Rt-1985-1302: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

|Dato=

1985-11-07

Rt-1985-1302 (413-85)

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

Blom, Løchen, Hellesylt

|Lovhenvisninger=

}}

Fritz Lange ble i 1981 påkjørt av personbil RE-53843 og påført en rekke skader. Foruten flere brudd i bena og skader i mellomgulvet mener han selv at han er påført såkalt «whip-lash»-skade eller annen nakke- eller hodeskade som har ført til nerveskade. Han er helt følelsesløs i venstre ben fra kneet og nedover og har betydelig nedsatt følsomhet i venstre side av hele den øvrige del av kroppen. Han har sterke smertefølelser i venstre arm, skulder og nakke og er plaget av kulde- og varmestrømninger i benet. Dessuten lider han av søvnløshet og av svimmelhet ved bevegelse av hodet eller plutselig kroppsbevegelse. Konsentrasjonsevnen og evnen til å huske er nedsatt. Enkelte faktorer i sykdomsbildet kan tyde på at han har fått en hjerneskade av type encethalopatia traumatica.  

Forsikringsselskapet påsto søksmålet avvist under henvisning til tvistemålsloven §53 og §300. Etter ytterligere skriftlig saksforberedelse samt muntlig forhandling om avvisningsspørsmålet avsa Sandnes herredsrett den 21. mai 1985 beslutning med slik slutning:  

Forsikringsselskapet påkjærte beslutningen til Gulating lagmannsrett, som 16. august 1985 avsa kjennelse med slik slutning:  

A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Selskapet hevder at kjennelsen bygger på feil tolkning av tvistemålsloven §53 sammenholdt med forsikringsavtaleloven §24 og av tvistemålsloven §300 nr. 2.  

Når det gjelder lagmannsrettens bemerkning om at det ofte ikke er mulig å få sakkyndige uttalelser i en sak som denne før sakkyndige er oppnevnt av retten, bemerker den kjærende part at dette ikke stemmer med selskapets erfaring som landets største forsikringsselskap. Når en skadelidt unntagelsesvis ikke oppnår å få svar fra en spesialist på invaliditetsspørsmålet, bistår selskapet med å fremskaffe nødvendige erklæringer, nettopp slik som saksøkeren ble gjort oppmerksom på før stevning ble uttatt i den aktuelle sak. Først når det foreligger tvist om riktigheten av de sakkyndige erklæringer bør en erstatningssak kunne bringes inn for domstolene.  

Kjæremålsmotparten har tatt til gjenmæle. Han gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse bygger på en riktig lovfortolkning. Når det gjelder forståelsen av tvistemålsloven §53 mener kjæremålsmotparten at det er tilstrekkelig at saksøkeren pretenderer å ha et forfalt krav mot saksøkte og at det ville være galt om retten i forbindelse med saksanlegget skulle foreta en nærmere vurdering av om kravet er forfalt eller ikke. Dette er et spørsmål som skal avgjøres av retten og som eventuelt vil lede til frifinnelse eller at saksøkeren får medhold, avhengig av om de øvrige vilkår er tilstede. Det vilkår at kravet er forfalt skiller seg ikke ut i så måte.  

Det dreier seg om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse etter tvistemålsloven §404 er begrenset.  

Den kjærende part må betale saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Omkostningene settes til 750 kroner.  

[[Kategori:Høyesterett]]