LB-2019-32731

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2021-06-24
Publisert:	LB-2019-32731
Stikkord:	Erstatningsrett, Profesjonsansvar, Advokatansvar, Arbeidsgiveransvar, Mangelfull rådgivning, Regress
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning som følge av mangelfull advokatrådgivning overfor en bank knyttet til en insolvensklausul i en restverdiforsikringsavtale som ble inngått i forbindelse med finansiering og leasing av et helikopter i 2013. Lagmannsretten kom til at advokatfirmaet og ansvarlig advokat var erstatningsansvarlige etter henholdsvis arbeidsgiveransvaret og advokaters profesjonsansvar. Det forelå ansvarsgrunnlag som følge av at advokaten ikke utvetydig og med tyngde hadde fremhevet den risikoen som insolvensunntaket førte til. Ved årsaksvurderingen fant lagmannsretten det mest sannsynlig at banken under det hypotetiske hendelsesforløp ikke ville inngått avtalen. Etter avkorting på 25 prosent som følge av uaktsom medvirkning fra bankens side, ble erstatningen fastsatt til kr 112,9 millioner. Lagmannsretten kom til at det ikke var grunnlag for å lempe advokatens ansvar overfor banken. I regressøksmål ga lagmannsretten advokaten og hans forsikringsselskap medhold i krav om regress mot advokatfirmaet og dets forsikringsselskap.
Saksgang:	Oslo tingrett 21.12.2018 - Borgarting lagmannsrett LB-2019-32731 (sak nr. 19-032731ASD-BORG/01) - Anke nektet fremmet av Høyesteretts ankeutvalg 09.12.2021 (sak nr. 21-146620SIV-HRET)
Parter:	Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS (advokat Pål-Martin Abell, advokat Arve Martin Bjørnvik) mot Allianz Global Corporate & Speciality SE (advokat Jørgen Svartebekk), Zurich Insurance Plc, Norway Branch (advokat Joar Heide), Kluge Advokatfirma AS (advokat Jan Birger Jansen), [A-mann] (advokat Joar Heide)
Forfatter:	Konstituert lagdommer Øistein Aamodt, Lagdommer Marit Bjørånesset Frogner, Tilkalt dommer tingrettsdommer Inger-Marie Landfald
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §2-3, §5-1, §5-2, Domstolloven (1915) §224, §232, Forsinkelsesrenteloven (1976), Tvisteloven (2005) §20-2, §20-3, §20-5, §20-6, §20-9

Saken gjelder krav om erstatning som følge av mangelfull advokatrådgivning.

Erstatningskravet er fremmet av Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS (heretter «SFN») mot Kluge Advokatfirma AS (heretter «Kluge») og advokat [A] samt deres forsikringsselskaper, henholdsvis Allianz Global Corporate & Specialty SE (heretter «Allianz») og Zurich Insurance plc, Norway Branch (heretter «Zurich»). For det tilfellet at det er grunnlag for erstatningsansvar, har [A] og Zurich krevd regress av Kluge og Allianz.

Sakens bakgrunn

SFN er et heleid datterselskap av Sparebank 1 Nord-Norge. SFNs primære virksomhet er blant annet leasingfinansiering av kjøretøy, anleggsmaskiner og kontormaskiner til næringslivet i Nord-Norge. SFN har et nært samarbeid med Sparebank 1 Nord-Norge, innrettet mot bankens kunder.

I 2013 anskaffet SFN et helikopter (H 2907) og inngikk avtaler om at helikopteret skulle leases ut til Heli-One Leasing Norway AS (heretter «Heli-One»). Heli-One er en del av CHC-konsernet (heretter «CHC»), som var verdens største leverandør av helikoptertjenester til olje- og gassindustrien. Kluge ved advokat [A] bistod SFN i forbindelse med transaksjonen. Saken for lagmannsretten gjelder bistanden knyttet til dette kjøpet.

Sparebank 1 SR-Finans AS (heretter «SRF») hadde tidligere anskaffet og finansiert flere helikoptre for å lease dem ut til CHC. Disse finansieringene hadde vært både lønnsomme og problemfrie. SRF og SFN er begge med i Sparebank 1-alliansen, som er et samarbeid mellom flere selvstendige bankkonsern under den felles merkevaren «Sparebank 1». Det er imidlertid ingen felles eierinteresser i SRF og SFN. SRF var eid av Sparebank 1 SR-Bank ASA, og ble fra 1. januar 2017 innfusjonert i morselskapet.

Som ledd i finansieringene hadde SRF opprinnelig inngått avtaler om restverdiforsikring med QBE Insurance (Europe) Limited (heretter «QBE»). QBE sluttet imidlertid å tilby slike restverdiforsikringer, og da SRF i 2011 skulle refinansiere H 2594, ble avtale om restverdiforsikring inngått med Ironshore Speciality Insurance Company (heretter «Ironshore»). I motsetning til avtalene med QBE hadde restverdiforsikringsavtalen med Ironshore et såkalt insolvensunntak, som innebar at Ironshore ikke var forpliktet til å dekke restverdien ved insolvens hos CHC. Det samme gjaldt for H 2692, som SRF i 2012 anskaffet og leaset ut til CHC.

I 2011 engasjerte SRF seg i finansieringen av ytterligere et helikopter til CHC (H 2675). SRF hadde imidlertid ikke finansiell kapasitet til å stå for hele finansieringen alene, og

Side:2

inviterte SFN med på transaksjonen. Sammen opprettet SRF og SFN et indre selskap for å anskaffe og lease ut H 2675 som et syndikert helikopter. SRF var hovedmann og opptrådte utad; SFN var stille deltaker. Av selskapskapitalen bidro SRF med 35 millioner kroner og SFN med 55 millioner kroner. Den 28. april 2011 inngikk SRF transaksjonsavtalene, herunder en avtale med Ironshore om en restverdiforsikring med et insolvensunntak som nevnt ovenfor. SFN var ikke involvert i forhandlingene om transaksjonsavtalene. Dette ble håndtert av SRF med bistand fra Kluge.

Senere ble det spørsmål om å finansiere H 2907. SRF hadde ikke kapasitet til å øke sitt engasjement, og SFN ble derfor forespurt om å stå for hele finansieringen av dette helikopteret.

SFN kjøpte H 2907 av CHC Leasing (Ireland) Limited, som hadde kjøpt det av produsenten. Kjøpesummen som SFN betalte til CHC Leasing (Ireland) Limited, var på USD 23 388 598,32. SFN og Heli-One inngikk 19. desember 2013 avtale om at Heli-One skulle lease helikopteret i fem år («Head Lease Agreement»). Avtalen påla Heli-One alle plikter knyttet til drift og vedlikehold mv. av helikopteret. CHC Helicopter S.A. ga samme dag en morselskapsgaranti til fordel for SFN («CHC Helicopter S.A. On Demand Guarantee»); garantien gjaldt Heli-Ones forpliktelser etter leasingavtalen. SFNs samlede investering i H 2907-prosjektet utgjorde ved leasingperiodens begynnelse USD 23 554 904,66. Heli-Ones leiebetalinger gjennom leasingperioden skulle dekke om lag 15 prosent av dette utestående beløpet samt renter. Ved leasingperiodens avslutning skulle betalingene ha redusert SFNs utestående beløp i investeringen til USD 20 030 000.

Head Lease Agreement ga Heli-One rett til å kjøpe helikopteret etter utløpet av leasingperioden mot blant annet å nedbetale det utestående beløpet. Dersom Heli-One valgte ikke å kjøpe helikopteret, skulle det tilbakeleveres til SFN. For dette tilfellet ble det 19. desember 2013 også inngått en restverdiforsikringsavtale («Residual value insurance policy», heretter «RVI-avtalen») mellom SFN og Ironshore. Dersom SFN ved et markedsmessig salg av helikopteret ikke oppnådde en pris på minst USD 20 030 000, skulle Ironshore utbetale differansen mellom denne avtalte restverdien og kjøpesummen til SFN. Også denne RVI-avtalen hadde et unntak for insolvens hos CHC.

Leasingavtalen mellom SFN og Heli-One løp fra mars 2014. I etterkant av Turøy-ulykken i april 2016 ble det nedlagt flyforbud for helikoptertypen som SRF og SFN hadde anskaffet. Heli-One klarte da ikke å oppfylle leasingavtalene. I tillegg førte et prisfall på olje til at oljeselskapenes virksomhet ble redusert. Dette rammet også leverandørindustrien, herunder helikopteroperatørene. Redusert aktivitet førte til færre flyvninger og press på prisreduksjon. Helikopteroperatørenes børsverdi falt dramatisk, og 5. mai 2016 begjærte CHC konkursbeskyttelse («Chapter 11»-behandling) ved en domstol i USA. Heli-One benyttet seg ikke av kjøpsopsjonene for H 2594, H 2692 og H 2907, og leverte helikoptrene tilbake til henholdsvis SRF og SFN.

Side:3

SFN satte i gang en prosess for å få solgt H 2907, men markedet for slike helikoptre hadde falt sammen. I mai 2018 klarte SFN å selge helikopteret for USD 4 250 000. På grunn av «Chapter 11»-behandlingen gjorde Ironshore gjeldende at insolvensunntaket kom til anvendelse, og avviste at de hadde noe ansvar overfor SFN for helikopterets restverdi.

Tilsvarende avviste Ironshore å dekke restverdien etter SRFs tapsbringende salg av H 2594 og H 2692.

Det syndikerte helikopteret H 2675 hadde derimot blitt kjøpt av CHC ved leasingperiodens utløp, og denne transaksjonen ga gevinst for både SRF og SFN.

SRF tok i 2016 ut søksmål med krav om erstatning som følge av mangelfull advokatrådgivning fra Kluge i forbindelse med finansieringen av H 2594 og H 2692. I dom 12. mars 2019 (LB-2018-27239) la Borgarting lagmannsrett til grunn at Kluges oppdrag for SRF også omfattet å foreta en gjennomgang av de aktuelle restforsikringsavtalene med Ironshore og å avdekke risikopunkter i denne. Lagmannsretten fant at det var uaktsomt av Kluge ikke å løfte det nye insolvensunntaket i avtalene særskilt frem for SRF. Lagmannsretten kom også til at det var mest sannsynlig at SRF ikke ville inngått avtalene om H 2594 og H 2692 dersom Kluge hadde gitt selskapet aktsom rådgivning om insolvensunntaket. Ved erstatningsutmålingen ble det gjort fradrag for den gevinsten som H 2675 hadde gitt SRF. På grunn av SRFs medvirkning reduserte lagmannsretten erstatningen med om lag 60 prosent. Kluge, den ansvarlige partneren og Allianz ble dømt til å betale SRF erstatning på 75 millioner kroner. Anker over dommen ble nektet fremmet ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 17. juni 2019 (HR-2019-1131-U). Opprinnelig var også [A] og Zurich saksøkt, men for deres del ble det inngått et utenrettslig forlik. Lagmannsretten vil nedenfor komme nærmere inn på enkelte punkter i premissene i LB-2018-27239.

SFN varslet 27. januar 2017 søksmål mot Kluge, [A], Allianz og Zurich. SFN fremsatte krav om at de var solidarisk ansvarlige for et erstatningskrav på USD 20 030 000. Bakgrunnen for at de to forsikringsselskapene ble varslet, var at Kluge har ansvarsforsikring hos Allianz, og at [A] fra våren 2014 har vært partner i Advokatfirmaet Ræder AS, som har ansvarsforsikring hos Zurich. SFN anførte at uaktsom rådgivning fra advokat [A] hadde påført selskapet et tap, ved at han under forhandlingene med CHC og Ironshore om transaksjonen for H 2907 ikke hadde identifisert og påpekt RVI-avtalens insolvensunntak overfor SFN. Ansvar ble bestridt av mottakerne.

SFN tok ut stevning ved Oslo tingrett 21. februar 2018. For hvert av forsikringsselskapene ble kravet som følge av avtalte ansvarsbegrensninger begrenset til 100 millioner kroner.

Side:4

[A] og Zurich fremsatte 4. april 2018 subsidiært krav om regress gjennom påstand om dom for at et eventuelt erstatningsansvar i forholdet mellom de saksøkte skulle bæres av Kluge og Allianz.

Oslo tingrett avsa 21. desember 2018 dom i saken med følgende domsslutning:

1. Kluge Advokatfirma AS frifinnes.

2. Allianz Global Corporate & Specialty SE frifinnes.

3. [A] og Zurich Insurance plc, Norway Branch frifinnes.

4. Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS erstatter saksomkostninger for Kluge Advokatfirma AS med enmillionetthundreogtjuefemtusenåttehundre – 1 125 800 – kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

5. Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS erstatter saksomkostninger for Allianz Global Corporate & Specialty SE med firehundreogsekstifemtusenetthundreogtjuefem – 465 125 – kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

6. Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS erstatter saksomkostninger for [A] og Zurich Insurance plc, Norway Branch med enmilliontohundreogsyttifiretusenåttehundreosyttifem – 1 274 875 – kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.

SFN har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 31. mai til 4. juni 2021 i Borgarting lagmannsretts hus. For ankende part, SFN, møtte Hanne Karoline Kræmer og selskapets prosessfullmektiger. For Kluge møtte Christian Wille Kaisen via videolink og selskapets prosessfullmektig. For Allianz møtte selskapets prosessfullmektig. [A] møtte sammen med sin prosessfullmektig, som også møtte som Zurichs prosessfullmektig. Kræmer, [A] og fem vitner avga forklaring. Om bevisføringen for øvrig vises det til rettsboken.

Partenes anførsler:

Den ankende part, Sparebanken 1 Finans Nord-Norge AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

SFN har krav på erstatning for mangelfull advokatrådgivning.

SFN engasjerte Kluge og [A] for å kvalitetssikre all dokumentasjon i forbindelse med avtalene om å kjøpe H 2907 og lease det ut til Heli-One. Oppdraget innebar blant annet å gjøre SFN oppmerksom på transaksjonens rettslige risikoer og å sørge for å oppfylle de forutsetningene som styret i SFN hadde stilt til transaksjonen, blant annet om at helikopterets restverdi skulle være garantert av et anerkjent og solid selskap. Oppdraget var ikke begrenset til rådgivning om endringer i forhold til avtalene som tidligere var forhandlet frem mellom SRF og CHC/Ironshore.

Side:5

SFN har ikke akseptert det tidligere avtaleverket til SRF, heller ikke som følge av delfinansieringen av H 2675. Det er dessuten rettskraftig avgjort i LB-2018-27239 at Kluges rådgivning til SRF var erstatningsbetingende uaktsom fordi insolvensunntaket ikke ble løftet særskilt frem for SRF.

Kluge og [A] hadde en særlig oppfordring til å ta opp svakheter ved RVI-avtalen. Insolvensunntaket innebar at restverdiforsikringen ble tilnærmet verdiløs for SFN. Unntaket og dets risiko skulle utvetydig og med tyngde ha vært fremhevet for SFN. Kluge og [A] skulle også ha forsikret seg om at SFN forstod denne risikoen. Det ulovfestede profesjonsansvaret for advokater er strengt, og rådgivningen fra Kluge og [A] var erstatningsbetingende uaktsom.

Det bestrides at [A] tok opp insolvensunntaket med SFN i en telefonkonferanse 13. desember 2013.

Kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Dersom Kluge og [A] hadde fremhevet risikoen i insolvensunntaket og dets konsekvenser for SFN, ville ikke SFN inngått avtalene om H 2907. Insolvensunntaket medførte at restverdiforsikringen i realiteten primært bare ivaretok CHC’ ansvar, og at SFN ikke hadde noen restverdigaranti ved insolvens hos CHC. Styrets forutsetning om en garanti for helikopterets restverdi fra et anerkjent og solid selskap viser at dette var en risiko som SFN ikke var villig til å ta. Videre er det rettskraftig fastslått i LB-2018-27239 at SRF ikke ville inngått tilsvarende avtaler med CHC dersom SRF hadde fått aktsom rådgivning fra Kluge om insolvensunntaket, og det har en sterk formodning mot seg at SFN ville godtatt et insolvensunntak som SRF ikke ville akseptert.

Under spørsmålet om årsakssammenheng anføres det subsidiært at SFN ville forhandlet bort insolvensunntaket. Andre unntak i RVI-avtalen hadde ikke kommet til anvendelse.

SFNs økonomiske tap utgjør USD 18 175 418,33. Ettersom tapet har oppstått i amerikanske dollar, skal tapet som utgangspunkt utmåles i dollar. I norske kroner utgjør tapet 150 562 981,71 kroner, basert på aktuelle valutakurser. Det skal ikke gjøres fradrag for fortjenesten som SFN fikk ved deltakelsen i finansieringen av H 2675. Subsidiært for det tilfellet at tapet skal baseres på at insolvensunntaket ville blitt forhandlet bort, utgjør tapet USD 15 990 494 eller 138 305 798 kroner.

Det er ikke grunnlag for å redusere erstatningen som følge av SFNs medvirkning etter skadeserstatningsloven § 5-1. SFN hadde ingen forutgående erfaring eller kompetanse med en slik kompleks og sammensatt finansiering. Ved å anskaffe profesjonell bistand fra Kluge for å kvalitetssikre alle sider av avtaleverket utviste SFN den forsiktighet som kreves. At SFN ikke leste andre punkter i avtaleverket enn de som [A] fremhevet, var i samsvar med den arbeidsdelingen som var avtalt med Kluge og [A]. SFN kan derfor

Side:6

ikke bebreides i en slik grad at erstatningen bør nedsettes. SFN hadde heller ingen konkrete grunner for å anta at RVI-avtalen var beheftet med et slikt omfattende unntak som insolvensunntaket.

Det er heller ikke grunnlag for å lempe [A]s ansvar overfor SFN etter skadeserstatningsloven § 5-2. Dette er en streng unntaksregel, og [A]s forsikringsdekning er til hinder for lemping.

Allianz kan ikke få medhold i at SRFs krav i LB-2018-27239 og SFNs krav i nærværende sak er ett og samme forsikringstilfelle i relasjon til Allianz’ ansvarsbegrensning på 100 millioner kroner per forsikringstilfelle. Det er tale om ulike oppdrag, der ulike advokater på ulike tidspunkt begår selvstendige feil som forårsaker samme type skade for ulike klienter. Ulike oppdrag og ulike skadelidte gjør at dette er flere forsikringstilfeller.

Sparebanken 1 Finans Nord-Norge AS har lagt ned følgende påstand:

1. Kluge Advokatfirma AS og [A] betaler én for begge, begge for én erstatning fastsatt etter rettens skjønn med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer til Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS.

2. Allianz Global Corporate & Security SE er solidarisk ansvarlig med Kluge Advokatfirma AS overfor Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS for et beløp oppad begrenset til 100 000 000 kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.

3. Zurich Insurance plc, Norway Branch er solidarisk ansvarlig med [A] overfor Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS for et beløp oppad begrenset til 100 000 000 kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra forfall til betaling skjer.

4. Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS tilkjennes sakskostnadene for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Kluge Advokatfirma AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Det foreligger ikke grunnlag for ansvar. Vurderingen av om Kluge og [A]s rådgivning var uaktsom må ta utgangspunkt i oppdraget og hvilke forventninger det er rimelig å stille til SFN som klient.

Oppdraget gikk ut på å få plass dokumentasjonen og kvalitetssikre avtalegrunnlaget, ikke å forklare SFN om risikoen ved å delta i finansieringen av H 2907. [A] hadde ingen fullmakter, og oppdraget bygde på at de avtalene som ble fremforhandlet, skulle aksepteres og inngås av SFN.

SFN er et finansieringsselskap, og leasingavtalen lå i kjerneområdet av selskapets virksomhet. Det var tale om en betydelig investering. SFN hadde også nettopp vært

Side:7

involvert i en lignende transaksjon gjennom finansieringen av H 2675 sammen med SRF. Innstillingen til styrevedtaket om investeringen i H 2907 viser også at SFN selv hadde identifisert den risikoen som kunne følge av brudd på leasingavtalen.

[A] utførte oppdraget på en kompetent, riktig og god måte. Under oppdragsperioden var det en omfattende dialog mellom SFN og [A], hvor han løpende sørget for at SFN ble orientert. Endringer sammenlignet med SRFs tidligere transaksjoner ble tydelig merket overfor SFN.

Bevisførselen viser at SFN ikke håndterte investeringen på en forsvarlig måte. De som håndterte investeringen for SFN, var uten tilstrekkelig erfaring og kunnskap. Det har særlig fremkommet at deres engelskkunnskaper ikke gjorde dem i stand til å forstå avtaleverket. Det fremgikk også at de ikke leste avtalene som de inngikk. De hadde også deltatt i finansieringen av H 2675 uten å sette seg inn i avtaledokumentene, men bare stolt på SRFs engasjement. Disse forholdene ble imidlertid ikke formidlet til Kluge og [A], og det er da ingenting å utsette på at [A] baserte sin bistand på at SFN var kompetente og visste hva de gjorde, blant annet at SFN gjennom finansieringen av H 2675 hadde gjort seg kjent med transaksjonsdokumentene og at de som håndterte investeringen i SFN, leste og satte seg inn i avtaledokumentene for H 2907.

I forlengelsen av dette hadde [A] ingen grunn til å anta at SFN ikke var kjent med unntakene i RVI-avtalens punkt 6.3, herunder insolvensunntaket. Det var tale om omfattende unntak fra dekning, som tydelig fremgikk av overskriften «No liability». [A] måtte kunne legge til grunn at dette ble lest og forstått av SFN. Han hadde også gjort SFN kjent med at avtalen med Ironshore ikke var en restverdigaranti, men en restverdiforsikring. Det var også skriftlig korrespondanse mellom [A] og SFN om andre unntak under punkt 6.3. Unntakskatalogen ble videre drøftet i en telefonkonferanse 13. desember 2013, og det er sannsynlig at også insolvensunntaket ble gjennomgått. Insolvensunntaket var videre klart og entydig, og [A] kan ikke være ansvarlig for at et profesjonelt finansieringsforetak ikke forstod innholdet av dette. [A] hadde ingen særskilt oppfordring til å ta insolvensunntaket opp med SFN.

Det foreligger uansett ikke årsakssammenheng. SFN ville gjennomført transaksjonen selv om selskapet var blitt kjent med insolvensunntaket. SFN bygget på SRFs erfaringer med leasing av helikoptre til CHC, noe som gjennom flere år hadde vært svært lønnsomme og problemløse investeringer. SFN kjente allerede risikoen ved opphør av leasingavtalen, men gjorde egentlig ingen andre vurderinger enn å stole på SRF, noe selskapets tidligere delfinansiering av H 2675 bekrefter.

Det ville heller ikke vært mulig inngå en restverdiforsikringsavtale uten et insolvensunntak, verken etter forhandlinger med Ironshore eller gjennom en avtale med et

Side:8

annet selskap. Og i så fall ville andre unntak under punkt 6.3 ha kommet til anvendelse, og under enhver omstendighet gjort at SFN ikke hadde fått utbetalt restverdien.

Subsidiært anføres det at et erstatningsansvar for Kluge må falle bort som følge av SFNs medvirkning, jf. skadeserstatningsloven § 5-1. SFN er en profesjonell part. Det må stilles strenge krav til et finansforetaks aktsomhet. Det var også tale om en svært stor investering. SFN sørget imidlertid ikke for en forsvarlig organisering og håndtering av investeringen. Særlig vises det til at det ikke er noen antydninger om at SFN leste avtalene før de inngikk dem. SFN forstod heller ikke grunnleggende unntak. [A] sørget på sin side for løpende informasjon, men fikk aldri noen spørsmål om å veilede SFN eller foreta analyser av eventuelle uønskede risikoer.

Endelig har Kluge påstått seg frifunnet i regressøksmålet.

Kluge Advokatfirma AS har lagt ned følgende påstand:

I hovedsøksmålet:
1. Anken forkastes.
2. Kluge Advokatfirma AS tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

I det subsidiære regressøksmålet:
1. Kluge advokatfirma AS frifinnes.
2. Kluge advokatfirma AS tilkjennes saksomkostninger for både tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Allianz Global Corporate & Specialty SE, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

I hovedsøksmålet gjør Allianz i det alt vesentligste gjeldende det samme som de andre ankemotpartene. Når det gjelder aktsomhetsvurderingen, har Allianz fremhevet at det er et grunnleggende krav at den som inngår en avtale, leser gjennom og setter seg inn i avtalen.

Et erstatningskrav må reduseres betydelig på grunn av SFNs medvirkning, jf. skadeserstatningsloven § 5-1. Det må legges stor vekt på at SFN ikke satte seg inn i RVI-avtalens vilkår, og at selskapet ikke orienterte [A] om at de ikke i tilstrekkelig grad leste dokumentene, eventuelt at de ikke forstod vilkårene.

Allianz’ ansvarsbegrensning på 100 millioner kroner gjelder for hvert forsikringstilfelle. Både SRFs to erstatningskrav i LB-2018-27239 og SFNs krav gjelder finansiering av helikoptre, basert på det samme avtaleverket. Begge krav er på samme måte begrunnet i at Kluge ikke gjorde tilstrekkelig oppmerksom på det samme insolvensunntaket i restverdiforsikringen fra Ironshore. Det er tale om gjentatte ansvarsbetingende handlinger.

Side:9

Det foreligger dermed ett forsikringstilfelle (serieskade) som gjør at Allianz’ samlede ansvar for alle tre kravene samlet sett er begrenset til 100 millioner kroner, jf. forsikringsvilkårene punkt 9.2.

Det er ikke grunnlag for [A] og Zurichs regresskrav, jf. skadeserstatningsloven § 2-3, jf. § 5-3. Det er vist til at eventuelt ansvarsgrunnlag for Kluge er det objektive arbeidsgiveransvaret, mens det for [A] vil være tale om et skyldansvar. Som ansvarlig advokat etter domstolloven § 232 hadde [A] også en helt selvstendig rolle under utførelsen av oppdraget. Han hadde tilstrekkelige kvalifikasjoner, og ansvaret kan ikke legges på opplæringen i Kluge. [A]s økonomiske evne taler heller ikke for regress, ettersom han gjennom Advokatfirmaet Ræder AS har forsikringsdekning for erstatningskrav på inntil 100 millioner kroner i Zurich og en excess-forsikring for ytterligere krav på inntil 200 millioner kroner i Riskpoint. I realiteten er regressøksmålet et spørsmål om risikoplassering mellom forsikringsselskaper.

Allianz Global Corporate & Specialty SE har lagt ned følgende påstand:

I hovedsøksmålet:
1. Anken forkastes.
2. Allianz Global Corporate & Specialty SE tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

I det subsidiære regressøksmålet:
1. Allianz Global Corporate & Specialty SE frifinnes.
2. Allianz Global Corporate & Specialty SE tilkjennes sakens omkostninger for både tingretten og lagmannsretten.

Ankemotpartene, [A] og Zurich Insurance plc, Norway Branch, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

[A] og Zurich slutter seg i hovedsøksmålet i all hovedsak til det som de andre ankemotpartene har anført. For vurderingen av ansvarsgrunnlag er det særlig vist til at SFN ikke informerte [A] om at en ubetinget garanti for restverdien var en avgjørende betingelse. Han visste bare at transaksjonen skulle bygge på det samme avtaleverket som H 2675 og de siste transaksjonene til SRF, herunder RVI-avtalen med Ironshore. Dette var bakgrunnen for oppdraget om å kvalitetssikre transaksjonsdokumentene, og det ble aldri korrigert fra SFNs side. Det var også dette han fremforhandlet, og som SFN aksepterte.

Aktsomhetsnormen er relativ og må vurderes opp mot klientens forhold. SFN manglet både kompetanse om investeringsobjektet og juridiske forhold, og hadde heller ingen erfaring med transaksjoner av denne størrelsen og kompleksitet. Det var ingen som klargjorde for [A] at SFN hadde behov for bistand på et helt grunnleggende nivå. Til

Side:10

tross for at transaksjonen var SFNs største investering noensinne, ble ikke avtalene lest av de som inngikk dem på vegne av SFN. Heller ikke dette ble [A] orientert om.

SFN hadde ingen grunn til å anse at restverdiforsikringen var ubetinget. Bare omfanget av RVI-avtalen – som var på hele 41 sider – viser med tydelighet at det ikke var tale om en ubetinget garanti. At det gjelder unntak, fremgår klart av avtalens punkt 6.3. I dialogen med [A] ble også SFN uttrykkelig bedt om å ta stilling til enkelte av de andre unntakene og dermed gjort kjent med at det gjaldt unntak. [A] tok særskilt opp insolvensunntaket i telefonkonferansen 13. desember 2013.

Når det gjelder årsakssammenheng, anføres at SFN uansett ville akseptert transaksjonen som følge av stor margin og fortjenestepotensial. SFN har dessuten i andre sammenhenger inngått avtale om finansiering av dyre leasingsobjekter uten restverdiforsikring.

Uansett ville dekning blitt avskåret som følge av andre unntak. Mest aktuelt var unntak for manglende oppfyllelse av omfattende vedlikeholdsplikter og bortfall av leasingskontrakt.

SFNs påstand er at det økonomiske tapet skal fastsettes i dollar etter rettens skjønn. Kjøpet er imidlertid finansiert gjennom et konserninternt valutalån i Sparebank 1 Nord-Norge. Det er videre mangelfullt dokumentert hvordan lånet er betjent og gjort opp, og det er da vanskelig å vurdere det reelle valutatapet. Uansett var det ingen grunn for SFN til å eksponere seg for en valutarisiko etter at det ble avklart at det ikke var dekning under restverdiforsikringen.

Videre må det gjøres fradrag for netto mottatte inntekter fra H 2675. Transaksjonene må ses i sammenheng. SFNs erstatningskrav bygger på at Kluge skulle advart mot insolvensunntaket, og SFNs anførsler bygger i realiteten på at en slik rådgivning ville ført til at det heller ikke hadde blitt noe av avtalen om delfinansiering av H 2675. Med en skjønnsmessig anslått fortjeneste på om lag 30 prosent antas SFNs nettofortjeneste for H 2675 å ha vært på 15 millioner kroner.

SFNs medvirkning og uaktsomhet er vesentlig større enn hva som gjaldt SRF i LB-2018-27239. Det tilsier at erstatningen under enhver omstendighet bør bortfalle eller i alle fall reduseres vesentlig.

Et erstatningsansvar for [A] overfor SFN må uansett lempes. Utgangspunktet er at ansvaret dekkes av arbeidsgiver, mens ansvar for en arbeidstaker forbeholdes tilfeller av forsett og grov uaktsomhet.

I regressøksmålet mot Kluge og Allianz gjøres det gjeldende at det er enda større grunn til at ansvaret ikke skal legges på [A], jf. skadeserstatningsloven § 2-3. Om hans rådgivning skulle bli ansett uaktsom, er det i høyden tale om nedre sjikt av simpel

Side:11

uaktsomhet. Han utførte oppdraget i samsvar med et opplegg som i lang tid hadde vært benyttet av Kluge. Hans opptreden var utslag av en rekke kumulative feil i Kluge, og det er urimelig at han skal bli ansvarlig bare fordi skaden oppstod på et tidspunkt hvor det tilfeldigvis var han som utførte et slikt oppdrag. Det var Kluge som utsatte seg for oppdragsrisikoen, og som tok seg godt betalt for bistanden. Eneste grunnen til at det blir spørsmål om ansvar for [A] og Zurich, er at han har sluttet i Kluge. Ellers ville han vært dekket av Kluges forsikring hos Allianz. Ansvar for [A] vil innebære at ansatte advokater eksponeres for et omfattende ansvar, og medføre en dramatisk forhøyet risiko å være ansatt advokat. Det foreligger heller ingen rettspraksis hvor ansvaret legges på en ansatt. For så vidt gjelder forholdet mellom forsikringsselskapene, er det rettslige utgangspunktet at Allianz og Zurichs rettslige posisjoner følger forsikringstakernes posisjoner.

Vedrørende Allianz’ ansvarsbegrensning på 100 millioner kroner bestrides det at nærværende sak gjelder samme forsikringstilfelle som LB-2018-27239. Dette har imidlertid begrenset betydning for [A] og Zurichs regressøksmål, ettersom Kluge har excess-forsikringer i Tryg og XL, som dekker ytterligere krav på inntil 300 millioner kroner.

[A] og Zurich Insurance plc, Norway Branch har lagt ned følgende påstand:

I hovedsøksmålet:
1. Anken forkastes.
2. Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS dømmes til å betale sakens kostnader for lagmannsretten til [A] og Zurich Insurance plc.

I det subsidiære regressøksmålet:
1. Et eventuelt erstatningsansvar for [A] og Zurich Insurance plc overfor Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS, skal bæres fullt ut solidarisk av Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate & Specialty SE.
2. Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate & Specialty SE dekker solidarisk [A] og Zurich Insurance plc sine sakskostnader i regresskravet for tingrett og lagmannsrett.

Lagmannsrettens syn på saken:

SFNs erstatningskrav forutsetter at det foreligger et ansvarsgrunnlag, en skade i form av et økonomisk tap og at det er en adekvat årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingende forholdet og skaden.

Som utgangspunkt er det den som gjør gjeldende å ha krav på erstatning, som har bevisbyrden («tvilsrisikoen») for at vilkårene er oppfylt. Under spørsmålet om

Side:12

årsakssammenheng gjelder det imidlertid en omvendt bevisbyrde for såkalte hypotetiske hendelsesforløp, se nærmere nedenfor.

Ansvarsgrunnlag

Rettslige utgangspunkter

Det anførte ansvarsgrunnlaget for advokat [A] er uaktsomhet, jf. det ulovfestede profesjonsansvaret. Dersom han har handlet uaktsomt, foreligger det også ansvarsgrunnlag for Kluge etter arbeidsgiveransvaret, jf. skadeserstatningsloven § 2-1. [A] er som nevnt ansvarsforsikret hos Zurich gjennom sin nåværende arbeidsgiver. Kluge er ansvarsforsikret hos Allianz.

Etter profesjonsansvaret gjelder det en streng aktsomhetsnorm. Et grunnleggende prejudikat er Rt-1995-1350 (eiendomsmegler), hvor Høyesterett på generelt grunnlag uttalte:

Det gjelder i utgangspunktet et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere. Likevel er det et visst spillerom før atferd som kan kritiseres, må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet.

Dette er fulgt opp i blant annet Rt-2000-679 (bank), Rt-2002-286 (revisjonsselskap), Rt-2003-400 avsnitt 38 (fondsmeglerforetak) og Rt-2014-422 avsnitt 31 (advokat). På sistnevnte sted uttalte Høyesterett at vurderingen av advokaters profesjonsansvar må ta utgangspunkt i de lover og regler som gjelder for deres yrkesutøvelse. Av domstolloven § 224 første ledd følger det:

Advokatvirksomhet skal utøves i samsvar med god advokatskikk. Det hører til kravet om god advokatskikk blant annet at advokatvirksomhet skal utøves grundig, samvittighetsfullt og i overensstemmelse med hva berettigede hensyn til klientenes tarv tilsier, og at oppdrag skal utføres tilstrekkelig hurtig.

Videre følger det av rettspraksis at aktsomhetsvurderingen må ta utgangspunkt i hvilket oppdrag advokaten har påtatt seg, og hvilke forutsetninger for oppdraget som klienten har formidlet til advokaten. I Rt-2000-679 uttalte Høyesterett:

Vurderingen av hvorvidt banken har ansvar for ankemotpartenes mislykkede pengeplasseringer, må i utgangspunktet baseres på det oppdrag banken påtok seg

I Rt-2002-286 uttalte Høyesterett at revisjonsselskapet «var forpliktet til også å gi de råd som var nødvendige for at formålet med oppdraget kunne nås». Som følge av at revisjonsselskapet «ikke utvetydig og med tyngde [hadde] fremhevet den store risiko man sto overfor, [var] plikten til å gi råd tilsidesatt på uforsvarlig måte». Om påpekning av risiko og betydningen av kundens innsikt og kompetanse uttales det i Rt-2003-400 avsnitt 42:

Side:13

Skal Fearnley bebreides for uaktsom informasjon eller rådgivning, må det etter mitt syn være fordi transaksjonene ikke burde vært foretatt for en kunde som tunnelselskapet, som ikke var en langsiktig investor, uten at megleren hadde forsikret seg om at kunden hadde en klar oppfatning av hvilken risiko transaksjonene innebar, og uansett ville ha dem utført. Om Fearnleys handlemåte kan betegnes som erstatningsbetingende uaktsom, avhenger da blant annet av hvilket initiativ som ble tatt fra hver av sidene, hvilken innsikt Fearnley kunne legge til grunn at tunnelselskapet hadde, og i hvilken grad Fearnley ga informasjon og råd til tunnelselskapet som var tilpasset selskapets kompetanse.

Lagmannsretten slutter seg videre til følgende oppsummering fra LB-2018-27239:

Kjernen ved denne ansvarsvurderingen blir dermed om advokaten har misligholdt de krav klienten med rimelighet kan stille til oppdragsutførelsen. Hvilke krav som kan stilles til utførelsen av oppdraget, må bero på en tolkning av oppdragsavtalen og øvrige bevis som belyser oppdragets karakter og omfang. Er det omtvistet hva som var innholdet i oppdraget, må det tas utgangspunkt i alminnelige avtalerettslige prinsipper for å fastlegge oppdragets innhold, jf. Wågheim, Advokaters erstatningsansvar, 2009, side 57. Klientens formål ved oppdraget vil også være av vesentlig betydning ved vurderingen av om oppdraget er riktig oppfylt eller ikke.

Det er i rettspraksis også gitt uttrykk for hvilke krav som bør oppstilles hva gjelder advokatens utøvelse av sine handleplikter innenfor oppdragets ramme. Noe upresist kan dette sammenfattes som et klarhetskrav knyttet til den aktuelle rådgivningen, selv om det selvsagt vil være slik at kravet til klarhet vil variere opp mot viktigheten av hva det rådgivningen knytter seg til; herunder hvilken betydning dette har for klienten for eksempel økonomisk. En sentral avgjørelse er blant annet Rt-2002-286. Kjernen i det krav Høyesterett har oppstilt til kommunikasjonskrav med klienten er at denne – på bakgrunn av advokatens rådgivning – må settes i stand til å foreta en avgjørelse på forsvarlig grunnlag. Klienten må derfor «orienteres på en slik måte at han er innforstått med rådgivningens innhold», jf. Wågheim, Advokaters erstatningsansvar, 2009, side 158.

Imidlertid er culpanormen også innenfor profesjonsansvaret relativ, slik at en ved aktsomhetsvurderingen må vektlegge hvilke forventninger det er rimelig å stille til klienten og dennes profesjonalitet. En slik relativitet i profesjonsansvaret er lagt til grunn i Rt-2003-400 avsnitt 39 og Rt-2003-1524 avsnitt 28, i motsetning til avgjørelsen i Rt-2000-679 (side 689).

Når det gjelder det siste, bygger lagmannsrettens drøftelse nedenfor – som det også er påpekt i LB-2018-27239 – på at det vil være en flytende overgang mellom drøftelsene under ansvarsgrunnlaget og skadelidtes medvirkning.

Oppdragets innhold

Ved den konkrete vurderingen ser lagmannsretten først på hva som var det nærmere innholdet i Kluge og advokat [A]s oppdrag for SFN.

Side:14

Som nevnt må oppdragets innhold fastlegges med utgangspunkt i alminnelige avtalerettslige prinsipper. Ved denne vurderingen legger lagmannsretten til grunn at det er advokaten som har risikoen for eventuell uklarhet om oppdragets omfang. Særlig må dette gjelde i et tilfelle som det nærværende, hvor det ikke foreligger noen skriftlig oppdragsavtale og advokaten heller ikke har sendt skriftlig oppdragsbekreftelse, og i tillegg anfører seg at det er inngått et begrenset oppdrag.

I e-post 21. mai 2013 skriver Ole Magnus Bækkelund i SRF til [A] at SFN vil vurdere finansiering av H 2907 «på egen kjøl», og at han har anbefalt SFN å bruke [A]. Den første direkte kontakten mellom [A] og SFN var en e-post 9. august 2013, hvor [A] etter avtale med Bækkelund i SRF oversendte CHC’ førsteutkast til «term sheet» (tilbudsbrev med hovedvilkårene i finansieringen for H 2907) til SFN ved Tom Josefsen. I e-posten skriver [A] at han gjerne ser nærmere på detaljene så snart videre prosess/fremdrift er avklart.

I SFN var det daglig leder Hermod Bakkejord, markedssjef Tom Josefsen og bedriftsrådgiver Vegar Henriksen som håndterte H 2907-prosjektet.

I e-post 12. august 2013 til SFN ved Bakkejord, med kopi til Josefsen, skriver [A]:

Viser til hyggelig samtale nettopp og videresender første utkast til term sheet for det nye helikopteret.

Vi bistår selvfølgelig gjerne fremover, og deltar gjerne i et møte der det måtte passe best for dere. Første punkt er å bli enige med CHC om innholdet i tilbudsbrevet. Hvis dere ønsker bidrar jeg gjerne med å sikre at de forutsetninger som er satt av styret kommer korrekt frem av tilbudsbrevet. Jeg pleier normalt også å kvalitetssikre det juridiske og antar også dere ønsker at jeg skal ta en gjennomgang før vi sender tilbake et revidert utkast?

I e-post 28. august 2013 oversender Josefsen styrets vedtak om å finansiere og anskaffe H 2907 til [A]:

Hei
Her er teksten som jeg har klippet ut i fra referatet som Hermod har sendt ut i etterkant av styremøtet i juni:

Sak 20/13: Kredittsak Heli-One Leasing AS.
Søknad: Leasingfinansiering av nytt helikopter av typen Eurocopter EC225.
Vedtak: Leasingfinansiering av nytt helikopter av typen Eurocopter EC225 innvilges med følgende betingelser og forutsetninger:
1. Investert beløp USD 29.150.000
2. Finansiert beløp USD 26.235.000
3. Leieperiode 5 år med kvartalsvise forskuddsvise leieterminer
4. Rente LIBOR + 4,75% i margin.

Side:15

5. Etableringsgebyr kr. 1.000.000
6. Restverdi etter 5 år USD 21.560.000.

Øvrige forutsetninger:
A) Sparebanken Finans Nord-Norge AS registreres som eier av helikopteret i Norsk Luftfartsregister eller UK – register.
B) All dokumentasjon vedrørende leasingavtalen skal kvalitetssikres av Advokatfirma Kluge ANS for leietakers kostnad.
C) Det skal være inngått avtale om leasing med Heli-One Leasing AS og godkjent fremleieavtale med CHC Norway AS.
D) Garanti i form av en On – Demand garanti fra morselskapet CHC Holding s.a.r.l. forutsettes før etablering av leasingavtalen. Garantien skal gjelde for riktig betaling av leieterminene.
E) Restverdien skal være garantert av anerkjent/solid selskap godkjent av Sparebanken Finans Nord-Norge AS.
F) Helikopteret forutsettes operere på norsk sokkel.
G) Forsikringspolisen av helikopteret skal være godkjent av Sparebanken Finans Nord-Norge AS og SNN Finans skal være førsterisikomottaker.
H) Leasingavtalens størrelse forutsetter garanti fra Sparebanken Nord-Norge.

I e-post 29. august 2013 foretar [A] det som han omtaler som «en avsjekk mot styrets vedtak», og kommenterer hver av de åtte forutsetningene under punkt A til H. Under punkt B om Kluges kvalitetssikring har han kommentert «OK».

[A] holdt 21. august 2013 en presentasjon om transaksjonen for SFN. Temaene for presentasjonen var blant annet helikopteret, aktørene, utkast til «term sheet», finansielle betingelser, «Junior Loan og Manufacturer Support», sikkerheter, «Covenants, forsikringer mv.» og de typiske avtaledokumentene. Denne helhetlig gjennomgangen av transaksjonen underbygger at Kluge og [A] hadde påtatt seg et oppdrag uten særskilte begrensninger.

Etter lagmannsrettens syn viser denne tidsnære og skriftlige korrespondansen i forbindelse med at Kluge tok på seg oppdraget, at det gikk ut på å foreta en juridisk kvalitetssikring av all dokumentasjon vedrørende leasingavtalen for H 2907. Om den reelt sett tilsvarende formuleringen «all juridisk dokumentasjon kvalitetssikres av Kluge ANS ved Sverre Holm» ble det i LB-2018-27239 uttalt:

Lagmannsretten mener at en mer nærliggende forståelse, slik som SRF anfører, er at formuleringen avklarer at klienten overfor Kluge hadde synliggjort sitt formål om at det var en del av oppdraget for Kluge å påpeke risikopunkter i avtaleverket – kvalitetssikre all dokumentasjon som inngikk i transaksjonen. Formuleringen er imidlertid generell, og gir etter lagmannsrettens syn intet entydig svar knyttet til vurderingen av oppdragets omfang.

Denne lagmannsrett er enig i dette, idet retten forstår uttalelsen om «nærliggende forståelse», men ikke «entydig», slik at det angis et utgangspunkt for fortolkningen av hva

Side:16

som ligger i kvalitetssikring av all juridisk dokumentasjon. De tilsvarende formuleringene i vår sak tilsier derfor at det var en del av oppdraget til Kluge og [A] å påpeke risikopunkter i avtaleverket, med mindre det er konkrete holdepunkter for at dette ikke var omfattet.

Videre tilsier korrespondansen – især [A]s e-post 12. august 2013 – at Kluge og [A] i alle fall skulle gi de råd som var nødvendige for å sikre at styrets forutsetninger ble oppfylt.

Det sies intet om noen særskilte begrensninger i oppdraget. For eksempel fremkommer det ikke noe om at bistanden bare skulle gjelde endringer i forhold til avtalene som tidligere var forhandlet frem mellom SRF og CHC/Ironshore.

Riktignok viser korrespondansen at avtaleutkastene for H 2907 var basert på avtaleverket for H 2692. Kluge og [A] var også kjent med at SFN hadde vært med på finansieringen av H 2675 sammen med SRF, som bygde på tilsvarende avtaleverk. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette gir grunnlag for en begrensning av oppdraget vedrørende H 2907. Dette var første gang SFN tok på seg å leasingfinansiere et helikopter alene, og de hadde engasjert Kluge for å foreta en juridisk kvalitetssikring av all dokumentasjon. I forbindelse med finansieringen av H 2675 var det dessuten bare SRF som hadde vært Kluges klient og oppdragstaker, og [A] var klar over at SFN den gangen ikke hadde vært involvert i avtaleforhandlingene med CHC og Ironshore. SFN var en ny klient for Kluge og [A], og oppdraget med H 2907 var et nytt og selvstendig oppdrag. Dette reflekteres også av [A]s e-post 12. august 2013, hvor han tar initiativ til et møte om oppdraget og tar utgangspunkt i at han normalt pleier å kvalitetssikre det juridiske. Lagmannsretten mener at det ikke er grunnlag for å anse at oppdraget var begrenset til å påpeke endringer i forhold til SRFs tidligere avtalevilkår. En helt annen sak er at det var naturlig at [A] hadde et særlig fokus på slike endringer, og særskilt orienterte SFN om disse.

Frem til transaksjonsavtalene ble undertegnet i London 19. desember 2013, var det en utstrakt dialog og korrespondanse mellom [A] og SFN. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er noe i denne kommunikasjonen som tilsier at partene oppfattet oppdraget som begrenset. Riktignok gjaldt de punktene som [A] tok opp, i stor utstrekning endringer sammenlignet med transaksjonene som SRF hadde vært involvert i. Men som nevnt var det naturlig at slike endringer ble tatt særskilt opp. Av særlig interesse har dessuten [A]s e-post 2. desember 2013, hvor han skriver at en akseptabel restverdigaranti er ett av syv punkter som SFN hadde angitt som vesentlige. Dette underbygger sterkt at en kvalitetssikring av denne forutsetningen var en særskilt og sentral del av oppdraget.

Side:17

Lagmannsretten har etter dette kommet til at [A]s oppdrag gikk ut på å foreta en helhetlig juridisk kvalitetssikring av hele avtaleverket. Som i LB-2018-27239 anser lagmannsretten at dette blant annet omfattet en gjennomgang av enkeltavtalene, herunder RVI-avtalen, og å avdekke risikopunkter i disse avtalene overfor SFN. For at SFNs formål med oppdraget skulle nås, finner lagmannsretten videre at en sentral del av oppdraget var å gi de råd som var nødvendige for å sikre at transaksjonen oppfylte de uttalte forutsetninger til styret i SFN.

Nærmere om RVI-avtalens insolvensunntak

RVI-avtalen mellom SFN og Ironshore var en forsikring mot fall i helikopterets verdi. Ved salg av H 2907 i etterkant av at leasingavtalen med Heli-One var avsluttet, forpliktet som nevnt Ironshore seg til å dekke differansen dersom SFN ikke oppnådde en markedspris på minst USD 20 030 000.

Avtalen hadde imidlertid en rekke betingelser og unntak, som særlig fremgår av avtalens punkt 6.3, med overskriften «No liability». Unntakene – som fremgår av punkt 6.3 bokstav a til v – er av relativt ulik karakter. Det er tale om både rettslige, økonomiske og tekniske vilkår. Et fellestrekk ved mange av unntakene er at de har en kvalifiseringsnorm, ved at det stilles krav om alvorlighet eller vesentlighet og/eller at avvik ikke blir rettet innen en frist.

Insolvensunntaket fremgår av punkt 6.3 bokstav k, og lyder:

Without limiting any other provision of this Policy, the Insurer will not be required to make any payment pursuant to Clause 6.1(a) to the Lessor and will have no liability whatsoever under this Policy at any time after the first to occur of the following:

[...]

(k) an Insolvency Event occurs in relation to: (i) CHC TopCo; (ii) the CHC Group generally; or (ill) the Lessee (unless the lessee has been replaced as lessee of the Helicopter by a member of the CHC Group which is not subject to an Insolvency Event under the terms of a Replacement lease);

Som utgangspunkt er dette unntaket entydig og lett forståelig. Riktignok kan det reises spørsmål om hva som omfattes av «(ii) the CHC Group generally». I et notat 25. april 2016 fra advokat Linn Hoel Ringvoll i Kluge antas det at uttrykket omfatter ethvert selskap i CHC-konsernet. I så fall omfattes et stort antall selskaper i en rekke land som ikke har noen tilknytning til H 2907-transaksjonen, og lagmannsretten er tvilende til om det er grunnlag for en så omfattende forståelse. Dette spørsmålet kommer imidlertid ikke på spissen i nærværende sak. Det sentrale for denne saken er at restverdiforsikringsdekningen ville falle bort dersom det oppstod en generell insolvens i CHC-gruppen – noe som også skjedde.

Side:18

Helikopterets restverdi var imidlertid ikke bare sikret gjennom RVI-avtalen. Den var også sikret gjennom Head Lease Agreement. Ved svikt i utbetaling fra Ironshore var Heli-One forpliktet overfor SFN til å dekke restverdien på USD 20 030 000, jf. Head Lease Agreement punkt 18 om «Liability of The Lessee and residual value insurance». Heli-Ones forpliktelse var igjen garantert av CHC gjennom morselskapsgarantien «CHC Helicopter S.A. On Demand Guarantee».

For SFN innebar dermed insolvensunntaket at restverdiforsikringen fra Ironshore i realiteten ikke hadde noen reell og selvstendig betydning som sikkerhet for restverdien til H 2907, men at SFNs risiko for ikke å få dekket restverdien på USD 20 030 000 fullt og helt var knyttet til CHC økonomiske stilling. Ironshores betalingsevne utgjorde med andre ord ingen sikkerhet for SFN. RVI-avtalens betydning for SFN var bare at selskapet måtte kreve restverdien utbetalt fra Ironshore dersom både CHC og Ironshore var betalingsdyktige.

For CHC hadde derimot RVI-avtalen stor betydning, idet den som sagt gjorde at det prinsipalt var Ironshore som var forpliktet til å dekke et eventuelt restverdikrav fra SFN. CHC ble først ansvarlig ved svikt i betalingen fra Ironshore. På denne bakgrunn kan lagmannsretten vanskelig se annet enn at RVI-avtalen i realiteten bare ivaretok de økonomiske interessene til CHC.

Orienterte [A] SFN om insolvensunntaket?

Ankemotpartene anfører at [A] uttrykkelig orienterte SFN om insolvensunntaket.

For lagmannsretten forklarte [A] at han under en telefonkonferanse med SFN 13. desember 2013 gikk gjennom Head Lease Agreement og RVI-avtalen. Blant annet hadde han gitt en generell orientering om unntakskatalogen i RVI-avtalens punkt 6.3. Fra SFNs side hadde det ifølge [A] blitt stilt spørsmål om insolvensunntaket. [A] forklarte at han hadde svart at den samsvarte med vilkårene for SRFs transaksjoner, og han mente også å huske at han hadde redegjort for logikken i unntaket. Han hadde spurt om SFN ville forhandle om unntaket, men det ønsket ikke SFN. Insolvensunntaket hadde ikke vært noe stort tema, men [A] hadde under samtalen oppfattet at unntaket var lest og forstått av SFN.

I sine forklaringer for lagmannsretten kunne imidlertid ingen av SFNs representanter under samtalen – verken Bakkejord, Josefsen eller Henriksen – huske at [A] hadde tatt opp insolvensunntaket med dem.

Det er ankemotpartene som har bevisbyrden for at [A] opplyste SFN om insolvensunntaket. Han førte ikke noe referat fra telefonkonferansen 13. desember 2013. Til tross for sin store betydning er insolvensunntaket heller ikke nevnt noe sted i den

Side:19

skriftlige korrespondansen mellom [A] og SFN, verken forut for eller i etterkant av telefonkonferansen.

Lagmannsretten viser dessuten til SFNs notat 20. april 2016 fra Bakkejord og Henriksen til styret i SFN. I samsvar med forklaringene fra SFNs representanter underbygger dette notatet at SFN først fikk kjennskap til insolvensunntaket etter at de økonomiske problemene i CHC ble kjent i 2016. I notatet redegjøres det for de oppståtte økonomiske utfordringene i CHC. Det sies imidlertid ikke noe om insolvensunntaket. Tvert imot fremgår det at «forsikringsselskapet Ironshore Speciality Insurance Company har garantert for en restverdi på USD 20.030.000», og at «Ironshore har en kredittscore hos A. M. Best på ‘A u (Excellent)’». Hadde Bakkejord og Henriksen kjent til insolvensunntaket, ville det vært selvsagt å nevne det i notatet, herunder å understreke det kritiske i at SFNs restverdisikkerhet ikke var sikret i Ironshores økonomiske stilling, men stod og falt på CHC’ sviktende økonomi.

Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det er sannsynliggjort at [A] tok insolvensunntaket opp med SFN under telefonkonferansen 13. desember 2013.

Aktsomhetsvurderingen

Spørsmålet er om [A]s manglende orientering om insolvensunntaket var erstatningsbetingende uaktsomt.

Av vedtaket 20. juni 2013 fra styret i SFN om å være med på leasingsfinansieringen av H 2907, fremgikk det uttrykkelig som en av flere forutsetninger at «[r]estverdien skal være garantert av anerkjent/solid selskap godkjent av Sparebanken Finans Nord-Norge AS» (forutsetning E), se ovenfor. Som nevnt ble også [A] gjort kjent med denne forutsetningen gjennom Josefsens e-post 28. august 2013. I e-post 29. august 2013 kommenterte også [A] denne forutsetningen gjennom påtegningen «OK (bør vurderes om dere kan løfte tilbudsbrevets forbehold for Ironshore)». I e-post 2. desember 2013 nevner dessuten [A] selv restverdisikkerheten som ett av syv punkter som «dere har angitt som vesentlige».

Riktignok var ikke RVI-avtalen en garanti, men en forsikring. Rettslig er det forskjeller mellom en garanti og en forsikring. I så måte kan det reises spørsmål om en forsikring i det hele tatt oppfylte styrets forutsetning om at restverdien skulle være «garantert».

På dette punktet var imidlertid ikke [A] klar i begrepsbruken i sin kommunikasjon med SFN. I e-poster 20. november, 11. desember og 12. desember 2013 omtalte han Ironshore som «restverdigarantisten» og restverdiforsikringen som en «restverdigaranti». I e-posten 12. desember 2013 – hvor han kommenterer førsteutkastet til RVI-avtale som han og SFN hadde mottatt under én time tidligere – bruker han også garanti og polise om hverandre (med rettens kursiveringer):

Side:20

Jeg har allerede vært gjennom utkastet til restverdipolise og synes dette stort sett ser greit ut.

Overordnet ser det ut til at CHC og restverdigarantisten foreslår en løsning for den såkalte OEM Force Majeure Event som innebærer at restverdigarantien gjelder i inntil 12 måneder over utløpsdagen dersom helikopteret ikke kan leveres tilbake ved utløp av leaseperioden som følge av regulatoriske forhold.

[...]

Jeg synes konseptet virker vanntett og har ingen juridiske innsigelser til konseptet (forutsatt at vi gjør det tilsvarende vanntett under head lease agreement).

[...]

Merk også at de fleste av CHCs forslag til "Return Conditions" ser ut til å være godtatt, og så lenge det er samsvar mellom head lease og restverdipolisen bør det være akseptabelt. Ellers bare noen små kommentarer til polisen.

Lagmannsretten finner uansett at SFN må ha vært klar over at RVI-avtalen var en forsikringsavtale. Avtalen ble inngått med et forsikringsselskap («Ironshore Speciality Insurance Company»), og het «Residual Value Insurance Policy». Det samme fulgte av term sheet, som Bakkejord undertegnet 16. september 2013. Dette fremgikk også allerede av [A]s presentasjon for SFN 21. august 2013; på presentasjonen hans stod det at Ironshore var en «RV Insurer», at avtalen ville være en «Residual Value Insurance Policy» og at det var tale om en «Restverdiforsikring fra Ironshore Specialty Insurance Company».

Vitneforklaringene fra SFNs representanter tilsier imidlertid at dette ikke var avgjørende for SFN, og at de for alle praktiske formål oppfattet RVI-avtalen som en garanti. Dette var for så vidt også var i samsvar med begrepsbruken i [A]s e-poster. Etter lagmannsretten syn burde imidlertid [A] ha sagt noe mer om dette; i det minste klart påpekt relevante forskjeller mellom garanti og forsikring, og hva de i dette tilfellet gikk ut på.

Lagmannsretten legger på denne bakgrunn til grunn at en restverdiforsikring var en form for sikkerhet som, avhengig av forsikringsvilkårene, kunne være tilstrekkelig for å oppfylle styrets forutsetning om at restverdien skulle være «garantert». Begrepsbruken i [A]s e-poster tilsier at det var slik også han så på det.

Styret stilte imidlertid ikke bare krav om at restverdien skulle være «garantert», men at dette skulle gjøres av et «anerkjent/solid selskap godkjent av Sparebanken Finans Nord-Norge AS». Med andre ord en forutsetning om at SFNs sikkerhet for helikopterets restverdi på USD 20 030 000 skulle være «garantert» av en anerkjent/solid tredjepart, og følgelig være basert på økonomien til dette selskapet, og ikke på økonomien til CHC. Som

Side:21

det er redegjort for ovenfor, førte imidlertid insolvensunntaket til at SFNs sikkerhet for restverdien på USD 20 030 000 ble forrykket, ved at den ikke ble basert på Ironshores økonomiske stilling, men stod og falt på CHC’ økonomiske stilling. Strengt tatt var dermed insolvensunntakets virkning for SFN at RVI-avtalen i seg selv ble verdiløs som en selvstendig sikkerhet for restverdien. Dette var i strid med styrets forutsetning, og eksponerte SFN for en helt annen risiko enn forutsatt.

Lagmannsretten tilføyer at SFN foretok kredittsjekk av Ironshore, noe [A] også var klar over. Dette viser at SFN oppfattet at RVI-avtalen ble inngått for å gi SFN en selvstendig sikkerhet. Med insolvensunntaket hadde imidlertid ikke denne kredittsjekken noe praktisk formål.

Ved aktsomhetsvurderingen må det også legges vekt på hvilke forventninger som Kluge og [A] kunne stille til SFN. Som et finansforetak som påtok seg en investering i denne størrelsesorden, måtte Kluge og [A] rimeligvis kunne kreve både høy profesjonalitet og stor innsikt i finansieringstransaksjoner. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at Kluge og [A] av den grunn kunne unnlate å løfte frem insolvensunntaket. Det lå i kjernen av oppdraget å sikre at styrets forutsetninger ble oppfylt. Og insolvensunntaket var en klar brist ved en sentral forutsetning, som var tydelig kommunisert til [A]. Bristen representerte potensielt en risiko for at SFN ble påført et svært betydelig økonomisk tap. Som det fremgår av e-posten 12. desember 2013, gjengitt rett ovenfor, ga [A] tvert imot klart uttrykk for at det ikke var noen nevneverdige risikoer knyttet til RVI-avtalen, jf. ordbruken «stort sett ser greit ut» og «vanntett». At SFN som et profesjonelt finansforetak opptrådte uaktsomt, er en annen sak, som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor under drøftelsen av skadelidtes medvirkning.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten det klart uaktsomt av [A] ikke å gjøre SFN oppmerksom på insolvensunntaket. Slik lagmannsretten ser det, skulle [A] forklart SFN om sammenhengene mellom Head Lease Agreement og RVI-avtalen, og utvetydelig og med tyngde fremhevet den risikoen som insolvensunntaket i strid med styrets forutsetninger førte til. Slik lagmannsretten ser det, ligger det i dette at han også skulle forsikret seg om at SFN forstod hvilke risikoer som lå i RVI-avtalen, smnl. Rt-2003-400 avsnitt 42. Når han ikke gjorde dette, mener lagmannsretten at han brøt sin rådgivningsplikt på en uforsvarlig måte.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag.

Årsakssammenheng

Rettslige utgangspunkter

Det neste spørsmålet er om det foreligger årsakssammenheng mellom den uaktsomme rådgivningen og SFNs økonomiske tap.

Side:22

Norsk erstatningsrett bygger på betingelseslæren, jf. Rt-1992-64 (p-pilledom II):

Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer.

Spørsmålet er om en aktsom rådgivning om insolvensunntaket og dets risiko og betydning hadde forhindret SFNs tap. Med andre ord et spørsmål om hva som ville skjedd om rådgivningen hadde vært aktsom.

Det blir her tale om å vurdere et hypotetisk hendelsesforløp. I rettspraksis er det lagt til grunn at det som utgangspunkt er skadevolder – her Kluge og [A] – som har bevisbyrden («tvilsrisikoen») for det alternative hypotetiske hendelsesforløpet. I Rt-2000-679 uttaler Høyesterett.

Det spørsmål gjenstår imidlertid om det hadde påvirket utviklingen dersom DnB Fonds hadde foretatt egne analyser av Investa. DnB hevder at en slik analyse ikke ville ha frembragt noe som kunne skape tvil om Investas kredittverdighet. Vi står her overfor den type hypotetiske begivenhetsforløp der banken må bære bevisbyrden for den usikkerhet som knytter seg til det alternative forløpet, jf. Rt-1996-1718.

Det samme har kommet til uttrykk i Rt-2003-400 avsnitt 49:

Jeg ser så på beregningen av erstatningen – det vil her si spørsmålene om økonomisk tap, årsakssammenheng og den skadelidtes medvirkning. Utgangspunktet for beregningen av tapet må her være at tunnelselskapet skal stilles som om Fearnleys informasjon og rådgivning hadde vært aktsom, jf. Brækhus: Meglerens rettslige stilling side 281. I prinsippet blir det da spørsmål om hvordan tunnelselskapet ville handlet hvis kravene til informasjon og rådgivning hadde vært oppfylt. En egentlig vurdering av et slikt hypotetisk hendelsesforløp må imidlertid bli meget usikker, og det følger av rettspraksis at skadevolderen har bevisbyrden for den usikkerheten som knytter seg til det alternative hendelsesforløpet, se Rt-2000-679 på side 689 med henvisning til Rt-1996-1718.

Lagmannsretten viser videre til følgende uttalelse i LB-2018-27239, som gjelder tilsvarende i vår sak:

Som Høyesterett påpeker her vil nødvendigvis vurderingen av det alternative hendelsesforløp være usikkert. I vår sak vil vurderingen måtte knyttes opp mot forklaringene i saken og hva den forutgående og etterfølgende dokumentasjon tilsier opp mot et slikt alternativt hendelsesforløp.

Ville SFN fått til en RVI-avtale uten insolvensunntak?

Dersom SFN hadde fått kunnskap om insolvensunntaket, finner lagmannsretten det nærliggende at SFN i første omgang hadde tatt et initiativ for å forsøke å forhandle bort unntaket, og derigjennom fått en avtale som gjorde at sikkerheten for restverdien berodde

Side:23

på betalingsevnen til Ironshore eller et annet forsikringsselskap. Ankemotpartene anfører at dette ikke ville vært mulig, mens SFN (subsidiært) har gjort gjeldende at man ville nådd frem med et slikt forsøk.

I LB-2018-27239 vurderte lagmannsretten sannsynligheten for at det ville lyktes SRF å forhandle bort det samme insolvensunntaket. Lagmannsretten uttalte der:

Etter lagmannsrettens syn er det lite som tilsier og underbygger at SRF i en forhandlingssituasjon ville ha fått gjennomslag for at RVI-avtalene med Ironshore kunne inngås uten insolvensklausul. Lagmannsretten bemerker videre – til tingrettens premisser på dette punkt – at det nettopp må foretas en sannsynlighetsvurdering av om det på dette tidspunkt ville vært mulig å forhandle bort insolvensklausulen.

SRF har for det første vist til at Ironshore ikke var det eneste aktuelle forsikringsselskapet, slik at dersom Ironshore ikke aksepterte en RVI uten insolvensklausul, kunne man i dette hypotetiske hendelsesforløp gått videre til andre forsikringstilbydere som ville akseptert en RVI uten en slik insolvensklausul. Etter bevisførselen i lagmannsretten er det lite som underbygger denne hypotesen. Riktignok er det i en e-post 17. mars 2011 fra Polden til [A] – etter at forhandlingene om RVI med HCC hadde strandet – nevnt at også firmaet Great American, i tillegg til Ironshore, kunne være en potensiell forsikringstilbyder. Samme dag har [A] også uttalt i en e-post til Bækkelund at CHC er rimelig sikre på at de vil få til å skaffe RVI på begge helikoptrene. Lagmannsretten finner ikke at dette sannsynliggjør at Ironshore ville akseptert en RVI uten insolvensklausul. Hva eventuelt Great American ville akseptert eller ikke vites det intet om.

SRF har også vist til at insolvensklausulen var ny fra Ironshores side – verken QBE eller tidligere forhandlingsaktør HCC hadde fremsatt en slik klausul i sine RVI-avtaler eller RVI-utkast. Lagmannsretten ser at dette kan indikere at Ironshore muligens ville vært villig til å ta ut insolvensklausulen, men kan ikke se at dette blir noe annet enn en indikasjon på dette. Motsatt kan det også forstås slik at insolvensklausulen var av en viss viktighet for Ironshore idet selskapet – og ikke de tidligere forsikringstilbyderne – hadde et slikt unntak i sitt avtaleverk for RVI. Dette kan igjen indikere at insolvensklausulen fra tilbydersiden hadde en sentralitet ved seg som ikke gjør det sannsynlig at klausulen kunne forhandles ut av RVI-avtalen.

SRF har endelig vist til at det i perioden 2002–2011 er flere eksempler på at det ble forhandlet om og gjort justeringer i utkast til RVI. Lagmannsretten er enig i at det samlet sett ut fra bevisførselen kan sluttes at det fra tid til annen ble forhandlet om og justert i RVI-utkastene. Imidlertid har lagmannsretten det klare inntrykk av at dette i all hovedsak skyldes incitamenter fra CHCs side knyttet til selskapets behov for å få transaksjonen inn under «operasjonell leasing». En god del av den aktuelle korrespondansen vedrørende endringsbehov synes å ha dette tilsnittet. I sin forklaring for lagmannsretten kunne heller ikke Bækkelund identifisere større endringer foretatt etter avtaleforhandlingene knyttet til RVI-utkastene. Holm bekreftet også dette i sin partsforklaring; det ble ikke gjort større endringer – kriteriene under RVIen ble i stor grad oppfattet som standardvilkår som man enten måtte akseptere eller ikke. I en e-post 26. oktober 2010 fra Resvold til Holm gis det også uttrykk for lignende synspunkter, derfra hitsettes:

Side:24

Vi har tidligere påpekt «ubalanser» i vilkårene til QBE.
Ifølge QBE var vilkårene ufravikelige.
HCC Reinsurance Company Limited har kopiert vilkårene til QBE.
Antar HCC Re's vilkår også er ufravikelige?

Lagmannsretten har på denne bakgrunn kommet til at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at SRF i det alternative hendelsesforløp ville kunne inngått leasingavtalene med RVI-avtaler uten insolvensklausul fra Ironshore eller øvrige forsikringstilbydere.

Lagmannsretten anser at dette gjelder tilsvarende for SFN, og kan ikke se at det fra SFNs side er anført noe som rokker ved denne vurderingen. Lagmannsretten legger derfor som mest sannsynlig til grunn at SFN ikke ville lyktes med å inngå en avtale om en restverdiforsikring uten et insolvensunntak.

For lagmannsretten blir det da ikke nødvendig å vurdere om utbetaling under RVI-avtalen hadde ville vært avskåret som følge av at ett eller flere av de andre unntakene i avtalens punkt 6.3 hadde kommet til anvendelse.

Ville SFN inngått avtalene med kunnskap om insolvensunntakets risiko?

Det avgjørende spørsmålet for om det foreligger årsakssammenheng, blir deretter om det er sannsynlig at SFN – etter at et eventuelt forsøk på å forhandle bort insolvensunntaket hadde strandet – ville unnlatt å inngå avtalene om H 2907 dersom Kluge og [A]s rådgivning om insolvensunntaket hadde vært aktsom.

Rent faktisk reiser dette først spørsmål om de som håndterte transaksjonen i SFN, ville gått tilbake til SFNs styre med finansieringen av H 2907 dersom de var blitt kjent med insolvensunntaket og dets risiko. Dersom de hadde gjort det, blir det neste spørsmålet i den faktiske hendelsesrekken om styret hadde besluttet ikke å finansiere H 2907.

I SFN ble transaksjonen håndtert av Bakkejord, Josefsen og Henriksen. For lagmannsretten forklarte Bakkejord at han først ble kjent med insolvensunntaket i 2016, og at det da kom som «et sjokk» på ham. Hadde han blitt kjent med det under forhandlingene i 2013, ville det på grunn av styrets forutsetninger ikke vært innenfor hans fullmakter å fullføre transaksjonen. Han forklarte at han da ville gått tilbake til styret og innstilt på at SFN ikke investerte i H 2907. Han viste til at det ikke ville være akseptabelt å la risikoen for restverdien hvile på CHC’ økonomiske stilling. Josefsen forklarte at de viktigste forutsetningene for transaksjonen var en god avtale med CHC om delvis nedbetaling gjennom leieperioden og en restverdigaranti fra et annet, solid selskap.

Administrerende direktør Hanne Karoline Kræmer i SFN, som var styremedlem da styret behandlet transaksjonen i 2013, forklarte at styret hadde vært opptatt av risikoforutsetningene. En ekstern garanti for restverdien hadde blitt oppfattet som «et

Side:25

gulv», og det hadde vært viktig for styret at det aktuelle selskapet ble kredittsjekket. Dersom styret hadde blitt kjent med insolvensunntaket, ville forutsetningene vært så vesentlig annerledes at transaksjonen ikke hadde blitt innvilget.

Vidar Bakken, som også satt i styret i 2013, forklarte at transaksjonen hadde vært helt avhengig av at objektrisikoen var forsvarlig, og det hadde vært sentralt og bærende for hans vurdering at denne var sikret i den forutsatte restverdigarantien hos en solid tredjepart. Om morselskapsgarantien fra CHC ga han uttrykk for at denne hadde hatt mindre betydning, fordi CHC-konsernets finansielle stilling hadde vært litt uklar. Han hadde derimot ikke vært bekymret for Ironshore, fordi de kunne og skulle kredittsjekkes.

Forklaringene er samstemte i at det var viktig for SFN å få en sikkerhet for restverdien fra en solid tredjepart, og at dette var en avgjørende forutsetning som ikke lot seg forene med insolvensunntaket. Lagmannsretten understreker imidlertid at det i seg selv har mindre bevisverdi hva representantene for SFN i dag forklarer om hva de ville gjort om de hadde blitt kjent med insolvensunntaket i 2013. Forklaringene kan lett være preget av saken, og de vil først og fremst ha betydning så langt de samsvarer med den skriftlige og tidsnære dokumentasjonen.

I styrets vedtak 20. juni 2013 ble det satt opp flere «forutsetninger» for at SFN skulle være med på finansieringen av H 2907 for USD 23 554 904,66, se gjengivelse ovenfor. En av forutsetningene var restverdigarantien på USD 20 030 000 (forutsetning E). En annen forutsetning var at investeringen for øvrig – det vil si «for riktig betaling av leieterminene» – skulle være sikret gjennom CHC’ morselskapsgaranti (forutsetning D). Det skilles her uttrykkelig mellom objektsikkerheten for restverdien og sikkerheten for den løpende pengestrømmen fra CHC. De samme forutsetningene fremgår av saksnotatet for styremøtet, som er datert 7. juni 2013 og utarbeidet av Bakkejord, Josefsen og Henriksen. I notatet konkretisere dette også med følgende under overskriften «Sikkerheter for engasjementet»:

- On demand-garanti (tilsvarer kausjon) fra CHC Helicopter S.A.

- Restverdigarantien stilles av Ironshore Speciality Insurance Company og totalt på USD 21.560.000,- kurs 5,8, utgjør dette NOK 125.048.000,-.

Lagmannsretten understreker at det ikke bare er tale om en todeling av sikkerheten, men at forutsetningen var at restverdigarantien skulle sikre den hovedsakelige delen av investeringen, nærmere bestemt om lag 85 prosent. Dette underbygger at forutsetningen var en viktig premiss for investeringen. At restverdigarantien skulle gis av et «anerkjent/solid selskap», viser ytterligere hvor viktig dette var. Ved å akseptere et insolvensunntak ville imidlertid SFN i realiteten flyttet risikoen for restverdien fra Ironshore til CHC. Og dermed i realiteten valgt å la hele sikkerheten for helikopterets restverdi hvile på CHC’ økonomiske stilling.

Side:26

Det er ingenting i styrevedtaket, saksnotatet for styremøtet eller senere dokumentasjon som tilsier at det ble vurdert å la hele eller en større del av investeringen være sikret gjennom CHC. Som ett av to argumenter mot å være med på transaksjonen ble det i saksnotatet tvert imot fremholdt at det var usikkerhet knyttet til CHC:

Leietaker er en del av et stort internasjonalt konsern. Vi har ikke hadde ressurser til å gå inn og kredittvurdere konsernet i sin helhet. Vår innstilling gjøres derfor også med bakgrunn i SR-Finans erfaring, kunnskap og kjennskap til bransjen og leietaker.

Som lagmannsretten har vært inne på, kan det reises spørsmål om hvilke konkrete CHC-selskaper som var omfattet av insolvensunntaket. Men ettersom unntaket gjaldt insolvens i «the CHC Group generally», ville insolvensunntaket uansett gjort det naturlig og nødvendig å foreta en fullstendig kredittvurdering av hele CHC-konsernet som sådan. Dette ville vært svært omfattende. At det uttales at SFN ikke har ressurser til dette, underbygger sterkt at SFN ikke ville akseptert å la hele restverdisikkerheten være betinget av at det ikke oppstod insolvens hos CHC.

Risikoen for mislighold fra CHC’ side ble også uttrykkelig nevnt i saksnotatet. Det ble uttalt at hvis «leasingavtalen derimot misligholdes, vil juniorlånene falle fra, siden SNN Finans vil ta tilbake helikopteret og selges på det åpne markedet». Risikoen fremgikk også av det andre uttalte motargumentet mot å inngå transaksjonen:

Kontrakten faller ikke inn under en standard leasingavtale. Særegenheter ved avtalen og forholdet til utenlandske rettssystemer kan skape problemer ved eventuelt mislighold.

Lagmannsretten viser også til at det ble uttalt at «[d]et er alltid en risiko for at tilliten i markedet skal svekkes som følge av enkeltstående hendelser eller lignende».

Derimot foretok SFN en kredittsjekk av Ironshore, som viste at selskapet oppfylte forutsetningen om å være et anerkjent/solid selskap:

Best's Financial Strength Rating: A
Best's Issuer Credit Rating: a

Av saksnotatet for styremøtet fremgår det at notatet baserer seg på SRFs saksnotat. Videre står det at SRF har hatt god kjennskap til leietaker gjennom et tiårig kundeforhold, og at dette kundeforholdet i alle årene har vært problemfritt. SFN hadde utvilsomt stor tillit til SRFs vurderinger. Korrespondansen mellom [A] og SFN viser også at avtalene for H 2907 baserer seg på avtalene som SRF hadde inngått for H 2692. I LB-2018-27239 kom imidlertid lagmannsretten til at det var mest sannsynlig at SRF ikke ville gått med på

Side:27

transaksjonen dersom selskapet hadde fått aktsom rådgivning om insolvensunntaket. I dommen uttaler lagmannsretten blant annet:

Slik lagmannsretten bedømmer det var RVI-avtalenes funksjon å gi sikkerhet fra en ekstern tredjepart uavhengig av CHC opp mot objektrisikoen ved avtalens utløp. At SRF var opptatt av å ha en slik tredjemannssikkerhet og vektla dette i sine beslutninger ved inngåelsen av de aktuelle transaksjonene, fremstår for lagmannsretten som klart. Etter lagmannsrettens vurdering taler dette med tyngde for at SRF ikke ville inngått en RVI-avtale hvor denne eksterne sikkerheten ved en konkurs i CHC ville falle bort.

Dette gjelder etter denne lagmannsrettens syn tilsvarende for SFNs engasjement i H 2907. Og lagmannsretten er enig i SFNs anførsel om at det har en sterk formodning mot seg at SFN ville ha godtatt et insolvensunntak som SRF mest sannsynlig verken hadde eller ville akseptert. Her hører det også med til bildet at SFN ikke hadde den samme historikken som SRF når det gjaldt helikopterfinansiering og samarbeid med CHC.

Lagmannsretten kan ikke se at SFNs engasjement i finansieringen av H 2675 har noen ytterligere betydning ved årsaksvurderingen. SFN hadde da stolt på SRFs erfaringer og anbefaling, og overlatt til SRF å stå for avtaleforhandlingene. Men insolvensunntaket hadde den gangen vært ukjent for så vel SRF som SFN. I tillegg kommer at SRF i 2015 avslo å refinansiere H 2675 uten en restverdiforsikring. I LB-2018-27239 uttaler lagmannsretten at det er en viss usikkerhet knyttet til begrunnelsen for dette avslaget, men at det likevel indikerer at SRF ikke var villig til å ta en ren CHC-risiko.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for anførselen fra ankemotpartenes side om at engasjementets store gevinstpotensial gjorde at SFN uansett ville blitt med på finansieringen av H 2907. Riktignok var det gode utsikter til en gevinst. Bakkejord forklarte også at transaksjonen var en god mulighet for å komme inn i markedet til oljenæringen, som på den tiden var på vei til Nord-Norge. Men for SFN var naturligvis objektsikkerhet et avgjørende og springende punkt. Dette gjelder ikke minst for denne svært betydelige investeringen. SFN hadde aldri før gjort en så stor investering, og den forutsatte også en avlastningsgaranti fra Sparebank 1 Nord-Norge på 125 millioner kroner. Og som det har fremgått ovenfor, tok SFNs tydelig høyde for at CHC kunne få økonomiske problemer.

Ankemotpartene har også vist til at senere avtaler som SFN har inngått med Widerøe Flyselskap AS (heretter «Widerøe») og Nordland Helikopter AS, viser at SFN ville akseptert et insolvensunntak. Lagmannsretten er ikke enig i dette.

Avtalene med Widerøe gjaldt to fly av typen Dash 8, som SFN i 2015 og 2016 anskaffet for å lease ut til Widerøe. Leasingperiodene var på fem år. Kjøpesummene var på henholdsvis USD 6 620 000 og USD 4 000 000. Restverdien var sikret i en restverdigaranti

Side:28

fra leietaker (Widerøe). Kræmer og Bakken forklarte for lagmannsretten at Sparebank 1 Nord-Norge var Widerøes hovedbank, og at banken hadde lånefinansiert 20 tilsvarende fly som Widerøe eide. Bankkonsernet hadde svært god og inngående kjennskap til Widerøe, dets eiere, virksomhet, drift og økonomi, samt flytypen og bransjen. De forklarte videre at bankkonsernet visste at selskapet hadde en meget god finansiell stilling gjennom en solid tæringsevne og en stabil kontantstrøm, blant annet som følge av kontrakter med det offentlige. Dette var annerledes for H 2907-transaksjonen. Bankkonsernet hadde ingen erfaring med verken CHC eller helikopterbransjen. Særlig viser lagmannsretten til det som ovenfor er sagt om manglende fullstendig kredittvurdering av CHC-konsernet. I tillegg kommer at Widerøe-transaksjonene gjaldt vesentlig lavere beløp enn H 2907. Slik lagmannsretten ser det, ville en aksept av en ren CHC-risiko samlet sett være en betydelig større og annen risikoeksponering enn den aksepterte Widerøe-risikoen

Avtalen med Nordland Helikopter AS gjaldt leasingfinansiering av et helikopter til 8 800 000 kroner. Som «ekstra sikkerhet» ble det stilt selvskyldnerkausjon på 2 000 000 kroner fra selskapets eier, som i mange år hadde vært en solid kunde i banken. Beløpets størrelse gjør alene at dette engasjementet er helt usammenlignbart med H 2907-transaksjonen.

Ettersom insolvensunntaket innebar at SFN i realiteten ikke fikk noen sikkerhet for restverdien av en anerkjent og solid ekstern aktør, var unntaket – slik lagmannsretten ser det – et klart brudd med styrets forutsetningen for å gi sin tilslutning til transaksjonen. Dersom de som håndterte transaksjonen i SFN hadde fått aktsom rådgivning om dette, finner lagmannsretten det klart sannsynlig at de ikke ville gjennomført transaksjonen i strid med styrets forutsetning, men sendt saken tilbake til styret.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det videre usannsynlig at SFNs styre ville vært villig til å la hele restverdisikkerheten for investeringen på USD 23 554 904,66 være avhengig av CHC’ betalingsevne. Det fremstår å ha vært avgjørende viktig for SFNs styre at restverdien – den klart største delen av investeringen – reelt sett var sikret av en anerkjent og solid tredjepart. Lagmannsretten har derfor kommet til at det er klart mest sannsynlig at SFNs styre hadde avslått transaksjonen dersom selskapet hadde fått aktsom rådgivning om insolvensunntaket.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det foreligger årsakssammenheng.

Økonomisk tap

Erstatning skal dekke SFNs økonomiske tap. SFN skal med andre ord stilles økonomisk som om Kluge og [A]s rådgivning hadde vært aktsom.

Side:29

Rett ovenfor har lagmannsretten kommet til at SFN ikke ville gått med på H 2907-tranaksjonen dersom selskapet hadde fått aktsom rådgivning. SFN har beregnet sitt samlede økonomiske tap ved å være med på transaksjonen til USD 18 175 418,33.

Tapsberegningen omfatter investeringen på USD 23 554 904,66 samt kostnader på USD 1 003 029 til markedsføring, salg, rådgivning, forsikring og lagring av helikopteret. SFN har gjort fradrag for et etableringsgebyr fra Heli-One på USD 166 303,34, Heli-Ones samlede avdragsbetalinger på USD 1 331 430,99, mottatt salgssum for helikopteret på USD 4 250 000 og netto renteinntekter i forbindelse med finansieringen på USD 634 781. Disse inntekts- og utgiftspostene er ikke bestridt av ankemotparten, og lagmannsretten legger tapsberegningen til grunn.

Ankemotpartene har imidlertid gjort gjeldende at det også må gjøres fradrag for fortjenesten som SFN fikk ved å være med på finansieringen av H 2675. SRFs tapsberegning i LB-2018-27239 viser at SRF gjorde fradrag for «Fortjeneste H 2675» ved beregningen av sitt tap. Spørsmålet i LB-2018-27239 var imidlertid hvilket tap SRF hadde lidt som følge av at Kluges rådgivning til SRF hadde vært mangelfull. I tråd med lagmannsretten vurdering av det hypotetiske hendelsesforløpet bygde tapsberegningen på at SRF i så fall ikke ville vært med på finansieringen av verken H 2594, H 2692 eller H 2675. I nærværende sak stiller dette seg annerledes. Her er spørsmålet hvilket tap SFN har hatt som følge av at Kluge og [A]s oppdrag for SFN var mangelfullt utført. Selv om begge oppdragene gjaldt rådgivning i forbindelse med sammenfallende transaksjoner, kan lagmannsretten ikke se at det er grunnlag for å anse oppdraget for SFN å være en fortsettelse av oppdraget for SRF. Det er tale om to ulike og selvstendige oppdrag for to forskjellige klienter. Det var bare SRF som var Kluges klient i forbindelse med H 2675. SFN ble med på H 2675-transaksjonen før Kluges oppdrag for SFN ble påbegynt, og det er derfor ingen faktisk årsakssammenheng mellom den mangelfulle utførelsen av oppdraget for SFN i forbindelse med finansieringen av H 2907 og fortjenesten for H 2675. På denne bakgrunn har lagmannsretten kommet til at det ikke er grunnlag for å gjøre fradrag for SFNs fortjeneste ved finansieringen av H 2675.

SFN har prinsipalt krevd erstatningen i amerikanske dollar. SFN betalte kjøpesummen for H 2907 i dollar. Dette ble finansiert gjennom et valutalån fra Sparebank 1 Nord-Norge. Også innbetalingene av gebyr og leievederlag fra Heli-One og salgssummen for helikopteret var i dollar. I så måte var transaksjonen også en valutainvestering for SFN. Imidlertid foretok SFN i perioden mellom Heli-Ones tilbakelevering av helikopteret i 2016 og salget av helikopteret i mai 2018 flere nedbetalinger av valutalånet. På salgstidspunktet var valutalånet bare på USD 2 400 000. Etter salget ble dette restlånet innfridd i juni 2018. Det er ikke fremlagt noen opplysninger om at SFN nedbetalte valutalånet med valutareserver eller andre verdier som hadde sin verdi fastsatt i dollar. Slik lagmannsretten ser det, innebar nedbetalingene at SFNs valutainvestering gradvis opphørte frem til den ble endelig avsluttet ved innfrielsen av restlånet i juni 2018. Lagmannsretten mener derfor at

Side:30

det er en utmåling i norske kroner som vil gi det riktige uttrykk for SFNs økonomiske tap. For dette tilfellet har SFN – basert dels på gjennomsnittskurser og dels på valutakursene på de tidspunktene som de ulike inntektene og utgiftene ble innvunnet og pådratt – omregnet tapet til 150 562 981,71 kroner. Ankemotpartene har ikke hatt innvendinger til omregningen.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at SFNs økonomiske tap utgjør 150 562 981,71 kroner.

Skadelidtes medvirkning

Rettslige utgangspunkter

Dernest blir det spørsmål om ankemotpartenes erstatningsansvar må falle bort eller reduseres som følge av skadelidtes medvirkning, jf. skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 1 første punktum, som lyder:

Dersom den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen settes ned eller falle bort for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers.

Etter § 5-2 nr. 2 regnes det som medvirkning «også når den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden».

Grunnvilkåret om at skadelidte har medvirket til skaden «ved egen skyld», refererer til det tradisjonelle erstatningsrettslige skyldbegrepet som stiller krav om bebreidelse (uaktsomhet), jf. Rt-2015-606 avsnitt 38.

Dersom grunnvilkåret er oppfylt, følger det av ordlyden at erstatningen etter en nærmere konkret og skjønnsmessig rimelighetsvurdering «kan» settes ned eller falle bort, se nærmere Hagstrøm/Stenvik, Erstatningsrett, 2. utgave (2019) side 522:

Dersom det først foreligger uaktsom medvirkning fra skadelidte, åpner skl. § 5-1 for en bred vurdering av hvorvidt det skal skje en nedsettelse av ansvaret. Nedsettelse skal ikke nødvendigvis finne sted bare fordi skadelidte har utvist uaktsomhet, jf. ordet «kan». Loven fremhever omstendigheter av betydning for vurderingen, som «adferden og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers». I bunnen ligger en rimelighetsvurdering, jf. lovens formulering om at ansvaret kan settes ned «for så vidt det er rimelig». Det skal «foretas en helhetlig vurdering av ulike forhold som gjør seg gjeldende i saken» (HR-2018-872-A, avsnitt 108).

Side:31

Lagmannsretten tar videre utgangspunkt i at det i profesjonelle forhold må stilles strenge krav til skadelidtes aktsomhet. Det vises til Hagstrøm/Stenvik, Erstatningsrett, 2. utgave (2019) side 523:

I forretningsmessige forhold stilles det generelt strenge krav til både skadevolder og skadelidte. Herav følger at en skadelidt som har forsømt å gjøre undersøkelser, unnlatt å treffe tiltak mot synbare farer eller på andre måter har eksponert seg for tap, ofte må være forberedt på å bære en del av tapet. Det er ikke erstatningsrettens oppgave å eliminere tapet for en part som uten tilstrekkelig aktpågivenhet har begitt seg inn på et risikabelt foretagende. Ved dommen i Rt-1959-1172 ble erstatningen redusert til det halve, fordi kjøperen av et vinagentur måtte forstå at han tok en risiko når han «uten nærmere undersøkelser» innlot seg på handelen. I Rt-2000-211 måtte en bank som var blitt utsatt for grovt bedrageri, bære en tredjedel av tapet fordi den samlet sett hadde utvist «grov skjødesløshet ved kontrollen», og i Rt-2003-400 måtte et tunnelselskap som hadde lidt tap etter investeringer i obligasjonsmarkedet, bære nær halvdelen av tapet selv, fordi det hadde en viss innsikt i den aktuelle risikoen.

Konkret vurdering

Leasingsfinansiering lå i kjernen av SFNs virksomhet. Finansieringen av H 2907 var videre av en helt annen karakter enn SFNs tidligere transaksjoner. Den bygget på en omfattende og kompleks avtalestruktur på engelsk, med flere avtaleparter som hadde ulike roller og ansvar, og med ulike avhengigheter. CHC hadde en kompleks eierstruktur med forgreininger til mange land. Investeringen gjaldt et betydelig beløp på over USD 23 millioner, og var den største investeringen som SFN hadde gjort. Den gjaldt også en bransje og et type leasingobjekt som SFN ikke hadde noen erfaring med.

Som nevnt ble investeringen håndtert av Bakkejord, Josefsen og Henriksen. For lagmannsretten har de forklart at de ikke hadde noen erfaring med en slik investering, verken når det gjaldt størrelse og omfang eller innhold og kompleksitet. De forklarte at investeringen lå langt utenfor deres kompetanse, blant annet når det gjaldt bransje, avtalestruktur og språk. Bakkejord karakteriserte avtaleverket som svært komplisert og uforståelig. Josefsen forklarte at de ikke hadde noen kompetanse til å vurdere kompleksiteten i avtaleverket, og derfor var helt prisgitt [A]. Utover at Bakkejord hadde det overordnede ansvaret, var det ingen klar arbeids- og ansvarsfordeling mellom dem. Henriksen forklarte at organiseringen var litt flytende – at alle, forskjellig fra gang til gang, gjorde litt av alt. Bevisførselen viser også at SFN i betydelig grad bare bygget på vurderingene som SRF hadde gjort i sine tidligere prosjekter. Bakkejord, Josefsen og Henriksen forklarte også at de ikke leste avtaleutkast som de løpende fikk tilsendt fra [A], men begrenset seg til å se på og kommentere de forholdene som [A] tok opp og ba dem se på. Bakkejord og Josefsen leste heller ikke gjennom de endelige utkastene før Bakkejord signerte dem 19. desember 2013. Henriksen forklarte at han hadde lest gjennom avtalene, men var usikker på om han hadde fått lest gjennom alt før 19. desember 2013.

Side:32

Som et profesjonelt finansforetak må det stilles strenge krav til SFNs aktsomhet og håndtering av investeringen. Etter lagmannsrettens syn var det uforsvarlig av SFN som et finansforetak å la et så stort og betydningsfullt engasjement på et nytt område bli organisert på en slik måte.

Særlig kritikkverdig var det at SFN unnlot å lese og sette seg nærmere inn i avtaleverket, i alle fall de sentrale delene av det. Det vises til Rt-2012-1926 avsnitt 59, hvor Høyesterett forutsatte «at privatkunder som skal investere en halv million kroner eller mer i et nytt produkt, leser grundig den informasjonen de får seg forelagt». Dette gjelder i atskillig større grad for et finansforetak som skulle investere mer enn USD 23 millioner.

SFN kompenserte imidlertid for manglende juridisk kompetanse ved å engasjere Kluge, og be om at all dokumentasjon vedrørende leasingavtalen ble juridisk kvalitetssikret. For lagmannsretten er det noe uklart hvor mye [A] visste om SFNs manglende kompetanse og hvordan de håndterte investeringen. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er sannsynliggjort at han ble gjort kjent med at Bakkejord, Josefsen og Henriksen mente at investeringen lå langt utenfor deres kompetanse, og at de ikke satte seg nærmere inn i avtaleverket, men bare forholdt seg til det som han tok opp. Kluge og [A]s oppdrag for SFN kan ikke forstås slik at SFN kunne unnlate å lese gjennom avtalene, og heller ikke sette seg inn i de sentrale delene. Dette må på den annen side igjen ses i lys av at SFN hadde engasjert Kluge blant annet for å avdekke og opplyse om risikopunkter i avtaleverket. Samarbeidet mellom [A] og SFN illustreres på dette punkt av Josefsens e-post 16. desember 2013 til [A]:

Ser at Andrew Page har sendt en mail i natt. Regner med at du leser gjennom de nye dokumentene, og tar kontakt dersom det er noe vi skal gi tilbakemelding på.

SFN var tydelige på behovet for objektsikkerhet, især gjennom forutsetningen om en eksternt garantert restverdisikkerhet. Dette ble også formidlet til [A]. Samtidig fremgikk det som nevnt blant annet av [A]s presentasjon 21. august 2013, term sheet som ble undertegnet av Bakkejord i september og selve RVI-avtalen at den ikke var en garanti, men en forsikring, uten at SFN tok opp spørsmål omkring dette. Riktignok har lagmannsretten ovenfor kommet til at en forsikring kunne oppfylle styrets forutsetning. En forsikring har imidlertid regulært unntak, og det ville vært naturlig at et finansforetak som SFN foretok en nærmere undersøkelse av hvilke forsikringsvilkår som gjaldt. Videre hadde SFN i desember 2013 drøftelser med [A] om flere andre unntak i RVI-avtalen punkt 6.3, og ble derigjennom uttrykkelig gjort oppmerksom på at avtalen hadde flere unntak. Med tanke på hvor viktig RVI-avtalen og sikkerheten hos Ironshore var for SFN, burde SFN i denne situasjonen satt seg nærmere inn i den omfattende unntakskatalogen i punkt 6.3 – eller i det minste bedt [A] om å redegjøre nærmere for unntakene og deres risikoer.

Side:33

I tillegg kommer at insolvensunntaket – i motsetning til mange av de andre unntakene – var enkelt og entydig formulert. Dette unntaket hadde ikke et innhold eller virkning som ved en gjennomgang burde by på særlige problemer å forstå – i alle fall ikke for et finansforetak som tok på seg en slik investering.

På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn at SFN medvirket til tapet ved egen uaktsomhet.

Ved vurderingen av om – og eventuelt hvor mye – ansvaret bør settes ned, må SFNs uaktsomme forhold holdes opp mot [A]s uaktsomhet.

Lagmannsretten viser til drøftelsen av ansvarsgrunnlag ovenfor, og vil særlig fremholde at [A]s manglende rådgivning om insolvensunntaket var en unnlatelse av å gjøre SFN oppmerksom på at RVI-avtalen stod og falt på CHC’ betalingsevne, at objektrisikoen på USD 20 030 000 dermed ikke var sikret i Ironshores økonomiske stilling og at RVI-avtalen – stikk i strid med hvordan SFN åpenbart oppfattet det – i realiteten bare ivaretok de økonomiske interessene til CHC. Og dette til tross for at [A] var klar over at restverdisikkerheten fra en anerkjent og solid tredjepart var en sentral forutsetning for SFN, jf. for eksempel e-post 2. desember 2013, hvor han som nevnt skriver at en «akseptabel restverdigaranti» er én av syv punkter som SFN har angitt som vesentlige. Lagmannsrettens overordnede vurdering er at [A] allerede tidlig på høsten 2013 utvetydig skulle tatt opp insolvensunntakets risiko med SFN.

Videre finner lagmannsretten at [A] i større grad burde tatt hensyn til at dette var et nytt oppdrag for en ny klient, og at det var første gang SFN inngikk en slik avtale på egenhånd. Lagmannsretten viser særlig at [A] ikke satte seg ned med SFN og hadde en gjennomgang av avtaleverket, hvor han gikk grundig gjennom risikoer og svakhet, blant annet unntakskatalogen i RVI-avtalen punkt 6.3. Lagmannsretten mener at hensynet til en forsvarlig ivaretakelse av oppdraget, og særlig det forhold at RVI-avtalen var en forsikringsavtale, mens styrets forutsetning tross alt talte om «garantert», tilsier at han allerede ved begynnelsen av oppdraget burde tatt initiativ til en slik gjennomgang. Behovet for dette illustreres også av at advokat Holm i Kluge allerede forut for insolvensunntaket hadde karakterisert restverdiforsikringen som en «sveitserost». En slik gjennomgang ville gitt SFN betydelig bedre muligheter til å forstå avtalenes kompleksitet og hvilken kompetanse og oppfølging som fra deres side var nødvendig for å sikre en god og forsvarlig håndtering av investeringen. På bakgrunn av Kluges oppdrag mener lagmannsretten at det var en klart større grunn for [A] å ta initiativ til en slik gjennomgang, enn at det var for SFN å be om det.

Lagmannsretten legger også vekt på at [A] i flere e-poster omtalte Ironshore som restverdigarantist og RVI-avtalen som en restverdigaranti, jf. ovenfor, hvor lagmannsretten har kommet til at [A] burde gitt SFN mer informasjon om forholdet mellom garanti

Side:34

og forsikring, herunder hvilke implikasjoner som lå i dette. Videre kommer at han i en av disse e-postene (12. desember 2013, til dels gjengitt ovenfor), hvor han oversendte førsteutkastet til RVI-avtalen til SFN, uttalte at «dette stort sett ser greit ut». Han bemerket spesielt at konseptet rundt en såkalt OEM Force Majeure Event i utkastet punkt 6.1 bokstav d (iv) «virker vanntett og har ingen juridiske innsigelser til konseptet (forutsatt at vi gjør det tilsvarende vanntett under head lease agreement)», men tilføyde at det måtte vurderes om det var i samsvar med styrevedtaket. Ellers hadde han «bare noen små kommentarer til polisen». Han var imidlertid helt taus om at hele RVI-avtalen stod og falt på CHC’ økonomiske stilling.

I forlengelsen av dette legger lagmannsretten også vekt på at utkastet til RVI-avtalen kom sent om kvelden 12. desember 2012, og at [A] i e-posten til SFN skrev at det fra Ironshores side var «ønskelig med en tilbakemelding på dette i løpet av morgendagen». Dette var også bare én uke før avtalen skulle signeres. Med så lite tid til rådighet var det i praksis begrenset hvilke muligheter SFN hadde til å gå grundig inn i utkastet. En side av [A]s oppdrag var å forsikre seg om at SFN hadde en klar oppfatning av hvilke risikoer transaksjonen innebar, smnl. Rt-2003-400 avsnitt 42. [A] var klar over hvor sentral RVI-avtalen og restverdisikkerheten var for SFN. Når han da som SFNs advokat bare videreformidlet Ironshores ønske om en svært rask tilbakemelding, sender han et signal om at det ikke var nødvendig at SFN gikk grundig inn i utkastet. Som SFNs advokat hadde han også et særlig ansvar for å legge til rette for at SFN fikk forsvarlig tid og anledning til å vurdere alle risikopunkter. Dette gjelder etter lagmannsrettens syn selv om SFN kunne bedt om utsettelse.

Samlet sett gir [A]s e-post 12. desember 2013 et helt forkjært bilde av hvilken sikkerhet RVI-avtalen i realiteten ga SFN. E-posten var etter lagmannsrettens vurdering egnet til å gi SFN en falsk trygghet for restverdisikkerheten.

På bakgrunn av insolvensunntakets store betydning, og at [A] ikke ga de råd og den bistanden som var nødvendig for å sikre at transaksjonen oppfylte styrets uttrykkelige og viktige forutsetning om en restverdisikkerhet, er det lagmannsrettens vurdering at han er mer å bebreide enn SFN, og at den uaktsomme rådgivningen var en klart mer vesentlig årsaksfaktor enn SFNs egne forhold.

SRFs medvirkning ble vurdert annerledes i LB-2018-27239, hvor lagmannsretten reduserte ansvaret med 60 prosent. Etter konkret vurdering fant lagmannsretten at SRFs handlemåte fremstod som mest kritikkverdig og at SRFs bidrag til skaden hadde vært en årsaksfaktor av større vekt enn Kluges forhold. Lagmannsretten i denne saken vil påpeke på to vesentlige forskjeller, som begge ble fremhevet av lagmannsretten i LB-2018-27239. For det første at SRF helt siden 2002 hadde opparbeidet seg en langvarige kunnskap om den aktuelle transaksjonstypen og RVI-avtaler. For det andre hadde SRF gjennom e-postkorrespondanse samlet sett fått informasjon om at det i tilknytning til RVI-

Side:35

avtalen fra Ironshore var blitt tematisert insolvens i forhandlingene. Som påpekt av lagmannsretten i LB-2018-27239, hadde dette gitt SRF «en klar oppfordring til å se nærmere på dette, eller i det minste spørre [A] hva endringene innebærer». Dette er annerledes for SFN, som verken hadde noen erfaring med helikopterleasing utover engasjementet som stille deltaker ved finansieringen av H 2675 eller fått noen konkrete indikasjoner på at det gjaldt et insolvensunntak.

Etter en samlet og bred rimelighetsvurdering har lagmannsretten på denne bakgrunn kommet til at erstatningen bør avkortes med om lag 25 prosent.

Lemping av [A]s ansvar

[A] og Zurich har anført at [A]s erstatningsansvar overfor SFN må lempes.

Generelt er lemping av skadevolders ansvar overfor skadelidte regulert av skadeserstatningsloven § 5-2, som lyder:

Erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.

Denne lempningsregelen er et unntak fra regelen om full erstatning, og bestemmelsen har en snever rekkevidde, jf. Rt-2004-165 avsnitt 20. Dersom skadevolder har tegnet en ansvarsforsikring som dekker tapet, følger det av lovforarbeidene og rettspraksis at det sjelden vil kunne tenkes at ansvaret vil virke urimelig tyngende, jf. Ot.prp. nr. 75 (1983–1984) side 66 og HR-2017-958-A avsnitt 44.

Når arbeidsgiver – slik som i nærværende sak – er ansvarlig etter arbeidsgiveransvaret, er imidlertid lemping av arbeidstakers ansvar overfor skadelidte særskilt regulert i skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 2 første punktum:

Arbeidstakers ansvar overfor skadelidte kan lempes når forhold som nevnt i nr. 1 gjør det rimelig, og det finnes forsvarlig også under hensyn til skadelidte.

Momentene i skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 1 er «utvist atferd, økonomisk evne, arbeidstakerens stilling og forholdene for øvrig». Om bestemmelsen fremgår det av Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave (2009):

Hvis skadelidte – hva som for øvrig sjelden forekommer – krever arbeidstakeren direkte, kan ansvaret lempes på samme måte, skl. § 2-3 nr. 2. Men denne lempningsregel er undergitt en kvalifikasjon: Lempningen må være forsvarlig ut fra hensynet til skadelidte. Hvor skadelidte like enkelt kunne krevet erstatning fra arbeidsgiveren, må det antas at hensynet til ham ikke veier særlig tungt. Men hvor

Side:36

arbeidsgiveren ikke er søkegod – han er for eksempel konkurs – vil arbeidstakerens ansvar kunne bli betydelig. Om dette betyr at arbeidstakerens ansvar blir strengere enn anvendelsen av skl. § 5-2 ville medført, er uklart.

Når arbeidstakerens erstatningsansvar er dekket av en ansvarsforsikring, legger imidlertid lagmannsretten generelt sett til grunn at det også etter skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 2 første punktum sjelden vil være grunnlag for lemping. Hensynet til arbeidstakerens økonomiske evne taler i et slikt tilfelle ikke for lemping. Hensynet til skadelidte tilsier derimot med tyngde at skadelidte skal kunne rette sitt krav mot arbeidstakeren og dennes ansvarsforsikrer, selv om skadelidte også kan kreve erstatning fra arbeidsgiveren. Når hensynene til en ansvarsforsikret arbeidstakeren og skadelidte vurderes opp mot hverandre, skal det derfor etter lagmannsrettens syn svært mye til for at hensynet til arbeidstakeren gjør lemping rimelig, samtidig som det finnes forsvarlig under hensyn til skadelidte.

I nærværende sak er [A] ansvarsforsikret i Zurich for ansvar inntil 100 millioner kroner, med en ytterligere dekning for 200 millioner i Riskpoint. I tillegg viser lagmannsretten til at han var ansvarlig advokat etter domstolloven § 232 første ledd, og understreker dessuten at hans ansvar bygger på uaktsomhet, ikke på ansvarlige advokaters objektive ansvar etter domstolloven § 232 annet ledd. Lagmannsretten kan i dette tilfellet ikke se at det foreligger noen konkrete grunner som gjør lemping rimelig.

Etter dette har lagmannsretten kommet til at det ikke er grunnlag for å lempe [A]s ansvar overfor SFN, jf. skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 2 første punktum.

Allianz’ ansvarsbegrensning

Allianz har gjort gjeldende at SFNs erstatningskrav gjelder det samme forsikringstilfellet som SRFs erstatningskrav i LB-2018-27239.

Forsikringsvilkårene punkt 9.2 (serieskadeklausul) lyder:

Alle krav som fremmes mot den sikrede og som utspringer fra samme eller gjentatte ansvarsbetingende handlinger eller unnlatelser, skal anses for å være ett forsikringstilfelle og anses for å være fremsatt på det tidspunkt da første krav ble fremsatt mot de sikrede.

Avgjørende for om det foreligger ett forsikringstilfelle (serieskade), er om kravene gjelder «gjentatte ansvarsbetingende handlinger eller unnlatelser».

Kravene fra både SRF og SFN er begrunnet i at advokater fra Kluge i forbindelse med bistand til transaksjoner som gjelder leasingfinansiering av helikoptre til CHC, ikke har gitt aktsom rådgivning om insolvensunntaket i RVI-avtaler med Ironshore. [A] var også med å bistå SRF. Som fremhevet ovenfor under vurderingen av det økonomiske tapet, er det imidlertid tale om to ulike og selvstendige oppdrag for to forskjellige klienter. Slik

Side:37

lagmannsretten ser det, kan det som det klare utgangspunkt ikke være grunnlag for å begrense en ansvarforsikring i relasjon til en skadelidt klient under henvisning til at en tilsvarende skade har oppstått i forbindelse med utførelsen av et annet lignende oppdrag for en annen skadelidt klient. Lagmannsretten kan videre ikke se at det er grunnlag for å anse oppdraget for SFN som en fortsettelse av oppdraget for SRF. Dette gjelder selv om SFN var stille deltaker ved finansieringen av H 2675; det var da bare SRF som var Kluges klient. [A]s e-post 12. august 2013 (gjengitt ovenfor), samt presentasjonen 21. august 2013, tilkjennegir også at oppdraget for SFN var et nytt og selvstendig oppdrag.

På denne bakgrunn har lagmannsretten kommet til at SFNs krav er et annet forsikringstilfelle enn SRFs erstatningskrav i LB-2018-27239. Følgelig er Allianz’ ansvar i nærværende sak ikke begrenset av selskapets ansvar i LB-2018-27239.

SFNs erstatningskrav – oppsummering

Lagmannsretten har ovenfor kommet til at SFNs erstatningskrav fører frem, og at SFNs samlede økonomiske tap er 150 562 981,71 kroner. Videre har lagmannsretten konkludert med at erstatningen skal avkortes med om lag 25 prosent. Erstatningskravet fastsettes etter dette til 112 900 000 kroner.

Ankemotpartene er solidarisk ansvarlige for kravet. For både Allianz og Zurich er imidlertid ansvaret for hver av dem begrenset til 100 millioner kroner.

I tillegg kommer renter etter forsinkelsesrenteloven fra 27. februar 2017 og frem til betaling skjer, jf. påkrav fremsatt gjennom søksmålsvarsel 27. januar 2017.

Regressøksmålet

Lagmannsretten går over til å behandle [A] og Zurichs regressøksmål mot Kluge og Allianz.

Når arbeidsgiver – som her – er ansvarlig etter arbeidsgiveransvaret, reguleres ikke regress mellom arbeidsgiver og en ansvarlig arbeidstaker av den generelle regressregelen i skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 2, men av særreglene i skadeserstatningsloven § 2-3.

Paragraf 2-3 nr. 2 annet punktum – som regulerer arbeidstakers regress mot arbeidsgiver –lyder:

Arbeidstaker som selv erstatter skaden, kan kreve tilbake det arbeidsgiveren bør bære etter nr. 1.

Paragraf 2-3 nr. 1 – som regulerer arbeidsgivers regress mot arbeidstaker – lyder:

Side:38

Den som er blitt ansvarlig for arbeidstaker etter § 2-1, kan kreve dekning av ham for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne, arbeidstakerens stilling og forholdene for øvrig.

Siktemålet med regressreglene er at den endelige plasseringen av ansvaret mellom solidarisk ansvarlige skadevoldere i minst mulig grad skal bestemmes av hvem skadelidte mer eller mindre tilfeldig retter sitt erstatningskrav mot. Og koblingen mellom de to regressreglene i § 2-3 nr. 1 og nr. 2 annet punktum innebærer at resultatet i prinsippet skal bli det samme uavhengig av om det er arbeidsgiver eller arbeidstaker som krever regress, jf. Ot.prp. nr. 48 (1965–1966) side 82.

Lovens ordlyd taler om den «som selv erstatter skaden», og foreløpig har verken [A] eller Zurich betalt noen del av SFNs erstatningskrav. Lagmannsretten legger likevel til grunn at skadevolder i en sak om det foreligger erstatningsansvar, har en aktuell rettslig interesse i å få dom om regresspørsmålet, det vil si dom også for den endelige ansvarsfordelingen mellom solidarisk ansvarlige skadevoldere.

Lagmannsretten bemerker at ansvaret til både [A] og Kluge er dekket av ansvarsforsikringer. I denne saken blir regresspørsmålet da for alle praktiske formål bare et spørsmål om plasseringen av ansvar mellom to forsikringsselskaper. Avgjørelsen må likevel bygge på den rimelighetsvurderingen som skadeserstatningsloven § 2-3 gir anvisning på, og som relaterer seg til forholdet mellom Kluge som arbeidsgiver og [A] som arbeidstaker. Som følge av forsikringsdekningen gjør imidlertid ikke momentet økonomisk evne seg gjeldende.

Lovforarbeidene viser at et endelig ansvar for arbeidstakeren først og fremst vil være aktuelt når vedkommende har gjort skaden forsettlig eller grovt uaktsomt, jf. Innst. II 1964 side 49 og Ot.prp. nr. 48 (1965–1966) side 52.

[A] er klart å bebreide for den mangelfulle rådgivningen, og lagmannsretten mener at hans uaktsomhet ligger i øvre sjikt av simpel uaktsomhet, men uten at det er tale om grov uaktsomhet. Videre viser lagmannsretten til at [A]s rådgivning bygde på det samme opplegget som Kluge i mange år hadde brukt overfor SRF, og som har vist seg ikke å være forsvarlig. Den mangelfulle rådgivningen til SFN var derfor ikke bare et utslag av en selvstendig feil fra [A]s side. I forholdet til Kluge som arbeidsgiver legger lagmannsretten også atskillig mer vekt på at [A] var en arbeidstaker i Kluge enn på at han var ansvarlig advokat på saken. Det må videre legges til grunn at Kluges vederlag for bistanden inneholdt et ikke ubetydelig fortjenesteelement, samt var ment å dekke risikoen for advokatansvar gjennom dekning av kostnader til tegning av ansvarsforsikring.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten det klart at det ikke er rimelig at Kluge skal kunne kreve dekning av [A], jf. skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 1, men at det

Side:39

endelig ansvaret mellom dem i sin helhet bør bæres av Kluge, jf. § 2-3 nr. 2 annet punktum. Følgelig gir lagmannsretten [A] og Zurich medhold i regressøksmålet mot Kluge og Allianz.

Sakskostnader

Sakskostnader i hovedsøksmålet for lagmannsretten

Etter tvisteloven § 20-2 første og annet ledd har en part krav på sakskostnader dersom saken er vunnet, nærmere bestemt dersom parten «har fått medhold fullt ut eller i det vesentligste». Etter tvisteloven § 20-3 er det adgang til helt eller delvis å tilkjenne sakskostnader til en part som ikke har vunnet saken, dersom parten har «fått medhold av betydning» og «tungtveiende grunner tilsier det». Om vesentlighetskriteriet i § 20-2 og forholdet til § 20-3 uttaler Schei mfl., Tvisteloven, Lovkommentar, punkt 2.1 til § 20-2, à jour per 1. desember 2019:

Vesentlighetskriteriet markerer den nedre grense mot unntaket i § 20‑3 om sakskostnader for den som «har fått medhold av betydning uten å vinne saken». Hvis resultatet innebærer at motparten har «fått medhold av betydning», er det uforenlig med å vinne saken. Disse alternativene utelukker hverandre mellom samme parter i samme sak, jf. Rt-2011-1075 avsnitt 21.

Utvidelsen tar sikte på saker hvor det er naturlig å si at motparten «praktisk talt» har tapt fullstendig og bare har vunnet frem på et mindre punkt, se NOU B side 928 og prp. side 444. Som eksempel nevnes i proposisjonen at et erstatningskrav er sammensatt av en rekke poster hvor motparten bare får medhold på et punkt av bagatellmessig betydning. Rt-2010-875 gir et eksempel fra et annet rettsområde. Saken er derimot ikke vunnet hvis motparten har oppnådd et resultat som tilsier at det ikke er rimelig å forlange at han skulle ha akseptert den annen parts påstand. Avgjørelsen om sakskostnader må i så fall baseres på § 20‑3, jf. HR-2019-1611-U avsnitt 22, Rt-2011-1294 avsnitt 19, Rt-2011-1075 avsnitt 20–21 og Rt-2010-508 avsnitt 16 med henvisning til prp. side 446.

Vesentlighetsvurderingen skal først og fremst baseres på hvor stor del av det eller de krav saken gjelder, parten har fått medhold i, jf. Rt-2014-731 avsnitt 16. Videre må det tas hensyn til hvor tyngdepunktet i saken har ligget, jf. Rt-2014-731 avsnitt 16.

SFN har fått medhold i at ankemotpartene er erstatningsansvarlige, men erstatningen er som følge av SFNs medvirkning redusert med noe over 37,5 millioner kroner – tilsvarende om lag 25 prosent. Selv om sakens klare tyngdepunkt har ligget på spørsmål om erstatningsansvar (ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng), har ankemotpartene fått medhold i et betydelig beløp, og dermed oppnådd et resultat som tilsier at det ikke er rimelig å forlange at de skulle ha akseptert SFNs krav. Lagmannsretten legger derfor til grunn at SFN ikke har fått medhold i det vesentlige.

Side:40

Både SFN og ankemotpartene har fått medhold av betydning. Avgjørelsen av om sakskostnader skal tilkjennes, skal da vurderes etter tvisteloven § 20-3. Hovedregelen er at sakskostnader ikke tilkjennes, men unntak kan som nevnt gjøres dersom det foreligger «tungtveiende grunner». Terskelen for å få tilkjent sakskostnader etter § 20-3 ligger imidlertid relativt høyt, jf. HR-2020-1531-U avsnitt 12.

Etter en konkret helhetsvurdering har lagmannsretten kommet til at det foreligger «tungtveiende grunner» som tilsier at SFN i sin helhet tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. Det vises særlig til hvor mye SFN har fått medhold i, ikke minst beløpsmessig, men også relativt, samt at sakskostnadene som nevnt i det hovedsakelige har vært knyttet til spørsmålet om erstatningsansvar, jf. tvisteloven § 20-3 annet punktum. Lagmannsretten finner at dette gjelder tilsvarende overfor alle ankemotpartene, jf. tvisteloven § 20-6 første ledd, og at de overfor SFN skal hefte solidarisk for hele beløpet, jf. tvisteloven § 20-6 annet ledd første og annet punktum.

Etter tvisteloven § 20-5 første ledd skal full erstatning for sakskostnader dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken. Det fremgår at det må legges vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra kostnadene, noe som peker mot en proporsjonalitetsvurdering, jf. HR-2020-611-A avsnitt 67.

For lagmannsretten har SFN fremlagt sakskostnadsoppgave med krav på 2 057 391 kroner, hvorav 130 391 kroner utgjør ulike kostnader. Sakskostnadskravet er eksklusiv merverdiavgift, ettersom SFN har fradragsrett for avgiften. I tillegg kommer rettsgebyr for anken på 41 400 kroner. Salærkravet er basert på 508,5 timer arbeid til en gjennomsnittlig timepris på 3 790 kroner eksklusiv merverdiavgift. Ankemotpartene har anført at kravet er for høyt.

Både erstatningskravets størrelse og sakens store omfang og kompleksitet gjorde at det etter lagmannsrettens vurdering var grunn for SFN å engasjere to prosessfullmektiger som forutsettes å bruke mange timer til en forholdsvis høy timepris. Det må også tas høyde for økte kostnader som følge av at koronapandemien og smittevernhensyn gjorde at ankesaken som opprinnelig var berammet våren 2020, ble utsatt. Lagmannsretten finner at kostnadene nødvendige og rimelige, og tar SFNs kostnadskrav for lagmannsretten til følge.

Sakskostnader i hovedsøksmålet for tingretten

Ved vurderingen av krav om sakskostnader for tingretten skal lagmannsretten legge sitt resultat til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Under henvisning til vurderingen av sakskostnadene for lagmannsretten ovenfor, har retten kommet til at SFN for tingretten fikk medhold av betydning og at det foreligger tungtveiende grunner som tilsier at ankemotpartene solidarisk skal erstatte SFNs sine sakskostnader i sin helhet, jf. tvisteloven § 20-3, jf. § 20-6.

Side:41

For tingretten fremla SFN sakskostnadsoppgave med krav på 2 024 618 kroner, hvorav 71 611 kroner utgjør ulike kostnader. I tillegg påløp rettsgebyr på 15 820 kroner. Salærkravet er basert på 603,25 timer arbeid til en gjennomsnittlig timepris på 3 237 kroner eksklusiv merverdiavgift. Lagmannsretten finner at SFNs sakskostnadskrav for tingretten var rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5, og tar det til følge.

Regress for sakskostnader i hovedsøksmålet for lagmannsretten og tingretten

[A] og Zurich har gjort gjeldende at et eventuelt sakskostnadsansvar overfor SFN må bæres solidarisk av Kluge og Allianz. Ovenfor har lagmannsretten kommet til at alle ankemotpartene skal hefte solidarisk overfor SFN.

Lagmannsretten forstår imidlertid også anførselen for subsidiært å være en begjæring etter tvisteloven § 20-6 annet ledd tredje punktum om at lagmannsretten treffer avgjørelse om at den endelige fordelingen av det interne kostnadsansvaret mellom [A] og Zurich på den ene siden og Kluge og Allianz på den andre siden. På bakgrunn av de momentene som ovenfor gjorde at [A] og Zurich fikk medhold til regressøksmålet, har lagmannsretten etter en konkret vurdering kommet til at det endelige sakskostnadsansvaret mellom ankemotpartene skal bæres av Kluge og Allianz.

Sakskostnader i regressøksmålet for lagmannsretten og tingretten

[A] og Zurich har vunnet regressøksmålet, og har krav på at Kluge og Allianz dekker deres sakskostnader for både tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd, jf. § 20-9 annet ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita Kluge og Allianz fra kostnadsansvaret etter § 20-2 tredje ledd.

For lagmannsretten har [A] og Zurich fremlagt sakskostnadsoppgave med krav på 1 013 000 kroner, som i sin helhet gjelder salær. Kravet er inklusiv merverdiavgift, ettersom Zurich, som ikke har fradragsrett for avgiften, har påtatt seg ansvaret for kostnadene. Salærkravet er basert på 217 timer arbeid til timepriser på 2 800 kroner og 4 000 kroner eksklusiv merverdiavgift. [A] og Zurich har i oppgaven anslått at halvparten av kostnadene gjelder regressøksmålet. Allianz mener at dette er for mye. Selv har Allianz allokert 30 prosent av sitt salærkrav på 429 300 eksklusiv merverdiavgift til regressøksmålet.

For tingretten fremla [A] og Zurich sakskostnadsoppgave med krav på 1 274 875 kroner inklusiv merverdiavgift, hvorav 87 500 kroner gjaldt [A]s eget arbeid. Salærkravet er basert på 316,5 timer arbeid til timepriser på 2 400 kroner og 3 500 kroner. I tillegg påløp rettsgebyr på 12 430 kroner. Det er ikke sagt noe i oppgaven om hvor stor del av kravet som gjelder regressøksmålet.

Sakens klare tyngdepunkt har vært hovedsøksmålet, og lagmannsretten legger skjønnsmessig til grunn at om lag 30 prosent av kostnadskravet gjelder regressøksmålet.

Side:42

Lagmannsretten finner dette rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5, og fastsetter full erstatning for [A] og Zurichs sakskostnader i regressøksmålet skjønnsmessig til 300 000 kroner for lagmannsretten og 390 000 kroner for tingretten.

Dommen er enstemmig.

Side:43

D O M S S L U T N I N G

I hovedsøksmålet fra Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS:

1. Kluge Advokatfirma AS og [A] dømmes – én for begge og begge for én – til å betale 112 900 000 – etthundreogtolvmillionernihundretusen – kroner til Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra 27. februar 2017 og frem til betaling skjer.

2. Allianz Global Corporate & Security SE er for kravet i post 1 solidarisk ansvarlig med Kluge Advokatfirma AS overfor Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS for et beløp oppad begrenset til 100 000 000 – etthundremillioner – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra 27. februar 2017 og frem til betaling skjer.

3. Zurich Insurance plc, Norway Branch er for kravet i post 1 solidarisk ansvarlig med [A] overfor Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS for et beløp oppad begrenset til 100 000 000 – etthundremillioner – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra 27. februar 2017 og frem til betaling skjer.

4. I sakskostnader for tingretten betaler Kluge Advokatfirma AS, [A], Allianz Global Corporate & Security SE og Zurich Insurance plc, Norway Branch – én for alle og alle for én – 2 040 438 – tomillionerførtitusenfirehundreogtrettiåtte – kroner til Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS senest 2 – to – uker etter at dommen er forkynt.

5. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Kluge Advokatfirma AS, [A], Allianz Global Corporate & Security SE og Zurich Insurance plc, Norway Branch – én for alle og alle for én – 2 098 791 – tomillionernittiåttetusensyvhundreognittien – kroner til Sparebank 1 Finans Nord-Norge AS senest 2 – to – uker etter at dommen er forkynt.

6. [A] og Zurich Insurance plc, Norway Branchs ansvar for kravene i post 4 og 5 skal dekkes av Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate & Security SE – én for begge og begge for én.

I regressøksmålet fra [A] og Zurich Insurance plc, Norway Branch mot Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate & Specialty SE:

7. [A] og Zurich Insurance plc, Norway Branchs ansvar for kravet i post 1, jf. post 3 skal dekkes av Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate & Security SE – én for begge og begge for én – likevel slik at Allianz Global Corporate & Security SE sitt ansvar er begrenset som i post 2.

8. I sakskostnader for tingretten betaler Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate & Security SE – én for begge og begge for én – 390 000 – trehundreognittitusen – kroner til [A] og Zurich Insurance plc, Norway Branch i fellesskap senest 2 – to – uker etter at dommen er forkynt.

Side:44

9. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Kluge Advokatfirma AS og Allianz Global Corporate & Security SE – én for begge og begge for én – 300 000 – trehundretusen – kroner til [A] og Zurich Insurance plc, Norway Branch i fellesskap senest 2 – to – uker etter at dommen er forkynt.