Rt-1970-1154

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-10-16
Publisert:	Rt-1970-1154
Stikkord:	(Tirrannadommen), Erstatningsrett, Fyrvesenets ansvar, Statens erstatningsansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om et rederi kunne kreve erstatning fra staten etter at et av rederiets skip grunnstøtte som følge av at en lysbøye var ute av drift. Dissens: 4-1
Saksgang:	Senja herredsrett 19.04.1968 - Hålogaland lagmannsrett 02.04.1969 - Høyesterett L.nr. 119/1970
Parter:	Wilh. Wilhelmsens rederi (høyesterettsadvokat Alex Rein) mot Staten v/Fiskeridepartementet (regjeringsadvokat Hans M. Michelsen)
Forfatter:	Gundersen, Heiberg, Roll-Matthiesen, Bølviken, Dissens: Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Skadeserstatningsloven (1969) §2-2

Dommer Gundersen: M/S «Tirranna», som tilhører Wilh. Wilhelmsens rederi, grunnstøtte og totalforliste den 31. januar 1966 i Finnsnesrenna i Lenvik. Rederiet krevde sitt tap, 6,5 mill. kroner, erstattet av staten ved Fiskeridepartementet. Saken ble i første instans behandlet av Senja herredsrett, som avsa dom den 19. april 1968. Retten kom til at det burde foretas en skyldfordeling

Side:1155

mellom rederiet og staten, og tilkjente rederiet kr. 2167000 med prosessrenter. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Staten anket over dommen, og rederiet motanket. Ved dom av Hålogaland lagmannsrett den 2. april 1969 ble staten frifunnet. Heller ikke for lagmannsretten ble det tilkjent saksomkostninger.

Under herredsrettens behandling av saken ble det tatt stenografisk referat av parts- og vitneforklaringene. Dette referatet ble dokumentert for lagmannsretten, som imidlertid også selv avhørte partsrepresentantene og de vitner som hadde hatt noe av betydning å forklare. Både herredsretten og lagmannsretten hadde sjøkyndige domsmenn, og begge domstoler var på befaring gjennom Finnsnesrenna, den seilleden hvor grunnstøtingen hadde funnet sted.

Om sakens innhold viser jeg for øvrig til de to retters meget utførlige domsgrunner.

Wilh. Wilhelmsens rederi har anket til Høyesterett, og gjentar sin påstand fra de tidligere retter: at rederiet tilkjennes 6,5 mill. kroner med renter og saksomkostninger. Rederiet godtar lagmannsrettens fremstilling av det faktiske hendelsesforløp, men angriper på en rekke punkter den vurdering som retten anlegger på de faktiske forhold den har funnet bevist. Når det gjelder denne del av anken, faller anførslene i det vesentlige sammen med det som ble gjort gjeldende for de tidligere retter, og jeg viser for så vidt til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Rederiet hevder videre at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig. Disse anførsler vil jeg komme inn på når jeg gjør rede for mitt eget syn på saken.

Staten mener at lagmannsretten er kommet til det riktige resultat, og påstår dommen stadfestet med tilkjenning av saksomkostninger for alle retter. Staten reiser imidlertid innvendinger mot og har søkt å tilbakevise den kritikk av fyrvesenets forhold som lagmannsretten gir uttrykk for - det gjelder så vel de to tilsynsmenn som Fyrvesenets ledelse. Men selv om det skulle være slik at det med rette kan antas at Fyrvesenets folk uaktsomt har begått feil eller vist forsømmelighet i sin tjeneste - feil og forsømmelighet som har adekvat årsakssammenheng med ulykken - vil staten i det foreliggende tilfelle ikke kunne gjøres ansvarlig for den skade som er oppstått. En virksomhetsgren som Fyr- og merkevesenet kan ikke belastes med et ansvar for de ansattes feil i tjenesten på samme måte og i samme omfang som staten generelt svarer for sine tjenestemenn. Den rettslige argumentasjon som dette standpunkt hviler på, ble også gjort gjeldende i de tidligere retter og fremgår av deres domsgrunner.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten, og med noen tilføyelser kan jeg i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Jeg bemerker først at jeg ikke kan tiltre det standpunkt fra statens side som jeg nettopp har gjengitt. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å anta at Fyr- og merkevesenet prinsipielt står i noen annen stilling når det gjelder statens ansvar for sine

Side:1156

tjenestemenn enn andre statlige, fast organiserte tjenestegrener som har til oppgave å yte service eller skape ferdsels- og trafikksikkerhet osv. - hva enten det dreier seg om virksomhet til lands eller langs kysten. Det gjelder her samfunnsmessige fellesformål som staten har påtatt seg å ivareta. Det står da for meg slik at borgerne må kunne vente - og må kunne handle i tillit til - at vedkommende tjenestegren holder en faglig og administrativt forsvarlig standard innenfor rammen av de vedtak som er truffet og de bevilgninger som er gitt av de øverste statsmyndigheter. På den annen side: reises det krav mot staten som ligger utenfor denne ramme, med andre ord krav om at staten skal gjøre mer og løse andre og større oppgaver enn den til enhver tid har påtatt seg, kan det vanskelig bli tale om for domstolene å akseptere dem som grunnlag for erstatningssøksmål.

Jeg finner altså å burde gå ut fra at også innen Fyr- og merkevesenet må den regel gjelde at dersom det forsettlig eller uaktsomt er begått feil eller utvist forsømmelighet i tjenesten og dette med adekvat virkning har gjort seg gjeldende i et hendelsesforløp som har ført til en ulykke, vil staten kunne bli ansvarlig, helt eller delvis. Men en spesiell begrensning synes å være naturlig og riktig når det gjelder offentlig virksomhet som tar sikte på å bidra til å skape ferdsels- og trafikksikkerhet, slik som Fyr- og merkevesenet gjør det: Feil og forsømmelighet som skal kunne lede til rettslig ansvar, må fremtre som et betydningsfullt avvik fra den grad av trygghet for de sjøfarende som virksomheten tar sikte på å tilveiebringe. Dette som jeg her har sagt, vil for meg være et utgangspunkt for bedømmelsen av den foreliggende sak.

En stor del av prosedyren for Høyesterett har dreiet seg om spørsmålet om det er gjort feil og utvist forsømmelighet fra tilsynsmennenes og/eller ledelsens side. Det kan ikke her være nødvendig å gå nærmere inn på anførslene fra begge sider. I det store og hele blir jeg stående ved at det ikke er grunnlag for å fravike den bevisbedømmelse og den vurdering som lagmannsretten kom fram til. Jeg antar således - som begge de tidligere instanser - at man må legge til grunn at den røde lysbøyen gikk tom fordi gassen i beholderen var oppbrukt, og at det må bebreides den ene eller den annen av de to tilsynsmenn, eller i tilfelle begge, at gassbeholderen ikke ble skiftet ut i tide. Det må videre antas at det at lysbøyen var sloknet da M/S «Tirranna» prøvde å komme gjennom Finnsnesrenna, var en medvirkende årsak til at skipet gikk på grunn. Også når det gjelder tilsynsmann Edvardsens passivitet etter at han var blitt klar over at lysbøyen var sloknet, er jeg enig med lagmannsretten i at til en viss grad må han kunne bebreides dette, men at det på den annen side er meget tvilsomt om denne passivitet hadde noen betydning for begivenhetsforløpet.

I det hele tiltrer jeg lagmannsrettens oppsummering når det gjelder tilsynsmennenes forhold: det kan ikke rettes særlig sterke bebreidelsen mot dem. Men lagmannsretten legger til: «når man

Side:1157

ser deres opptreden på bakgrunn av den manglende kontroll- og instruksjonsvirksomhet som foreligger fra Fyrvesenets side». Deretter følger i lagmannsrettens domsgrunner en ganske sterk kritikk av Fyrvesenets administrasjon i relasjon til de fyrlys det her er tale om. Lagmannsretten mener at det hos Fyrvesenets ledelse foreligger en svikt som må karakteriseres som et uaktsomt forhold, og at det fra denne svikt går en årsakssammenheng til M/S «Tirranna»s grunnstøting.

Fyrvesenet har meget energisk søkt å imøtegå den kritikk som lagmannsretten gir uttrykk for. Det viser til at fyrbøyene er ubevoktet og på sjøkartene klart er avmerket på en slik måte at de viser det. Fyrvesenet tilbyr ikke de sjøfarende en ordning som gir sikkerhet - ikke engang tilnærmet sikkerhet - for at lysbøyene alltid virker som de skal. Og den tilsynsordning man har, er lagt opp innenfor rammen av de bevilgninger som står til rådighet. Det er videre henvist til at man i andre land, f. eks. Danmark, har basert seg på at det er de sjøfarende selv som gir rapport til myndighetene om at lysbøyer er sloknet, de kan altså ikke regne med å få noe varsel på forhånd.

Jeg er tilbøyelig til å mene at lagmannsrettens bebreidelser mot Fyrvesenets ledelse skyter noe over målet, og viser for så vidt til herredsretten fremstilling og konklusjon når det gjelder denne side av saken. For mitt syn på ansvars- og erstatningsspørsmålet får det imidlertid ikke avgjørende betydning om herredsrettens eller lagmannsrettens oppfatning her er den riktige.

Det avgjørende er etter min mening det forhold, som begge de tidligere instanser legger til grunn, at M/S «Tirranna» gikk inn i det farlige farvann som det her gjelder, med en etter forholdene altfor stor fart, i tillit til at begge lysbøyene - og iallfall den røde - var i virksomhet og kunne ses i tide. I sine anførsler for herredsretten gjorde rederiet sitt eget syn gjeldende på følgende måte - og dette er ikke senere fragått:

«Grunnstøtningen skjedde fordi den røde lysbøyen var sluknet uten at dette var varslet fra Fyrvesenets side. - - -Begge losene, som hadde lang erfaring, anså den røde lysbøyen helt avgjørende for å kunne fastslå en sikker kurs sydover gjennom Finnsnesrenna, og de benyttet en metode som gjorde den røde lysbøyen til en absolutt nødvendighet. Uten å bruke denne ville det bli sjanseseilas.» Videre het det: «Først ved den røde staken ved Laukhella ble det fra «Tirranna» oppdaget at den røde lysbøyen var slukket. Det forelå da ingen mulighet for «Tirranna» til å snu, eller å stanse og bakke, da det ville kunne føre til en sikker grunnstøtning.»

Jeg må etter det som foreligger opplyst gå ut fra at dette i det vesentlige gir et riktig bilde av situasjonen like før grunnstøtningen fant sted, selv om det nok her dreier seg om tilspissede formuleringer. Men som lagmannsretten sier: Skipsfartens folk må når som helst være forberedt på at slike lysbøyer kan være ute av funksjon, de kan ikke gjøre dem til avgjørende forutsetninger

Side:1158

for en sikker navigasjon. Tar de en slik risiko, må de bære den selv. Dette har lagmannsretten nærmere utviklet, og jeg har for så vidt ikke noe å legge til. For fullstendighets skyld vil jeg imidlertid gjengi den advarsel mot å stole på lysbøyene som er tatt inn i Norsk Fyrliste - formentlig en autoritativ håndbok under navigering langs kysten:

«I farvann hvor det er is, må en regne med at fyrlampene kan være sloknet, fordi tilsynet ikke kan komme til lampene. Lys- og lydbøyer vil bli inndradd uten videre når isforholdene gjør det påkrevd.

Lysbøyer hører til de flytende sjømerker, og må derfor ikke anses som fullt sikre holdepunkter for navigeringen. De kan bli revet vekk eller bragt i ustand, og det kan ta tid før de er i orden igjen. Navigeringen bør derfor foregå ved hjelp av faste punkter. Lysbøyer er ikke faste punkter, bare varselmerker.»

Også på selve sjøkartet er det for øvrig vedrørende de to lysbøyer i Finnsnesrenna anmerket: «inndras under isgang». Det bør også nevnes at det i saken er fremlagt en oppgave fra Fyrdirektoratet som viser at i tiden fra januar 1958 til desember 1965 var den røde lysbøyen sloknet i alt 10 ganger - 3 ganger uten at grunnen er opplyst, de andre gangene på grunn av is, påseiling og lignende. I uken etter forliset sloknet bøyen to ganger, nemlig den 2. og den 3. februar - begge ganger på grunn av is, som det heter i oppgaven.

Imidlertid hevder rederiet i ankeerklæringen - og dette er formentlig hovedangrepet på dommen: «Det antas at Lagmannsretten har tatt feil når den har frifunnet Staten med den begrunnelse at fordi man må være forberedt på at fyrbelysningen kan være defekt på grunn av hendelig uhell, og fordi det er advart mot uten videre å stole på lysbøyene, har de sjøfarende heller ikke vern mot menneskelig svikt på Fyrvesenets side.» Som et hovedargument for denne oppfatning er det anført at nettopp overfor slurv og likegyldighet fra tjenestemennenes side og overfor slapp administrasjon fra ledelsens side, bør erstatningsansvarets preventive funksjon gis gjennomslagskraft.

Jeg kan ikke se at denne ankegrunn kan føre fram. Når skipet under de rådende forhold seilte slik at det for navigasjonens sikkerhet var en absolutt nødvendighet at den røde lysbøyen lyste, har det tillagt lysoppmerkingen i Finnsnesrenna en pålitelighet og en sikringsfunksjon som skipets folk burde vite at den ikke har, og som Fyrdirektoratet uttrykkelig har sagt at den ikke må tillegges. At lysbøyens slokning i dette tilfelle kan føres tilbake til menneskelig og ikke teknisk svikt, kan etter min mening ikke være avgjørende: denne svikt har ikke fremtrådt som et i denne sammenheng vesentlig eller upåregnelig avvik fra den grad av trygghet som Fyr- og merkevesenet har påtatt seg å etablere i dette farvann.

Rederiets neste ankegrunn er subsidiær og er i ankeerklæringen utformet slik: Dersom det skulle være så «at det var uaktsomt overhodet å forsøke å ta skip på «Tirranna»s størrelse

Side:1159

gjennem Finnsnesrenna under de foreliggende forhold, må det bebreides Losvesenets ledelse at det ikke var gitt noen advarsler til eller forskrifter for losene til tross for at ledelsen var kjent med den foreliggende praksis». Dette er under prosedyren utviklet videre. Ikke alene var det så at ingen advarsler eller forskrifter var gitt - Losdirektoratet må antas å ha gitt sin tilslutning til og godkjent den praksis som M/S «Tirranna»s seiling gjennom Finnsnesrenna er et utslag av, ett eksempel blant svært mange. Det er til støtte for denne argumentasjon henvist til den uttalelse av losdirektøren som er gjengitt i lagmannsrettens domsgrunner. Rederiet mener at selv om staten ikke kan belastes med noe ansvar for losenes handlinger og beslutninger om bord på skipet, så må Losvesenets ledelse her bære et ansvar for at statslosene i alminnelighet følger en praksis som står i samsvar med M/S «Tirranna»s seiling i det foreliggende tilfelle.

Heller ikke på dette punkt kan jeg gi rederiet medhold. Jeg viser til hva lagmannsretten sier i tilknytning til den refererte uttalelse fra losdirektøren og slutter meg til dette. Det kan imidlertid også her være grunn til å gjøre en tilføyelse.

Etter at Senja herredsretts dom forelå og formentlig med sikte på å underbygge den anførsel som jeg her behandler, skrev rederiet 7. juni 1968 til losdirektøren. Det bad om å få «vite hvilke retningslinjer som gjelder for størrelsen av de skip Losvesenet påtar seg å føre gjennom Finnsnesrenna. Loskontorene i Honningsvåg og Lødingen har formodentlig en fast praksis for dette.» - Videre bad rederiet om å få «vite om det foreligger noen retningslinjer for hvilken fart skip av «Tirranna»s størrelse bør holde i dette farvannet. Dersom det ikke foreligger retningslinjer, er vi interessert i å vite hvilken praksis som er vanlig blandt losene på stedet.»

Brevet ble sendt videre til losoldermennene i Honningsvåg og i Lødingen. Jeg gjengir deres svar av henholdsvis 20. juli og 9. august 1968.

Fra Honningsvåg: «Som kjent er det ikke utferdiget spesielle regler for seilas gjennom Finnsnesrenna. Vanlig praksis der som ellers i trange farvann på den norske kyst er at skipets fører, etter de opplysninger losen gir om farvannets beskaffenhet, tar standpunkt til hvorvidt han under hensyntagen til skipets dypgående og manøvreegenskaper anser det forsvarlig å nytte dette fartsløp.»

Fra Lødingen: «Noen fast praksis for seilasen mellom Lødingen og Honningsvåg har en ikke. Hver enkelt losing må bli vurdert av vedkommende statslos under hensyn til skipets dypgående og styreevne, dybde i Gisundet ifølge tidevannstabellene, værforhold og mulige andre omstendigheter.»

De to losoldermenn gir uttrykk for en oppfatning som vel synes nokså selvfølgelig: spørsmålet om hvor store skip som kan tas gjennom Finnsnesrenna, hvilken fart de bør gå med og hvorledes de bør manøvreres, må gjøres til gjenstand for konkret bedømmelse i hvert enkelt tilfelle. At det for så vidt skulle være

Side:1160

etablert en fast praksis som losdirektoratet kan gjøres ansvarlig for, er ikke godtgjort.

Jeg har da ikke mer å tilføye, og stemmer for at lagmannsrettens dom stadfestes. Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring i omkostningsavgjørelsen for de tidligere retter, men antar at rederiet bør bære omkostningene ved den forgjeves anke til Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Wilh. Wilhelmsens rederi til staten ved Fiskeridepartementet 20000 - tjue tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen og Bølviken: Likeså.

Justitiarius Ryssdal: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Jeg er enig i at Høyesterett ikke har grunnlag for å fravike de tidligere retters bedømmelse av årsakene til grunnstøtningen og det øvrige hendelsesforløp. Etter min mening er det heller ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens vurdering av de forskjellige implisertes opptreden. Men ut fra denne bedømmelse og vurdering av de faktiske forhold er jeg i likhet med herredsretten kommet til at staten i og for seg må være erstatningsansvarlig, og at spørsmålet om fordeling av ansvaret derfor må avgjøres i samsvar med reglene i §25 i straffelovens ikrafttredelseslov.

Når det gjelder vurderingen av skipets forhold, er jeg på samme måte som førstvoterende enig med lagmannsretten og i det vesentlige også med herredsretten. Jeg er videre enig i at Losdirektoratet ikke kan gjøres ansvarlig for den feil som ble begått ved at et skip av denne størrelse og dypgående under de foreliggende forhold seilte gjennom Finnsnesrenna med så stor fart og for øvrig på den måte som skipet gjorde i dette tilfelle.

De tidligere retter har etter omfattende bevisførsel funnet at den røde lysbøye, som på grunn av farvannets art var av stor betydning for sikker navigasjon gjennom Finnsnesrenna, 30. januar 1966 sloknet fordi tilsynsmannen ved uaktsomt forhold forsømte å skifte gassbeholder i rett tid. Rederiet har i alle instanser søkt å påvise at bøyene i Finnsnesrenna også i fire andre tilfelle i 1962 - 1965 gikk tom for gass av samme grunn. Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til denne anførsel. Dette finner jeg for min del heller ikke nødvendig, men ved vurderingen av Fyrvesenets kontrollordning bygger jeg på at tilsynsmannen unnlot å gi melding om slokninger, at han ikke etterkom telegrafisk anmodning om å opplyse årsaken, og at det i de nevnte tilfelle heller ikke på annen måte er opplyst hva som var grunnen til slokningen.

Side:1161

Det er videre ubestridt at tilsynsmannen har unnlatt å følge enkelte bestemmelser i instruksen, bestemmelser som iallfall til dels må være av betydning for å sikre at lysbøyene ikke går tom for gass. Under disse omstendigheter og idet jeg for øvrig viser til det lagmannsretten har uttalt om gjennomføringen av tilsynet med de viktige lysbøyene i Finnsnesrenna, er jeg enig med lagmannsretten i at tilsynsmannens opptreden - herunder den rene forsømmelse av å skifte gassbeholder i rett tid - må ses «på bakgrunn av den manglende kontroll- og instruksjonsvirksomhet som foreligger fra Fyrvesenets side», at det har vært «en svikt i selve tilsynsordningen», og at det foreligger «årsakssammenheng mellom såvel tilsynsmannens som Fyrvesenets uaktsomme forhold og grunnstøtningen».

Når dette legges til grunn, kan erstatningsansvar for staten etter min mening ikke utelukkes selv om sjøfarende må regne med at lysbøyene kan slokne eller bli fjernet av årsaker som ikke kan legges Fyrvesenet til last. Den omstendighet at sjøfarende tar - og vel til dels må ta - en risiko, kan ikke lede til at staten unngår ansvar i tilfelle hvor fyrbelysningen går ut som følge av klar mangel på aktsomhet fra tjenestemenn i Fyrvesenet. Dette må iallfall gjelde når det ikke bare foreligger en enkeltstående feil, men en tilsidesettelse av de krav som sjøfarende med rimelighet kan stille til selve tilsynsordningen.

Etter §2 - 2 nr. 1 annet punktum i nå gjeldende lov av 13. juni 1969 om skadeserstatning i visse forhold kan ansvaret i et tilfelle som dette lempes «når det under hensyn til skadens størrelse, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter og forholdene ellers i særlige tilfelle finnes rimelig at skadelidte helt eller delvis bærer skaden». Men denne bestemmelse gjelder bare for så vidt en skade er voldt etter at loven trådte i kraft. Som før nevnt er jeg derfor i likhet med herredsretten kommet til at spørsmålet om fordeling av ansvaret må avgjøres i samsvar med §25 i straffelovens ikrafttredelseslov. Jeg er videre enig med herredsretten i at rederiet på grunn av skipets fart og navigering må bære den største del av ansvaret for grunnstøtningen. Etter ikrafttredelseslovens §25 annet ledd skal imidlertid fordeling foretas ikke bare «under hensyn til beskaffenheten av de fra hver side begåtte feil», men også ut fra «disses innflytelse på skaden». Og jeg er som herredsretten kommet til at staten da bør dekke en tredjedel av det tap rederiet er blitt påført.

Etter dette stemmer jeg for at herredsrettens dom stadfestes, og at det ikke tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

[Herredsrettens og lagmannsrettens dommer er referert i sin helhet i Nordiske Domme i Sjøfartsanliggender 1968 120 og 1969 154.]

Side:1162

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Hugaas med sjøkyndige domsmenn sjøkaptein Ola Moen og skipper Bjarne Hansen):

Saksøkeren, Wilh. Wilhelmsens rederi, Oslo, eiet m/s «Tirranna», som på tur sydover fra Murmansk til Rostock grunnstøtte i Finnsnesrenna ved Finnsnes i Lenvik 31. januar 1966 ca. kl. 0010 og totalforliste etter grunnstøtningen. Den røde lysbøye i Finnsnesrenna - også kalt Laukhellaholmen lysbøye - var sluknet ved denne anledning, uten at det fra Fyrvesenets side var utsendt noe varsel om dette. Etter saksøkerens oppfatning var den slukkede lysbøye årsaken til grunnstøtningen. Staten v/Fiskeridepartementet, hvem Fyrvesenet hører under, må på grunn av utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, såvel fra Fyrvesenets ledelse som fra dets tilsynsmann for fyrbelysningen i Finnsnesrenna, være erstatningsrettslig ansvarlig for saksøkerens lidte tap ved grunnstøtningen. - - -

Retten skal bemerke: - - -

På sydtur var i Honningsvåg tatt ombord statslosene Aage Pettersen, Lødingen og Arne Johansen, Honningsvåg.

Det var ved grunnstøtningen klart og siktbart vær med måneskinn. Det var 4 dager før fullmåne.

Etter de foreliggende opplysninger var det lavvann 31. januar 1966 kl. 01.08, så grunnstøtningen skjedde altså en time før lavvann. «Tirranna» hadde litt motgående strøm.

Det var vaktskifte ombord i «Tirranna» 30. januar 1966 kl. 24.00, og etter dette vaktskifte var følgende på broen: kaptein Wilhelm Lund, førstestyrmann Olav Klock, matros Jarle Kvernberg som rorgjenger, samt statslosene Aage Pettersen og Arne Johansen. Den siste var avløst kl. 24.00, men ble stående på broen. Egentlig skulle rorgjengeren også ha hatt avløsning kl.24.00, men på grunn av navigeringen gjennom renna skulle han passe roret til skipet var kommet igjennom.

Jungmann Per Arne Torjussen var utkik fremme på bakken, og maskinist Magnar Løvås hadde vakt i maskinen.

Da vaktskiftet fant sted, hadde skipet akkurat passert Trollvikgrunnen. Det er derfra til grunnstøtningsstedet 1.8 nautiske mil (ca. 3300 m). - - -

I tilknytning til kartskissen vil retten da beskrive kurs og navigering således:

Litt nord av Olsborg - ved punktet a - hadde «Tirranna» på sydgående i farvannets kurs nettopp gitt litt babord ror for å få Bjørnhiskjær lykt i kanten mørk ved passering av rød stake på Laukhellagrunnen. Det var da full fart i maskinen.

Ved punktet b på kartskissen hadde «Tirranna» den røde stake på Laukhellagrunnen tvers og det ble gitt styrbord ror med kurs 200x for å få Bjørnhiskjærbåen lykt kloss om babord. Ved passering av staken - eller kanskje litt tidligere - ble samtlige på broen oppmerksom på at den røde lysbøye i Finnsnesrenna ikke var synlig, men statslos Aage Pettersen antok først at lysstyrken kunne være nedsatt på grunn av isdannelse. Farten ble redusert til sakte fart.

Fra den røde staken på Laukhellagrunnen til Bjørnhiskjærbåen lykt er det 0,6 nautiske mil (ca. 1100 m.), og videre frem til grunnstøtningsstedet på Turistgrunnen ca. 150 m.

Side:1163

Ved punktet c på kartskissen mente los Aage Pettersen at «Tirranna» var kommet for nær Bjørnhiskjærbåen lykt og la derfor kursen ytterligere 2 grader til styrbord. Etter denne kursendring viste gyrokompasset 202x. Fra «Tirranna» kunne man fremdeles ikke se noe til den røde lysbøye. Retten er enig med saksøkte i at det helt nøyaktige punkt for denne kursendring er vanskelig å fastslå.

Deretter ble peilet ved punktet d Bjørnhiskjærbåen lykt 4 streker på babord baug, og det ble gitt babord ror for å gå gjennom Finnsnesrenna. Fra broen på «Tirtanna» kunne de fremdeles ikke se noe til den røde lysbøyen.

Etter at lykten var godt passert fikk los Arne Johansen gjennom kikkert øye på den røde lysbøye som var sluknet og sterkt nediset. Kursen ble nå lagt styrbord, mellom de to bøyene, og det ble av manøvreringshensyn gitt halv fart i maskinen. «Tirranna» svinget sakte mot styrbord, og den grønne lysbøye var såvidt kommet over på babord side av baugen, da «Tirranna» grunnstøtte med 10 knops fart på Turistgrunnen ved punktet f. Klokken var da ca. 00.10. Skipet fikk først et kraftig støt på styrbord side og ble samtidig presset over til babord med stor kraft. Det ble slått stopp i maskinen, og den grønne lysbøye ble passert på så kloss hold at den nærmest skurte langs babords skipsside. Det ble gitt hårdt styrbord ror, men allikevel var det ikke til å unngå at «Tirranna» også berørte grunnen med babord side syd for den grønne lysbøye.

Etterat skipet hadde gått på grunnen på babord side ble det gitt sakte fart og styrt ut i Finnsnesrenna. Da «Tirranna» hadde fått stor lekkasje, ble det foretatt peilinger. Det ble peilet 5 m. sjø i babord rennesten nr. 3 og straks etter 7 meter sjø i styrbord rennesten 3.

For å hindre at skipet sank i Finnsnesrenna og også for å forsøke å berge dette, ble det satt på land ca. kl. 00,45 ved Klauva, 3.2 nautiske mil fra grunnstøtningsstedet, hvor skipet sank kl. 15.53 samme dag.

Grunnstøtningen var en følge av at «Tirranna» holdt en for vestlig kurs etter kursendringen 2x til styrbord ved punktet C, sammenholdt med at den derpå følgende kursendring til babord er kommet for sent. Det avgjørende er at Bjørnhiskjærbåen passeres i riktig avstand, og i det foreliggende tilfelle har begge loser gjettet denne avstand feil.

Ved den røde stake på Laukhellagrunnen eller kanskje litt syd for denne ble los Aage Pettersen på broen på «Tirranna» klar over at den røde lysbøyen måtte være sluknet. Fra dette sted og frem til Finnsnesrenna er det ca. 1000 m.

Etter rettens oppfatning var den røde lysbøyen et vesentlig holdepunkt for en sikker seilas sydover gjennom renna, og det er klart at dens betydning som sådant kan en ikke se bort fra. En er forsåvidt enig med skipsinspektøren for Trøndelag og Nord-Norge når han i sin beretning av 19. april 1966 anfører at den sluknede røde lysbøyen utvilsomt har vært en medvirkende årsak til grunnstøtningen.

Ved statslos Aage Pettersens vitneprov er det godtgjort at han vanligvis under fart sydover gjennom renna benyttet den røde lysbøye som stevnemerke for å få Bjørnhiskjærbåen lykt på babord side. Da han denne gang ikke så den røde lysbøyen, gav han en kurs som han mente skulle gi en passende avstand fra Bjørnhiskjærbåen lykt, og han tok feil.

Side:1164

På grunn av at den røde lysbøyen var sluknet manglet losen det vanlige og påliteligste stevnemerke for passering av Bjørnhiskjærbåen lykt.

Når en på den annen side tar i betraktning at begge losene på broen, som hadde årelang erfaring, kjente til at Finnsnesrenna er en trang og vanskelig led, og de var klar over at de skulle passere denne med en så stor og dyptgående båt som «Tirranna», så burde farten være slått av tidligere. Skipet gikk med full fart til tvers av den røde stake på Laukhellagrunnen, hvilket var uaktsomt, og hvilket medførte en uforsvarlig seilas videre. Retten er enig med saksøkeren i at med den fart «Tirranna» hadde, ville et forsøk på å snu eller bakke, etter at en observerte at den røde lysbøye var sluknet, ha vært svært sjansebetont og medført fare for grunnstøtning.

Farten burde ha vært regulert således at «Tirranna» hadde vært utseget tvers av Olsborg, så ville det ha vært god anledning til å stoppe eller snu. Med en redusert fart hadde en også hatt en langt større mulighet for under de rådende forhold å holde en riktig kurs gjennom renna. Farten har utvilsomt spilt en vesentlig rolle for grunnstøtningen, idet seilasen er blitt mere sjansebetont enn den med en mindre fart ville ha vært. Retten skal tilføye at like etter grunnstøtningen uttalte los Pettersen: «Dette er uforståelig.» En kan neppe legge noe annet i dette enn at han ikke kunne forstå at han skulle gjette en uriktig kurs.

Retten er også av den oppfatning at radaren burde ha vært slått på før en nærmet seg renna, da dens bruk kunne ha vært av betydning blant annet ved avstandsbedømmelse.

Etter en samlet vurdering er retten kommet til det resultat at grunnstøtningen skyldes både det forhold at den røde lysbøyen var sluknet og skipets eget forhold, således som dette foran er beskrevet, og det er i begge tilfeller en rettslig relevant årsakssammenheng. - - -

Retten må dernest ta standpunkt til om det fra Statens side v/Fyrvesenets ledelse eller fra Fyrvesenets tilsynsmann ved Finnsnesrenna, eller eventuelt begge steder er utvist en erstatningsbetingende uaktsomhet som gir grunnlag for å idømme erstatning. - - -

Fyrvesenet oppretter kontrakter gjennom merkebåtene med de antatte tilsynsmenn, og det er utferdiget instrukser for disse. Tilsynsmennenes godtgjørelse er etter dagens forhold meget beskjeden. Tilsynsmann Aksel Selquist som har tilsyn med 5 fyrlamper og 3 lysbøyer har således kr. 1.100,- pr. år. Tilsynsperioden er fra 10. august til 26. april.

Det er utvilsomt riktig, som fremholdt av saksøkte at Fyrvesenet ved ansettelse av tilsynsmenn ikke har noe stort valg, men er henvist til i adskillig utstrekning å anta det de kan få. Det betinger et stort tillitsforhold i et arbeide, hvor pålitelighet og samvittighetsfullhet er overmåte viktige faktorer. Hvis en nødtvungent må velge denne fremgangsmåte, så må det ha som sin åpenbare forutsetning at det må være kontroll med tilsynsmennene.

Det er godtgjort ved forklaringer blant annet av de to partsrepresentanter for Fyrvesenets ledelse at hverken den fremlagte kontrakt av 22. juni 1959 med Aksel Selquist om tilsyn med Finnskjær, Laukhellaholmen og Trollvikgrunnen lysbøyer etter instruks av juni 1935 opprettholdes fullt ut.

Slukninger av lysbøyer blir ikke i alle tilfeller innberettet av

Side:1165

tilsynsmannen. Det har forekommet tilfeller med slukninger og skifte av gassbeholder hvor slukningen ikke er innberettet, - bevisst eller ubevisst. Når det ellers gjelder slukninger, viser en til det av saksøkeren anførte.

Stedfortreder er rykket inn uten at tvingende grunner har gjort dette nødvendig, og uten at hans tiltreden er varslet til Fyrvesenets ledelse. Ole Edvardsens overtakelse 10. januar 1966 var således ikke innberettet.

Det synes som om Fyrvesenets ledelse i noen utstrekning stilltiende har godtatt det som foran er påpekt. -

Det er fra Fyrvesenets representanter erkjent at bestemmelsen i instruksens punkt 1 nr. 2 om føring av journal over gasstrykk og temperatur er frafalt for lysbøyer, og dermed er muligheten for kontroll med tilsynsmennene på dette felt eliminert.

Det er nok så at tilsynsmannen har fått utlevert et manometer og han har en plikt til å holde bøyen tendt, men utførelsen av denne plikt blir nokså vilkårlig i de tilfelle hvor målinger ikke foretas.

Fyrvesenets ledelse må i første rekke sitte inne med kjennskap til at Finnsnesrenna er en farlig led som i de senere år har hatt flere grunnstøtninger. Det burde ha vært en viss oppfordring til større aktsomhet overfor tilsynsmannen i dette område. Farlighetsgraden av en slukning vil vel ikke nødvendigvis være av samme størrelsesorden i de forskjellige seilingsleder. - - -

Når det gjelder meldingssystemet, så skal retten innskrenke seg til å bemerke at ved kjente slukninger i farlige farvann ville det være mest betryggende at alle meldinger kunne gå ut snarest mulig, altså også i siste nyhetssending i kringkasting, eller eventuelt formidlet over nærmeste Havnekontor. Både store økonomiske verdier og tap av menneskeliv kan stå på spill. Meldinger har hittil som hovedregel gått ut kl. 16.00 og 22.00.

Retten har innledningsvis for dette forholds vedkommende bemerket at Fyrvesenets arbeidsområde er meget omfattende. Med de alminnelige lønnsinntekter som en ellers har i dag, er det ikke lett i alle tilfelle å kunne få antatt vel kvalifiserte og vel skikkede tilsynsmenn. På denne bakgrunn finner retten - selv om den har påpekt forhold ved kontroll og meldesystem - som den har ment kunne ha vært bedre - ikke å kunne anse det godtgjort at det fra Fyrvesenets ledelse kan sies å være utvist en erstatningsbetingende uaktsomhet. Det gjelder her en meget omfattende administrasjon, og det foreliggende materiale gir ikke tilstrekkelig grunnlag til å trekker en slik konklusjon.

Når det gjelder fyrvesenets tilsynsmann, så er retten kommet til et annet resultat. - - -

Når retten skal ta standpunkt til deres tilsyn og pass av bøyene og spørsmålet om den røde lysbøyen 31. januar 1966 var sluknet på grunn av gassmangel, så legger den følgende til grunn:

Merkebåten «Hekkingen» har vanligvis til 10. august skiftet inn ny gassbeholder i den grønne og røde lysbøyen. Det har da som regel vært innsatt en full gassbeholder, men såvidt retten har oppfattet det, har denne regel ikke vært uten unntakelse. Beholderen i den grønne lysbøye, innsatt 10. august 1965, var således uttømt 26. oktober 1965, til tross for at en full beholder jo skulle vare ca. 3+ måned.

Side:1166

Det har vanligvis vært foretatt måling av gasstrykk ved innskiftning av gassbeholdere, men retten føler seg ikke overbevist om at denne regel helt konsekvent har vært gjennomført.

Det er godtgjort at hverken Aksel Selquist eller Ole Edvardsen regelmessig noterte seg tidspunktene når de i løpet av sesongen skiftet gassbeholder. Ole Edvardsen har neppe notert noe i det hele tatt. De var som nevnt, fritatt for å føre journal.

Etter de samlede fremkomne opplysninger er det for retten god grunn til å bygge på at Ole Edvardsen ved overtagelsen av forannevnte tjeneste ikke var klar over når beholderen sist var skiftet på den røde lysbøyen. Når han så ikke foretok noen kontrollmåling, så er det en selvfølge at hans tilsyn måtte bli preget av vilkårlighet.

Da han om kvelden 30. januar 1966 oppdaget at den røde lysbøyen var sluknet, var han med en gang klar over at dette var på grunn av gassmangel. Han dro ikke ut for å forsøke å tenne bøyen. Han fikk neste morgen tak i Ragnvald Stefanussen for å få ham med ved skiftningen av gassbeholder, som han hentet på lager på Finnsnes og tok med ut til bøyen. Beholderen på den røde lysbøyen var også tømt for gass, og det var ingen overraskelse for Ole Edvardsen. Han uttalte selv under hovedforhandlingen at han regnet med at den var tømt for gass. - - -

De fremlagte oppgaver har vist at det ikke var et enestående tilfelle at bøyene har sluknet på grunn av gassmangel etter normalt forbruk. Retten viser i denne forbindelse til det av saksøkeren anførte for dette punkts vedkommende. At tilsynsmannen har forholdt seg som beskrevet er et brudd på det tillitsforhold som Fyrvesenet har ventet. Det har hatt som sin konsekvens at bøyer kan ha sluknet på grunn av sviktende kontroll.

Ole Edvardsen hadde en plikt til å holde lysbøyene tendt under hans tjeneste som stedfortreder. Han har i henhold til foranstående forsømt sin plikt i så måte.

Retten finner det således bevist at den røde lysbøyen sluknet fordi fungerende tilsynsmann Ole Edvardsen utviste uaktsomhet i tjenesten, og det er en rettslig relevant årsakssammenheng mellom hans handlemåte og den oppståtte skade.

Saksøkeren har hevdet at Ole Edvardsen som tilsynsmann utviste en grov uaktsomhet, da han om kvelden 30. januar 1966, etter å ha oppdaget at den røde lysbøyen var sluknet, ikke foretok seg noe. - - -

Retten finner det helt åpenbart at Ole Edvardsen som fungerende tilsynsmann hadde plikt til å handle, og at han ved å forholde seg helt passiv utviste en grov uaktsomhet i tjenesten. - - -

Ole Edvardsen visste at Finnsnesrenna er en farlig led, han visste at en sikker seilas gjennom Finnsnesrenna bare var muliggjort ved de fyrlys som han selv var satt til å passe, og han var vel vitende om at disse fyrlys hadde han en særlig plikt til å sørge for var tendt. På denne bakgrunn var hans passivitet særdeles utilladelig. Retten finner det godtgjort at det også for dette forholds vedkommende er opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt, og at det er rettslig relevant årsakssammenheng mellom hans handlemåte og skaden.

Retten må tilslutt ta standpunkt til om saksøkte, Staten, i dette tilfelle kan gjøres erstatningsansvarlig for tilsynsmannens uaktsomme

Side:1167

skadevoldelse. Dette spørsmål har retten funnet særdeles tvilsomt, ikke minst på grunn av det store økonomiske ansvar som det her er spørsmål om.

Den eneste rettslige avgjørelse i et lignende forhold er den såkalte Fyrlyktdommen av 17. juni 1913, inntatt i Rt-1913-656. Det er altså en dom som ligger 55 år tilbake i tiden.

Saksøkeren har hevdet at denne dom ikke lenger har noen prejudikatvirkning, og saksøkte har forsåvidt erklært seg enig i at det er fremført sterke argumenter for at den kan fravikes. - - -

Ved Kgl. resolusjon av 28. september 1951 ble det oppnevnt en komite som skulle gi en utredning av spørsmålet om Statens og kommunenes erstatningsansvar. Professor Kristen Andersen har vært formann i denne komite, som avga innstilling i desember 1958. Komiteen har i sitt utkast med motiver gitt uttrykk for uenighet i Fyrlyktdommen, jfr. særlig utkastets side 8 og 9.

I utkastets forslag til lov om Statens og kommunenes erstatningsansvar er i §1 fastslått erstatningsansvar når det i det offentliges virksomhet voldes skade på uforsvarlig måte i forhold til skadelidte ved forsett eller uaktsomhet fra noen som har opptrått på det offentliges vegne, eller ved at forøvrig de krav som med rimelighet kan stilles til tjenesten er satt til side.

Forslaget, som imidlertid ikke er blitt lov, må vel kunne sies å gi anvisning på hvorledes også rettsforhold som er omhandlet i denne sak, i fremtiden bør løses, idet det skal tilføyes at utkastets §3 inneholder regler om regress og ansvarsbegrensning. Det er i den juridiske teori også fremkommet uttalelser til forsvar for Fyrlyktdommen, blant annet av professor Knut S. Selmer i hans innlegg: Assurandørens regresskrav i sjøforsikringen, inntatt i Arkiv for sjørett 1956 - 1959 520 ff. og i h.r. advokat Trygve Lange-Nielsens artikkel: Statens og kommunenes feil under utførelse av bistandshandlinger og kontrollvirksomhet, inntatt i Lov og Rett 1966 49 ff.

Ved avgjørelsen av dette spørsmål trer selvsagt det store økonomiske ansvar for Staten sterkt i forgrunnen, men en kan jo da stille det spørsmål om det er riktig å la lønnsomhetsbetraktninger eller hensyn til ansvarets omfang på et isolert forvaltningsområde tillegges relevans for Statens ansvar etter gjeldende rett.

Det er i forbindelse med spørsmålet om økonomiske konsekvenser flere steder påpekt at det vil være uholdbart hvis enhver svikt ved Fyr- og merkevesenet skulle medføre et stort økonomisk ansvar. Det er vel neppe riktig å si at enhver svikt ville få dette resultat, idet det jo ville bli spørsmål om uforsvarlighet eller erstatningsbetingende uaktsomhet hadde forårsaket svikten. En svikt av den karakter vil neppe forekomme i så svært mange tilfeller. I denne sak står en nettopp overfor en svikt av en både alvorlig og ekstrem karakter.

I Fyrlyktdommen av 1913 er byretten inne på dette med fyravgiften. Selv om denne avgift ikke har noen avgjørende betydning, idet det ikke gir grunnlag for noe kontraktsrettslig erstatningskrav, så er det vel verd å merke seg at det går inn i Statskassen laste- og fyravgift med et beløp som utgjør bortimot halvdelen av Fyrvesenets årlige budsjett. - Når en sier at Fyrvesenet er et serviceyrke, så bør dette kanskje gjøres med en

Side:1168

ganske liten modifikasjon. Det er i teorien reist tvil om erstatning i et forhold som dette vil ha noen preventiv virkning.

Etter å ha behandlet denne sak, er retten av den oppfatning at erstatningsansvar i slike tilfelle vil måtte virke preventivt, selv om prevensjonen nok vil være av mindre virkning enn overfor private bedrifter. Den prevensjon erstatningsansvar kan gi, er nødvendig. Retten viser i denne forbindelse til det den har anført om kontroll, meldesystem og sikkerhet.

Når det gjelder den senere rettspraksis som partene har vist til, så vil retten bare begrense seg til å si at den viser en tendens - om kanskje en svak sådan - i retning av å innskrenke Statens ansvarsfrihet. Det er ingen påberopt dom som er av helt prinsipiell betydning for denne sak. Det må kunne sies at den erstatningsrettslige utvikling i tiden etter Fyrlyktdommen synes å ha gått derhen at en i større utstrekning vil ilegge Staten erstatningsvar for sine tjenestemenns handlinger. - - -

På bakgrunn av det retten har anført om teori og rettspraksis, så finner den ikke tilstrekkelig grunn til å tro at det rettslige standpunkt som er kommet til uttrykk i Fyrlyktdommen av 1913 vil bli fulgt i dagens situasjon som best stemmende med alminnelig rettsbevissthet eller alminnelige rettsgrunnsetninger, når det gjelder spørsmålet om å ilegge Staten ansvar for sine tjenestemenns relevante uaktsomme skadegjørende handlinger på dette felt.

Retten er således kommet til det resultat at Staten må ilegges ansvar forsåvidt angår den skyld som kan overføres saksøkte v/Fyrdirektoratet under Fiskeridepartementet.

Det må - i henhold til det foran anførte - foretas en skyldfordeling mellom partene i overensstemmelse med reglene i straffelovens ikrafttredelseslovs §25, annet og tredje ledd. Når det gjelder spørsmålet om fordeling av skyld mellom partene, viser retten til det den foran har bemerket om grunnstøtningen. Ved en nærmere vurdering av de begåtte feil og deres innflytelse på skaden, er retten kommet til det resultat at den største skyld må sees å ligge hos saksøkeren på grunn av båtens fart og navigering. Retten finner at saksøkeren bør belastes 2/3 saksøkte 1/3 av skylden. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Harald Elstad og lagdommerne Carl Tank og Maurits Andersen med sjøkyndige domsmenn skipsfører Alfred Knudsen og los Odd Skarpnes):

Lagmannsretten ser saken slik:

Det må anses på det rene at en rekke fartøyer, som med hensyn til størrelse og dyptgående kan sammenlignes med «Tirranna», gjennom årene har passert Finnsnesrenna (vestre løp) både på nord- og sydgående også om vinteren og i mørke. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at Finnsnesrennas vestre løp er en trang og farlig led. Særlig vanskeliggjør dette navigasjonen i mørke. - - -

Man er videre kommet til at Laukhellaholmen røde lysbøye på grunn av farvannets art er av stor viktighet for en sikker navigasjon gjennom Finnsnesrenna. Det er riktignok så at man både i fyrlisten og i Den norske Los, bind I, finner en generell advarsel mot å stole på flytende lysbøyer som sikre holdepunkter for navigeringen. Herav må det kunne

Side:1169

sluttes at de i alminnelighet ikke må brukes som stevnemerker. I Finnsnesrenna på sydgående har man imidlertid intet annet stevnemerke å holde seg til. - - -I praksis er det derfor blitt slik at losene for å oppnå en riktig avstand fra lykten i mørke bruker Laukhellaholmen røde lysbøye som stevnemerke.

I denne forbindelse finner man grunn til i hovedtrekkene å gjengi hvad losdirektør Bjarne Gilhuus-Moe har forklart som vitne i lagmannsretten. Han opplyste at han har vært til stede ved eksaminasjonen av ca. 100 loser, og har kjennskap til hvad disse lærer om nattseilas gjennom Finnsnesrenna. Til passeringen av staken ved Olsborg går man i kanten hvit/mørk av Bjørnhiskjær lykt. Hvis man ligger «fint» i farvannet når man er tvers av staken, endres kursen til 200x. Bruker man kurser fra 200 - 202x - efter som man befinner seg i farvannet - vil man da få den røde lysbøyen enten rett forut eller 1 a 2x på babord baug. Losdirektøren ville betegne det som ubehagelig ikke å ha bøyen til disposisjon. Den er egnet som stevnemerke for å holde den riktige kurs, og derved sikre en passering i riktig avstand av Bjørnhiskjærbåen lykt. Han anser begge lysbøyene som vesentlige for navigasjonen, men den grønne vil ikke være til noen særlig nytte før man skal endre kursen ved lykten. Bestikknavigasjon egner seg ikke i Finnsnesrenna.

Lagmannsretten er efter dette kommet til at den omstendighet at Laukhellaholmen røde lysbøye var slukket, er en av årsakene til «Tirrannas» grunnstøtning, og man finner det derfor nødvendig i noen utstrekning å gå inn på grunnen til slukningen. - - -Efter dette legger man - som herredsretten - til grunn at den røde lysbøyen sluknet som følge av at gassbeholderen gikk tom av naturlige årsaker, fordi den ikke i tide blev skiftet ut med en full beholder. Dette må efter lagmannsrettens syn bebreides enten tilsynsmannen Aksel Selquist eller hans vikar Ole Edvardsen, eller i tilfelle begge. - - -

Når det gjelder spørsmålet om når den røde lysbøyen sluknet, og om Edvardsen oppdaget slukningen så tidlig at en eventuell melding fra hans side til Fyrdirektoratet, ville ha nådd «Tirranna» tidsnok til at skipets folk kunne ha tatt forholdsregler for å undgå grunnstøtningen, fortoner saken seg for lagmannsretten minst like uklar som for herredsretten. Man er kommet til at Edvardsen til en viss grad må kunne bebreides at han forholdt seg helt passiv, og verken prøvet å få igjennom noen melding eller å få ny beholder innsatt i bøyen. Han måtte riktignok forstå at bøyen var av viktighet for navigasjonen gjennom Finnsnesrenna, men slik som forholdene var denne natt, mener lagmannsretten at herredsretten er gått noe for langt når den betegner hans uaktsomme passivitet som grov. Det er også meget tvilsomt om en aktivitet fra Edvardsens side ville ha hjulpet «Tirranna», idet det efter de opplysninger som foreligger for lagmannsretten, er lite trolig at han oppdaget slukningen før ca. kl. 22.00.

Det er i det hele tatt efter lagmannsrettens syn meget som taler for at man når det gjelder de foran omtalte forhold, ikke kan rette særlig sterke bebreidelser mot Selquist og/eller Edvardsen, når man ser deres opptreden på bakgrunn av den manglende kontroll- og instruksjonsvirksomhet som foreligger fra Fyrvesenets side. Under disse omstendigheter kan det imidlertid ikke være riktig som anført av Regjeringsadvokaten

Side:1170

å levne tilsynsmannen eller hans stedfortreder noen bred feilmargin. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at Fyrvesenets ledelse iallfall burde ha pålagt tilsynsmennene å føre journal med bl.a. opplysning om datoen for skifting av gassbeholder, slik som forutsatt i den fremlagte instruks. Man har videre vanskelig for å forstå hvorfor Fyrvesenets ledelse har frafalt journalføring og måling av gasstrykk - noe som efter instruksen skal skje minst en gang i måneden eller oftere, hvis nødvendig. - - -Lagmannsretten kan imidlertid ikke innse at dette kan være noe argument for at man skulle frafalle journalføring av gasstrykk for de viktige lysbøyene i Finnsnesrenna, som på ingen måte ligger slik til at målinger skulle være noen uoverkommelig oppgave for tilsynsmannen. Man antar at det særlig den siste måned før en gassbeholder normalt skulle gå ut, ville ha stor betydning for sikkerheten at han var ajour med hvor meget gass det er igjen i beholderen. Ved at Fyrdirektoratet har frafalt slike journalføringer som her er omhandlet, har det i realiteten gitt avkall på enhver kontroll med tilsynsmannens virksomhet for så vidt - noe som iallfall for lysbøyene i Finnsnesrennas vedkommende - må anses utilfredsstillende. Det kan i denne forbindelse også være grunn til å nevne at føreren av merkeskipet «Hekkingen» (Finnsnesrenna omfattes av dennes distrikt) heller ikke er pålagt å føre noen kontroll med tilsynsmennenes arbeide eller å foreta selvstendige trykkmålinger.

Man har langs den norske kyst ikke så mange seilleder av slik farlighetsgrad som Finnsnesrenna, og lagmannsretten kan derfor ikke forstå at det på noen måte ville ha fått særlige konsekvenser for Fyrvesenets budsjett om man her hadde sørget for en noe strengere kontroll med tilsynsmannen, og om nødvendig også ha gitt ham noen større betaling for arbeidet.

Lagmannsretten er videre enig med ankemotparten når denne anfører at det kunne ha vært grunn til å endre instruksens §2 annet ledd derhen at tilsynsmannen eller hans stedfortreder blev pålagt å se efter om lampen (eller som her bøyen) lyser, så tidlig at han kunne nå frem med en melding til Fyrdirektoratet tidsnok til at den kunne sendes ut efter nyhetssendingen kl. 22.10.

Efter dette er lagmannsretten kommet til at det også foreligger en svikt i selve tilsynsordningen som sammen med tilsynsmannens (Selquists og/eller Edvardsens) opptreden har ført til at den røde lysbøye var sluknet den natt «Tirranna» grunnstøtte, og muligens til at skipets folk ikke fikk melding om slukningen gjennom nyhetssendingen kl. 22.10. Det foreligger således en årsakssammenheng mellom såvel tilsynsmannens som Fyrvesenets uaktsomme forhold og grunnstøtningen.

Men slukningen av lysbøyen og manglene ved varslingstjenesten er ikke eneste årsak. Skipets manøvrering har vært slik at også den må betegnes som en selvstendig virkende årsak til grunnstøtningen. I denne sammenheng vil lagmannsretten erklære seg enig med herredsretten i at «Tirranna» har hatt alt for stor fart gjennom Finnsnesrenna. Om den røde lysbøye hadde vært tent, ville det også ha vært en viss risiko for grunnstøtning med den fart «Tirranna» holdt, selv om det må sies at det foreligger en overvekt av sannsynlighet for at det da ville ha gått bra. Et skip av denne størrelse og dyptgående med full last burde derfor

Side:1171

i alle tilfelle ha redusert farten så tidlig at det var «utseget» ved Olsborg, og derfra kunne ha fortsatt sydover med 6 - 7 knop, som ville gi en brukbar styringsfart. Under normale forhold skulle man i siktbart vær ha kunnet oppdage Laukhellaholmen røde lysbøye allerede kort syd for Trollvikgrunnen. Desto større grunn måtte det være til en fartsreduksjon når man da ikke så den.

Da man ved passeringen av staken ved Olsborg ombord på «Tirranna» oppdaget at den røde lysbøyen ikke var synlig, var det for sent å snu eller å bakke opp og ankre, og det ville det efter lagmannsrettens mening også ha vært om skipet da hadde vært «utseget». På det tidspunkt ville det ha vært riktig å fortsette gjennom farvannet med 6 - 7 mils fart og utvise den største forsiktighet. Med en slik fart ville skipet ha vært mere manøvreringsdyktig. Det ville ha vært lettere å bedømme avstanden til Bjørnhiskjærbåen lykt, risikoen for å komme for langt vest i babordsvingen ved lykten ville ha vært mindre og det ville ha vært lettere å rette opp båten igjen på riktig kurs mellom bøyene. Efter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at det må være overveiende sannsynlig at «Tirranna» ville ha kommet igjennom Finnsnesrenna - selv med den røde bøyen slukket - dersom farten helt fra Olsborg hadde vært holdt nede på 6 - 7 mil. Det er riktignok så at losdirektøren under sin forklaring for lagmannsretten uttalte at losene til eksamen lærer at de skal slå ned farten ved Olsborg. Dette endrer imidlertid ikke lagmannsrettens syn på nødvendigheten av en tidligere fartsreduksjon for skip av «Tirranna's» størrelse og dyptgående. Hvad losdirektøren uttalte, kan være riktig nok for mindre båter som ikke stikker dypere enn at de kan gå over Turistgrunnen, men kan ikke gjelde som noen generell regel. Spørsmålet om når farten skal settes ned, må vurderes konkret under hensyntagen til farvannet og det enkelte skips egenskaper. Det er forøvrig ikke losens vurdering her som alene er avgjørende. Kapteinen kunne selv ha studert sjøkart nr. 83 og hadde han det gjort, ville det vært all grunn for ham til å beordre en fartsreduksjon så tidlig at skipet ville ha vært «utseget» ved Olsborg. Det er ikke opplyst i saken om «Tirranna», som vanligvis seiler i utenriks fart, i det hele tatt var utstyrt med sjøkart for farvannet Honningsvåg - Lødingen, men det forhold at kapteinen av denne grunn måtte være fratatt muligheten for å utøve noen kontroll med losens virksomhet må efter lagmannsrettens syn gå ut over rederiet.

Man er efter dette kommet til at en vesentlig årsak til grunnstøtningen - og også til det omfang skaden fikk - ligger i at «Tirranna» har holdt en efter forholdene alt for stor fart. At denne i selve grunnstøtningsøyeblikket må ha vært betydelig, støttes også av den omstendighet at båten tørnet så hardt mot Turistgrunnen at den efterpå blev slengt over mot den grønne lysbøye på babord side med en slik kraft at det ikke lyktes å rette opp skipet med den følge at det også berørte grunnen syd for denne bøye.

Som det vil fremgå av det som foran er nevnt, skyldes «Tirranna's» grunnstøtning to årsaker, som har virket hver for seg og som skyldes menneskelige feil hos henholdsvis Fyrvesenets og rederiets folk. Hvis man tenker seg en av årsakene eliminert, var det fremdeles en viss risiko til stede, men det foreligger efter lagmannsrettens syn en overvekt

Side:1172

av sannsynlighet for at det da ville ha gått bra. Spørsmålet blir efter dette om det foreligger grunnlag for å pålegge Staten erstatningsansvar for en del av den oppståtte skade.

Fyrvesenets oppgave er å anbringe fyr, lykter, lysbøyer og andre merker som skal trygge seilasen langs vår kyst, og så godt som råd er sørge for at disse holdes i orden. Slik som forholdene imidlertid er, sier det seg selv at en del av innretningene fra tid til annen nødvendigvis må svikte. For å holde seg til lysbøyer som vi har å gjøre med i vår sak, må skipsfartens folk når som helst være forberedt på at de av en eller annen grunn kan være ute av funksjon. De kan være påseilt av andre skip, sluknet eller inndradd som følge av isgang (jfr. her sjøkartets spesielle advarse§1), eller en pakning kan f.eks. være gått uten at noen kan bebreides for dette. Av disse grunner er da også i våre merkeregler inntatt advarsler mot uten videre å stole på lysbøyene, og dette gjelder også de som er anbragt i Finnsnesrenna. Dette er noe som navigatørene på skipene må innrette seg efter. De kan velge å gå utenskjærs og derved undgå slike trange og vanskelige farvann som Finnsnesrenna. Velger et skip av «Tirranna's» størrelse å gå igjennom, tar det iallfall i mørke alltid en risiko, og går man med den fart det her er tale om, må risikoen betegnes som vesentlig. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten det rimelig at rederiet selv må finne seg i å bære hele det tap som måtte oppstå ved en grunnstøtning, selv om det - som her er tilfelle - er så at årsaken til at lysbøyen var sluknet og eventuelt til at man på «Tirranna» ikke hadde fått varsel, skyldtes menneskelig svikt på Fyrvesenets side. Efter lagmannsrettens mening kan man ikke kreve at Fyrvesenet skal innrette seg på at et skip tar en slik risiko som «Tirranna» gjorde. - - -