Rt-1960-1374: Forskjell mellom sideversjoner
XML-importering |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{Høyesterett | {{Høyesterett | ||
|Instans= | |Instans= | ||
Høyesterett - Dom | Høyesterett - Dom | ||
|Dato= | |Dato= | ||
| Linje 10: | Linje 7: | ||
Rt-1960-1374 | Rt-1960-1374 | ||
|Sammendrag= | |Sammendrag= | ||
Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av nektelse av drosjebevilling og krav om erstatning på grunn av nektelsen. | |||
|Stikkord= | |Stikkord= | ||
(Drosjeeierdommen), Forvaltningsrett, Ugyldig forvaltningsvedtak, Drosjebevilling, Erstatning | |||
|Saksgang= | |Saksgang= | ||
L.nr. 117 B/1960 | Høyesterett HR-1960-00117, L.nr. 117 B/1960 | ||
|Parter= | |Parter= | ||
Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen) mot Trygve Jacobsen (høyesterettsadvokat Harald Børresen) | Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen) mot Trygve Jacobsen (høyesterettsadvokat Harald Børresen) | ||
|Forfatter= | |Forfatter= | ||
Bahr, Bendiksby, Roll Matthiesen, Leivestad, Berger | Bahr, Bendiksby, Roll Matthiesen, Leivestad, Berger | ||
|Lovhenvisninger= | |Lovhenvisninger= | ||
[https://lovdata.no/lov/ | [https://lovdata.no/lov/1947-07-11-6/§1 Samferdselsloven (1947) §1], [https://lovdata.no/lov/1947-07-11-6/§7 §7], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-11/§28 Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28] | ||
}} | }} | ||
Dommer <strong>Bahr</strong>: Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av nektelse av drosjebevilling og krav om erstatning på grunn av nektelsen. | |||
Dommer Bahr: Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av nektelse av drosjebevilling og krav om erstatning på grunn av nektelsen. | |||
Oslo byretts dom i saken, avsagt 25. oktober 1955, har slik domsslutning: | Oslo byretts dom i saken, avsagt 25. oktober 1955, har slik domsslutning: | ||
«Staten v/ Samferdselsdepartementet frifinnes. | <span id="rp-innrykk">«Staten v/ Samferdselsdepartementet frifinnes.</span> | ||
Saksomkostninger tilkjennes ikke.» | <span id="rp-innrykk">Saksomkostninger tilkjennes ikke.»</span> | ||
Etter anke fra Trygve Jacobsen avsa Eidsivating lagmannsrett den 16. april 1957 dom med slik domsslutning: | Etter anke fra Trygve Jacobsen avsa Eidsivating lagmannsrett den 16. april 1957 dom med slik domsslutning: | ||
«1. Samferdselsdepartementets beslutninger av 31/10 1949, 11/10 1951 til 30/7 1952 om ikke å gjenutstede 2 drosjebevillinger i Oslo til Trygve Jacobsen kjennes ugyldige. | <span id="rp-innrykk">«1. Samferdselsdepartementets beslutninger av 31/10 1949, 11/10 1951 til 30/7 1952 om ikke å gjenutstede 2 drosjebevillinger i Oslo til Trygve Jacobsen kjennes ugyldige.</span> | ||
2. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å gjenutstede til Trygve Jacobsen 2 drosjebevillinger i Oslo. | <span id="rp-innrykk">2. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å gjenutstede til Trygve Jacobsen 2 drosjebevillinger i Oslo.</span> | ||
3. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen 60 000 kroner med 5 % renter årlig fra avsigelsen av denne dom. | <span id="rp-innrykk">3. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen 60 000 kroner med 5 % renter årlig fra avsigelsen av denne dom.</span> | ||
4. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med i alt 3500 kroner. | <span id="rp-innrykk">4. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med i alt 3500 kroner.</span> | ||
5. Oppfyllelsesfristen for de under post 3 og 4 omhandlede betalinger er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.» | <span id="rp-innrykk">5. Oppfyllelsesfristen for de under post 3 og 4 omhandlede betalinger er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»</span> | ||
I lagmannsretten var det dissens i spørsmålet om departementet skulle pålegges å gjenutstede drosjebevillinger til Jacobsen, jfr. punkt 2 i domsslutningen; en av dommerne fant at det i det foreliggende tilfelle ikke var adgang til å gi slikt påbud. Ellers var dommen enstemmig. | I lagmannsretten var det dissens i spørsmålet om departementet skulle pålegges å gjenutstede drosjebevillinger til Jacobsen, jfr. punkt 2 i domsslutningen; en av dommerne fant at det i det foreliggende tilfelle ikke var adgang til å gi slikt påbud. Ellers var dommen enstemmig. | ||
| Linje 47: | Linje 43: | ||
Staten ved Samferdselsdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Trygve Jacobsen har motanket. | Staten ved Samferdselsdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Trygve Jacobsen har motanket. | ||
Begrunnelsen for hovedanken går i store trekk ut på følgende: | Begrunnelsen for <strong>hovedanken</strong> går i store trekk ut på følgende: | ||
1. Lagmannsretten foretar en omfattende vurdering av de forhold som politiet og samferdselsmyndighetene har skjønnet | 1. Lagmannsretten foretar en omfattende vurdering av de forhold som politiet og samferdselsmyndighetene har skjønnet | ||
Side:1375 | Side:1375 | ||
over, det er jo da først og fremst tale om motpartens bilmateriell og den stand dette har vært i. Lagmannsretten vurderer de foreliggende opplysninger på en annen måte enn departementet i sin tid har gjort, og har dessuten tilsynelatende lagt vesentlig vekt på nye bevis som er kommet frem først i 1957. Hverken Høyesteretts praksis eller vanlig teori gir noen støtte for å underkjenne et administrativt skjønn, fordi domstolen vurderer de foreliggende relevante faktiske omstendigheter på en annen måte enn de administrative myndigheter har gjort. Selv om retten har ment å holde seg innenfor rammen av den foreliggende rettspraksis, så er det etter den ankende parts oppfatning ikke tvilsomt at lagmannsrettens dom i realiteten innebærer en klar utvidelse av domstolenes prøvelsesrett overfor administrasjonens skjønnsmessige avgjørelser. | over, det er jo da først og fremst tale om motpartens bilmateriell og den stand dette har vært i. Lagmannsretten vurderer de foreliggende opplysninger på en annen måte enn departementet i sin tid har gjort, og har dessuten tilsynelatende lagt vesentlig vekt på nye bevis som er kommet frem først i 1957. Hverken Høyesteretts praksis eller vanlig teori gir noen støtte for å underkjenne et administrativt skjønn, fordi domstolen vurderer de foreliggende relevante faktiske omstendigheter på en annen måte enn de administrative myndigheter har gjort. Selv om retten har ment å holde seg innenfor rammen av den foreliggende rettspraksis, så er det etter den ankende parts oppfatning ikke tvilsomt at lagmannsrettens dom i realiteten innebærer en klar utvidelse av domstolenes prøvelsesrett overfor administrasjonens skjønnsmessige avgjørelser. | ||
2. Lagmannsretten synes ikke å skjelne mellom opplysninger som forelå under den administrative behandling av saken, og de opplysninger som kom frem under den 2 dagers lange hovedforhandling for lagmannsretten. Det skulle etter den ankende parts oppfatning være klart, at departementets avgjørelse må vurderes på grunnlag av de opplysninger som forelå da denne avgjørelse ble truffet. | 2. Lagmannsretten synes ikke å skjelne mellom opplysninger som forelå under den administrative behandling av saken, og de opplysninger som kom frem under den 2 dagers lange hovedforhandling for lagmannsretten. Det skulle etter den ankende parts oppfatning være klart, at departementets avgjørelse må vurderes på grunnlag av de opplysninger som forelå da denne avgjørelse ble truffet. | ||
3. Det er mulig at lagmannsrettens dom er slik å forstå at det er saksbehandlingen som antas å være vilkårlig og utilfredsstillende. Feilen antas i så fall å skulle være at ikke motparten og hans juridiske rådgiver fikk adgang til å se det materiale som ble inhentet etter hans ankeerklæring, men før den endelige avgjørelse. Til dette er å si at det ikke er påbudt noe sted å forelegge et slikt materiale for den søker som anker samferdsdsnemndas avgjørelse inn for departementet. Det ville antagelig neppe være praktisk eller i tråd med vanlig administrativ praksis om man fulgte en slik fremgangsmåte. Det kan heller ikke sees at det var påkrevet å forelegge de innhentede opplysninger for motparten og hans juridiske rådgiver i denne aktuelle sak. Den omstendighet at man var anmodet om å forelegge materialet til uttalelse, kan ikke være avgjørende. Saksbehandlingen antas derfor å ha vært fullt forsvarlig. | 3. Det er mulig at lagmannsrettens dom er slik å forstå at det er saksbehandlingen som antas å være vilkårlig og utilfredsstillende. Feilen antas i så fall å skulle være at ikke motparten og hans juridiske rådgiver fikk adgang til å se det materiale som ble inhentet etter hans ankeerklæring, men før den endelige avgjørelse. Til dette er å si at det ikke er påbudt noe sted å forelegge et slikt materiale for den søker som anker samferdsdsnemndas avgjørelse inn for departementet. Det ville antagelig neppe være praktisk eller i tråd med vanlig administrativ praksis om man fulgte en slik fremgangsmåte. Det kan heller ikke sees at det var påkrevet å forelegge de innhentede opplysninger for motparten og hans juridiske rådgiver i denne aktuelle sak. Den omstendighet at man var anmodet om å forelegge materialet til uttalelse, kan ikke være avgjørende. Saksbehandlingen antas derfor å ha vært fullt forsvarlig. | ||
4. Spørsmålet om årsakssammenheng mellom de eventuelle rettsbrud og skaden er et overmåte sentralt spørsmål, så vel i denne sak som i forvaltningsretten i sin alminnelighet. Lagmannsretten synes å springe over dette spørsmål. Riktignok kan flertallets begrunnelse for å gi dom for utstedelse av bevilling antagelig også anvendes for erstatningsspørsmålets vedkommende. Men denne begrunnelse er etter den ankende parts oppfatning ikke fyldestgjørende. Derimot burde det vært en logisk konsekvens når mindretallet ikke finner å kunne gi dom for utstedelse av bevilling, at mindretallet heller ikke fant grunnlag for å gi dom for erstatning. | 4. Spørsmålet om årsakssammenheng mellom de eventuelle rettsbrud og skaden er et overmåte sentralt spørsmål, så vel i denne sak som i forvaltningsretten i sin alminnelighet. Lagmannsretten synes å springe over dette spørsmål. Riktignok kan flertallets begrunnelse for å gi dom for utstedelse av bevilling antagelig også anvendes for erstatningsspørsmålets vedkommende. Men denne begrunnelse er etter den ankende parts oppfatning ikke fyldestgjørende. Derimot burde det vært en logisk konsekvens når mindretallet ikke finner å kunne gi dom for utstedelse av bevilling, at mindretallet heller ikke fant grunnlag for å gi dom for erstatning. | ||
5. I lagmannsrettens dom er det bl.a. uttalt: «Staten erkjenner at de forhold som ellers hadde vært brakt frem i saken, nemlig at Jacobsen skulle drive annen virksomhet, og at han | 5. I lagmannsrettens dom er det bl.a. uttalt: «Staten erkjenner at de forhold som ellers hadde vært brakt frem i saken, nemlig at Jacobsen skulle drive annen virksomhet, og at han | ||
Side:1376 | Side:1376 | ||
ikke skulle ha innfunnet seg på Trafikkpolitiets kontor etter innkallelse, ikke har noen betydning i forhold til bevillingsspørsmålet.» | ikke skulle ha innfunnet seg på Trafikkpolitiets kontor etter innkallelse, ikke har noen betydning i forhold til bevillingsspørsmålet.» | ||
Noen slik erkjennelse - heter det i ankeerklæringen - antas ikke å ha vært gitt av statens prosessfullmektig. Derimot har det uttrykkelig vært gitt uttrykk for at det fra statens side ikke under prosedyren har vært lagt noen vekt på den omstendighet at motparten ikke møtte på trafikkpolitiets kontor etter innkallelse, eller at han ikke hadde tilstrekkelig kontakt med sine sjåfører, idet disse omstendigheter neppe kunne tjene som selvstendig begrunnelse for avslaget på motpartens ansøkning om bevilling. Dessuten vil man lett stå overfor bevisvanskeligheter. Det samme er tilfelle når det gjelder lagmannsrettens uttalelse om, at staten har erkjent at det savner grunnlag når det har vært fremholdt at motparten har vært beskjeftiget i andre erverv, som sirkusvirksomhet. Her er også situasjonen at man vanskelig kunne føre bevis, og man har derfor ikke villet påberope seg dette forhold når det gjelder spørsmålet om lovligheten av bevillingsnektelsen overfor motparten. For Høyesterett vil det bli lagt noe større vekt på at motparten ikke møtte på innkallelse til trafikkpolitiet, og at han ikke hadde tilstrekkelig kontakt med sine sjåfører, idet disse omstendigheter som bimomenter må kunne tillegges en viss betydning. På den annen side fastholdes det at det først og fremst er hensynet til det dårlige materiell som har vært avgjørende. | Noen slik erkjennelse - heter det i ankeerklæringen - antas ikke å ha vært gitt av statens prosessfullmektig. Derimot har det uttrykkelig vært gitt uttrykk for at det fra statens side ikke under prosedyren har vært lagt noen vekt på den omstendighet at motparten ikke møtte på trafikkpolitiets kontor etter innkallelse, eller at han ikke hadde tilstrekkelig kontakt med sine sjåfører, idet disse omstendigheter neppe kunne tjene som selvstendig begrunnelse for avslaget på motpartens ansøkning om bevilling. Dessuten vil man lett stå overfor bevisvanskeligheter. Det samme er tilfelle når det gjelder lagmannsrettens uttalelse om, at staten har erkjent at det savner grunnlag når det har vært fremholdt at motparten har vært beskjeftiget i andre erverv, som sirkusvirksomhet. Her er også situasjonen at man vanskelig kunne føre bevis, og man har derfor ikke villet påberope seg dette forhold når det gjelder spørsmålet om lovligheten av bevillingsnektelsen overfor motparten. For Høyesterett vil det bli lagt noe større vekt på at motparten ikke møtte på innkallelse til trafikkpolitiet, og at han ikke hadde tilstrekkelig kontakt med sine sjåfører, idet disse omstendigheter som bimomenter må kunne tillegges en viss betydning. På den annen side fastholdes det at det først og fremst er hensynet til det dårlige materiell som har vært avgjørende. | ||
6. Lagmannsretten antas å ha tatt feil i sin rettsanvendelse når det er gitt dom for utstedelse av bevilling. Dette spørsmål vil imidlertid ikke komme opp for Høyesterett, idet departementet i juli 1957 - etter lagmannsrettens dom - har utstedt 2 drosjebevillinger til Jacobsen. | 6. Lagmannsretten antas å ha tatt feil i sin rettsanvendelse når det er gitt dom for utstedelse av bevilling. Dette spørsmål vil imidlertid ikke komme opp for Høyesterett, idet departementet i juli 1957 - etter lagmannsrettens dom - har utstedt 2 drosjebevillinger til Jacobsen. | ||
7. Lagmannsretten antas videre å ha tatt feil når den ikke har funnet at Jacobsens erstatningskrav er foreldet. At departementet i brev av 11. oktober 1951 og 30. juli 1952 fastholder sin tidligere avgjørelse, kan ikke medføre at noen ny foreldelsesfrist begynner å løpe fra disse datoer. | 7. Lagmannsretten antas videre å ha tatt feil når den ikke har funnet at Jacobsens erstatningskrav er foreldet. At departementet i brev av 11. oktober 1951 og 30. juli 1952 fastholder sin tidligere avgjørelse, kan ikke medføre at noen ny foreldelsesfrist begynner å løpe fra disse datoer. | ||
Staten har lagt ned slik påstand: | Staten har lagt ned slik påstand: | ||
«Byrettens dom stadfestes. | <span id="rp-innrykk">«Byrettens dom stadfestes.</span> | ||
Staten v/ Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» | <span id="rp-innrykk">Staten v/ Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»</span> | ||
Motanken gjelder erstatningsspørsmålet. Jacobsen hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet, at hans krav om erstatning for økonomisk tap i tidsrommet 1. februar 1948 til 11. oktober 1951 er foreldet. | <strong>Motanken</strong> gjelder erstatningsspørsmålet. Jacobsen hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet, at hans krav om erstatning for økonomisk tap i tidsrommet 1. februar 1948 til 11. oktober 1951 er foreldet. | ||
Jacobsen har lagt ned slik påstand: | Jacobsen har lagt ned slik påstand: | ||
«1. Samferdselsdepartementets beslutninger av 31/10-49, 11/10-51 og 30/7-52, om ikke å gjenutstede 2 drosjebevillinger i Oslo til Trygve Jacobsen kjennes ugyldige. | <span id="rp-innrykk">«1. Samferdselsdepartementets beslutninger av 31/10-49, 11/10-51 og 30/7-52, om ikke å gjenutstede 2 drosjebevillinger i Oslo til Trygve Jacobsen kjennes ugyldige.</span> | ||
2. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen erstatning etter Høyesteretts skjønn, | <span id="rp-innrykk">2. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen erstatning etter Høyesteretts skjønn,</span> | ||
Side:1377 | Side:1377 | ||
begrenset oppad til kr. 100 000, med renter fra domsavsigelsen. | <span id="rp-innrykk">begrenset oppad til kr. 100 000, med renter fra domsavsigelsen.</span> | ||
3. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Trygve Jacobsen sakens omkostninger for alle retter.» | <span id="rp-innrykk">3. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Trygve Jacobsen sakens omkostninger for alle retter.»</span> | ||
For Høyesterett er partene enige om at dersom Høyesterett skulle komme til at Jacobsen har rett til erstatning, skal hans økonomiske tap ved å ha vært avskåret fra å drive drosjenæring i den tid han ikke hadde bevilling, ansees å utgjøre 5 000 kroner pr. drosje pr år. | For Høyesterett er partene enige om at dersom Høyesterett skulle komme til at Jacobsen har rett til erstatning, skal hans økonomiske tap ved å ha vært avskåret fra å drive drosjenæring i den tid han ikke hadde bevilling, ansees å utgjøre 5 000 kroner pr. drosje pr år. | ||
| Linje 103: | Linje 99: | ||
Når bortsees fra at Jacobsen siden juli 1957 igjen har hatt 2 drosjebevillinger, foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. | Når bortsees fra at Jacobsen siden juli 1957 igjen har hatt 2 drosjebevillinger, foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. | ||
Jeg er på samme måte som lagmannsretten kommet til, at Samferdselsdepartementets nektelse av å gi Jacobsen bevilling lider av slike mangler at den må ansees ugyldig, og at Jacobsens erstatningskrav må tas til følge. | <span id="premiss"><strong>Jeg er på samme måte som lagmannsretten kommet til</strong>, at Samferdselsdepartementets nektelse av å gi Jacobsen bevilling lider av slike mangler at den må ansees ugyldig, og at Jacobsens erstatningskrav må tas til følge.</span> | ||
Når det gjelder det første spørsmål finner jeg det for mitt vedkommende avgjørende, at det ved de opplysninger som er skaffet til veie under rettssaken må ansees godtgjort, at Samferdselsdepartementets beslutninger av 31. oktober 1949, 11. oktober 1951 og 30. juli 1952 om ikke å gjenutstede 2 drosjebevillinger i Oslo til Jacobsen hvilte på sviktende faktisk grunnlag. Jeg henviser for så vidt til lagmannsrettens domsgrunner. Den svikt som det her er tale om, må etter min mening karakteriseres som vesentlig. Jeg går med andre ord ut fra at avgjørelsen måtte ha blitt en annen - at søknaden ville ha blitt innvilget - om departementet hadde hatt for seg det faktiske materiale som foreligger etter bevisførselen i rettssaken. | Når det gjelder det første spørsmål finner jeg det for mitt vedkommende avgjørende, at det ved de opplysninger som er skaffet til veie under rettssaken må ansees godtgjort, at Samferdselsdepartementets beslutninger av 31. oktober 1949, 11. oktober 1951 og 30. juli 1952 om ikke å gjenutstede 2 drosjebevillinger i Oslo til Jacobsen hvilte på sviktende faktisk grunnlag. Jeg henviser for så vidt til lagmannsrettens domsgrunner. Den svikt som det her er tale om, må etter min mening karakteriseres som vesentlig. Jeg går med andre ord ut fra at avgjørelsen måtte ha blitt en annen - at søknaden ville ha blitt innvilget - om departementet hadde hatt for seg det faktiske materiale som foreligger etter bevisførselen i rettssaken. | ||
| Linje 112: | Linje 108: | ||
Side:1378 | Side:1378 | ||
Jeg tilføyer ytterligere: | Jeg tilføyer ytterligere: | ||
| Linje 134: | Linje 128: | ||
Side:1379 | Side:1379 | ||
Vi står her overfor en bevillingsnektelse som er beheftet med en ugyldighetsgrunn. Ugyldigheten er påberopt av den som avgjørelsen angår. Bevillingsnektelsen skulle da - hvis ikke bevillinger allerede var utstedt - ha vært kjent ugyldig ved dom, og med virkning allerede fra det tidspunkt da departementets avgjørelse, dvs. den første avgjørelse, ble truffet. Dette innebærer at Jacobsen helt fra dette tidspunkt har hatt krav på at departementet tok saken opp til avgjørelse på ny, og da på et riktig grunnlag. Og da det - som nevnt av lagmannsretten - ikke er påvist noe annet forhold som bevillingsnektelsen med rette kunne støttes på, må det legges til grunn at Jacobsen helt fra departementets første avgjørelse rettsstridig har vært forholdt den eller de bevillinger han søkte om. Han må under disse omstendigheter ha krav på erstatning for avsavn av bevillinger i tidsrommet inntil slike ble utstedt, dvs. juli 1957, eventuelt med fradrag for en del av tiden på grunn av foreldelse, et spørsmål jeg kommer til senere. | Vi står her overfor en bevillingsnektelse som er beheftet med en ugyldighetsgrunn. Ugyldigheten er påberopt av den som avgjørelsen angår. Bevillingsnektelsen skulle da - hvis ikke bevillinger allerede var utstedt - ha vært kjent ugyldig ved dom, og med virkning allerede fra det tidspunkt da departementets avgjørelse, dvs. den første avgjørelse, ble truffet. Dette innebærer at Jacobsen helt fra dette tidspunkt har hatt krav på at departementet tok saken opp til avgjørelse på ny, og da på et riktig grunnlag. Og da det - som nevnt av lagmannsretten - ikke er påvist noe annet forhold som bevillingsnektelsen med rette kunne støttes på, må det legges til grunn at Jacobsen helt fra departementets første avgjørelse rettsstridig har vært forholdt den eller de bevillinger han søkte om. Han må under disse omstendigheter ha krav på erstatning for avsavn av bevillinger i tidsrommet inntil slike ble utstedt, dvs. juli 1957, eventuelt med fradrag for en del av tiden på grunn av foreldelse, et spørsmål jeg kommer til senere. | ||
| Linje 151: | Linje 143: | ||
Side:1380 | Side:1380 | ||
Jeg stemmer for denne | |||
<span id="slutning"><center><strong>D O M :</strong></center></span> | |||
Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen 80 000 - åtti tusen - kroner med 4 - fire - prosent rente årlig fra avsigelsen av denne dom. | Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen 80 000 - åtti tusen - kroner med 4 - fire - prosent rente årlig fra avsigelsen av denne dom. | ||
| Linje 163: | Linje 155: | ||
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. | Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. | ||
Dommerne Roll Matthiesen, Leivestad og Berger: Likeså. | Dommer <strong>Bendiksby</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. | ||
Dommerne <strong>Roll Matthiesen</strong>, <strong>Leivestad</strong> og <strong>Berger</strong>: Likeså. | |||
Av byrettens dom (dommer Reidar Friis Bull): | <strong>Av byrettens dom (dommer Reidar Friis Bull):</strong> | ||
Saksøkerens far drev i sin tid en vognmannsforretning i Oslo, hvor også saksøkeren arbeidet. De siste år av sin levetid gikk faren over til å drive drosjetrafikk og fikk utstedt bevilling på en drosje i 1923 og en i 1924. Han døde i 1924 og de 2 drosjebevillinger gikk da over på saksøkeren. Denne drev så som drosjeeier med 2 drosjer kontinuerlig frem til 1941. Da bensinrasjoneringen ble skjerpet og vanlig drosjetrafikk skulle skje ved generatordrift, kjørte hans biler en tid plikttjeneste med bensin for legevakten inntil bensintildelingen også opphørte for slik kjøring. Han satte da i 1941 sine biler inn og gikk over til transport med hest og vogn. | Saksøkerens far drev i sin tid en vognmannsforretning i Oslo, hvor også saksøkeren arbeidet. De siste år av sin levetid gikk faren over til å drive drosjetrafikk og fikk utstedt bevilling på en drosje i 1923 og en i 1924. Han døde i 1924 og de 2 drosjebevillinger gikk da over på saksøkeren. Denne drev så som drosjeeier med 2 drosjer kontinuerlig frem til 1941. Da bensinrasjoneringen ble skjerpet og vanlig drosjetrafikk skulle skje ved generatordrift, kjørte hans biler en tid plikttjeneste med bensin for legevakten inntil bensintildelingen også opphørte for slik kjøring. Han satte da i 1941 sine biler inn og gikk over til transport med hest og vogn. | ||
| Linje 220: | Linje 214: | ||
Side:1383 | Side:1383 | ||
Samferdselsnemnda stadfestet så den 18. mai 1948 vedtaket om å nekte bevilling på grunnlag av de samme dokumenter. I mellomtiden var så trafikkpolitiets begrunnelse kommet på trykk ved en påtegning av 11. februar 1948, men fortsatt uten innhentelse av saksøkerens uttalelse. | Samferdselsnemnda stadfestet så den 18. mai 1948 vedtaket om å nekte bevilling på grunnlag av de samme dokumenter. I mellomtiden var så trafikkpolitiets begrunnelse kommet på trykk ved en påtegning av 11. februar 1948, men fortsatt uten innhentelse av saksøkerens uttalelse. | ||
| Linje 283: | Linje 275: | ||
Retten finner således at erstatningskravet må avvises både fordi det ikke foreligger noen erstatningsbetingende skadegjørende handling, og fordi kravet etter det faktiske forhold retten bygger på, under enhver omstendighet må ansees bortfalt ved foreldelse. - - - | Retten finner således at erstatningskravet må avvises både fordi det ikke foreligger noen erstatningsbetingende skadegjørende handling, og fordi kravet etter det faktiske forhold retten bygger på, under enhver omstendighet må ansees bortfalt ved foreldelse. - - - | ||
<strong>Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen og Henry Østlid og tilkalt dommer, sorenskriver K. Qvigstad):</strong> | |||
Side:1387 | Side:1387 | ||
Under ankeforhandlingen har den ankende part gitt partsforklaring. Det er avhørt 4 vitner, hvorav 3 nye for lagmannsretten. Det er foretatt dokumentasjon. Av nytt stoff for lagmannsretten nevnes rapport av 13. mars 1954 fra politibetjent H. Kleinsorg til Oslo politikammer. Ifølge denne ble kjennemerkene til motorvognene A 5027 og A 5124 hentet av politiet 9. juni 1946. Årsaken til dette var at det fra daværende formann i Norges Drosjeeierforbund, K. Th. Kristiansen (død i 1950), ble gjort henvendelse til politiet med opplysning om at Jacobsens sjåfører hadde satt fra seg vognene, fordi vognene ikke var kjørbare og fordi sjåførene ikke kunne komme i forbindelse med vognens eier. Trafikkpolitiets registerkort er likeledes dokumentert. De viser at kjennemerkene ble hentet til tid som nevnt. Det er notert på kortene at vognene må godkjennes av Statens bilsakkyndige før kjennemerkene utleveres. Skiltene til A 5124 er ifølge kortet tilbakelevert eieren 22. oktober 1946. Videre er som nytt dokumentert verkstedsregninger på A 5124, nemlig: | Under ankeforhandlingen har den ankende part gitt partsforklaring. Det er avhørt 4 vitner, hvorav 3 nye for lagmannsretten. Det er foretatt dokumentasjon. Av nytt stoff for lagmannsretten nevnes rapport av 13. mars 1954 fra politibetjent H. Kleinsorg til Oslo politikammer. Ifølge denne ble kjennemerkene til motorvognene A 5027 og A 5124 hentet av politiet 9. juni 1946. Årsaken til dette var at det fra daværende formann i Norges Drosjeeierforbund, K. Th. Kristiansen (død i 1950), ble gjort henvendelse til politiet med opplysning om at Jacobsens sjåfører hadde satt fra seg vognene, fordi vognene ikke var kjørbare og fordi sjåførene ikke kunne komme i forbindelse med vognens eier. Trafikkpolitiets registerkort er likeledes dokumentert. De viser at kjennemerkene ble hentet til tid som nevnt. Det er notert på kortene at vognene må godkjennes av Statens bilsakkyndige før kjennemerkene utleveres. Skiltene til A 5124 er ifølge kortet tilbakelevert eieren 22. oktober 1946. Videre er som nytt dokumentert verkstedsregninger på A 5124, nemlig: | ||
| Linje 340: | Linje 329: | ||
Side:1389 | Side:1389 | ||
De omhandlede erklæringer er ellers stort sett holdt i alminnelige vendinger uten tidfestelse av grunnlaget for de gjorte iakttagelser, dog slik at det er åpenbart at de til dels refererte seg til forhold lenge før krigen, mens Jacobsens biler ennå hadde fast holdeplass. Erklæringene virker til dels følelsesbetonet. | De omhandlede erklæringer er ellers stort sett holdt i alminnelige vendinger uten tidfestelse av grunnlaget for de gjorte iakttagelser, dog slik at det er åpenbart at de til dels refererte seg til forhold lenge før krigen, mens Jacobsens biler ennå hadde fast holdeplass. Erklæringene virker til dels følelsesbetonet. | ||
| Linje 368: | Linje 355: | ||
Side:1390 | Side:1390 | ||
For tiden etter krigen er det på det rene at bilmateriellet til å begynne med var i mindre god stand for Jacobsen, som vel for de fleste, liksom det i den første tid var vanskelig å få tilstrekkelig verkstedhjelp. Det finnes imidlertid godtgjort at den beste av bilene A 5124 ble reparert i atskillig utstrekning alt i 1945, og at den i 1946 ble fullstendig overhalt med en meget betydelig utgift. Når de bilsakkyndige likevel påviste visse mangler 18. oktober 1946, synes det nærmest å ha gjeldt mindre justeringer, som kan være nødvendige en tid etter en generalreparasjon. Den annen bil A 5027 antas etter krigen vesentlig å ha vært kjørt som en nødhjelp, når den annen bil var på verksted. Den klage som førte til at skiltene ble hentet 9. oktober 1946, synes å henge sammen med denne leilighetskjøring. Jacobsen tok på et meget tidlig tidspunkt etter krigen skritt til å få kjøpetillatelse på ny bil til erstatning for A 5027, og etterat skiltene var tatt, lot han den stå inne i påvente av kjøpetillatelsen. Denne kom i november 1947, men ble trukket tilbake av myndighetene, fordi disse da hadde tatt det standpunkt at han ikke skulle få fornyet sine bevillinger. Noe av betydning vedkommende bilvedlikeholdet etter krigen synes ikke å kunne sluttes av de dokumenterte erklæringer, og det foreligger også for denne periodes vedkommende positive vitneforklaringer fra Jacobsens faste sjåfører. Lagmannsretten finner det godtgjort at Jacobsen etter krigen under vanskelige forhold har tatt rimelige og effektive skritt til vedlikehold og fornyelse av sitt bilmateriell. Det er ikke påvist noe som med rimelighet kunne få konsekvenser for bevillingsspørsmålet og knapt nok noe som overhodet gir grunnlag for kritikk. | For tiden etter krigen er det på det rene at bilmateriellet til å begynne med var i mindre god stand for Jacobsen, som vel for de fleste, liksom det i den første tid var vanskelig å få tilstrekkelig verkstedhjelp. Det finnes imidlertid godtgjort at den beste av bilene A 5124 ble reparert i atskillig utstrekning alt i 1945, og at den i 1946 ble fullstendig overhalt med en meget betydelig utgift. Når de bilsakkyndige likevel påviste visse mangler 18. oktober 1946, synes det nærmest å ha gjeldt mindre justeringer, som kan være nødvendige en tid etter en generalreparasjon. Den annen bil A 5027 antas etter krigen vesentlig å ha vært kjørt som en nødhjelp, når den annen bil var på verksted. Den klage som førte til at skiltene ble hentet 9. oktober 1946, synes å henge sammen med denne leilighetskjøring. Jacobsen tok på et meget tidlig tidspunkt etter krigen skritt til å få kjøpetillatelse på ny bil til erstatning for A 5027, og etterat skiltene var tatt, lot han den stå inne i påvente av kjøpetillatelsen. Denne kom i november 1947, men ble trukket tilbake av myndighetene, fordi disse da hadde tatt det standpunkt at han ikke skulle få fornyet sine bevillinger. Noe av betydning vedkommende bilvedlikeholdet etter krigen synes ikke å kunne sluttes av de dokumenterte erklæringer, og det foreligger også for denne periodes vedkommende positive vitneforklaringer fra Jacobsens faste sjåfører. Lagmannsretten finner det godtgjort at Jacobsen etter krigen under vanskelige forhold har tatt rimelige og effektive skritt til vedlikehold og fornyelse av sitt bilmateriell. Det er ikke påvist noe som med rimelighet kunne få konsekvenser for bevillingsspørsmålet og knapt nok noe som overhodet gir grunnlag for kritikk. | ||
| Linje 382: | Linje 367: | ||
Side:1391 | Side:1391 | ||
Lagmannsretten finner at Staten v/Samferdselsdepartementet ved de omhandlede rettsstridige avgjørelser pådro seg plikt til å erstatte Jacobsen hans tap ved ikke å få de 2 omhandlede drosjebevillinger fornyet. Det neste spørsmål er hvorvidt dette erstatningsansvar er falt helt eller delvis bort på grunn av foreldelse. | Lagmannsretten finner at Staten v/Samferdselsdepartementet ved de omhandlede rettsstridige avgjørelser pådro seg plikt til å erstatte Jacobsen hans tap ved ikke å få de 2 omhandlede drosjebevillinger fornyet. Det neste spørsmål er hvorvidt dette erstatningsansvar er falt helt eller delvis bort på grunn av foreldelse. | ||