Rt-1970-1154: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

Høyesterett - Dom

|Dato=

Rt-1970-1154

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

|Lovhenvisninger=

}}

Side:1155  

Staten mener at lagmannsretten er kommet til det riktige resultat, og påstår dommen stadfestet med tilkjenning av saksomkostninger for alle retter. Staten reiser imidlertid innvendinger mot og har søkt å tilbakevise den kritikk av fyrvesenets forhold som lagmannsretten gir uttrykk for - det gjelder så vel de to tilsynsmenn som Fyrvesenets ledelse. Men selv om det skulle være slik at det med rette kan antas at Fyrvesenets folk uaktsomt har begått feil eller vist forsømmelighet i sin tjeneste - feil og forsømmelighet som har adekvat årsakssammenheng med ulykken - vil staten i det foreliggende tilfelle ikke kunne gjøres ansvarlig for den skade som er oppstått. En virksomhetsgren som Fyr- og merkevesenet kan ikke belastes med et ansvar for de ansattes feil i tjenesten på samme måte og i samme omfang som staten generelt svarer for sine tjenestemenn. Den rettslige argumentasjon som dette standpunkt hviler på, ble også gjort gjeldende i de tidligere retter og fremgår av deres domsgrunner.  

Jeg bemerker først at jeg ikke kan tiltre det standpunkt fra statens side som jeg nettopp har gjengitt. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å anta at Fyr- og merkevesenet prinsipielt står i noen annen stilling når det gjelder statens ansvar for sine  

Det avgjørende er etter min mening det forhold, som begge de tidligere instanser legger til grunn, at M/S «Tirranna» gikk inn i det farlige farvann som det her gjelder, med en etter forholdene altfor stor fart, i tillit til at begge lysbøyene - og iallfall den røde - var i virksomhet og kunne ses i tide. I sine anførsler for herredsretten gjorde rederiet sitt eget syn gjeldende på følgende måte - og dette er ikke senere fragått:  

Jeg må etter det som foreligger opplyst gå ut fra at dette i det vesentlige gir et riktig bilde av situasjonen like før grunnstøtningen fant sted, selv om det nok her dreier seg om tilspissede formuleringer. Men som lagmannsretten sier: Skipsfartens folk må når som helst være forberedt på at slike lysbøyer kan være ute av funksjon, de kan ikke gjøre dem til avgjørende forutsetninger  

for en sikker navigasjon. Tar de en slik risiko, må de bære den selv. Dette har lagmannsretten nærmere utviklet, og jeg har for så vidt ikke noe å legge til. For fullstendighets skyld vil jeg imidlertid gjengi den advarsel mot å stole på lysbøyene som er tatt inn i Norsk Fyrliste - formentlig en autoritativ håndbok under navigering langs kysten:  

Også på selve sjøkartet er det for øvrig vedrørende de to lysbøyer i Finnsnesrenna anmerket: «inndras under isgang». Det bør også nevnes at det i saken er fremlagt en oppgave fra Fyrdirektoratet som viser at i tiden fra januar 1958 til desember 1965 var den røde lysbøyen sloknet i alt 10 ganger - 3 ganger uten at grunnen er opplyst, de andre gangene på grunn av is, påseiling og lignende. I uken etter forliset sloknet bøyen to ganger, nemlig den 2. og den 3. februar - begge ganger på grunn av is, som det heter i oppgaven.  

Jeg stemmer for denne  

Lagmannsrettens dom stadfestes.  

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.  

Jeg er enig i at Høyesterett ikke har grunnlag for å fravike de tidligere retters bedømmelse av årsakene til grunnstøtningen og det øvrige hendelsesforløp. Etter min mening er det heller ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering av de forskjellige implisertes opptreden. Men ut fra denne bedømmelse og vurdering av de faktiske forhold er jeg i likhet med herredsretten kommet til at staten i og for seg må være erstatningsansvarlig, og at spørsmålet om fordeling av ansvaret derfor må avgjøres i samsvar med reglene i §25 i straffelovens ikrafttredelseslov.  

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.  

Side:1162  

Saksøkeren, Wilh. Wilhelmsens rederi, Oslo, eiet m/s «Tirranna», som på tur sydover fra Murmansk til Rostock grunnstøtte i Finnsnesrenna ved Finnsnes i Lenvik 31. januar 1966 ca. kl. 0010 og totalforliste etter grunnstøtningen. Den røde lysbøye i Finnsnesrenna - også kalt Laukhellaholmen lysbøye - var sluknet ved denne anledning, uten at det fra Fyrvesenets side var utsendt noe varsel om dette. Etter saksøkerens oppfatning var den slukkede lysbøye årsaken til grunnstøtningen. Staten v/Fiskeridepartementet, hvem Fyrvesenet hører under, må på grunn av utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, såvel fra Fyrvesenets ledelse som fra dets tilsynsmann for fyrbelysningen i Finnsnesrenna, være erstatningsrettslig ansvarlig for saksøkerens lidte tap ved grunnstøtningen. - - -  

Side:1163  

Ved punktet c på kartskissen mente los Aage Pettersen at «Tirranna» var kommet for nær Bjørnhiskjærbåen lykt og la derfor kursen ytterligere 2 grader til styrbord. Etter denne kursendring viste gyrokompasset 202x. Fra «Tirranna» kunne man fremdeles ikke se noe til den røde lysbøye. Retten er enig med saksøkte i at det helt nøyaktige punkt for denne kursendring er vanskelig å fastslå.  

Side:1166  

Det har vanligvis vært foretatt måling av gasstrykk ved innskiftning av gassbeholdere, men retten føler seg ikke overbevist om at denne regel helt konsekvent har vært gjennomført.  

Det må - i henhold til det foran anførte - foretas en skyldfordeling mellom partene i overensstemmelse med reglene i straffelovens ikrafttredelseslovs §25, annet og tredje ledd. Når det gjelder spørsmålet om fordeling av skyld mellom partene, viser retten til det den foran har bemerket om grunnstøtningen. Ved en nærmere vurdering av de begåtte feil og deres innflytelse på skaden, er retten kommet til det resultat at den største skyld må sees å ligge hos saksøkeren på grunn av båtens fart og navigering. Retten finner at saksøkeren bør belastes 2/3 saksøkte 1/3 av skylden. - - -  

Lagmannsretten ser saken slik: