Rt-1985-290

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-03-09
Publisert:	Rt-1985-290 (70-85)
Stikkord:	(Birgo-dommen), Pengekravsrett, Skipsforlis, Condictio indebiti i forsikringsforhold
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om tilbakebetaling av forsikringsutbetaling etter skipsforlis. Panthaverne hadde fått utbetalt fullt oppgjør, men senere viste det seg at eieren av skipet selv stod bak forliset.
Saksgang:	Høyesterett HR-1985-00037, L.nr. 37/1985
Parter:	I. Bergen Bank A/S (advokat Terje Sommer - til prøve) mot Kystskipsassuransen (advokat Ivar Kleiven). II. Paal Wilson & Co. A/S (advokat Terje Sommer - til prøve) mot Kystskipsassuransen (advokat Ivar Kleiven)
Forfatter:	Kst dommer Backer, Langvand, Schweigaard Selmer, Løchen, Sandene
Lovhenvisninger:

Kst. dommer Backer: Den 18. juli 1978 sank fraktefartøyet M/S «Birgo» på dypt vann i Nedstrandfjorden i Ryfylke. Fartøyet var forsikret i Kystskipsassuransen. De to største panthavere var Bergen Bank A/S og Paal Wilson & Co. A/S, heretter kalt henholdsvis Bergen Bank og Wilson. Forliset ble etterforsket på vanlig måte. Etterforskningen endte med at Stavanger politikammer 22. januar 1979 henla saken etter bevisets stilling. Kystskipsassuransen gav deretter Bergen Banks filial i Kristiansand, der de to panthaveres tilgodehavende midlertidig hadde stått på konto, beskjed om å utbetale dette. Pengene ble utbetalt 24. januar 1979 med kr. 2623652,12 til Bergen Bank og kr. 421762,34 til Wilson.

I august 1980 opplyste fraktefartøyets maskinist overfor politiet at rederen selv hadde senket sitt fartøy. Både maskinisten og rederen er senere straffedømt for dette. Ved brev av 5. september 1980 fremsatte Kystskipsassuransen krav om tilbakebetaling av de utbetalte beløp. Da det ikke ble oppnådd enighet om dette, reiste Kystskipsassuransen separate søksmål ved Bergen byrett mot Bergen Bank og Wilson. Saken mot Wilson gjaldt imidlertid bare et beløp på kr. 300062,34, idet et beløp på kr. 121700 som var utbetalt til Wilson ikke som panthaver, men i henhold til særskilt transport fra rederen, var holdt utenfor. I byretten ble de to sakene forent til felles forhandling og pådømmelse etter tvistemålsloven §98.

Bergen byrett avsa 8. juni 1982 dom med denne domsslutning:

«Sak A-694/1980: Kystskipsassuransen, Bergen - Bergen Bank A/S, Bergen:

Saksøkte frifinnes for kravet om tilbakeføring av kr. 2623652,12 med tillegg av renter. Saksomkostninger ilegges ikke.

Sak A-695/1980: Kystskipsassuransen, Bergen - Paal Wilson & Co A/S, Hop:

Saksøkte frifinnes. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Kystskipsassuransen påanket dommen til Gulating lagmannsrett, der de to sakene også ble forent til felles forhandling og pådømmelse. Saken mot Wilson ble utvidet ved at kravet på kr. 121700 nå ble tatt med.

Gulating lagmannsrett avsa 3. juni 1983 dom med denne domsslutning:

«1. Bergen Bank A/S dømmes til å betale til Kystskipsassuransen kr. 2623652 - tomillionersekshundreogtjuetretusen sekshundreogfemtito kroner - med rente 10 prosent pr. år fra 5. oktober 1980 til 30. november 1980 og 15 prosent pr. år fra 1. desember 1980 til betaling skjer.

2. Paal Wilson & Co A/S dømmes til å betale til Kystskipsassuransen kr. 300062,- - trehundretusen ogsekstito kroner - med rente 10 prosent pr. år fra 5. oktober 1980 til 30. november 1980 og 15 prosent pr. år fra 1. desember 1980 til betaling skjer. Paal Wilson & Co A/S frifinnes for øvrig.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen innebar at det nye kravet mot Wilson på kr. 121700 ikke ble tatt til følge. Dommen er ellers avsagt under dissens med to mot en stemme. Mindretallet mente som byretten at Bergen Bank og Wilson skulle frifinnes.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises ellers til disses domsgrunner.

Bergen Bank A/S og Paal Wilson & Co A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, der de to saker er forent til felles forhandling og pådømmelse, som i lavere instans. Ankene gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Da Kystskipsassuransen ikke har motanket, er kravet på kr. 121700 ikke tvistgjenstand for Høyesterett. Wilson har frafalt to tidligere anførsler for lagmannsretten, nemlig at tilbakesøkning ikke kunne skje fordi kreditor etter skipspantobligasjonen var et sameie der Wilson bare deltok med 50%, og at tilbakesøkning var avskåret fordi Wilson ikke var forsikringstaker under forsikringspolisen, men bare hadde en sikkerhetsrett i fartøyet og forsikringsprovenyet. Det har vært avhørt tre vitner ved bevisopptak for Bergen byrett til bruk for Høyesterett. Det ene av disse er nytt i forhold til i lagmannsretten. Saken foreligger ellers i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Noen nye dokumenter finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på.

De ankende parter, Bergen Bank A/S og Paal Wilson & Co A/S, har i det vesentlige anført:

Spørsmålet om en eventuell plikt til å tilbakebetale de mottatte beløp må avgjøres etter de alminnelige, ulovfestede regler om condictio indebiti. Av interesse er her særlig Høyesteretts dommer i Rt-1927-237 og Rt-1934-33 og den juridiske teori, som ut fra praksis oppstiller kriterier for den skjønnsmessige avgjørelse. Siden rederen selv hadde forårsaket forsikringstilfellet, hadde de ankende parter ikke krav på å få utbetalt beløpene som panthavere, men det er ikke nok å påvise dette. Norsk Sjøforsikringsplan §134, jfr. §55, løser ikke spørsmålet om plikt til tilbakebetaling, slik Kystskipsassuransen hevder. Reglene for condictio indebiti er avgjørende, og etter disse regler skal det ganske meget til for å kunne kreve tilbakebetaling.

I det foreliggende tilfelle hadde Kystskipsassuransen særlig ekspertise, og iallfall større ekspertise enn de ankende parter, for å vurdere årsakene til forliset. Meget tyder på at selskapets direktør hadde mistanke mot rederen. Slik saken lå an, ville det ha vært naturlig for Kystskipsassuransen å ta forbehold ved utbetalingen av beløpene.

Oppgjørssynspunktet må komme inn med full tyngde i dette tilfelle. Det var gått 19 måneder fra beløpene ble utbetalt til krav om tilbakebetaling ble fremsatt. De ankende parter var i god tro ved mottakelsen av beløpene, og oppfattet disposisjonen som et endelig oppgjør. I det tilfelle som er nevnt i Rt-1979-69, kom Høyesterett til at et tilbakebetalingskrav som var fremsatt etter ca 7 måneder, kom for sent. Beløpene er gått inn i de ankende parters regnskaper og årsoppgjør, og de er disponert videre, hos Bergen Bank til andre låntakere og hos Wilson i forbindelse med forlengelse av et skip. I det konkrete tilfelle førte utbetalingene ikke til frigivelse av sidesikkerhet, men det kan ofte skje i denne type tilfelle.

Det erkjennes at de ankende parter i og for seg ble beriket ved de foretatte utbetalinger, men det var en spesiell form for berikelse. Faktisk er jo bare deres utestående fordringer blitt dekket. Kystskipsassuransen har ikke behandlet rederens kreditorer likt. Overfor noen mindre kreditorer som fikk sine krav dekket av Kystskipsassuransen, er det ikke fremsatt krav om tilbakebetaling. Kystskipsassuransen hadde reassurert og kommer selv bare til å dekke ca kr. 30000 av tapet dersom de ankende parter ikke betaler de mottatte beløpene tilbake. De ankende parters tap ved en tilbakebetaling vil derfor bli langt større enn Kystskipsassuransens vinning. Bestemmelsen i sjøforsikringsplanens §134 om at panthaveren ikke får større rett mot assurandøren enn eieren har, representerer et unntak fra forsikringsavtaleloven §54. Den alminnelige tendens er å gi panthaveren en sterkere stilling. Alt dette må det kunne tas hensyn til under den rimelighetsvurdering som er et bærende element i reglene om condictio indebiti.

Bergen Bank A/S har nedlagt slik påstand:

«1. Bergen Bank A/S frifinnes.

2. Bergen Bank A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Paal Wilson & Co A/S har nedlagt slik påstand:

«1. Paal Wilson & Co A/S frifinnes.

2. Paal Wilson & Co A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Kystskipsassuransen, har i det vesentlige anført:

Prinsipalt hevdes det at når sjøforsikringsplanens §134 bestemmer at panthaveren ikke får større rett mot assurandøren enn eieren selv, må dette også få betydning for tilbakebetalingsspørsmålet. Når tilbakebetaling kan kreves av eieren, det vil si rederen, må tilbakebetaling også kunne kreves av panthaveren. Kystskipsassuransen mener at dette følger direkte av sjøforsikringsplanens §134.

Subsidiært hevdes det at selv om tilbakebetalingsspørsmålet skal avgjøres etter reglene for condictio indebiti, må disse regler lede til at de ankende parter pålegges å tilbakebetale de mottatte beløp.

Kystskipsassuransen er et lite, gjensidig forsikringsselskap. Staben består av direktøren og tre kontorfolk, hvorav to på deltid. Selskapet har ikke ekspertise eller kapasitet til selv å undersøke eller bedømme om rederen forsettlig har fremkalt et havari. Man er helt avhengig av de undersøkelser som iverksettes av politiet og sjøfartsinspektøren, og hvilke konklusjoner disse trekker. I det foreliggende tilfelle var sjøfartsinspektøren i Kristiansand og Stavanger politikammer kommet til at saken måtte bli å henlegge etter bevisets stilling. I sjøfartsinspektørens beretning av 26. januar 1979 pekes det på forskjellige momenter ved vurderingen av skipets sjødyktighet, men ikke spesielt på muligheten av at rederen har senket skipet. Det bestrides at Kystskipsassuransens direktør hadde mistanke om det siste. Under enhver omstendighet kunne Kystskipsassuransen ikke gjøre noe annet enn å utbetale erstatningen etter at sjøfartsinspektøren og politiet hadde tatt sitt standpunkt. Man var under en viss pågang fra den annen side om å betale. Det var etter resultatet av etterforskningen heller ikke noe grunnlag for å ta forbehold, som neppe ville ha blitt akseptert fra den annen side.

De ankende parter er utvilsomt beriket ved at de mottatte midler er nyttiggjort i selskapene. Men motparten har fremhevet at berikelsessynspunktene under enhver omstendighet har liten mening i kreditt- og næringsforhold, og har i den forbindelse vist til Krüger: Pengekrav side 319. Oppgjørshensynet kan i den foreliggende sak ikke ha særlig betydning. Spesielt gjelder det i forhold til Bergen Bank. Mot dette hensyn må under enhver omstendighet veies det hensyn at hvis de ankende parter blir sittende med de mottatte midler, profiterer de på en grov, straffbar handling, hvilket er støtende. Den omstendighet at Kystskipsassuransen har reassurert og at selskapets eget tap blir lite, er ikke noe argument mot tilbakebetaling. Tapet rammer noen under enhver omstendighet. I tilfelle tilbakebetaling må det skje et etteroppgjør med reassurandøren. Kystskipsassuransen krevde tilbakebetaling straks selskapet fikk vite at det var grunnlag for dette. Det kan da ikke spille noen rolle at det gikk 19 måneder fra utbetalingen av beløpene til kravet om tilbakebetaling ble fremsatt, så lenge man var innenfor treårsfristen etter foreldelsesloven. I det tilfelle som er nevnt i Rt-1979-69, hadde den som krevde tilbakebetaling, ventet i ca 7 måneder med å fremsette kravet, og situasjonen var derfor ikke den samme som i den foreliggende sak.

Kystskipsassuransen har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Kystskipsassuransen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten - dens flertall.

Jeg kan i det vesentlige slutte meg til flertallets uttalelser når det gjelder begrunnelsen for at spørsmålet om tilbakebetaling ikke reguleres av sjøforsikringsplanen, men av reglene om condictio indebiti. For øvrig legger jeg under den videre vurdering mindre vekt på at panthaverne kunne forsikre seg mot følgene av rederens forsettlige fremkallelse av forsikringstilfellet. Heller ikke legger jeg særlig vekt på berikelsessynspunktet i et tilfelle som det foreliggende.

Når det gjelder utbetalingen av de to beløpene til Bergen Bank og Wilson i slutten av januar 1979, finner jeg ikke at det kan rettes bebreidelser verken mot Kystskipsassuransen eller noen av de to mottakerne. Kystskipsassuransen hadde - slik jeg ser det - ikke noe annet å gjøre enn å foreta utbetalingene etter at politiet hadde henlagt den etterforskede sak i samråd med sjøfartsinspektøren. Uten hensyn til om Kystskipsassuransens direktør hadde noen mistanke til rederen, kunne han under denne omstendighet ikke motsette seg kravet om utbetaling. Under disse forhold finner jeg ikke å kunne bebreide Kystskipsassuransen at beløpene ble utbetalt og at man ikke tok noe forbehold. - Utbetalinger ble etterlyst av en advokat på vegne av de to ankende parter i et brev av 15. desember 1978, men jeg kan ikke anse dette som noe press som må tale mot de ankende parter.

Det vesentligste moment som etter min mening taler til fordel for Bergen Bank og Wilson, er oppgjørshensynet, særlig fordi kravet om tilbakebetaling ble fremsatt så sent som 19 måneder etter at beløpene var utbetalt. I saker av denne art må oppgjørshensynet ha atskillig vekt, særlig hvis vedkommende panthaver har gitt opp sidesikkerhet eller hvis det på annen måte kan påvises at det vil bringe ham i en vanskelig stilling dersom han må betale tilbake. Det er imidlertid ikke tilfellet her. Det er et grunnleggende trekk i læren om condictio indebiti at hvert tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til rimelighet. På denne bakgrunn kan jeg i det foreliggende tilfelle ikke se at oppgjørshensynet kan ha mer enn en nokså begrenset vekt. Mot dette hensynet må veies at Kystskipsassuransen mente seg rettslig forpliktet til å betale, og at utbetalingen til de to ankende parter skyldtes forsikringstakerens forbryterske forhold. Ved denne avveining er jeg kommet til at de beste grunner må tale for å pålegge Bergen Bank og Wilson å tilbakebetale de mottatte beløp. De andre hensyn som partene har pekt på, har jeg lagt mindre vekt på. Det gjelder således det forhold at Kystskipsassuransen på vanlig måte hadde reassuranse. Under enhver omstendighet er det noen som rammes, og etter tilbakebetalingen må det skje et etteroppgjør med reassurandørene.

Jeg mener således at lagmannsrettens dom må stadfestes så langt den er påanket.

Anken har vært forgjeves. Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør de ankende parter pålegges å betale Kystskipsassuransens saksomkostninger for Høyesterett. Ifølge den innleverte oppgave utgjør saksomkostningene kr. 36969, hvorav salær kr. 30000. De fordeles på de to ankende parter med halvdelen på hver. Kystskipsassuransen som har vunnet saken for Høyesterett, har ikke krevd saksomkostninger for de lavere instanser.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergen Bank A/S 18485 - atten tusen fire hundre og åttifem - kroner til Kystskipsassuransen.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Paal Wilson & Co A/S 18485 - atten tusen fire hundre og åttifem - kroner til Kystskipsassuransen.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Langvand: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Schweigaard Selmer, Løchen og justitiarius Sandene: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann H. F. Marthinussen, lagdommer Lars Sollesnes og ekstr.ord. dommer v/lagmannsretten, sorenskriver Dagfinn Breistein):

Lagmannsretten, flertallet, rettens formann og lagdommer Sollesnes - er kommet til et annet resultat enn byretten.

Når det gjelder utbetalingene til banken og Wilson på grunnlag av deres panthaverinteresser, bemerkes at det er ubestridt og på det rene at rederen ikke hadde noe krav mot Kystskipsassuransen, fordi han selv forsettlig fremkalte havariet, jfr. Sjøforsikringsplanens §55. Rederens tilbakebetalingsplikt er utvilsom. Det er heller ikke tvilsomt at de to panthavere i henhold til planens §134 ikke hadde større rett mot assurandøren enn skipets eier hadde.

Lagmannsretten legger i denne forbindelse til grunn at en panthaver i egenskap av medforsikret har et direkte krav på assurandøren, og ikke bare et krav som er avledet av rederens krav, jfr. forsikringsavtaleloven §57 og motivene til Sjøforsikringsplanen av 1964 106. Erstatningsutbetalingene mottok dermed banken og Wilson i dette tilfelle i sin egenskap av panthavere direkte i henhold til sine rettigheter etter forsikringen. Dette var da utbetalinger det viste seg at de som følge av bestemmelsen i planens §134 ikke hadde krav på, og dermed fikk med urette.

Derav følger etter lagmannsrettens syn ikke at Kystskipsassuransen uten videre har krav på å få beløpene tilbakebetalt. Bestemmelsen i §134 kan ikke sees å regulere tilbakebetalingsplikten for tilfelle av at en panthaver har fått utbetalt en erstatning han i egenskap av medforsikret ikke var berettiget til som følge av rederens forhold. Lagmannsretten kan for så vidt ikke anse den omstendighet at panthaverens rett er avhengig av at rederen har et krav mot assurandøren, som grunnlag i seg selv for et tilbakesøkningskrav overfor panthaveren når det viser seg at assurandøren som følge av rederens forhold ikke er forpliktet i henhold til forsikringsavtalen. Hvorvidt panthaveren har plikt til å betale tilbake, antas også i dette tilfelle å måtte avgjøres på grunnlag av de alminnelige, ikke lovfestede regler om tilbakesøkning av beløp som er utbetalt i den uriktige tro at det forelå en rettslig bindende forpliktelse.

Det må da anses fastslått at det ikke kan oppstilles noen generell regel om at enhver som har betalt i den uriktige tro at han er forpliktet, har en rett til å søke beløpet tilbake. Forutsetningen antas etter hva det er lagt til grunn i teori og rettspraksis, jfr. for så vidt særlig dommen i Rt-1934-33, i ethvert tilfelle å være at utbetalingen for mottageren representerer en berikelse på betalerens bekostning. I så fall antas betalerens tilbakesøkningsrett å måtte bero på en konkret rimelighetsvurdering ut fra omstendighetene i det enkelte tilfelle. Vesentlig i denne sammenheng vil det være hvilken vekt som etter forholdene skal legges på det alminnelige oppgjørssynspunkt.

Lagmannsretten kan ikke anse det særlig tvilsomt at banken og Wilson i dette tilfelle er tilført en berikelse på Kystskipsassuransens bekostning.

Det må for så vidt som lagmannsretten ser det, være tilstrekkelig å fastslå at de har mottatt penger til dekning av fordringer som de overfor Kystskipsassuransen ikke hadde krav på å få oppfylt, uten at det finnes sannsynliggjort at den økonomiske fordel de derved oppnådde er gått tapt som følge av senere disposisjoner fra deres side. Hva særskilt angår banken, er det i denne forbindelse etter det opplyste på det rene at den ikke har frigitt noen sikkerhet i forbindelse med utbetalingen av forsikringen. Og hva Wilson angår, kan det ikke sees at den omstendighet at beløpet ble investert i et skip, kan ha medført at pengene er forbrukt på en slik måte at de må anses tapt.

Lagmannsretten finner for øvrig når det gjelder Wilson, ikke å kunne legge noen vekt på det som er gjort gjeldende med hensyn til kreditorforholdet etter pantobligasjonen i «Birgo». Det er på det rene at det er Paal Wilson & Co eller Paal Wilson & Co A/S som i forbindelse med forsikringen er notert som panthaver. Opplysningen om at kreditor skulle være et sameie, som Wilson opptrådte på vegne av, er ikke fremkommet før under ankeforhandlingen for lagmannsretten, og forholdet finnes da å måtte anses som et internt mellomværende mellom Wilson og sameierne, som ligger utenfor saken og som ikke kan influere på synet på Wilsons berikelse.

For øvrig har lagmannsretten vært i atskillig tvil med hensyn til vurderingen av tilbakesøkningskravet.

Som det fremgår av byrettens redegjørelse for saksforholdet, tok det noen tid etter «Birgo»s forlis før forsikringsoppgjøret fant sted. Det må etter det opplyste antas at dette skyldtes uklarhet om årsaken til havariet og den etterforskning som fant sted. Forlisoppgjøret ble i denne tid etterlyst av panthaverne, men det er ikke holdepunkt for å si at de utøvet noe press på assurandøren, og erstatningen ble gjort opp i januar 1979 - straks etterforskningen var avsluttet med henleggelse av saken. Etter den forklaring direktør Hellevik i Kystskipsassuransen har gitt under ankeforhandlingen, hadde man der - selv om årsaken til forliset var uklar - ikke noen mistanke om at skipet var senket forsettlig. Lagmannsretten må holde seg til det, og kan heller ikke se at assurandøren burde ha forestillet seg denne mulighet. Den politietterforskning som fant sted, oppfatter lagmannsretten som rent rutinemessig, og i og med resultatet av denne, kunne Kystskipsassuransen ikke ha grunnlag for å utbetale erstatningene med forbehold. Lagmannsretten kan heller ikke ved den konkrete vurdering av tilbakesøkningskravet i dette tilfelle legge noen vekt på det som har vært fremholdt om assurandørens alminnelige ekspertise med hensyn til risikoberegninger og tapsvurderinger i forbindelse med overtagelse av forsikringer. Forholdet er for så vidt helt spesielt når man står overfor en utbetaling som er forårsaket ved et svikaktig forhold som assurandøren ikke hadde bedre forutsetning for å tenke seg muligheten av enn andre.

Det som i tilfelle vil være det vesentlige grunnlag for å anse tilbakesøkning avskåret - og som byretten har ansett avgjørende - antas da å måtte være tidsforløpet før kravet ble gjort gjeldende. Det kan ikke bebreides Kystskipsassuransen at det gikk 19 måneder fra erstatningsutbetalingen til kravet om tilbakebetaling ble fremsatt. Likevel synes det i og for seg klart at oppgjørssynspunktet må tillegges atskillig vekt når det er gått så vidt lang tid. I andre forhold ville vel dette også kunne anses nokså avgjørende. Når lagmannsretten ikke anser tidsforløpet for å ha utslagsgivende vekt i dette tilfelle, er det for det første ut fra det syn at det neppe kan sies at mottagerne i det forhold som foreligger her, har innrettet seg etter betalingen på en slik måte at det må anses urimelig ikke å tillegge betalingen virkning som endelig oppgjør. For bankens vedkommende kan det overhodet vanskelig sies at den i vanlig forstand har innrettet seg etter noe bestemt oppgjør i denne sammenheng. I noe høyere grad kan vel oppgjørssynspunktet sies å gjøre seg gjeldende i forhold til Wilson, men på den annen side kan det beløp det gjelder, neppe sies å være så vesentlig at det bør anses avgjørende.

I dette tilfellet er det videre slik at de utbetalinger som har funnet sted i den tro at de skjedde til dekning av rettsgyldige fordringer, er basert på et forbrytersk forhold av grov karakter. Når det her ble utbetalt penger til panthaverne som det viste seg at de ikke hadde krav på, var dette ene og alene en følge av et forsikringsbedrageri som var utført i den hensikt å skaffe forsikringstageren midler til å dekke bl.a. panthavernes fordringer. Skipets eier har her ved sin handling også ødelagt det pantobjektet fordringshavernes sikkerhet refererte seg til, og panthavernes tap som følge av at de mister sin sikkerhet, synes de selv å måtte være nærmest til å ha risikoen for. Denne risikoen kunne formentlig panthaverinteressen også ha vært særskilt forsikret mot.

Etter forsikringsvilkårene har panthaverne ikke større rett mot assurandøren enn den eieren har. Skulle panthaverne her være beskyttet mot et tilbakesøkningskrav som utvilsomt kan gjøres gjeldende mot eieren, ville de stå sterkere enn eieren i så måte, uten at dette kan sees å være tilstrekkelig reelt begrunnet. Under disse omstendigheter kan lagmannsretten etter det som er nevnt, ikke tillegge tidsmomentet og oppgjørssynspunktet den vekt, at forholdet mellom assurandøren og panthaverne skulle være endelig avgjort ved forsikringsutbetalingen.

Det som ellers foreligger har i denne sammenheng ikke nevneverdig vekt, og lagmannsretten er da blitt stående ved at Kystskipsassuransen må antas å ha i behold et tilbakesøkningskrav når det gjelder erstatningen for panthaverinteressene. For så vidt blir Kystskipsassuransens påstand å ta til følge. - - -

Tilbakesøkningskravet ble fremsatt overfor Wilson sammen med kravet vedrørende panthavererstatningen, og det var også medtatt i forliksklagen. Men for byretten ble det ikke tatt med, uten at det er gitt noen forklaring på hvorfor det ikke ble gjort. Først i ankeerklæringen som ble uttatt 5. august 1982, ble kravet fulgt opp. Hvorvidt det etter reglene i tvistemålsloven §366 overhodet var prosessuell anledning til å utvide saken på denne måte, finner lagmannsretten ikke grunn til å ta standpunkt til. Reelt sett antas det her å måtte anses avgjørende at det da kravet ble gjort gjeldende på denne måte, var gått ca tre og et halvt år siden fordringen var blitt dekket, og at Wilson i og med at kravet ikke ble tatt opp i byrettssaken, måtte kunne gå ut fra at det var frafalt eller ikke ville bli gjort gjeldende. Dette ville for så vidt være på linje med hvordan Kystskipsassuransen forholdt seg til de øvrige fordringshavere som fikk utbetalt erstatninger, jfr. opplysningen om det i byrettens domsgrunner, og som det ikke er gjort gjeldende restitusjonskrav mot. At det i tilfelle ville bety en forkjellsbehandling av så vidt sees kreditorer i noenlunde samme stilling, dersom Wilson under disse omstendigheter skulle pålegges tilbakebetalingsplikt, synes også å kunne ha en viss vekt i denne sammenheng.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det for så vidt angår dette kravet, må legges til grunn at det foreligger et endelig oppgjør, som er til hinder for tilbakesøkning. På dette punkt kan Kystskipsassuransens påstand ikke tas til følge. - - -