LB-2017-30924: Forskjell mellom sideversjoner

|Dato=2018/05/09

|Publisert=LB-2017-30924

|Sammendrag=En mann som ble frifunnet i straffesak om ulovlig utleie av lokaler til prostitusjonsvirksomhet, gikk til sak mot staten og krevde erstatning i anledning straffeforfølgning, jf. kapittel 31 i straffeprosessloven. Hans heleide aksjeselskap, som eide og driftet en rekke eiendommer gjennom datterselskaper, krevde også erstatning etter de samme reglene. Tingretten hadde kommet til at det ikke var grunnlag for utbetaling av erstatning for økonomisk tap til noen av partene, og lagmannsretten var av samme oppfatning. Anken ble forkastet.

|Saksgang=Oslo tingrett TOSLO-2015-634 – Borgarting lagmannsrett LB-2017-30924 (17-030924ASD-BORG/01).

|Parter=A og X AS (for begge: advokat Eigil Erbe) mot Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (advokatfullmektig Kaija Marie Folkestad Bjelland og advokat Knut-Fredrik Haug-Hustad).

}}

A eier alle aksjene i holdingselskapet X AS (heretter også kalt «X»). Selskapet har tidligere hatt andre navn, uten at dette har noen betydning i denne saken. Holdingselskapet eier flere (antallet har variert) single purpose-selskaper som har til formål å eie og drifte fast eiendom. Hvert av selskapene som eies av holdingselskapet, eier én bygård.

Som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, ble det under etterforskningen av saken mot A iverksatt både ransaking og beslag rettet mot selskaper i X-konsernet. Politiet gjennomførte blant annet ransaking av leiligheter som tilhørte datterselskaper, og det ble tatt beslag i regnskapsmateriell og bankkonti.

De ankende parter har gjort gjeldende at det er den nærmere begrunnelsen for bruken av disse tvangsmidlene som er avgjørende for om det rettssubjektet de retter seg mot, får status som siktet. Det må ved en konkret vurdering av faktum i denne saken legges avgjørende vekt på at den utleievirksomheten som var gjenstand for etterforskning, og som kunne være straffbar, ble drevet gjennom X. Selv om bare A var formelt siktet, rettet ransaking og beslag seg også direkte mot selskapet – på en slik måte at X etter straffeprosessloven var å betrakte som siktet. Etter de ankende parters oppfatning gir flere dokumenter i saken støtte til denne anførselen, blant annet beslutning om ransakelse datert 25. oktober 2006. Beslutningen gjelder ransaking i flere av Xs datterselskaper – på lik linje med ransaking på As bopel.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke legges til grunn at X AS på noe tidspunkt hadde status som siktet i straffesaken.

Det følger klart av rettspraksis at det å bli utsatt for ransaking eller beslag, ikke er tilstrekkelig til at et rettssubjekt får status som siktet. Rettssubjektet får bare stilling som siktet dersom det av den formelle eller faktiske begrunnelsen for inngrepet går frem at vedkommende er mistenkt i saken, se kommentarene til straffeprosessloven § 82 i Straffeprosessloven Kommentarutgave (Bjerke, Keiserud og Sæther). Høyesterett har sagt følgende om det aktuelle alternativet i straffeprosessloven § 82 første ledd i Rt-1998-1083:

Utvalget bemerker at ransaking og beslag er tvangsmidler som kan brukes både overfor mistenkte, siktede og tredjemann, jf straffeprosessloven § 192 og § 203 flg. Det må i slike tilfelle bero på begrunnelsen for slike tvangsmidler om dette skal anses rettet mot en mistenkt eller mot andre, og dermed gir mistenkte stillingen som siktet, jf Andenæs, Norsk straffeprosess bind I (1994) side 58. ...

Når det særlig gjelder tingrettens beslutning om ransaking datert 25. oktober 2006, kan lagmannsretten ikke se at denne setter spørsmålet om mistanke i straffesaken i noe annet lys. Det fremgår tydelig av dette dokumentet at «politiet mistenker A for overtredelse av straffeloven § 202, 1. ledd b)», og at kravet om skjellig grunn til mistanke mot A er oppfylt. Det er ikke grunnlag for å lese verken politiets forutgående begjæring 23. oktober 2006 eller tingrettens beslutning slik at noen av X-konsernets selskaper er mistenkt i saken i tillegg til A. Den omstendighet at beslutningen gir rett til ransaking på flere adresser som eies av datterselskaper, har ingen betydning i denne sammenheng. Ransaking på disse adressene er besluttet på bakgrunn av politiets opplysninger om As tilknytning til dem – ikke fordi eierselskapene mistenkes for straffbare handlinger.

X kan etter dette ikke få medhold i sitt krav om erstatning etter straffeprosessloven § 444.

Subsidiært har X krevd erstatning for sitt økonomiske tap etter straffeprosessloven § 448, som hjemler erstatning til andre enn siktede selv. Bestemmelsen lyder: