Rt-1967-597: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

Høyesterett - Dom

|Dato=

Rt-1967-597

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

|Lovhenvisninger=

}}

Det ble av Jens Erik Rognmo v/ verger reist erstatningssak mot kommunen, og Skien byrett - kst. sorenskriver R. Fagereng - avsa 12. mars 1965 dom med domsslutning:  

Side:598  

Skien kommune påanket dommen til Agder lagmannsrett for så vidt angår spørsmålet om kommunens ansvar. Størrelsen av den av byretten fastsatte erstatning ble ikke anfektet.  

Ved lagmannsrettens dom 1. april 1966 ble Skien kommune frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.  

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Skien byrett 15. desember 1966 med avhør av to vitner, tidligere bygningssjef i Skien, Jens Per Jensen, og husmor Margot Thomassen, den ankende parts moster, som han var sammen med da ulykken hendte.  

Jens Erik Rognmo har hatt bevilling til fri sakførsel for samtlige retter.  

Jeg kan i meget slutte meg til det som er anført av byretten og lagmannsretten i tilknytning til de forskjellige rettslige grunnlag som har vært påberopt til støtte for den ankende parts krav. Jeg er således enig i at det som alminnelig regel må antas at ansvaret for skade som voldes tredjemann under utførelsen av en entreprise påhviler entreprenøren, og at dette ansvar ikke uten videre overføres på oppdragsgiveren ved at han gir spesielle anvisninger med hensyn til fremgangsmåten under arbeidet. Likeledes finner jeg det tvilsomt hvorvidt de bestemmelser i bygningsloven av 1924 og i politivedtekten for Skien som har vært trukket frem under saken, i og for seg kan være egnet til å underbygge et erstatningskrav mot kommunen. Det samme gjelder rettspraksis og teori vedkommende det alminnelige huseieransvar og de betraktninger som har vært fremholdt angående risikofordeling og interesseavveining; det har så vidt skjønnes på dette område ennå ikke festnet seg noen bestemt rettsoppfatning som kan få betydning for avgjørelsen av den foreliggende sak.  

Side:599  

Det innebar åpenbart et betydelig faremoment å kaste opphugget asfalt ut fra et vindu i 4. etasje mot åpen gate. Det er opplyst at det var en god del trafikk i gaten og at det ferdedes barn i strøket, jfr. det som er forklart om at arbeiderne tidligere hadde måttet jage vekk noen smågutter. Det må da uten videre være klart at det ville ha vært uforsvarlig og ansvarsbetingende hvis samtykke til denne fremgangsmåte var gitt uten forbehold. Nå er det imidlertid så at bygningssjef Tufte satte som vilkår at området ble forsvarlig avsperret og at det ble stilt vakt ved sperringen så lenge utkastingen pågikk. Hvis Dalen og Hauen hadde etterkommet disse pålegg, og da først og fremst når det gjelder vakthold, er det liten grunn til å tro at noe ville skjedd. Spørsmålet blir om de gitte pålegg var tilstrekkelige, og om bygningssjefen uten å foreta seg ytterligere kunne slå seg til ro med at de ville bli fulgt. Jeg antar at begge spørsmål bør besvares benektende, men legger som byretten hovedvekten på den manglende kontroll fra bygningssjefens side. I betraktning av at han var behjelpelig med å skaffe sperringsmateriell som kommunen rådet over, og særlig på bakgrunn av hans spesielle kvalifikasjoner og stilling i kommunen, synes det å kunne kreves at han også forvisset seg om at betryggende avsperring virkelig ble foretatt. Dette så meget mer som det lå nær å frykte for at Dalen og Hauen, som var alene om arbeidet, kunne være fristet til å ta vaktholdet mindre høytidelig. Opplysningene om firmaet og dets innehavere er sparsomme, men det er tydelig at det dreier seg om en enkel, beskjeden bedrift, nærmest et arbeidsfellesskap, og at et forsterket  

Jeg stemmer for denne  

Byrettens dom stadfestes, dog slik at saksomkostninger for byretten ikke tilkjennes.  

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.   

Sperringen bestod av trelemmer som var ca. 90 cm. høye og som var stilt opp på skrå mot bukker. Det var en åpning på ca. 1,5 m mellom husveggen og sperringen på den ene siden. På den annen side lå en av lemmene nede slik at det også her var en åpning da ulykken skjedde.  

Etter en samlet vurdering finner da retten at hele arrangementet i forbindelse med nedkastingen av asfalt ikke var forsvarlig slik at forholdet må karakteriseres som uaktsomhet.  

Side:603  

regnes som en selvstendig oppdragsmottaker. Det foreligger her en avtale hvoretter firmaet har påtatt seg å utføre et bestemt beskrevet arbeid for en nærmere fastsatt pris. Det foreligger her verksleie (verksavtale) og firmaet er da forpliktet til å overvinne de vansker og de kostnader som arbeidet er forbundet med. Firmaet arbeidet selvstendig og ledelsen av arbeidet lå i firmaets hånd, og ble ikke undergitt oppdragsgiveren.  

Da arbeidet skulle ta til mandag 25. juni 1962 møtte arkitekt Tufte opp på arbeidsstedet for å kontrollere om hvordan arbeidet skulle legges an. Kjell Hauen spurte da om lov til å kaste den opphugne asfalt ut av et vindu og ned på nordsiden av skolen. Det hadde tidligere vært forutsetningen at den gamle asfalt skulle bringes ned trappene. Tufte ga etter en del overveielser samtykke til dette, men satte som vilkår at området måtte bli forsvarlig avsperret og at det ble satt vakt ved sperringen så lenge utkasting pågikk.  

På grunnlag av det tidligere anførte setter retten det økonomiske tap ulykken har medført for saksøkeren, heri medtatt tap i framtidig erverv og med fratrekk for økonomiske ytelser han på annen måte vil få, til ialt kr. 200 000,-. - - -  

Lagmannsretten skal forøvrig bemerke: