi SFN en selvstendig sikkerhet. Med insolvensunntaket hadde imidlertid ikke denne kredittsjekken noe praktisk formål.

Ved aktsomhetsvurderingen må det også legges vekt på hvilke forventninger som Kluge og Kielland kunne stille til SFN. Som et finansforetak som påtok seg en investering i denne størrelsesorden, måtte Kluge og Kielland rimeligvis kunne kreve både høy profesjonalitet og stor innsikt i finansieringstransaksjoner. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at Kluge og Kielland av den grunn kunne unnlate å løfte frem insolvensunntaket. Det lå i kjernen av oppdraget å sikre at styrets forutsetninger ble oppfylt. Og insolvensunntaket var en klar brist ved en sentral forutsetning, som var tydelig kommunisert til Kielland. Bristen representerte potensielt en risiko for at SFN ble påført et svært betydelig økonomisk tap. Som det fremgår av e-posten 12. desember 2013, gjengitt rett ovenfor, ga Kielland tvert imot klart uttrykk for at det ikke var noen nevneverdige risikoer knyttet til RVI-avtalen, jf. ordbruken «stort sett ser greit ut» og «vanntett». At SFN som et profesjonelt finansforetak opptrådte uaktsomt, er en annen sak, som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor under drøftelsen av skadelidtes medvirkning.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten det klart uaktsomt av Kielland ikke å gjøre SFN oppmerksom på insolvensunntaket. Slik lagmannsretten ser det, skulle Kielland forklart SFN om sammenhengene mellom Head Lease Agreement og RVI-avtalen, og utvetydelig og med tyngde fremhevet den risikoen som insolvensunntaket i strid med styrets forutsetninger førte til. Slik lagmannsretten ser det, ligger det i dette at han også skulle forsikret seg om at SFN forstod hvilke risikoer som lå i RVI-avtalen, smnl. [[Rt-2003-400]] avsnitt 42. Når han ikke gjorde dette, mener lagmannsretten at han brøt sin rådgivningsplikt på en uforsvarlig måte.

Det blir her tale om å vurdere et hypotetisk hendelsesforløp. I rettspraksis er det lagt til grunn at det som utgangspunkt er skadevolder – her Kluge og Kielland – som har bevisbyrden («tvilsrisikoen») for det alternative hypotetiske hendelsesforløpet. I [[Rt-2000-679]] uttaler Høyesterett.

<span id="rp-innrykk">SRF har for det første vist til at Ironshore ikke var det eneste aktuelle forsikringsselskapet, slik at dersom Ironshore ikke aksepterte en RVI uten insolvensklausul, kunne man i dette hypotetiske hendelsesforløp gått videre til andre forsikringstilbydere som ville akseptert en RVI uten en slik insolvensklausul. Etter bevisførselen i lagmannsretten er det lite som underbygger denne hypotesen. Riktignok er det i en e-post 17. mars 2011 fra Polden til Kielland – etter at forhandlingene om RVI med HCC hadde strandet – nevnt at også firmaet Great American, i tillegg til Ironshore, kunne være en potensiell forsikringstilbyder. Samme dag har Kielland også uttalt i en e-post til Bækkelund at CHC er rimelig sikre på at de vil få til å skaffe RVI på begge helikoptrene. Lagmannsretten finner ikke at dette sannsynliggjør at Ironshore ville akseptert en RVI uten insolvensklausul. Hva eventuelt Great American ville akseptert eller ikke vites det intet om.</span>

Det avgjørende spørsmålet for om det foreligger årsakssammenheng, blir deretter om det er sannsynlig at SFN – etter at et eventuelt forsøk på å forhandle bort insolvensunntaket hadde strandet – ville unnlatt å inngå avtalene om H 2907 dersom Kluge og Kiellands rådgivning om insolvensunntaket hadde vært aktsom.

Av saksnotatet for styremøtet fremgår det at notatet baserer seg på <i>SRFs</i> saksnotat. Videre står det at SRF har hatt god kjennskap til leietaker gjennom et tiårig kundeforhold, og at dette kundeforholdet i alle årene har vært problemfritt. SFN hadde utvilsomt stor tillit til SRFs vurderinger. Korrespondansen mellom Kielland og SFN viser også at avtalene for H 2907 baserer seg på avtalene som SRF hadde inngått for H 2692. I [[LB-2018-27239]] kom imidlertid lagmannsretten til at det var mest sannsynlig at SRF ikke ville gått med på

Erstatning skal dekke SFNs økonomiske tap. SFN skal med andre ord stilles økonomisk som om Kluge og Kiellands rådgivning hadde vært aktsom.

Ankemotpartene har imidlertid gjort gjeldende at det også må gjøres fradrag for fortjenesten som SFN fikk ved å være med på finansieringen av H 2675. SRFs tapsberegning i [[LB-2018-27239]] viser at SRF gjorde fradrag for «Fortjeneste H 2675» ved beregningen av sitt tap. Spørsmålet i [[LB-2018-27239]] var imidlertid hvilket tap SRF hadde lidt som følge av at Kluges rådgivning <i>til SRF</i> hadde vært mangelfull. I tråd med lagmannsretten vurdering av det hypotetiske hendelsesforløpet bygde tapsberegningen på at SRF i så fall ikke ville vært med på finansieringen av verken H 2594, H 2692 eller H 2675. I nærværende sak stiller dette seg annerledes. Her er spørsmålet hvilket tap SFN har hatt som følge av at Kluge og Kiellands oppdrag <i>for SFN</i> var mangelfullt utført. Selv om begge oppdragene gjaldt rådgivning i forbindelse med sammenfallende transaksjoner, kan lagmannsretten ikke se at det er grunnlag for å anse oppdraget for SFN å være en fortsettelse av oppdraget for SRF. Det er tale om to ulike og selvstendige oppdrag for to forskjellige klienter. Det var bare SRF som var Kluges klient i forbindelse med H 2675. SFN ble med på H 2675-transaksjonen før Kluges oppdrag for SFN ble påbegynt, og det er derfor ingen faktisk årsakssammenheng mellom den mangelfulle utførelsen av oppdraget for SFN i forbindelse med finansieringen av H 2907 og fortjenesten for H 2675. På denne bakgrunn har lagmannsretten kommet til at det ikke er grunnlag for å gjøre fradrag for SFNs fortjeneste ved finansieringen av H 2675.

Som nevnt ble investeringen håndtert av Bakkejord, Josefsen og Henriksen. For lagmannsretten har de forklart at de ikke hadde noen erfaring med en slik investering, verken når det gjaldt størrelse og omfang eller innhold og kompleksitet. De forklarte at investeringen lå langt utenfor deres kompetanse, blant annet når det gjaldt bransje, avtalestruktur og språk. Bakkejord karakteriserte avtaleverket som svært komplisert og uforståelig. Josefsen forklarte at de ikke hadde noen kompetanse til å vurdere kompleksiteten i avtaleverket, og derfor var helt prisgitt Kielland. Utover at Bakkejord hadde det overordnede ansvaret, var det ingen klar arbeids- og ansvarsfordeling mellom dem. Henriksen forklarte at organiseringen var litt flytende – at alle, forskjellig fra gang til gang, gjorde litt av alt. Bevisførselen viser også at SFN i betydelig grad bare bygget på vurderingene som SRF hadde gjort i sine tidligere prosjekter. Bakkejord, Josefsen og Henriksen forklarte også at de ikke leste avtaleutkast som de løpende fikk tilsendt fra Kielland, men begrenset seg til å se på og kommentere de forholdene som Kielland tok opp og ba dem se på. Bakkejord og Josefsen leste heller ikke gjennom de endelige utkastene før Bakkejord signerte dem 19. desember 2013. Henriksen forklarte at han hadde lest gjennom avtalene, men var usikker på om han hadde fått lest gjennom alt før 19. desember 2013.

SFN kompenserte imidlertid for manglende juridisk kompetanse ved å engasjere Kluge, og be om at all dokumentasjon vedrørende leasingavtalen ble juridisk kvalitetssikret. For lagmannsretten er det noe uklart hvor mye Kielland visste om SFNs manglende kompetanse og hvordan de håndterte investeringen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er sannsynliggjort at han ble gjort kjent med at Bakkejord, Josefsen og Henriksen mente at investeringen lå langt utenfor deres kompetanse, og at de ikke satte seg nærmere inn i avtaleverket, men bare forholdt seg til det som han tok opp. Kluge og Kiellands oppdrag for SFN kan ikke forstås slik at SFN kunne unnlate å lese gjennom avtalene, og heller ikke sette seg inn i de sentrale delene. Dette må på den annen side igjen ses i lys av at SFN hadde engasjert Kluge blant annet for å avdekke og opplyse om risikopunkter i avtaleverket. Samarbeidet mellom Kielland og SFN illustreres på dette punkt av Josefsens e-post 16. desember 2013 til Kielland:

SFN var tydelige på behovet for objektsikkerhet, især gjennom forutsetningen om en eksternt garantert restverdisikkerhet. Dette ble også formidlet til Kielland. Samtidig fremgikk det som nevnt blant annet av Kiellands presentasjon 21. august 2013, term sheet som ble undertegnet av Bakkejord i september og selve RVI-avtalen at den ikke var en garanti, men en forsikring, uten at SFN tok opp spørsmål omkring dette. Riktignok har lagmannsretten ovenfor kommet til at en forsikring kunne oppfylle styrets forutsetning. En forsikring har imidlertid regulært unntak, og det ville vært naturlig at et finansforetak som SFN foretok en nærmere undersøkelse av hvilke forsikringsvilkår som gjaldt. Videre hadde SFN i desember 2013 drøftelser med Kielland om flere andre unntak i RVI-avtalen punkt 6.3, og ble derigjennom uttrykkelig gjort oppmerksom på at avtalen hadde flere unntak. Med tanke på hvor viktig RVI-avtalen og sikkerheten hos Ironshore var for SFN, burde SFN i denne situasjonen satt seg nærmere inn i den omfattende unntakskatalogen i punkt 6.3 – eller i det minste bedt Kielland om å redegjøre nærmere for unntakene og deres risikoer.

Ved vurderingen av om – og eventuelt hvor mye – ansvaret bør settes ned, må SFNs uaktsomme forhold holdes opp mot Kiellands uaktsomhet.

Lagmannsretten viser til drøftelsen av ansvarsgrunnlag ovenfor, og vil særlig fremholde at Kiellands manglende rådgivning om insolvensunntaket var en unnlatelse av å gjøre SFN oppmerksom på at RVI-avtalen stod og falt på CHC’ betalingsevne, at objektrisikoen på USD 20 030 000 dermed ikke var sikret i Ironshores økonomiske stilling og at RVI-avtalen – stikk i strid med hvordan SFN åpenbart oppfattet det – i realiteten bare ivaretok de økonomiske interessene til CHC. Og dette til tross for at Kielland var klar over at restverdisikkerheten fra en anerkjent og solid tredjepart var en sentral forutsetning for SFN, jf. for eksempel e-post 2. desember 2013, hvor han som nevnt skriver at en «akseptabel restverdigaranti» er én av syv punkter som SFN har angitt som vesentlige. Lagmannsrettens overordnede vurdering er at Kielland allerede tidlig på høsten 2013 utvetydig skulle tatt opp insolvensunntakets risiko med SFN.

Videre finner lagmannsretten at Kielland i større grad burde tatt hensyn til at dette var et nytt oppdrag for en ny klient, og at det var første gang SFN inngikk en slik avtale på egenhånd. Lagmannsretten viser særlig at Kielland ikke satte seg ned med SFN og hadde en gjennomgang av avtaleverket, hvor han gikk grundig gjennom risikoer og svakhet, blant annet unntakskatalogen i RVI-avtalen punkt 6.3. Lagmannsretten mener at hensynet til en forsvarlig ivaretakelse av oppdraget, og særlig det forhold at RVI-avtalen var en forsikringsavtale, mens styrets forutsetning tross alt talte om «garantert», tilsier at han allerede ved begynnelsen av oppdraget burde tatt initiativ til en slik gjennomgang. Behovet for dette illustreres også av at advokat Holm i Kluge allerede forut for insolvensunntaket hadde karakterisert restverdiforsikringen som en «sveitserost». En slik gjennomgang ville gitt SFN betydelig bedre muligheter til å forstå avtalenes kompleksitet og hvilken kompetanse og oppfølging som fra deres side var nødvendig for å sikre en god og forsvarlig håndtering av investeringen. På bakgrunn av Kluges oppdrag mener lagmannsretten at det var en klart større grunn for Kielland å ta initiativ til en slik gjennomgang, enn at det var for SFN å be om det.

Lagmannsretten legger også vekt på at Kielland i flere e-poster omtalte Ironshore som restverdigarantist og RVI-avtalen som en restverdigaranti, jf. ovenfor, hvor lagmannsretten har kommet til at Kielland burde gitt SFN mer informasjon om forholdet mellom garanti

I forlengelsen av dette legger lagmannsretten også vekt på at utkastet til RVI-avtalen kom sent om kvelden 12. desember 2012, og at Kielland i e-posten til SFN skrev at det fra Ironshores side var «ønskelig med en tilbakemelding på dette i løpet av morgendagen». Dette var også bare én uke før avtalen skulle signeres. Med så lite tid til rådighet var det i praksis begrenset hvilke muligheter SFN hadde til å gå grundig inn i utkastet. En side av Kiellands oppdrag var å forsikre seg om at SFN hadde en klar oppfatning av hvilke risikoer transaksjonen innebar, smnl. [[Rt-2003-400]] avsnitt 42. Kielland var klar over hvor sentral RVI-avtalen og restverdisikkerheten var for SFN. Når han da som SFNs advokat bare videreformidlet Ironshores ønske om en svært rask tilbakemelding, sender han et signal om at det ikke var nødvendig at SFN gikk grundig inn i utkastet. Som SFNs advokat hadde han også et særlig ansvar for å legge til rette for at SFN fikk forsvarlig tid og anledning til å vurdere alle risikopunkter. Dette gjelder etter lagmannsrettens syn selv om SFN kunne bedt om utsettelse.

Samlet sett gir Kiellands e-post 12. desember 2013 et helt forkjært bilde av hvilken sikkerhet RVI-avtalen i realiteten ga SFN. E-posten var etter lagmannsrettens vurdering egnet til å gi SFN en falsk trygghet for restverdisikkerheten.

På bakgrunn av insolvensunntakets store betydning, og at Kielland ikke ga de råd og den bistanden som var nødvendig for å sikre at transaksjonen oppfylte styrets uttrykkelige og viktige forutsetning om en restverdisikkerhet, er det lagmannsrettens vurdering at han er mer å bebreide enn SFN, og at den uaktsomme rådgivningen var en klart mer vesentlig årsaksfaktor enn SFNs egne forhold.

avtalen fra Ironshore var blitt tematisert insolvens i forhandlingene. Som påpekt av lagmannsretten i [[LB-2018-27239]], hadde dette gitt SRF «en klar oppfordring til å se nærmere på dette, eller i det minste spørre Kielland hva endringene innebærer». Dette er annerledes for SFN, som verken hadde noen erfaring med helikopterleasing utover engasjementet som stille deltaker ved finansieringen av H 2675 eller fått noen konkrete indikasjoner på at det gjaldt et insolvensunntak.

<span id="rp-tittel2">Lemping av Kiellands ansvar</span>

Kielland og Zurich har anført at Kiellands erstatningsansvar overfor SFN må lempes.

I nærværende sak er Kielland ansvarsforsikret i Zurich for ansvar inntil 100 millioner kroner, med en ytterligere dekning for 200 millioner i Riskpoint. I tillegg viser lagmannsretten til at han var ansvarlig advokat etter domstolloven § 232 første ledd, og understreker dessuten at hans ansvar bygger på uaktsomhet, ikke på ansvarlige advokaters objektive ansvar etter domstolloven § 232 annet ledd. Lagmannsretten kan i dette tilfellet ikke se at det foreligger noen konkrete grunner som gjør lemping rimelig.

Etter dette har lagmannsretten kommet til at det ikke er grunnlag for å lempe Kiellands ansvar overfor SFN, jf. skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 2 første punktum.

Kravene fra både SRF og SFN er begrunnet i at advokater fra Kluge i forbindelse med bistand til transaksjoner som gjelder leasingfinansiering av helikoptre til CHC, ikke har gitt aktsom rådgivning om insolvensunntaket i RVI-avtaler med Ironshore. Kielland var også med å bistå SRF. Som fremhevet ovenfor under vurderingen av det økonomiske tapet, er det imidlertid tale om to ulike og selvstendige oppdrag for to forskjellige klienter. Slik

lagmannsretten ser det, kan det som det klare utgangspunkt ikke være grunnlag for å begrense en ansvarforsikring i relasjon til en skadelidt klient under henvisning til at en tilsvarende skade har oppstått i forbindelse med utførelsen av et annet lignende oppdrag for en annen skadelidt klient. Lagmannsretten kan videre ikke se at det er grunnlag for å anse oppdraget for SFN som en fortsettelse av oppdraget for SRF. Dette gjelder selv om SFN var stille deltaker ved finansieringen av H 2675; det var da bare SRF som var Kluges klient. Kiellands e-post 12. august 2013 (gjengitt ovenfor), samt presentasjonen 21. august 2013, tilkjennegir også at oppdraget for SFN var et nytt og selvstendig oppdrag.

Lagmannsretten går over til å behandle Kielland og Zurichs regressøksmål mot Kluge og Allianz.

Lovens ordlyd taler om den «som selv erstatter skaden», og foreløpig har verken Kielland eller Zurich betalt noen del av SFNs erstatningskrav. Lagmannsretten legger likevel til grunn at skadevolder i en sak om det foreligger erstatningsansvar, har en aktuell rettslig interesse i å få dom om regresspørsmålet, det vil si dom også for den endelige ansvarsfordelingen mellom solidarisk ansvarlige skadevoldere.

Lagmannsretten bemerker at ansvaret til både Kielland og Kluge er dekket av ansvarsforsikringer. I denne saken blir regresspørsmålet da for alle praktiske formål bare et spørsmål om plasseringen av ansvar mellom to forsikringsselskaper. Avgjørelsen må likevel bygge på den rimelighetsvurderingen som skadeserstatningsloven § 2-3 gir anvisning på, og som relaterer seg til forholdet mellom Kluge som arbeidsgiver og Kielland som arbeidstaker. Som følge av forsikringsdekningen gjør imidlertid ikke momentet økonomisk evne seg gjeldende.

Kielland er klart å bebreide for den mangelfulle rådgivningen, og lagmannsretten mener at hans uaktsomhet ligger i øvre sjikt av simpel uaktsomhet, men uten at det er tale om grov uaktsomhet. Videre viser lagmannsretten til at Kiellands rådgivning bygde på det samme opplegget som Kluge i mange år hadde brukt overfor SRF, og som har vist seg ikke å være forsvarlig. Den mangelfulle rådgivningen til SFN var derfor ikke bare et utslag av en selvstendig feil fra Kiellands side. I forholdet til Kluge som arbeidsgiver legger lagmannsretten også atskillig mer vekt på at Kielland var en arbeidstaker i Kluge enn på at han var ansvarlig advokat på saken. Det må videre legges til grunn at Kluges vederlag for bistanden inneholdt et ikke ubetydelig fortjenesteelement, samt var ment å dekke risikoen for advokatansvar gjennom dekning av kostnader til tegning av ansvarsforsikring.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det klart at det ikke er rimelig at Kluge skal kunne kreve dekning av Kielland, jf. skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 1, men at det

Følgelig gir lagmannsretten Kielland og Zurich medhold i regressøksmålet mot Kluge og Allianz.

Kielland og Zurich har gjort gjeldende at et eventuelt sakskostnadsansvar overfor SFN må bæres solidarisk av Kluge og Allianz. Ovenfor har lagmannsretten kommet til at alle ankemotpartene skal hefte solidarisk overfor SFN.

Lagmannsretten forstår imidlertid også anførselen for subsidiært å være en begjæring etter tvisteloven § 20-6 annet ledd tredje punktum om at lagmannsretten treffer avgjørelse om at den endelige fordelingen av det interne kostnadsansvaret mellom Kielland og Zurich på den ene siden og Kluge og Allianz på den andre siden. På bakgrunn av de momentene som ovenfor gjorde at Kielland og Zurich fikk medhold til regressøksmålet, har lagmannsretten etter en konkret vurdering kommet til at det endelige sakskostnadsansvaret mellom ankemotpartene skal bæres av Kluge og Allianz.

Kielland og Zurich har vunnet regressøksmålet, og har krav på at Kluge og Allianz dekker deres sakskostnader for både tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd, jf. § 20-9 annet ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita Kluge og Allianz fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd.

For lagmannsretten har Kielland og Zurich fremlagt sakskostnadsoppgave med krav på 1 013 000 kroner, som i sin helhet gjelder salær. Kravet er inklusiv merverdiavgift, ettersom Zurich, som ikke har fradragsrett for avgiften, har påtatt seg ansvaret for kostnadene. Salærkravet er basert på 217 timer arbeid til timepriser på 2 800 kroner og 4 000 kroner eksklusiv merverdiavgift. Kielland og Zurich har i oppgaven anslått at halvparten av kostnadene gjelder regressøksmålet. Allianz mener at dette er for mye. Selv har Allianz allokert 30 prosent av sitt salærkrav på 429 300 eksklusiv merverdiavgift til regressøksmålet.

For tingretten fremla Kielland og Zurich sakskostnadsoppgave med krav på 1 274 875 kroner inklusiv merverdiavgift, hvorav 87 500 kroner gjaldt Kiellands eget arbeid. Salærkravet er basert på 316,5 timer arbeid til timepriser på 2 400 kroner og 3 500 kroner. I tillegg påløp rettsgebyr på 12 430 kroner. Det er ikke sagt noe i oppgaven om hvor stor del av kravet som gjelder regressøksmålet.

Lagmannsretten finner dette rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5, og fastsetter full erstatning for Kielland og Zurichs sakskostnader i regressøksmålet skjønnsmessig til 300 000 kroner for lagmannsretten og 390 000 kroner for tingretten.

<span id="rp-innrykk">1. Kluge Advokatfirma AS og Kyrre Kielland dømmes – én for begge og begge for én – til å betale 112 900 000 – etthundreogtolvmillionernihundretusen – kroner til Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra 27. februar 2017 og frem til betaling skjer.</span>

<span id="rp-innrykk">3. Zurich Insurance plc, Norway Branch er for kravet i post 1 solidarisk ansvarlig med Kyrre Kielland overfor Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS for et beløp oppad begrenset til 100 000 000 – etthundremillioner – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra 27. februar 2017 og frem til betaling skjer.</span>

<span id="rp-innrykk">4. I sakskostnader for tingretten betaler Kluge Advokatfirma AS, Kyrre Kielland, Allianz Global Corporate &amp; Security SE og Zurich Insurance plc, Norway Branch – én for alle og alle for én – 2 040 438 – tomillionerførtitusenfirehundreogtrettiåtte – kroner til Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS senest 2 – to – uker etter at dommen er forkynt.</span>

<span id="rp-innrykk">5. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Kluge Advokatfirma AS, Kyrre Kielland, Allianz Global Corporate &amp; Security SE og Zurich Insurance plc, Norway Branch – én for alle og alle for én – 2 098 791 – tomillionernittiåttetusensyvhundreognittien – kroner til Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS senest 2 – to – uker etter at dommen er forkynt.</span>

<span id="rp-innrykk">6. Kyrre Kielland og Zurich Insurance plc, Norway Branchs ansvar for kravene i post 4 og 5 skal dekkes av Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate &amp; Security SE – én for begge og begge for én.</span>

<u>I regressøksmålet fra Kyrre Kielland og Zurich Insurance plc, Norway Branch mot Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate &amp; Specialty SE:</u>

<span id="rp-innrykk">7. Kyrre Kielland og Zurich Insurance plc, Norway Branchs ansvar for kravet i post 1, jf. post 3 skal dekkes av Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate &amp; Security SE – én for begge og begge for én – likevel slik at Allianz Global Corporate &amp; Security SE sitt ansvar er begrenset som i post 2.</span>

<span id="rp-innrykk">8. I sakskostnader for tingretten betaler Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate &amp; Security SE – én for begge og begge for én – 390 000 – trehundreognittitusen – kroner til Kyrre Kielland og Zurich Insurance plc, Norway Branch i fellesskap senest 2 – to – uker etter at dommen er forkynt.</span>

<span id="rp-innrykk">9. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate &amp; Security SE – én for begge og begge for én – 300 000 – trehundretusen – kroner til Kyrre Kielland og Zurich Insurance plc, Norway Branch i fellesskap senest 2 – to – uker etter at dommen er forkynt.</span>