Rt-1960-1374

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-11-19
Publisert:	Rt-1960-1374
Stikkord:	(Drosjeeierdommen), Forvaltningsrett, Ugyldig forvaltningsvedtak, Drosjebevilling, Erstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av nektelse av drosjebevilling og krav om erstatning på grunn av nektelsen.
Saksgang:	Høyesterett HR-1960-00117, L.nr. 117 B/1960
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen) mot Trygve Jacobsen (høyesterettsadvokat Harald Børresen)
Forfatter:	Bahr, Bendiksby, Roll Matthiesen, Leivestad, Berger
Lovhenvisninger:	Samferdselsloven (1947) §1, §7, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28

Dommer Bahr: Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av nektelse av drosjebevilling og krav om erstatning på grunn av nektelsen.

Oslo byretts dom i saken, avsagt 25. oktober 1955, har slik domsslutning:

«Staten v/ Samferdselsdepartementet frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Etter anke fra Trygve Jacobsen avsa Eidsivating lagmannsrett den 16. april 1957 dom med slik domsslutning:

«1. Samferdselsdepartementets beslutninger av 31/10 1949, 11/10 1951 til 30/7 1952 om ikke å gjenutstede 2 drosjebevillinger i Oslo til Trygve Jacobsen kjennes ugyldige.

2. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å gjenutstede til Trygve Jacobsen 2 drosjebevillinger i Oslo.

3. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen 60 000 kroner med 5 % renter årlig fra avsigelsen av denne dom.

4. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med i alt 3500 kroner.

5. Oppfyllelsesfristen for de under post 3 og 4 omhandlede betalinger er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

I lagmannsretten var det dissens i spørsmålet om departementet skulle pålegges å gjenutstede drosjebevillinger til Jacobsen, jfr. punkt 2 i domsslutningen; en av dommerne fant at det i det foreliggende tilfelle ikke var adgang til å gi slikt påbud. Ellers var dommen enstemmig.

Staten ved Samferdselsdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Trygve Jacobsen har motanket.

Begrunnelsen for hovedanken går i store trekk ut på følgende:

1. Lagmannsretten foretar en omfattende vurdering av de forhold som politiet og samferdselsmyndighetene har skjønnet

Side:1375

over, det er jo da først og fremst tale om motpartens bilmateriell og den stand dette har vært i. Lagmannsretten vurderer de foreliggende opplysninger på en annen måte enn departementet i sin tid har gjort, og har dessuten tilsynelatende lagt vesentlig vekt på nye bevis som er kommet frem først i 1957. Hverken Høyesteretts praksis eller vanlig teori gir noen støtte for å underkjenne et administrativt skjønn, fordi domstolen vurderer de foreliggende relevante faktiske omstendigheter på en annen måte enn de administrative myndigheter har gjort. Selv om retten har ment å holde seg innenfor rammen av den foreliggende rettspraksis, så er det etter den ankende parts oppfatning ikke tvilsomt at lagmannsrettens dom i realiteten innebærer en klar utvidelse av domstolenes prøvelsesrett overfor administrasjonens skjønnsmessige avgjørelser.

2. Lagmannsretten synes ikke å skjelne mellom opplysninger som forelå under den administrative behandling av saken, og de opplysninger som kom frem under den 2 dagers lange hovedforhandling for lagmannsretten. Det skulle etter den ankende parts oppfatning være klart, at departementets avgjørelse må vurderes på grunnlag av de opplysninger som forelå da denne avgjørelse ble truffet.

3. Det er mulig at lagmannsrettens dom er slik å forstå at det er saksbehandlingen som antas å være vilkårlig og utilfredsstillende. Feilen antas i så fall å skulle være at ikke motparten og hans juridiske rådgiver fikk adgang til å se det materiale som ble inhentet etter hans ankeerklæring, men før den endelige avgjørelse. Til dette er å si at det ikke er påbudt noe sted å forelegge et slikt materiale for den søker som anker samferdsdsnemndas avgjørelse inn for departementet. Det ville antagelig neppe være praktisk eller i tråd med vanlig administrativ praksis om man fulgte en slik fremgangsmåte. Det kan heller ikke sees at det var påkrevet å forelegge de innhentede opplysninger for motparten og hans juridiske rådgiver i denne aktuelle sak. Den omstendighet at man var anmodet om å forelegge materialet til uttalelse, kan ikke være avgjørende. Saksbehandlingen antas derfor å ha vært fullt forsvarlig.

4. Spørsmålet om årsakssammenheng mellom de eventuelle rettsbrud og skaden er et overmåte sentralt spørsmål, så vel i denne sak som i forvaltningsretten i sin alminnelighet. Lagmannsretten synes å springe over dette spørsmål. Riktignok kan flertallets begrunnelse for å gi dom for utstedelse av bevilling antagelig også anvendes for erstatningsspørsmålets vedkommende. Men denne begrunnelse er etter den ankende parts oppfatning ikke fyldestgjørende. Derimot burde det vært en logisk konsekvens når mindretallet ikke finner å kunne gi dom for utstedelse av bevilling, at mindretallet heller ikke fant grunnlag for å gi dom for erstatning.

5. I lagmannsrettens dom er det bl.a. uttalt: «Staten erkjenner at de forhold som ellers hadde vært brakt frem i saken, nemlig at Jacobsen skulle drive annen virksomhet, og at han

Side:1376

ikke skulle ha innfunnet seg på Trafikkpolitiets kontor etter innkallelse, ikke har noen betydning i forhold til bevillingsspørsmålet.»

Noen slik erkjennelse - heter det i ankeerklæringen - antas ikke å ha vært gitt av statens prosessfullmektig. Derimot har det uttrykkelig vært gitt uttrykk for at det fra statens side ikke under prosedyren har vært lagt noen vekt på den omstendighet at motparten ikke møtte på trafikkpolitiets kontor etter innkallelse, eller at han ikke hadde tilstrekkelig kontakt med sine sjåfører, idet disse omstendigheter neppe kunne tjene som selvstendig begrunnelse for avslaget på motpartens ansøkning om bevilling. Dessuten vil man lett stå overfor bevisvanskeligheter. Det samme er tilfelle når det gjelder lagmannsrettens uttalelse om, at staten har erkjent at det savner grunnlag når det har vært fremholdt at motparten har vært beskjeftiget i andre erverv, som sirkusvirksomhet. Her er også situasjonen at man vanskelig kunne føre bevis, og man har derfor ikke villet påberope seg dette forhold når det gjelder spørsmålet om lovligheten av bevillingsnektelsen overfor motparten. For Høyesterett vil det bli lagt noe større vekt på at motparten ikke møtte på innkallelse til trafikkpolitiet, og at han ikke hadde tilstrekkelig kontakt med sine sjåfører, idet disse omstendigheter som bimomenter må kunne tillegges en viss betydning. På den annen side fastholdes det at det først og fremst er hensynet til det dårlige materiell som har vært avgjørende.

6. Lagmannsretten antas å ha tatt feil i sin rettsanvendelse når det er gitt dom for utstedelse av bevilling. Dette spørsmål vil imidlertid ikke komme opp for Høyesterett, idet departementet i juli 1957 - etter lagmannsrettens dom - har utstedt 2 drosjebevillinger til Jacobsen.

7. Lagmannsretten antas videre å ha tatt feil når den ikke har funnet at Jacobsens erstatningskrav er foreldet. At departementet i brev av 11. oktober 1951 og 30. juli 1952 fastholder sin tidligere avgjørelse, kan ikke medføre at noen ny foreldelsesfrist begynner å løpe fra disse datoer.

Staten har lagt ned slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes.

Staten v/ Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Motanken gjelder erstatningsspørsmålet. Jacobsen hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet, at hans krav om erstatning for økonomisk tap i tidsrommet 1. februar 1948 til 11. oktober 1951 er foreldet.

Jacobsen har lagt ned slik påstand:

«1. Samferdselsdepartementets beslutninger av 31/10-49, 11/10-51 og 30/7-52, om ikke å gjenutstede 2 drosjebevillinger i Oslo til Trygve Jacobsen kjennes ugyldige.

2. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen erstatning etter Høyesteretts skjønn,

Side:1377

begrenset oppad til kr. 100 000, med renter fra domsavsigelsen.

3. Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Trygve Jacobsen sakens omkostninger for alle retter.»

For Høyesterett er partene enige om at dersom Høyesterett skulle komme til at Jacobsen har rett til erstatning, skal hans økonomiske tap ved å ha vært avskåret fra å drive drosjenæring i den tid han ikke hadde bevilling, ansees å utgjøre 5 000 kroner pr. drosje pr år.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 2.-4. april og 20., 21. og 23. november 1959. Under disse bevisopptak ble det avhørt 20 vitner, og Trygve Jacobsen avga partsforklaring.

Det er lagt frem en rekke nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere.

Når bortsees fra at Jacobsen siden juli 1957 igjen har hatt 2 drosjebevillinger, foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er på samme måte som lagmannsretten kommet til, at Samferdselsdepartementets nektelse av å gi Jacobsen bevilling lider av slike mangler at den må ansees ugyldig, og at Jacobsens erstatningskrav må tas til følge.

Når det gjelder det første spørsmål finner jeg det for mitt vedkommende avgjørende, at det ved de opplysninger som er skaffet til veie under rettssaken må ansees godtgjort, at Samferdselsdepartementets beslutninger av 31. oktober 1949, 11. oktober 1951 og 30. juli 1952 om ikke å gjenutstede 2 drosjebevillinger i Oslo til Jacobsen hvilte på sviktende faktisk grunnlag. Jeg henviser for så vidt til lagmannsrettens domsgrunner. Den svikt som det her er tale om, må etter min mening karakteriseres som vesentlig. Jeg går med andre ord ut fra at avgjørelsen måtte ha blitt en annen - at søknaden ville ha blitt innvilget - om departementet hadde hatt for seg det faktiske materiale som foreligger etter bevisførselen i rettssaken.

Jeg tilføyer:

Som nærmere påpekt av lagmannsretten var det uriktige faktiske grunnlag i virkeligheten resultatet av en feilaktig saksbehandling. Materialet var - iallfall for en del - innhentet på en ubetryggende måte; jeg sikter her særlig til erklæringene fra drosjesjåførene om den måte hvorpå Jacobsen skjøt tet sitt drosjemateriell. Og materialet var ikke, innen departementet traff sin avgjørelse, blitt forelagt for Jacobsen eller hans sakfører, skjønt sakføreren uttrykkelig hadde bedt om det. Jeg behøver ikke å ta standpunkt til om allerede disse saksbehandlingsfeil var tilstrekkelige til å gjøre avgjørelsen ugyldig. Jeg har nevnt forholdet først og fremst for å presisere at manglene ved departementets avgjørelsesgrunnlag ikke kan legges Jacobsen til last.

Side:1378

Jeg tilføyer ytterligere:

Det er på det rene at departementets nektende avgjørelse i hovedsaken var basert på at Jacobsen ikke hadde holdt sitt drosjemateriell i forsvarlig stand. Ved de opplysninger som nå foreligger, er det klarlagt at dette grunnlag ikke holder, og dette er i og for seg avgjørende for at nektelsen må ansees ugyldig. For så vidt departementet i noen grad også måtte ha lagt vekt på de øvrige momenter som var nevnt i uttalelsene fra «bevillingskomitéen», politiet og samferdselsnemnda: at Jacobsen skulle ha drevet annet yrke - nemlig sirkusdrift -, og at han skulle ha unlatt å møte etter innkallinger fra politiet, finner jeg det tilstrekkelig å uttale at det har vist seg at også disse anførsler utvilsomt hvilte på sviktende faktisk grunnlag. Det er da ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om staten for lagmannsretten har erkjent, eller ikke har erkjent, at man i rettssaken kunne se bort fra de 2 momenter jeg nå har vært inne på.

Slik saken ligger an finner jeg det heller ikke nødvendig å ta standpunkt til om departementets avgjørelse må karakteriseres som vilkårlig. Jeg går derfor ikke nærmere inn på det som lagmannsretten har uttalt om dette spørsmål.

I anledning av visse av statens anførsler i ankeerklæringen skal jeg bemerke:

Av det jeg allerede har sagt vil det fremgå, at en løsning av ugyldighetsspørsmålet som den jeg gjør meg til talsmann for, ikke vil innebære noen utvidelse av den prøvningsrett som domstolene etter rettspraksis hos oss har overfor forvaltningsavgjørelser. At domstolene kan prøve holdbarbeten av det faktiske grunnlag en slik avgjørelse bygger på, må ansees sikkert fastslått. Og det må etter min mening være klart at domstolene ved en slik prøvning kan - og må - ta hensyn også til materiale som er kommet frem etterat den angrepne forvaltningsavgjørelse ble truffet.

I og med at Jacobsen etter lagmannsrettens dom har fått tildelt de 2 drosjebevillinger han har søkt om, har han etter min mening ikke lenger noen rettslig interesse i å få ugyldigheten uttrykkelig fastslått ved dom, sml. punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning. Høyesterett må ganske visst ta standpunkt til ugyldighetsspørsmålet av hensyn til erstatningskravet, men det er tilstrekkelig at dette gjøres prejudisielt.

At bevillinger allerede er gitt medfører også - som nevnt i statens ankeerklæring - at spørsmålet om å dømme departementet til å utstede bevillinger ikke lenger er aktuelt.

Høyesteretts dom i saken bør således etter min mening ikke inneholde poster svarende til postene 1 og 2 i lagmannsrettens dom.

Når det gjelder spørsmålet om bevillingsnektelsen medfører erstatningsplikt for staten overfor Jacobsen, er jeg enig med lagmannsretten. I anledning av det som staten har anført om erstatningsspørsmålet, skal jeg bemerke:

Side:1379

Vi står her overfor en bevillingsnektelse som er beheftet med en ugyldighetsgrunn. Ugyldigheten er påberopt av den som avgjørelsen angår. Bevillingsnektelsen skulle da - hvis ikke bevillinger allerede var utstedt - ha vært kjent ugyldig ved dom, og med virkning allerede fra det tidspunkt da departementets avgjørelse, dvs. den første avgjørelse, ble truffet. Dette innebærer at Jacobsen helt fra dette tidspunkt har hatt krav på at departementet tok saken opp til avgjørelse på ny, og da på et riktig grunnlag. Og da det - som nevnt av lagmannsretten - ikke er påvist noe annet forhold som bevillingsnektelsen med rette kunne støttes på, må det legges til grunn at Jacobsen helt fra departementets første avgjørelse rettsstridig har vært forholdt den eller de bevillinger han søkte om. Han må under disse omstendigheter ha krav på erstatning for avsavn av bevillinger i tidsrommet inntil slike ble utstedt, dvs. juli 1957, eventuelt med fradrag for en del av tiden på grunn av foreldelse, et spørsmål jeg kommer til senere.

Med hensyn til beregningen av erstatningen er partene som før nevnt enige om, at tapet i tilfelle skal settes til 5 000 kroner pr. drosje pr år. Men staten gjør gjeldende at tapsberegningen må baseres på den forutsetning at Jacobsen i 1949 bare ville ha fått én bevilling. Dette først og fremst fordi Jacobsens forhold med hensyn til drosjemateriellet etter statens mening har vært av den art, at det ville vært naturlig å innskrenke hans virksomhet til bare å omfatte én drosje; han ville lettere kunne ta vare på én enn på to vogner.

Denne anførsel er etter min mening åpenbart uholdbar. Det er uimotsagt opplyst av Jacobsens prosessfullmektig for Høyesterett, at i alle andre tilfelle hvor eldre bevillingshavere i Oslo har fått nye drosjebevillinger etter krigen, er vedkommende blitt tildelt det samme antall bevillinger som før krigen. Jeg peker også på at departementet i 1957 ga Jacobsen 2 bevillinger.

I foreldelsesspørsmålet er jeg kommet til et resultat som er noe gunstigere for Jacobsen enn lagmannsrettens. Jeg ser den erstatning det her gjelder, som en erstatning for avsavn som påløper for hver dag Jacobsen er blitt forholdt drosjebevillinger. Jeg antar da at erstatningskravet også er gjenstand for foreldelse dag for dag. Jfr. det synspunkt som er kommet til uttrykk hos Holmboe: Foreldelse av fordringer side 53-54 og i Høyesteretts dom i Rt-1957-362 flg., særlig side 365. Foreldelse vil da bare være inntrådt for det som ligger mer enn 3 år forut for saksanlegget 6. februar 1953. Dette innebærer at Jacobsen tilkommer erstatning for avsavn i ca. 1 3/4 år mer enn etter lagmannsrettens dom.

Jeg antar at det samlede erstatningsbeløp skjønnsmessig bør settes til 80 000 kroner, heri innbefattet renter inntil Høyesteretts dom. I tillegg kommer prosessrente fra domsavsigelsen.

Etter utfallet finner jeg at staten må betale saksomkostninger også for Høyesterett.

Side:1380

Jeg stemmer for denne

D O M :

Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen 80 000 - åtti tusen - kroner med 4 - fire - prosent rente årlig fra avsigelsen av denne dom.

Staten v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Jacobsen i saksomkostninger for alle retter 9 500 - ni tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Leivestad og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Reidar Friis Bull):

Saksøkerens far drev i sin tid en vognmannsforretning i Oslo, hvor også saksøkeren arbeidet. De siste år av sin levetid gikk faren over til å drive drosjetrafikk og fikk utstedt bevilling på en drosje i 1923 og en i 1924. Han døde i 1924 og de 2 drosjebevillinger gikk da over på saksøkeren. Denne drev så som drosjeeier med 2 drosjer kontinuerlig frem til 1941. Da bensinrasjoneringen ble skjerpet og vanlig drosjetrafikk skulle skje ved generatordrift, kjørte hans biler en tid plikttjeneste med bensin for legevakten inntil bensintildelingen også opphørte for slik kjøring. Han satte da i 1941 sine biler inn og gikk over til transport med hest og vogn.

Straks etter frigjøringen gjenopptok saksøkeren sin virksomhet med bildrosjer.

I forbindelse med at det fra myndighetene kom bestemmelse om at også eldre bevillingshavere måtte søke om drosjebevilling på ny, sendte saksøkeren søknad på vanlig måte. Han fikk med brev av 14. oktober 1946 fra Oslo politikammer melding om at hans søknad om bevilling for de 2 drosjer var avslått. Trafikkpolitiet hadde da allerede den 9. oktober 1946 inndradd skiltene på saksøkerens drosjer.

Den 17. oktober 1946 fikk saksøkeren hos trafikkpolitiet utvirket at skiltene for den ene bil ble utlevert igjen. Det ble samme dag opptatt en politirapport med forklaring av saksøkeren angående hans kjøring under krigen, bl.a. hestekjøring for tyskerne. Saksøkeren anket så i rett tid gjennom overrettssakfører Rasmussen den 28. oktober 1946 over vedtaket til Samferdselsdepartementet, landtrafikkutvalget, samtidig som overrettssakfører Rasmussen skrev til trafikkpolitiet og ba meddelt på hvilket grunnlag og med hvilken begrunnelse Jacobsen var nektet bevilling.

Anken kan ikke sees å være kommet opp til behandling i landtrafikkutvalget i denne omgang, og overrettssakfører Rasmussen skrev på ny til dette utvalg den 8. desember 1947 og sendte skrivet gjennom trafikkpolitiet.

Trafikkpolitiet underrettet så den 30. desember 1947 saksøkeren om

Side:1381

at hans søknad hadde vært til behandling av bevillingskomiteen for Stor-Oslo, som enstemmig hadde innstillet at søknaden skulle avslåes. Politiet sluttet seg til komiteen og meddelte under henvisning hertil at søknaden var avslått. Han ble så gitt en avviklingsfrist til 1. februar 1948 for sine 2 vogner, hvorpå skiltene ble inndradd denne dato.

Den 18. mai 1948 ble bevillingssøknaden behandlet av samferdselsnemnda i Oslo og Akershus. Politiets innstilling, som var tiltrådt av samferdselskonsulenten, ble enstemmig vedtatt.

Innstillingen - som i det vesentlige er i samsvar med en påtegning av 11. februar 1948 fra trafikkpolitiet - lyder som følger:

«Politiet innstiller på avslag, da Jacobsen ikke selv er yrkesutøver, men stadig ofret seg for andre yrker. Han har meget dårlig materiell og har bl.a. unnlatt å møte på innkallelser fra Politiet. Han har ikke skjøttet sine plikter som innehaver av drosjebevilling.»

Denne innstilling var også anbefalt av innstillingskomiteen og Oslo kommune.

Overrettssakfører Rasmussen påanket denne avgjerd ved en foreløpig erklæring av 9. juni og endelige redegjørelse av 22. juni 1948, som den 26. juni 1948 av samferdselskonsulenten i Oslo og Akershus ble sendt trafikkpolitiet til fornyet undersøkelse «idet en mener det er fremkommet nye opplysninger som politiet må ta stilling til.»

Etterat det i desember 1948 og januar 1949 var innhentet en del erklæringer fra drosjeeiere og sjåfører, samt en erklæring av 25. januar 1949 fra statens bilsakkyndige, behandlet samferdselsnemnda saken på ny i møte den 9. mars 1949 og vedtok enstemmig sin tidligere beslutning om avslag. Dette ble stadfestet av Samferdselsdepartementet den 31. oktober 1949.

Den 1. august 1951 henvendte saksøkeren seg på ny til Samferdselsdepartementet gjennom høyesterettsadvokat Børresen. Samferdselsdepartementet meddelte så i skriv av 11. oktober 1951 at det ikke fant grunn til å omgjøre sin tidligere beslutning.

Saksøkeren uttok så stevning ved høyesterettsadvokat Harald Børresen den 3. februar 1953. - - -

Retten skal bemerke:

Ved trafikkpolitiets skriv av 14. oktober 1946 ble saksøkeren meddelt at hans søknad om bevilling for A. 5027 og A. 5124 ikke er innvilget. Politiet hadde da allerede den 9. oktober 1946 inndradd skiltene. At disse 2 begivenheter foregikk så kort tid etter hverandre gjør det nær å anta at de har en sammenheng med hinannen. Det er derfor sannsynlig at inndragningen av skiltene ble gjort for å gi beslutningen av 14. oktober 1946 en sterkere vekt. Hvorvidt trafikkpolitiet har hatt slike motiver for inndragningen kan imidlertid vanskelig konstateres - bl. a fordi ingen av de som har hatt avgjørelsen har forklart seg for retten. Retten finner imidlertid at inndragningen av skiltene i hvert fall formelt er skjedd av tekniske grunner. Det fremgår klart av at det på bilsakkyndiges kort for A. 5124 er notert «skilter innlevert den 9. oktober 1946». Den 18. oktober 1946 er det notert «feil ved håndbrems, fotbrems, diverse.» Den 22. oktober 1946 er det så notert «godkjent». Det ville ikke vært noen grunn til å sende bilen til fremstilling for bilsakkyndige dersom inndragningen utelukkende skyldtes hans landssvikforhold. Dette er da også fremholdt av

Side:1382

bilsakkyndige som vitne i saken. Trafikkpolitiets avslag av 14. oktober 1946 på bevillingssøknaden er skjedd uten motivering, men må antas å skyldes henvendelser fra drosjeeierhold, spesielt formannen i Drosjeeierforeningen, Kristiansen, som man må anta har gitt opplysninger av forskjellig art, men først og fremst angående saksøkerens angivelige tyskerkjøring, men også om at materiellet var dårlig. Dette synes å fremgå av Kristiansens senere erklæring av 14. januar 1949 hvori han sier, at han «måtte henstille til Oslo politikammer, Trafikkavdelingen, v/betjent H. Kleinsorg, at disse vogner ble stoppet før det skjedde en ulykke. Vognene ble stoppet og står fremdeles». Det må antas at beslutningen av 14. oktober 1946 bygget på landssviksiktelsen eller i hvert fall angivelig landssvikforhold, ved siden av at han har hatt dårlig materiell.

Etter konferansen på trafikkpolitiets kontor fikk så saksøkeren faktisk adgang til å fortsette drosjedriften med sin ene bil, idet han fikk skiltene igjen. For den annen bil var det foreløpig ikke aktuelt. Samtidig ble det innledet etterforskning angående landssvikforholdet. Det må antas at trafikkpolitiet hadde full adgang til dette. Selv om landssviksaken var henlagt, måtte det være adgang for trafikkpolitiet til å ta hensyn til mulig landssvikforhold og vurdere det selvstendig.

Saksøkerens anke kom i første omgang overhodet ikke til behandling.

Overrettssakfører Rasmussen skrev så den 8. desember 1947 til Samferdselsdepartementet, landtrafikkutvalget, idet han gikk ut fra at saken skulle behandles som ankesak. Overrettssakfører Rasmussen sier her: «I Trafikkpolitiets vedtak av 11. mars 1947 (dok. 3) er det uten videre kommentar meddelt, at Jakobsens bevilling ikke er drevet på tilfredsstillende måte. Hvis Trafikkpolitiet grunner denne avgjørelse på at Jakobsen i 1923-24 er blitt mulktert for bagatellmessige forseelser, må åpenbart grunnlaget for å frata Jakobsen hans levevei være for svakt. Dette må være tilfelle selvom man tillegger hans forhold under krigen en viss vekt. Hvis Trafikkpolitiet har andre anker å reise overfor Jakobsens drosjedrift enn de som fremgår av sakens dokumenter, bør fulle opplysninger fremlegges for ankeinstansen, med rett for meg som Jakobsens prosessfullmektig til å bli gjort kjent med disse anker før Trafikkutvalget tar den endelige avgjørelse.»

Trafikkpolitiet sendte imidlertid ikke saken til ankeinstansen, men tok selv saken opp til ny behandling uten å innhente saksøkerens uttalelse, og uten at det blant sakens dokumenter forelå opplysninger om manglene ved saksøkerens drift av bevillingen.

Det er noe uklart for retten med hvilken hjemmel trafikkpolitiet nå tok avgjerd i saken, idet det etter samferdselslovens §7 nå synes å måtte tilligge samferdselsnemnda å treffe slik avgjerd. Høyesterettsadvokat Børresen har i skriv av 1. august 1951 til Samferdselsdepartementet uttalt, at Jacobsen i november 1947 fikk kjøpetillatelse på ny drosjebil istedenfor den bil som var utslitt, og fikk beskjed om at han måtte levere den tilbake da han ikke ville få fornyet sine drosjebevillinger. Denne Børresens anførsel er ikke motsagt under saken, og retten finner derfor ikke grunn til å tvile på at den er i samsvar med de faktiske forhold. Trafikkpolitiet har heller ikke denne gang gitt saksøkeren anledning til å gi et tilsvar til de ankepunkter som måtte foreligge mot ham angående hans drift av bevillingen.

Side:1383

Samferdselsnemnda stadfestet så den 18. mai 1948 vedtaket om å nekte bevilling på grunnlag av de samme dokumenter. I mellomtiden var så trafikkpolitiets begrunnelse kommet på trykk ved en påtegning av 11. februar 1948, men fortsatt uten innhentelse av saksøkerens uttalelse.

Saksøkeren anker så på ny ved skriv av 22. juni 1948 og sier bl.a.: «Politiet avslutter med å meddele at Jacobsen i det hele tatt ikke har skjøttet sine plikter som innehaver av drosjebevillinger. Hvilke forhold er det det her siktes til? Hvor i sakens dokumenter finnes bevislighetene? Politiet bør provoseres til å fremlegge konkrete eksempler og skriftlige rapporter.»

Anken ble sendt til samferdselsnemnda og samferdselskonsulenten sendte så saken til trafikkpolitiet «til fornyet undersøkelse, idet en mener det er framkommet nye opplysninger som Politiet må ta stilling til». Noen egentlig nye opplysninger var ikke fremkommet i ankeskrivet av 22. juni. Retten finner derfor at realiteten i samferdselskonsulentens skriv er, at saksøkerens provokasjoner bør imøtekommes ved innhentelse av bevisligheter. Dette fremgår også av samferdselsnemndas skriv av 12. mars 1949 undertegnet av samferdselskonsulenten, hvori det heter: «Etter innsendt anke v/ overrettssakfører Rasmussen den 22/6-1948 ble saken av Samferdselskonsulenten på ny sendt Oslo Politikammer for å innhente uttalelser fra kolleger og bilsakyndige vedrørende Jacobsens vedlikehold av sine drosjebiler.»

Nå først blir erklæringer innhentet og vedlagt sakens dokumenter, hvorpå samferdselsnemnda den 9. mars 1949 fastholdt sitt avslag fremdeles uten at saksøkeren hadde fått adgang til å uttale seg om det materiale som forelå.

Samferdselsdepartementet traff så endelig beslutning den 31. oktober 1949, uten at en kan se det har vært levert noen ny ankeerklæring fra saksøkeren og hans prosessfullmektigs side. En må derfor gå ut fra at saken etterat samferdselsnemnda har fastholdt sitt standpunkt, uten videre er gått til ankeinstansen på grunnlag av overrettssakfører Rasmussens anke av 22. juni 1948.

De er på det rene i saken at samferdselsnemndas og departementets avgjerd er truffet på følgende grunnlag: «Politiet innstiller på avslag, da Jacobsen ikke selv er yrkesutøver, men stadig ofret seg for andre yrker. Han har meget dårlig materiell og har bl.a. unnlatt å møte på innkallelser fra politiet. Han har ikke skjøttet sine plikter som innehaver av drosjebevilling.» Det er således ikke bygget på landssvikforholdet. Videre må det ansees å være frafalt fra saksøktes side de anførte begrunnelser, at han ikke selv er yrkesutøver samt at han har unnlatt å møte på innkallelser fra politiet. Tilbake står således at Jacobsen har hatt dårlig materiell, og at han ikke har skjøttet sine plikter som innehaver av drosjebevilling.

Som fremholdt av førstvoterende i høyesterettsdommen, inntatt i Rt-1954-1156, har «samferdselsloven av 11. juli 1947 §7 første ledd ikke annen bestemmelse enn at adgangen til å drive drosjekjøring er avhengig av bevilling fra samferdselsnemnda, og videre at nemndas avgjørelse etter §1 punkt 7, kan ankes inn for departementet. Fra lovgivningens side er det således ikke gitt noen direktiver for skjønnet, og departementet må følgelig stå fritt med den selvfølgelige begrensning, at det ikke

Side:1384

treffes avgjørelser i strid med alminnelige rettferds- og likhetsprinsipper. Bestemmelsene i rundskrivet kan derfor alene sees som veiledende bestemmelser for nemndene.»

Det må således være klart at nemnda og departementet har full adgang til å nekte en mann bevilling, fordi han ikke tidligere har skjøttet sin bevilling på skikkelig vis, herunder også at han stadig har hatt dårlig materiell.

På den annen side må man ha for øye hva førstvoterende uttalte i høyesterettsdommen inntatt i Rt-1951-19: «Ved avgjørelsen av det nevnte spørsmål må det etter mitt skjønn være av vesentlig betydning, om det gjaldt søknader fra innehavere av gamle drosjebevillinger som var gitt på saklig grunnlag, eller søknader fra personer som tidligere ikke hadde hatt slike bevillinger.»

I betraktning av at saksøkeren hadde hatt bevilling siden 1923-24, måtte det oppfordres til særlig varsomhet fra bevillingsmyndighetenes side når det gjaldt å nekte ham bevilling. Hertil kommer at bevillingsmyndighetene måtte være klar over at saksøkeren hadde vært siktet for landssvik etter anmeldelse fra Drosjeeierforeningens granskningskomite ved drosjeeier Ivar Johansen, og at det derfor var grunn til å se på erklæringer fra drosjeeier- og sjåforhold angående saksøkerens forhold med en viss kritikk. Det ville ikke være annet enn menneskelig om slike erklæringer fikk en tendens til å bli noe farvet. En av de erklæringer som er innhentet foran vedtaket av 9. mars 1949 er avgitt av Ivar Johansen den 12. januar 1949 og tiltrådt av 4 sjåfører. Erklæringen slutter slik: «Myndighetene ville gjøre ham en velgjerning om han ikke fikk bevilling.»

Retten er enig med saksøkte i at det ikke kan være i strid med likhetsprinsipper, at saksøkte er fratatt bevilling på grunn av dårlig materiell selv om det måtte kunne påvises at andre drosjeeiere har hatt likeså dårlig eller endog dårligere materiell. Men i betraktning av at de innhentede erklæringer er temmelig alminnelig formet uten tidsangivelse, og således for en stor del kan referere seg til tiden før krigen, og det av bilsakkyndiges erklæring av 25. januar 1949 med vedliggende registerkort fremgår at han etter krigen bare har hatt en påtegning angående en av sine biler, finner retten at rimelighet måtte tilsi at saksøkerens uttalelse ble innhentet før beslutningene om å nekte ham bevilling ble truffet. Dette så meget mer som overrettssakfører Rasmussen i sitt skriv av 8. desember 1947 har bedt om å få bli gjort kjent med de anker som forelå før endelig avgjørelse ble truffet.

Retten finner at saksøkeren ikke har ført bevis for sin påstand om at inndragningen i realiteten utelukkende skyldes saksøkerens forhold under krigen. Myndighetenes beslutninger har hele tiden bygget på at saksøkeren har drevet sin bevilling på utilfredsstillende vis, og hatt dårlig materiell selv om ikke dette straks er kommet skriftlig til uttrykk. Retten finner at det hadde vært naturlig om saksøkeren hadde fått seg forelagt de konkrete klager som forelå mot ham. Det er imidlertid hverken i lov eller forskrifter foreskrevet noen bestemt fremgangsmåte med hensyn til hvordan det materiale som myndighetene bygger sitt skjønn på skal innhentes. Retten finner således - om enn under tvil - at skjønnet ikke kan settes til side, fordi saksøkeren ikke er blitt forelagt dette materiale. Retten kan bare sette skjønnet til side dersom det må stride mot

Side:1385

rettferds- og likhetsprinsipper, enten fordi myndighetene har forfulgt ulovlige formål, eller at de foreliggende opplysninger åpenbart ikke kan begrunne det skjønn som er truffet. Det er da på det rene at saksøkeren har hatt dårlig materiell. Bilsakkyndig Sårheim har som vitne uttalt at begge biler absolutt må få en dårlig karakter. Kortene er brodert med en rekke røde kryss, som etter bilsakkyndiges opplysning viser at bilene har en dårlig historie. I betraktning av at det fra ansvarlig drosjeeierhold er kommet klager over materiellet og driften, finner retten ikke å kunne sette skjønnet til side som åpenbart uholdbart.

Høyesterettsadvokat Børresen sendte den 1. august 1951 en besværing over bevillingsnektelsene. Denne besværing var grunnlagt på saksøkerens fremstilling av saken og forutsetter at nektelsene skyldes saksøkerens angivelige landssvikforhold, og påpeker at landssviksaken var henlagt og Jacobsen meddelt dette i skriv av 14. november 1947. Advokaten hadde på dette tidspunkt ikke bevillingssakens dokumenter for hånden.

Departementet fastholdt sin tidligere beslutning i skriv av 11. oktober 1951.

Advokat Børresen fikk så utlånt sakens dokumenter og ble da oppmerksom på, at det var nyttet en annen begrunnelse enn landssvikforhold i myndighetenes avslag. Han henvendte seg på ny til Samferdselsdepartementet i skriv av 5. desember 1951 og anmodet om at saken, før han uttok stevning, blir oversendt Justisdepartementet eller statens prosessfullmektig, høyesterettsadvokat J. Chr. Mellbye, til uttalelse. Advokat Børresen anfører angående det dårlige materiell at «drosjebevillingen ikke kan inndraes med en sådan begrunnelse uten at bevillingsinnehaveren i alle fall på forhånd er varslet, og om det skulle kunne bli spørsmål om inndragning må inndragningen vel neppe kunne gjelde for et lengere tidsrom enn til bevillingshaveren har fått kjøpetillatelse for, og skaffet seg nytt materiell.»

Samferdselsdepartementet fant imidlertid ikke å kunne endre det av departementet tidligere inntatte standpunkt.

Retten finner at departementets beslutning av 11. oktober 1951 og 30. juli 1952 bare inneholder bekreftelse av departementets tidligere vedtak, uten at det i mellomtiden er fremkommet noe vesentlig nytt. Når departementets vedtak av 30. oktober 1949 ikke antas å være rettsstridig, kan heller ikke de senere beslutninger være det.

Da de påklagede beslutninger ikke er funnet å være ulovlige, kan saksøkeren ikke få medhold i sin påstand om at de 2 bevillinger skal utstedes. Påstanden må imidlertid avvises også av en annen grunn. Etter det retten har funnet bevist vil en påstand om rettsstridighet utelukkende kunne bygges på, at saksøkeren ikke har fått tilstrekkelig adgang til å forklare seg om de påklagede forhold. Det er imidlertid ikke derfor sagt at myndighetene ville kommet til et annet resultat, dersom han hadde hatt slik adgang. Avgjørelsen i Mortvedt-saken bygget derimot på at myndighetenes begrunnelse ikke var holdbar, og at det var utelukket at andre hensyn kunne begrunne bevillingsnektelse.

Foreldelsesspørsmålet: Foreldelsesfristen begynner ifølge straffelovens ikrafttredelseslov §28 fra den dag den skadelidende er blitt vitende om skaden og om den for samme ansvarlige. Det er i denne sak noen dager etter departementets vedtak av 31. oktober 1949. Han fikk da endelig

Side:1386

avslag. Foreldelsesfristen er 3 år og stevning er uttatt den 3. februar 1953. Det er av saksøkeren hevdet at det hele tiden har vært en vedvarende rettsstridig tilstand, slik at foreldelsen løper etter hvert som erstatningen løper. Slik ble et lignende foreldelsesforhold bedømt i en dom avsagt av Oslo byrett 4. desember 1954. Retten uttalte da at avslaget reelt sett innebar at søkeren var fratatt sin gamle bevilling, og at man derfor kunne anse forholdet derhen at det ved avslaget er skapt en rettsstridig tilstand av lignende art som ved en rettsstridig eiendomsberøvelse.

Dette synspunkt kan ikke sies å være treffende, i hvert fall ikke i nærværende sak. Selv om det av Høyesterett er antatt at bevillingsmyndigheten står mindre fritt når den skal ta stilling til søknader for gamle bevillingshavere, så er det også av Høyesterett antatt at gamle bevillingshavere ikke har noe rettskrav på å kunne fortsette sine gamle bevillinger.

Erstatningsfundamentet kan således under ingen omstendigheter være opprettholdelse av en rettsstridig tilstand, men nektelse av å gi ham bevilling, denne handling er fra administrasjonens side avsluttet i og med at departementet som ankeinstans endelig fastholdt nektelsen ved innappellabelt vedtak av 31. oktober 1949.

Heller ikke kan det ha noen betydning at departementet på advokat Børresens henvendelse ser på anken på nytt i steden for å vise til at saken allerede er avgjort endelig. De 2 meddelelser av 11. oktober 1951 og 30. juli 1952 om at departementet ikke fant å kunne endre sine tidligere inntatte standpunkter, kan derfor ikke bli selvstendige rettsstridige handlinger. Saksøkeren viser her til Eidsivating lagmannsretts dom av 21. februar 1955 angående Adolf Seljelids kjøreseddel. Forholdet var da at lagmannsretten fant det tvilsomt om inndragningen av kjøreseddelen var rettsstridig, fordi den var skjedd såpass nær etter okkupasjonens opphør og inndragningen gjaldt søkerens forhold til N.S. Retten fant imidlertid at da Seljelid søkte på ny den 26. januar 1950 var det hengått såpass lang tid, at myndighetene ikke lenger kunne påberope seg folkeopinionen. Avslaget på denne søknad blir derfor et selvstendig erstatningsbetingende forhold.

I nærværende sak er det imidlertid ikke inntruffet noe nytt som skulle betinge, at det for departementet skulle fremstille seg som noen større grunn til å gi bevilling i 1951 og 1952 enn det var i 1949. Det bemerkes for øvrig at selv etter mottagelsen av departementets siste skriv var foreldelsesfristen ennå ikke utløpet. Det skjedde først den 31. oktober 1952, eller noen dager etter, mens stevningen først ble uttatt den 3. februar 1953. Det har således ikke tilstrekkelig vekt når advokat Børresen anfører, at det skulle være urimelig at foreldelsesfristen utløp fordi han ville søke å utvirke at myndighetene tok et annet standpunkt før han gikk til å utta stevning.

Retten finner således at erstatningskravet må avvises både fordi det ikke foreligger noen erstatningsbetingende skadegjørende handling, og fordi kravet etter det faktiske forhold retten bygger på, under enhver omstendighet må ansees bortfalt ved foreldelse. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen og Henry Østlid og tilkalt dommer, sorenskriver K. Qvigstad):

Side:1387

Under ankeforhandlingen har den ankende part gitt partsforklaring. Det er avhørt 4 vitner, hvorav 3 nye for lagmannsretten. Det er foretatt dokumentasjon. Av nytt stoff for lagmannsretten nevnes rapport av 13. mars 1954 fra politibetjent H. Kleinsorg til Oslo politikammer. Ifølge denne ble kjennemerkene til motorvognene A 5027 og A 5124 hentet av politiet 9. juni 1946. Årsaken til dette var at det fra daværende formann i Norges Drosjeeierforbund, K. Th. Kristiansen (død i 1950), ble gjort henvendelse til politiet med opplysning om at Jacobsens sjåfører hadde satt fra seg vognene, fordi vognene ikke var kjørbare og fordi sjåførene ikke kunne komme i forbindelse med vognens eier. Trafikkpolitiets registerkort er likeledes dokumentert. De viser at kjennemerkene ble hentet til tid som nevnt. Det er notert på kortene at vognene må godkjennes av Statens bilsakkyndige før kjennemerkene utleveres. Skiltene til A 5124 er ifølge kortet tilbakelevert eieren 22. oktober 1946. Videre er som nytt dokumentert verkstedsregninger på A 5124, nemlig:

Regning av: Vedkommende arbeid Samlet beløp:

utført i tiden:

8/11 1945 6-29/10 1945 483.13

15/11, 19/11 og 23/11 1945 november 1945 345.89

20/8 1946 antagelig i tiden

februar-juli 1946 2.996.81

17/6 og 20/6 1947 juni 1947 268.52

1/10 og 17/10 1947 oktober 1947 161.35

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Politiets beslutninger om ikke å innvilge Trygve Jacobsens søknad om drosjebevillinger har vært innanket for samferdselsnemnda, hvis beslutninger om spørsmålet igjen har vært innanket for Samferdselsdepartementet. Samferdselsdepartementet har fattet beslutning om saken 31. oktober 1949, 11. oktober 1951 og 30. juli 1952. Lagmannsretten ser det slik at det nå bare er Samferdselsdepartementets beslutninger om saken som har betydning for avgjørelsen, derimot ikke de forutgående beslutninger fra lavere instanser.

For lagmannsretten gjør staten gjeldende at Samferdselsdepartementets beslutning hadde tilstrekkelig grunnlag i, at Jacobsen etter de foreliggende opplysninger ble antatt å ha holdt sitt materiell i dårlig stand. Det er videre anført at Jacobsen har vært meget fraværende, slik at hans sjåfører ikke hadde tilstrekkelig adgang til å komme i kontakt med ham i anledning av vedlikehold av materiellet.

Staten erkjenner at de forhold som ellers hadde vært brakt frem i saken, nemlig at Jacobsen skulle drive annen virksomhet og at han ikke skulle ha innfunnet seg på trafikkpolitiets kontor etter innkallelse, ikke har noen betydning i forhold til bevillingsspørsmålet. Det er også på det rene under ankesaken at avslaget av bevilling ikke kan støttes på at Jacobsen har gjort seg skyldig i landssvik eller annet unasjonalt forhold under okkupasjonen. Andre momenter som kan tenkes å ha betydning for bevillingsspørsmålet er ikke antydet.

Etter det opplyste er Trygve Jacobsen den eneste drosjeeier i Oslo som har fått fornyelse av bevilling avslått på grunn av dårlig materiell.

Det viktigste som forelå om dette spørsmål da Samferdselsdepartementet

Side:1388

traff sine beslutninger, var en oppgave fra Statens bilsakkyndige over bemerkninger på bilenes rulleblad gjennom årene. Av oppgaven fremgår at det fra tid til annen har vært påpekt visse mangler ved bilene vedkommende styring, baklys, bremser m. m. Feilene er blitt rettet og rettelsene godkjent av de bilsakkyndige, gjennomgående kort etterat feilene var påpekt, og de kan, etter de knappe opplysninger, meget vel ha vært av bagatellmessig art. To tilfelle står i en særstilling. For A 5027 er under 1. mars 1940 anført: «Feil ved håndbrems, styring, fjærfester, baklys, kjennemerke, diverse og nektet brukt.» Under 15. mars 1940 står det: «Feil ved styring og diverse» og den 16. mars 1940: «Godkjent». For A 5124 er under 4. mars 1940 anført: «Feil ved håndbrems, forhjul, bakhjul, fjærer, baklys, kjennemerke, diverse. Nektet brukt.» Den 10. mars 1940 står det: «Feil ved håndbrems», og den 13. september 1940 «Godkjent». I disse 2 tilfelle har det således vært mer omfattende mangler, som imidlertid er blitt rettet og rettelsene godkjent. For tiden etter frigjøringen viser de bilsakkyndiges oppgave at skiltene for begge bilers vedkommende ble innlevert 9. oktober 1946. For A 5027 fremgår det intet om at skiltene er utlevert igjen, mens A 5124 sees godkjent til bruk alt 22. oktober 1946 etterat de bilsakkyndige 18. oktober 1946 hadde funnet «feil ved håndbrems, fotbrems, diverse».

I tilknytning til den gitte oppgave uttalte Statens bilsakkyndige Sårheim i skriv av 25. januar 1949:

«Det sees at A-5027 gjentatte ganger har hatt feil ved styringen ved siden av en del mindre vesentlige mangler. A-5124 synes gjennomgående å ha vært dårligere. Bremsene har stadig vært utilfredsstillende, og det har vært andre alvorlige mangler.

Ved kontroll den 1. og 4. mars 1940 var begge vogner i så dårlig forfatning at bruken av dem ble forbudt inntil feilene ble rettet.

Vi anser det meget graverende at en drosje holdes i så dårlig orden at vi blir nødt til å ta en slik forholdsregel.

Under krigen ble vognene ikke undersøkt. I 1946 hadde A-5124 fremdeles dårlige bremser. Det bemerkes at vi vesentlig befatter oss med de feil som har med den offentlige sikkerhet å gjøre.»

Ved siden av nevnte oppgave forelå det for Samferdselsdepartementet en del erklæringer fra drosjesjåfører, innhentet etterat overrettssakfører Arvid Rasmussen 22. juni 1948 hadde sendt inn sin endelige anke over Samferdselsnemndas avgjørelse av 18. mai 1948.

Foruten bemerkninger om forhold som staten nå erkjenner ikke har noen betydning for bevillingsspørsmålet, inneholder erklæringene nedsettende uttalelser om Jacobsens vedlikehold av sine biler. Harry Olsen, som etter det opplyste ble ansatt av Jacobsens faste sjåfør Aaberg (2. vitne) til å kjøre en av Jacobsens biler, nærmest som hjelpemann i ca. 1 1/2 måned i 1946, uttaler at han oppsøkte Jacobsen flere ganger for å snakke om bilens forfatning, men at Jacobsen da aldri var til stede, og at det ble opplyst at han var ute og reiste. Olsen henvendte seg da til Drosjeeierforeningen, hvis formann K. Th. Kristiansen, så vidt skjønnes, omtaler denne henvendelse i en av ham gitt erklæring. Jacobsen har opplyst at han ikke kan huske å ha sett Olsen, som bare hadde med Aaberg å gjøre. Etter det opplyste var det Kristiansen som utvirket at trafikkpolitiet hentet skiltene i oktober 1946.

Side:1389

De omhandlede erklæringer er ellers stort sett holdt i alminnelige vendinger uten tidfestelse av grunnlaget for de gjorte iakttagelser, dog slik at det er åpenbart at de til dels refererte seg til forhold lenge før krigen, mens Jacobsens biler ennå hadde fast holdeplass. Erklæringene virker til dels følelsesbetonet.

En av erklæringsutstederne, K. Th. Kristiansen, er død og en annen, Harry Olsen, alvorlig syk. De øvrige har ikke vært begjært innkalt til ankeforhandlingen. Det har således ikke vært anledning til å få beskyldningene nærmere presisert og underbygget. I den form de foreligger har de etter lagmannsrettens mening liten vekt.

Det tilføyes at Samferdselsdepartementet traff sin avgjørelse uten at det innhentede materiale på forhånd ble forelagt for Jacobsen eller hans sakfører Arvid Rasmussen, skjønt denne hadde bedt om det.

Det nevnes endelig at det under ankeforhandlingen er påberopt at Samferdselsdepartementet har støtte for sin beslutning i følgende passus i skriv fra Jacobsens sakfører Arvid Rasmussen til Samferdselsdepartementet, datert 3. november 1946:

«Det er nok på det rene at Jacobsen, tildels på grunn av sin sykdom, har vært litt slapp og har overlatt temmelig meget av arbeidet med bilene og deres vedlikehold til sine sjåfører, men jeg synes det er rimelig at han denne gang får slippe med en kraftig advarsel.»

Lagmannsretten skal bemerke at den omhandlede innrømmelse, som det fremgår, er fremsatt som ledd i et forsøk på å redde bevillingen for Jacobsen, og at den således nå søkes nyttet til å forsvare det motsatte resultat.

Under rettssaken er følgende ytterligere opplysninger kommet til:

1) Regninger vedkommende reparasjoner etter krigen på A 5124, spesifisert foran.

2) Vitneforklaring under ankeforhandlingen fra Granberg (3. vitne), Aaberg (2. vitne) og Moen (1. vitne), som kjørte for Jacobsen henholdsvis i 1928-40, 1945-46 og 1947. Etter deres forklaringer ble bilene holdt i ordentlig stand. Sjåførene hadde fullmakt til å søke verksted, så snart bilene trengte det.

3) Stikkprøver av rulleblad hos de bilsakkyndige for andre vilkårlig valgte eldre biler.

Etter det som nå foreligger ser lagmannsretten Jacobsens forhold slik:

De bilsakkyndige har i årene før krigen fra tid til annen påpekt feil og mangler ved Jacobsens bilmateriell. Bortsett fra et enkelt tilfelle for hver bil våren 1940, er det intet som tyder på at feilene har vært av alvorligere art. Feilene er i alle tilfelle blitt rettet og rettelsene godkjent. Etter det opplyste har Jacobsens biler aldri hatt trafikkuhell, som kan være forårsaket av manglene. Tilfeldig valgte stikkprøver tyder på at bilenes rulleblad ikke er verre enn det som ikke sjelden forekommer for andre drosjebiler av tilsvarende alder. De erklæringer som inneholder kritikk av Jacobsens bilhold før krigen, er upresise og til dels lite tillitvekkende i sin form, og motsagt av vitneforklaringer under ankeforhandlingen fra Jacobsens faste sjåfør fra denne periode. Helhetsinntrykket er at det for så vidt angår tiden frem til kjøringen ble stanset under krigen, ikke foreligger noe som med rimelighet kunne gi holdepunkt for å nekte å fornye hans bevillinger etter krigen.

Side:1390

For tiden etter krigen er det på det rene at bilmateriellet til å begynne med var i mindre god stand for Jacobsen, som vel for de fleste, liksom det i den første tid var vanskelig å få tilstrekkelig verkstedhjelp. Det finnes imidlertid godtgjort at den beste av bilene A 5124 ble reparert i atskillig utstrekning alt i 1945, og at den i 1946 ble fullstendig overhalt med en meget betydelig utgift. Når de bilsakkyndige likevel påviste visse mangler 18. oktober 1946, synes det nærmest å ha gjeldt mindre justeringer, som kan være nødvendige en tid etter en generalreparasjon. Den annen bil A 5027 antas etter krigen vesentlig å ha vært kjørt som en nødhjelp, når den annen bil var på verksted. Den klage som førte til at skiltene ble hentet 9. oktober 1946, synes å henge sammen med denne leilighetskjøring. Jacobsen tok på et meget tidlig tidspunkt etter krigen skritt til å få kjøpetillatelse på ny bil til erstatning for A 5027, og etterat skiltene var tatt, lot han den stå inne i påvente av kjøpetillatelsen. Denne kom i november 1947, men ble trukket tilbake av myndighetene, fordi disse da hadde tatt det standpunkt at han ikke skulle få fornyet sine bevillinger. Noe av betydning vedkommende bilvedlikeholdet etter krigen synes ikke å kunne sluttes av de dokumenterte erklæringer, og det foreligger også for denne periodes vedkommende positive vitneforklaringer fra Jacobsens faste sjåfører. Lagmannsretten finner det godtgjort at Jacobsen etter krigen under vanskelige forhold har tatt rimelige og effektive skritt til vedlikehold og fornyelse av sitt bilmateriell. Det er ikke påvist noe som med rimelighet kunne få konsekvenser for bevillingsspørsmålet og knapt nok noe som overhodet gir grunnlag for kritikk.

Det er ikke fremkommet noe som støtter de fremkomne uttalelser om, at Jacobsens sjåfører skulle ha hatt vanskelig for å treffe ham når de ønsket å ta opp spørsmål om bilvedlikeholdet. Den omstendighet at Jacobsen har hatt lange sykeleier på grunn av kreft, kan likevel antas å ha forårsaket at han til tider har vært hindret i å motta sjåførene. Etter det opplyste hadde for øvrig disse fullmakt til selv å søke verksted i nødvendig utstrekning. Det er erkjent fra statens side at det som har vært fremholdt om at Jacobsen skulle ha vært beskjeftiget i andre erverv, som sirkusvirksomhet, og foretatt reiser i den anledning, savner grunnlag.

Det tilføyes at det likeledes er på det rene at det ikke foreligger andre forhold som bevillingsnektelsen med rette kan støttes på, således ikke vedkommende Jacobsens nasjonale forhold. Hvorvidt slike forhold likevel bevisst eller ubevisst kan ha spillet inn ved behandlingen av saken, finnes det ikke grunn til å ta standpunkt til.

Lagmannsretten finner at det grunnlag som forelå for Samferdselsdepartementet da dette traff sin avgjørelse, ikke var tilstrekkelig til at det kunne ligge innenfor rammen av et forsvarlig skjønn i tilknytning til vanlig praksis å nekte å fornye Jacobsens drosjebevillinger. Avgjørelsen må for så vidt karakteriseres som vilkårlig. Etter de opplysninger som senere er fremkommet, er videre det som foreligger om Jacobsens forhold endret så sterkt til hans fordel, at det grunnlag som forelå da Samferdselsdepartementet avgjorde saken, særlig de fremskaffede erklæringer, må sies å ha vist seg å ha sviktet i vesentlig grad i faktisk henseende.

I samsvar hermed blir de omhandlede beslutninger av Samferdselsdepartementet kjent ugyldige. - - -

Side:1391

Lagmannsretten finner at Staten v/Samferdselsdepartementet ved de omhandlede rettsstridige avgjørelser pådro seg plikt til å erstatte Jacobsen hans tap ved ikke å få de 2 omhandlede drosjebevillinger fornyet. Det neste spørsmål er hvorvidt dette erstatningsansvar er falt helt eller delvis bort på grunn av foreldelse.

Lagmannsretten mener at Samferdselsdepartementets omhandlede 3 vedtak må sees som avsluttede erstatningsforpliktende handlinger, og at foreldelsesfristen i hvert enkelt tilfelle må løpe fra det tidspunkt da Jacobsen var blitt vitende om skaden og den for samme ansvarlige, jfr. ikrafttredelseslovens §28.

Når det gjelder beslutningen av 31. oktober 1949, mener en videre at Jacobsen alt da han straks etter ble underrettet om beslutningen, fikk slik kunnskap om skaden og den for samme ansvarlige at foreldelsesfristen begynte å løpe. I denne sammenheng nevnes at trafikkpolitiet alt i 1946 hadde gitt Jacobsen ved hans sakfører Arvid Rasmussen beskjed om det grunnlag for nektelsen som senere ble opprettholdt gjennom instansene - jfr. Rasmussens brev til Samferdselsdepartementet av 8. november 1946. - Da stevning først innkom til Oslo byrett 6. februar 1953, er etter dette erstatningsansvar på grunnlag av beslutningen av 31. oktober 1949 foreldet.

Lagmannsretten finner imidlertid at Samferdselsdepartementet har gjort seg skyldig i et nytt erstatningsbetingende forhold ved å gjenta nektelsen 11. oktober 1951, etterat bevillingsspørsmålet var reist på ny av høyesterettsadvokat H. Børresen på Jacobsens vegne, til tross for at grunnene for å gi ham bevillingene, etter lagmannsrettens mening, fremdeles var de samme. Erstatningskravet på grunnlag av dette forhold er ikke foreldet.

Trygve Jacobsen har etter dette krav på å få erstattet det tap han har lidt ved ikke å ha hatt 2 drosjebevillinger i tiden fra 11. oktober 1951 til avsigelsen av lagmannsrettens dom, altså i ca. 5 1/2 år. Tapet fastsettes skjønnsmessig til kr. 60 000. - - -