RG-1996-202

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1995-07-10
Publisert:	RG-1996-202 (25-96)
Stikkord:	Arbeidsrett, Midlertidig forføyning
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00768 K.
Parter:	Butikk Design Norge AS (advokat Halstein S. Sjølie) mot Eilert Buer (advokat Kai Aagaard).
Forfatter:	Lagdommerne Wilhelm Omsted. Jan Hein Eriksen, Ragnhild Dæhlin
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-6, Tvistemålsloven (1915) §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §13-14, §12, §64, §66, §1-2, §13-14, §3-3

Side:203

Saken gjelder krav om å stå i stilling ved oppsigelse i arbeidsforhold.

Eilert Buer ble ansatt i Emaljeverket i 1992. Emaljeverket ble senere inkorporert i Norema. Senere har det vært ytterligere omstruktureringer frem til Buers nåværende arbeidsgiver, Butikk Design Norge AS. I 1987 ble Buer overført fra produksjon til lagerarbeid innenfor område butikkinnredning. Dette arbeid hadde han frem til oppsigelsen.

Eilert Buer ble oppsagt fra sin stilling 1. august 1994. Fra samme dato nektet Butikk Design å motta hans arbeidskraft, men har kontinuerlig betalt lønn.

Eilert Buer tok ut stevning ved Asker og Bærum herredsrett 11. oktober 1994 med påstand om at oppsigelsen skal kjennes ugyldig. Samme dag fremmet han begjæring om midlertidig forføyning med påstand om at han skulle tillates å stå i stillingen.

Asker og Bærum herredsrett avsa 20. januar 1995 dom med slik domsslutning:

1. Butikk Design Norge AS' oppsigelse 1.8.1994 av Eilert Buer kjennes ugyldig.

2. Butikk Design Norge AS tilpliktes å betale erstatning til Eilert Buer med kr 40.000 -førtitusenkroner-.

3. Butikk Design Norge AS dømmes til å dekke Eilert Buers saksomkostninger med kr 28.500 tjueåttetusenfemhundrekroner-.

Samme dag avsa Asker og Bærum herredsrett kjennelse med slik slutning:

1. Butikk Design skal tillate Eilert Buer å stå i sin stilling i oppsigelsestiden, inntil saken er avgjort ved en rettskraftig dom eller kjennelse.

2. Butikk Design dekker Eilert Buers saksomkostninger med kr 4.000 -firetusenkroner-.

Butikk Design har i rett tid påkjært herredsrettens kjennelse og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Asker og Bærum herredsretts kjennelse av 20 januar 1995 oppheves, og Eilert Buers begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Butikk Design Norge AS tilkjennes saksomkostninger fra Eilert Buer.

Eilert Buer har tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. Kjærende part betaler sakens omkostninger for lagmannsretten.

Butikk Design påanket herredsrettens dom den 25. februar 1995 med påstand om at oppsigelsen kjennes gyldig og at Butikk Design frifinnes samt tilkjennes saksomkostninger.

Etter at saken kom inn for lagmannsretten er Buer tilbake i arbeid hos Butikk Design. Buer anfører imidlertid at han ikke har fått tilbake sine tidligere arbeidsoppgaver som lagerarbeider. Butikk Design har til dette anført at Buer til en viss grad er gitt endrede arbeidsoppgaver. Det

Side:204

opplyses at endringene knytter seg til interne forhold på lageret og tar sikte på å gi Buer arbeidsoppgaver som han er i stand til å løse.

Butikk Design Norge AS har i kjæremålet i det vesentlige anført:

Vilkårende for midlertidig forføyning i tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 15 er ikke oppfylt.

I kjæremålserklæringen av 9. februar 1995 begrunnes kjæremålet slik:

Herredsretten påpeker i sin kjennelse at «Det er arbeidsgiver som må ta initiativ dersom arbeidstakeren skal fratre, ved å kreve kjennelse for dette.» Herredsretten påpeker videre at Butikk Design Norge AS ikke har begjært kjennelse for fratreden. Den kjærende part vil henvise til at en begjæring om fratreden vil innebære en begjæring om at arbeidstaker også skal fratas retten til lønn, noe arbeidsgiver ikke ønsker. Man aksepterer lønnsplikten inntil det foreligger rettskraftig dom eller kjennelse for fratreden. Herredsretten har på dette punkt ikke tatt hensyn til den betydelige forskjell det er mellom det å frata en arbeidstaker arbeidsoppgavene og det å frata en arbeidstaker både lønnen og arbeidsoppgavene.

Den kjærende part har anført at retten til lønn ikke bestrides, og at Eilert Buer derfor ikke kan ha søksmålsinteresse i få prøvet hvorvidt han har rett til å «stå i sin stilling». Søksmålsinteressen må begrense seg til å få prøvet hvorvidt han har rett til å utføre arbeid. Den kjærende part opprettholder denne anførsel.

Butikk Design Norge AS har hele tiden presisert at Buers fravær fra arbeidsplassen vil være uten betydning for hans muligheter for å komme tilbake til arbeidsplassen dersom utfallet av saken blir en rettskraftig dom som kjenner oppsigelsen ugyldig.

Under henvisning til at arbeidstaker fortløpende mottar løpende lønn og at arbeidstaker vil komme tilbake i arbeid dersom oppsigelsen kjennes ugyldig ved rettskraftig dom, er det vanskelig å se at det er nødvendig med en midlertidig forføyning.

- - -

Knyttet til hovedkravet i begjæringen om midlertidig forføyning, vil den kjærende part hevde at dersom det foreligger saklig grunn, må en arbeidsgiver, i kraft av styringsretten, midlertidig kunne avstå fra å benytte en arbeidstakers arbeidskraft, dersom denne midlertidige ordningen ikke får konsekvenser for ansettelsesforholdet for øvrig, herunder at arbeidstaker fortsatt mottar lønn. Den kjærende part vil bla. henvise til bestemmelsen i tvangsloven §13-14, fjerde ledd.

En forståelse av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 der arbeidstaker ubetinget gis rett til å fortsette med samme arbeidsoppgaver som før, vil i realiteten innebære at arbeidsgivers ordinære og grunnleggende styringsrett innsnevres i oppsigelsestiden. Slik kan bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 ikke forstås. En bedriftsledelse har sammensatte funksjoner der styringsretten må sees i sammenheng med plikten til fortløpende å organisere bedriften på en slik måte at den ikke utsettes for unødig tap og risiko. En unødvendig eksponering for tap vil kunne ramme bedriften selv, bedriftens ansatte og i verste fall bedriftens kreditorer. I foreliggende sak mener arbeidsgiver at arbeidstaker ikke mestrer sine arbeidsoppgaver ved bedriften, og at han ved sin manglende presisjon utsetter bedriften for betydelig tapsrisiko. Derfor har man konkludert med at arbeidstaker ikke kan fortsette å utføre de samme arbeidsoppgaver som

Side:205

før. At man, forsåvidt uavhengig av denne konklusjonen, finner at det ikke finnes andre arbeidsoppgaver å sette arbeidstakeren til, kan ikke påvirke bedriftsledelsens rett til å organisere arbeidet på en forsvarlig måte.

Den kjærende part kan ikke se at den løsning man her har valgt strider mot ordlyden i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Heller ikke synes lovens forarbeider å indikere at den valgte løsning er i strid med loven. Det fremgår av forarbeidene at det var to sentrale hensyn som lå bak innføringen av regelen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Det første hensynet var at retten til å fortsette i stillingen inntil tvisten er endelig avgjort skulle hindre at det i praksis ble umulig å fortsette i stillingen i de tilfeller oppsigelsen ble kjent usaklig. Det andre hensynet var at man ønsket å verne om arbeidstakerens inntekt, fordi det ville være for usikkert å satse på et system der hel eller delvis lønn senere kunne bli tilkjent. Arbeidsgivers fremtreden i denne saken ivaretar begge disse hensyn. Arbeidstaker mottar fortløpende lønn og arbeidsgiver innestår for at fraværet fra arbeidsstedet ikke vil innvirke på arbeidstakers muligheter til å påbegynne arbeidet igjen dersom saken skulle bli avsluttet med en rettskraftig dom der oppsigelsen kjennes ugyldig.

Det er videre anført at arbeidsgivers standpunkt samsvarer med det standpunkt Arne Fanebust inntar i boken Oppsigelse i arbeidsforhold, side 319. Det vises også til NOU 1992:20 Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle, side 179, annen spalte.

Det er videre anført følgende i prosesskrift av 31. mai 1995:

Temaet for kjæremålet er hvorvidt arbeidstakers rett til å stå i stillingen innebærer både rett til arbeid og lønn eller bare det siste. Advokat Kai Aagaard henviser gjennomgående til at lovens ordlyd gir en klar løsning på ovennevnte problemstilling. Det brukes formuleringer som «(arbeidsgivers) standpunkt (er) klart i strid med lovens ordlyd», «Det er ingen tvil om at...» og «For øvrig er lovens ordlyd klar».

Denne argumentasjonsformen blir noe vanskelig å forstå når det vitterlig er slik at både Fanebust og Arbeidsmiljøutvalget er i tvil på dette punkt. Det må forutsettes at både Fanebust og Arbeidsmiljøutvalgets medlemmer, herunder LO's medlemmer, har kjennskap til lovens ordlyd. Det vises til tidligere henvisninger til Fanebust og NOU 1992:20.

Advokat Kai Aagaard henviser til Fanebust som på 305 i sin bok «Oppsigelse i arbeidsforhold» bruker formuleringen «..skal stå i stillingen..» Deretter fortolker advokat Aagaard Fanebusts utsagn på samme måte som han fortolker lovens nærmest likelydende ordlyd og tar Fanebusts utsagn til inntekt for sin egen fortolkning av lovens ordlyd. Dette blir for enkelt. At Fanebust gjengir lovens ordlyd kan ikke tilføre fortolkningen av lovens ordlyd noe nytt.

Det fremkommer hos Fanebust på sidene 317-320 hva han mener om temaet i foreliggende sak.

Jeg understreker at arbeidsgiver i foreliggende sak rent faktisk valgte å suspendere Eilert Buer med lønn etter at han ved mangelfullt utført arbeid og ordrenekt utviste en sterkt sviktende holdning til temaene presisjon og nøyaktighet, temaer som er av vital interesse for bedriften Butikk Design Norge AS. Sammenligningen med kassererarbeid og lagerarbeid er slett ikke uten interesse i foreliggende sak. Det er liten

Side:206

faktisk forskjell i behandlingen av penger og lagervarer. Det må i stor grad stilles de samme krav til nøyaktighet og presisjon ved utførelsen av lagerarbeid som ved utførelsen av kassererarbeid. Butikk Design Norge AS har til enhver tid langt større midler bundet i lagerartikler enn i likvide midler, og nøyaktighet og presisjon er av største betydning i arbeidet med lagerartiklene. Unøyaktighet ved lagertellinger og ekspedisjonsarbeid gir feil bilde av bedriftens «varekassabeholdning», noe som igjen umuliggjør arbeidet med å styre «vare-kassabeholdningen» på en måte som gjør at bedriften kan oppfylle sine forpliktelser overfor kunder og andre.

Det standpunkt som Arbeidsmiljøutvalget inntar i NOU 1992:20, på 179 bestrides ikke i etterfølgende proposisjon, Ot.prp.nr.50 (1993-94). Så vidt vites berøres ikke temaet suspensjon i proposisjonen. Arbeidsmiljøloven inneholder ikke relger om suspensjon med lønn. Det må kunne hevdes at en slik løsning ikke kan utelukkes når lovgivende myndigheter vitterlig kjenner til muligheten uten å eliminere den via en presisering av lovens ordlyd. Arbeidsmiljøutvalget fastslår uten dissens: «Utvalget ser at det i spesielle tilfeller er et klart behov for å kunne suspendere en arbeidstaker med lønn. Dagens praksis bør derfor opprettholdes. Men utvalget ser det ikke som hensiktsmessig å lovregulere dette forholdet.»

- - -

Henvisningen til Devold-saken er av mindre interesse for foreliggende sak fordi det i den saken var foretatt permittering uten lønn. Det er åpenbart at en arbeidsgiver straks etter en oppsigelse ikke kan permittere en arbeidstaker uten lønn, det ville innebære at hele lovens ordning ble omgått. Begrepet «rett til å fortsette i stillingen» ville da være uten innhold. I disse tilfellene må arbeidsgiver klart nok begjære fratreden som, i det tilfellet at det gis medhold, nettopp vil medføre at arbeidstakers rett til arbeid og lønn bortfaller. Foreliggende sak gjelder bare retten til arbeid. En begjæring om fratreden vil således ikke kunne gi arbeidsgiver den løsning han ønsker.

Jeg kan ikke se at dommen i Rt-1953-607 er av interesse for saken. Dommen omhandler i langt større grad det norske samfunns anstrengte forhold til tyske statsborgere like etter krigen enn arbeidsrettslige problemstillinger. Det fremgår av tvangsloven §1-2 at krav mot staten ikke kan tvangsfullbyrdes. Like sikkert er det at denne bestemmelsen ikke hindrer domstolene i pålegge staten plikter i et rettsforhold mellom staten og privat part. Det er således åpenbart at bestemmelsen i tvangsloven §13-14, fjerde ledd ikke i seg selv kan utelukke en kjennelse for at arbeidstaker har rett til å fortsette i stillingen, herunder at dette omfatter en rett til arbeid.

Bestemmelsen i tvangsloven §13-14 gir likevel uttrykk for lovgivers prinsipielle betenkeligheter ved å pålegge noen en plikt til å motta arbeidstjenester som er uønsket. Det rører ved begge parters integritet å påtvinge dem et så nært personlig forhold som nødvendigvis må følge av et levende arbeidsforhold. Det synes videre å være liten sammenheng i et rettssystem der et forhold som ikke gir anledning til å benytte dagbøter, likevel kan begrunne et etterfølgende oppreisningskrav. Tvangslovens bestemmelser på dette punkt må derfor etter mitt skjønn få betydning for forståelsen av det nærmere innhold i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, i den

Side:207

forstand at suspensjon med lønn kan tillates under spesielle omstendigheter. Særlig nærliggende er de tilfeller der arbeidsgiver ut fra de foreliggende omstendigheter ikke kan ha tillit til at arbeidstaker vil være i stand til å løse sine løpende arbeidsoppgaver.

Advokat Aagaard har i sin helhet henvist til rettspraksis der lønnsproblematikken har vært fremtredende, saker hvor arbeidstaker er fratatt lønnen. Så vidt vites finnes ikke rettspraksis av betydning der det er tatt stilling til temaet i foreliggende sak.

Hva angår advokat Aagaards henvisninger til Odd Friberg, finner jeg grunn til å fremheve at Friberg knyttet til nærværende problemstilling konsekvent «antar» hva som er gjeldende rett, jfr. ordlyden i hans kommentarutgave til arbeidsmiljøloven.

Eilert Buer har i kjæremålet i det vesentlige anført:

Herredsretten har i sin kjennelse lagt riktig faktum og rettsanvendelse til grunn slik at Buer i det vesentlige slutter seg til denne.

Det er klart i strid med arbeidsmiljøloven §61 nr 4 å utestenge Buer fra hans arbeidsplass. Det kan ikke være tvilsomt at arbeidsmiljøloven §61 nr 4 må forstås slik at det gis en reell rett til å stå i stilling ikke bare krav på lønn. Dette følger av lovens ordlyd, lovforarbeider, litteratur og rettspraksis.

Buer er nå i arbeid igjen i Butikk Design. Det ble imidlertid straks etter oppsigelsen ansatt en annen i Buers stilling. Det arbeid Buer nå er satt til er et annet. Han gis således ikke rett til å stå i sin stilling.

Det bestrides at det ligger innenfor arbeidsgivers styringsrett å tildele Buer slike arbeidsoppgaver som er gjort etter at han kom tilbake.

Det fremgår av forarbeidene til arbeidsmiljøloven av 1977 og den endring i §64 nr 4 som trådte i kraft 1. februar 1995, at hensikten med bestemmelsen er å sikre mot at det i praksis nærmest blir umulig å fortsette i stillingen i de tilfeller hvor oppsigelsen blir kjent usaklig. Dette er ifølge motivene også viktig fordi fratreden kan føre til at en annen blir ansatt i stillingen i mellomtiden. Hvis loven skal nå sitt formål, er det svært viktig at permittering med lønn ikke foretas i oppsigelsestiden. Det vises i denne forbindelse til Ot.prp.nr.41 (1974-76) side 74-75 og Ot.prp.nr.50 (1993-94) side 192. Det vises også til NHO's høringsuttalelse i anledning nevnte lovendring av 4. desember 1992.

Innføring av en ikke lovfestet suspensjonsadgang i arbeidsforhold blir et rettssikkerhetsproblem, ved at saksbehandlingsreglene angående avskjed, som sikrer mot overilte avgjørelser, jfr. arbeidsmiljøloven §66, i så fall ikke vil være direkte anvendelige.

Den ærekrenkelse som ofte ligger i avskjed, ligger i noen grad også i en suspensjon og det er behov for å ivareta den ansattes rettssikkerhet. Suspensjon vil ofte føre til dårligere psykisk arbeidsmiljø, jfr. arbeidsmiljøloven §12.

Det vises videre til NOU 1992:20 «Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle» side 188.

Vedrørende rettspraksis vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse av 3. februar 1984, Rt-1984-400, Rt-1953-607, Rt-1989-301, Rt-1989-361, Rt-1994-1167 og Rt-1990-1126.

Det vises også til artikkel av advokat Arild Øvergård i Lov og Rett 1994 420, Arne Fanebust «Oppsigelse i arbeidsforhold» annen

Side:208

utgave, side 305, og Friberg, Kommentarutgave til arbeidsmiljøloven (5. utgave) side 389.

Buer har klart rettslig interesse i å få avgjørelse om at han skal stå i stillingen selv om han nå arbeider i firmaet, med andre oppgaver enn de som følger av hans stilling.

Lagmannsretten bemerker:

Eilert Buer er oppsagt fra sin stilling og reiste sak med påstand om ugyldighet innen åtte ukers fristen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 3. Det følger av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd at Buer har rett til å stå i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort medmindre retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens gang.

Buer ble utestengt fra sitt arbeid samtidig som han fikk oppsigelsen den 1. august 1994. Han oppebærer imidlertid lønn. Butikk Design har ikke begjært fratreden etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd. Arbeidsgiveren anfører at det er anledning til å frabe seg arbeidsytelsene sålenge lønn utbetales.

Buer har begjært midlertidig forføyning etter kapittel 15 i tvangsfullbyrdelsesloven med krav om gjeninntreden.

Lagmannsretten finner at Buer har nødvendig rettslig interesse selv om han nå er tilbake i Butikk Design. Butikk Design har opprettholdt sitt standpunkt om at det er adgang til frabe seg hans arbeidsinnsats mot å betale lønn. I denne forbindelse vises til brev av 3. mars 1995 fra advokat Sjølie til advokat Aagaard hvor det fremgår at arbeidsgiver vil respektere herredsrettens kjennelse inntil det eventuelt foreligger annerledes avgjørelse i lagmannsretten. Lagmannsretten tilføyer at det ikke er tilstrekkelig til å konstatere manglende rettslig interesse at lønn utbetales.

Et vilkår for å få midlertidig forføyning er at kravet må sann synliggjøres, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-6 første ledd. I nærværende sak er spørsmålet om Buer har sannsynliggjort kravet om å stå i stilling under prosessen.

Hovedregelen etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 er at arbeidstaker skal stå i stilling mens saken verserer. Det er bare hvis dette vil være urimelig at arbeidsgiver kan få rettens kjennelse for fratreden. Slik avgjørelse har arbeidsgiver ikke krevet i nærværende sak, og etter lagmannsrettens mening har Buer sannsynliggjort at han har krav på å stå i stilling slik at vilkåret om urimelighet ikke er oppfylt. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ikke slike forhold hos Butikk Design at ikke Buers arbeidskraft kan mottas. Han har ingen overordnet stilling. Hans arbeid er på et lager. Det kan ikke ses å foreligge forhold ved utførelsen av arbeidet av en slik karakter at det er grunnlag for utestengning. Det foreligger heller ikke alvorlige problemer eller stor økonomisk risiko for bedriften ved å la Buer utføre arbeid mens saken pågår. Spørsmålet i saken blir så om Butikk Design oppfyller plikten til å la Buer stå i stilling ved bare å utbetale lønn. Det er nærmere spørsmål om retten til å stå i stilling etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 også omfatter rett til å utføre arbeidsoppgaver.

Etter lagmannsrettens mening kan det ikke utledes noen løsning av dette spørsmål verken av lovens ordlyd eller forarbeidene til arbeidsmiljøloven slik den ble vedtatt i 1977. Så vidt vites finnes det heller ikke avgjørende rettspraksis om spørsmålet.

Omfanget av retten til å stå i stilling har vært drøftet i juridisk teori. Stein Evju uttaler i en artikkel med tittel «Rett til å stå i stillingen» i Lov

Side:209

og Rett 1980 355 at det åpenbart må være meningen at arbeidstaker ikke bare skal ha rett til lønn, men også fortsatt få utføre arbeid inntil tvisten er endelig avgjort. Arne Fanebust uttaler i sin bok Oppsigelse i arbeidsforhold (2. utgave) side 319:

Etter mitt skjønn er det mye som taler for at rett til å stå i stillingen bare bør omfatte rett til lønn. At en arbeidstaker blir fratatt sine oppgaver i oppsigelsestiden, har ikke i seg selv vært oppfattet som irregulært tidligere. I gitte tilfeller kan det også være behov for en slik løsning og verken lov eller forarbeider gir direkte uttrykk for at det skulle være utelukket. Det må likevel medgis at en løsning som nevnt i hvert fall ikke kan anses opplagt.

Odd Friberg uttaler følgende i sin kommentar til arbeidsmiljøloven (5. utgave) side 389, siste avsnitt:

«Retten til å bli stående i stillingen innebærer at partenes gjensidige rettigheter og plikter består. Arbeidstakeren antas også å kunne kreve å utføre de funksjoner som hører med til stillingen. Arbeidsgiveren kan da ikke frata ham adgangen til arbeidsstedet eller til å utføre sitt arbeid.»

Spørsmålet om innholdet i retten til å stå i stilling er videre omhandlet i lovforarbeidene til de endringer som er blitt gjort i loven med virkning fra 1. februar 1995. I NOU 1992:20 side 179 drøftes spørsmålet om adgangen til suspensjon med lønn. Det uttales:

«Det foreligger i dag sikker praksis for at det i særlige tilfeller kan være saklig av en arbeidsgiver å nekte en arbeidstaker å levere arbeidsytelsen. Et klart typeeksempel er en kasserer som er mistenkt for misligheter, og som derfor får beskjed om ikke å møte på jobben mens hans forhold granskes.»

Utvalget konkluderte på side 180 med at dagens praksis bør opprettholdes. Men utvalget så det ikke som hensiktsmessig å lovregulere dette. Dette ble fulgt slik at det ikke er blitt foretatt noen lovregulering av spørsmålet.

I Ot.prp.nr.50 (1993-94) som lå til grunn for den ovennevnte lovendring, uttales følgende om gjeldende rett på side 192:

Etter §61 nr. 4 har arbeidstaker rett til å fortsette i sin stilling mens tvist om oppsigelsen behandles.

- - -

Det var to sentrale hensyn som lå bak innføringen av denne regelen. Retten til å fortsette i stillingen inntil tvisten er endelig avgjort, tar sikte på å hindre at det i praksis nærmest blir umulig å fortsette i de tilfeller oppsigelsen blir kjent usaklig. Dette er også viktig fordi fratreden vil kunne føre til at en annen blir tilsatt i stillingen i mellomtiden. Det andre hensynet er å verne om arbeidstakers inntekt. Det vil være for usikkert å satse på at hel eller delvis lønn senere vil bli tilkjent. Arbeidstakeren vil derfor måtte ta annet arbeid i mellomtiden, også av hensyn til sine løpende økonomiske forpliktelser. Dette vil kunne føre til at det blir vanskeligere å oppnå dom for ugyldighet og gjeninntreden. Meningen med å gi arbeidstakeren rett til å stå i stillingen under behandlingen av tvisten, er at arbeidstakeren ikke bare skal ha rett til lønn, men også til fortsatt å få utføre arbeid inntil tvisten er avgjort.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at hovedregelen må være at

Side:210

retten til å stå i stilling ikke bare omfatter rett til lønn, men også rett til å utføre arbeid. Lagmannsretten finner en viss støtte for sitt standpunkt i den nevnte juridiske litteratur. Men det legges avgjørende vekt på lovens formål slik det er kommet til uttrykk i Ot.prp.nr.50 (1993-94). Imidlertid må det foretas en konkret vurdering i hvert tilfelle. Ovennevnte eksempel med kassereren må være klart. Men det vil også kunne være andre tilfeller hvor det vil være adgang til å frabe seg arbeidsprestasjonen.

Etter lagmannsrettens mening kan imidlertid ikke nærværende sak komme i samme kategori som eksemplet med en kasserer hvor det er mistanke om underslag. Lagmannsretten er ut fra en konkret vurdering kommet til at det ikke er grunnlag for å utestenge Buer fra å utføre arbeid. Som ovenfor nevnt har han ingen overordnet stilling. Hans arbeid er på lager. Det kan ikke ses å foreligge forhold ved utførelsen av arbeidet av en slik karakter at det er grunnlag for utestengning. Det foreligger heller ikke alvorlige problemer eller stor økonomisk risiko for bedriften ved å la Buer utføre arbeid mens saken pågår.

Butikk Design har anført at regelen i tvangsfullbyrdelsesloven §13-14 må få betydning for forståelsen av det nærmere innhold i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, i den forstand at suspensjon med lønn kan tillates under spesielle omstendigheter. Lagmannsretten kan ikke se at denne bestemmelse kan få betydning ved fastleggingen av innholdet i retten til å stå i stilling i nærværende sak.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at Buer har sannsynliggjort kravet.

Et annet spørsmål er om Buer har krav på å få utføre de samme arbeidsoppgaver han hadde før oppsigelsen. For å vurdere dette spørsmål må det tas standpunkt til hvor lagt arbeidsgivers styringsrett vil gå i forhold til Buers konkrete stilling. Det er ikke nødvendig for retten å ta stilling til dette spørsmål. Saken er ikke lagt opp av partene med sikte på dette. Buer har heller ikke nedlagt påstand om at han har krav på å få utføre konkrete arbeidsoppgaver. Det er nedlagt påstand om at han skal stå i sin stilling inntil saken er rettskraftig avgjort.

Lagmannsretten finner videre at Buer har sannsynligjort at det foreligger sikringgrunn, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, første ledd litra (a) og §15-6. Det vises til hensynene bak retten til å stå i stilling. Regelen skal hindre at det i praksis nærmest blir umulig å fortsette i stilling i de tilfeller oppsigelsen blir kjent ugyldig. Etter lagmannsrettens mening taler dette for at Buer får utføre arbeid. I praksis kan det bli umulig å komme tilbake etter et lengre fravær. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på at Butikk Design har forpliktet seg til å ikke bruke hans fravær mot ham i prosessen om oppsigelsens gyldighet.

Lagmannsretten finner det nødvendig med midlertidig forføyning. Det vises til at Buer opprinnelig ble utestengt og at Butikk Design har gitt uttrykk for at gjeninntagelsen bare skyldtes herredsrettens kjennelse. Lagmannsretten kan ikke se at en midlertidig forføyning vil påføre Butikk Design skade eller ulempe av en slik art at det blir misforhold mellom dette og den midlertidige forføyning, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §15-2, annet ledd.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at begjæringen om midlertidig forføyning blir å ta til følge. Herredsrettens kjennelse blir å stadfeste.

Kjæremålet har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 må Butikk Design betale saksomkostninger til

Side:211

Eilert Buer i det unntaksregelen i bestemmelsen ikke kommer til anvendelse. Advokat Aagaard har ikke innsendt omkostningsoppgave. Lagmannsretten finner at omkostningene passende kan settes til kr. 3.500. Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir å stadfeste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Butikk Design AS 3.500 -tretusenfemhundre- kroner til Eilert Buer innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.