HR-2013-2581-A: Forskjell mellom sideversjoner

|Instans=

|Dato=

|Publisert=

|Sammendrag=

|Stikkord=

      

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

|Lovhenvisninger=

}}

(2)    B og A inngikk ekteskap i 1983 og ble separert i 2011. Sammen har de tre barn. Den

         yngste datteren er 18 år og bor hos sin mor.

(3)    I 2001 kjøpte partene eiendommen "X" i Y kommune, et tidligere gårdsbruk beliggende

         ønsket å overta den, motsatte seg dette og krevde eiendommen solgt på det åpne marked.

         B anla etter dette søksmål der hun under henvisning til ekteskapsloven § 67 første ledd

         bokstav a gjorde krav på å få eiendommen utlagt til seg.

(5)    Larvik tingrett avsa 24. februar 2012 dom med slik domsslutning:

                 2.      Hver av partene bærer sine omkostninger."

(6)      Tingretten kom til at det i utgangspunktet forelå særlige grunner for at B skulle få overta

         eiendommen, men la avgjørende vekt på at resultatet ville bli urimelig ettersom det

         knytter seg stor usikkerhet til verdsettelse ved skiftetakst. Bare salg på det åpne marked

         kunne etter tingrettens syn gi en riktig verdifastsettelse.

(7)      B anket til Agder lagmannsrett, som 11. desember 2012 avsa dom med slik domsslutning:

               "1.      B har rett til å overta eiendommen gnr --- bnr -- i Y kommune i medhold av

         uttalte uttrykkelig i en særmerknad at det ved vurderingen ikke ville være relevant å

         vektlegge at verdsettelsen skulle foretas ved skiftetakst. Mindretallet, derimot, la i sin

         samlede rimelighetsvurdering vekt på dette momentet.

(10)    Anken er behandlet i sammenheng med sak 2013/938 (HR-2013-02582-A) som voteres

         senere i dag. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

(12)    Kravet i ekteskapsloven § 67 om "særlige grunner" må forstås som et krav om vektige

         grunner. Det er ikke tilstrekkelig med interesseovervekt. Dette gjelder uavhengig av om

         ektefellene er sameiere i eiendommen.

(13)    Ved vurderingen av hva som generelt skal kreves for at det skal foreligge "særlige

         grunner", må det tas i betraktning at verdsettelse skal skje ved skiftetakst. Selv om slik

         takst tar sikte på å fastslå eiendommens normale omsetningsverdi, vil taksten

         gjennomgående ligge lavere enn den pris som kan oppnås ved salg på det åpne marked. I

         salg til markedspris et legitimt hensyn som interessen i å overta eiendommen må veies

         mot.

(14)    Dersom Høyesterett kommer til at alminnelig interesseovervekt er tilstrekkelig til at det

         helt spesielle verdsettelsesproblemene som gjør seg gjeldende i denne saken.

         Referansepriser på tilsvarende objekter finnes ikke, og det er usikkert om kommunen vil

         opprettholde kravet om boplikt.

         egentlig behov for boligen. Hennes personlige tilknytning til eiendommen og

         øysamfunnet er ikke tungtveiende nok. Datteren er 18 år og snart på vei ut av

(16)    Den innsats broren til B har ytet for å sette eiendommen i stand, er en del av grunnlaget

         for at partene eier eiendommen med en halvdel hver. Denne innsatsen kan derfor ikke

         tillegges vekt ved vurderingen.

(17)    Særlige grunner foreligger følgelig ikke.

(18)    A har nedlagt slik påstand:

                 "1.      Tingrettens dom, domsslutningens post 1, stadfestes.

(20)    Ekteskapsloven § 67 siste ledd gir anvisning på at det ved vurderingen av "særlige

         grunner" skal legges vekt på "ektefellenes … behov". Dette viser at lovgiver med

         bestemmelsen først og fremst har tatt sikte på en situasjon der begge ønsker å overta den

         felles boligen. Det er ved vurderingen derfor av betydning at bare en av ektefellene har

         "særlige grunner" innebærer imidlertid at kravet om å få overta må kunne begrunnes i noe

         mer enn bare et rent ønske.

(21)    Det skal uansett foretas en interesseavveining. Terskelen er lav. Dersom ektefellene har

(22)    Verken ved terskelspørsmålet eller ved den konkrete vurderingen er det relevant at

         verdien skal fastsettes ved skiftetakst – i så fall ville man undergrave § 67 og lovens

         system.

(23)    Det foreligger "særlige grunner" i lovens forstand. B har en helt spesiell tilknytning til

         eiendommen og øysamfunnet. Det er ingen ledige boalternativer på øyene.

(24)    Også datteren har en sterk tilknytning og ønsker å bo videre på øya. Dette må tillegges

(25)    I tillegg til Bs egeninnsats på eiendommen, må dessuten den omfattende innsatsen fra

         broren hennes tillegges vekt.

                 2.      A dømmes til å betale sakskostnader til B for tingretten og lagmannsretten og

                         til det offentlig for Høyesterett."

(27)    Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.

(28)    Utgangspunktet etter ekteskapsloven § 66 er at hver av ektefellene beholder eiendeler

         eller rettigheter som han eller hun fullt ut eller for det vesentlige eier, dersom det ikke vil

(29)    Etter § 67 er det på nærmere bestemte vilkår adgang til å få utlagt eiendeler man ikke fullt

                         har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen,

                         eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave,"

(30)    Av annet ledd i bestemmelsen fremgår at det ved vurderingen skal legges vekt på

(31)    Eiendeler som ikke blir overtatt av ektefellene, kan hver av dem kreve solgt, jf. § 71. Salg

         vil altså være løsningen i de tilfeller der rett til naturalutlegg etter § 67 ikke foreligger.

         Ved slikt salg vil hver av ektefellene ha forkjøpsrett under ellers like vilkår, jf. § 71

(32)    Det er enighet om at den omtvistede eiendommen tjente som partenes felles bolig under

         ekteskapet. Spørsmålet i saken er om B skal få overta eiendommen fremfor at den blir

         solgt på det åpne marked. Avgjørelsen krever at det nærmere innhold av vilkåret "særlige

         grunner" fastlegges.

         "grunner". Videre fremgår at ikke hvilke som helst grunner er tilstrekkelige; det må

         foreligge "særlige" grunner. "Særlige" grunner er de som skiller seg fra de helt

         alminnelige. At man har bodd på eiendommen og gjerne vil fortsette å bo der, er ikke

         "særlige grunner".

(34)    Paragraf 74 første ledd bestemmer at når "sterke grunner" taler for det, kan en ektefelle

         gis rett til blant annet å løse ut bolig som nevnt i § 67 og som er den andres særeie. Rent

         språklig fremstår "særlige grunner" i § 67 etter dette som atskillig svakere enn "sterke

         grunner" i § 74 første ledd.

         grunner" foreligger etter § 67, også legges vekt på at det av annet ledd følger at

         bestemmelsen først og fremst tar sikte på å regulere situasjonen der begge ektefellene

         ønsker å overta eiendommen. Det er med andre ord tale om å finne frem til den av

         ektefellene som er nærmest til å få eiendommen utlagt til seg. Når det skal velges mellom

         "særlige grunner" ikke kan være for strengt i en situasjon der ektefellene er sameiere i

         eiendommen. I motsatt fall vil resultatet kunne bli at ingen av dem får eiendommen, til

         tross for at den ene har bedre grunner enn den andre. Det kan ikke være noen god løsning.

         skifteloven § 50 annet ledd, som riktignok hadde et snevrere anvendelsesområde enn

         dagens regel ved at den ikke gjaldt selveierboliger. Grunnstammen i skifteloven § 50

         annet ledd var imidlertid den samme, nemlig at en ektefelle uten hensyn til hvem som

         for det". I forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 66 (1968–1969), uttales på side 29 at eiendeler som

         nevnt i bestemmelsen kunne utlegges til en ektefelle etter en vurdering av hva som "alt i

         alt er rimelig", riktignok slik at det ved "den rimelighetsvurdering som er forutsatt" kan

         være viktig å ta hensyn til hvem av ektefellene som har brakt eiendelene inn i boet.

(37)    Det er ikke noe som tyder på at lovgiver da bestemmelsen ble flyttet over i

         for at vurderingsnormen er den samme som nokså klart hadde kommet til uttrykk i

         forarbeidene til den tidligere bestemmelsen i skifteloven § 50 annet ledd. I NOU 1987:

         30, som ligger til grunn for ekteskapsloven § 67, heter det eksempelvis på side 137 at det

         må avgjøres ved "en konkret vurdering" hvem som skal få utlagt den felles bolig. Jeg

(38)    Det vil ved vurderingen på den annen side kunne ha betydning hvem av ektefellene som

         har brakt eiendommen inn eller som har særlig tilknytning til den. Jeg viser her til NOU

         1987: 30 side 138, der det heter at "ikke bare hver av ektefellenes behov, men bl.a. også

         til "særlige grunner" ikke kan strekkes særlig langt, fremgår også helt entydig av juridisk

         litteratur. Jeg viser blant annet til Sverdrup i Norsk Lovkommentar, note 252 til

         ekteskapsloven. Videre kan vises til Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven (2. utgave 2001)

         side 468 samt Lødrup og Sverdrup, Familieretten (5. utgave) side 302–303. Hos

         sistnevnte forfattere heter det:

               derfor bare legges til grunn hvor det ikke fremstår som mer rimelig at boligen/innboet

               tilkjennes den andre."

(40)    Jeg går så over til spørsmålet om det ved vurderingen av hva som kreves for "særlige

         grunner", kan tas i betraktning at verdsettelse etter § 67, i mangel av enighet mellom

         partene, skal foretas ved skiftetakst, jf. § 69. Etter skifteloven § 125 holdes skiftetakst av

(41)    Ankende part har vist til forarbeidsuttalelser om at "en rett til å få utlagt et bestemt

         aktivum etter takst kan innebære en betydelig økonomisk fordel", jf. NOU 1987: 30 side

         45. Et lignende synspunkt følger av Rt. 1982 side 98 hvor det i en uttalelse på side 103

         fremgår at man ved salg "har større sikkerhet for at det er eiendelens reelle verdi som

         tilknytning til dette gjort gjeldende at uttak til skiftetakst utgjør en økonomisk fordel som

         krever grunner av særlig vekt.

(42)    Jeg er ikke enig i denne betraktningsmåten.

         Høyesterett sagt seg enig i at det i dag er større bevissthet om at skiftetakst skal gjenspeile

         omsetningsverdi enn på tidspunktene da de uttalelsene jeg har vist til ble avgitt. Han har

         et takstsystem. Det er anført at slik usikkerhet gjør en takst konservativ; i et hvert fall i et

         tilfelle som i nærværende sak, der referansepriser på tilsvarende objekter ikke finnes, og

         der de bindinger som ligger i offentlige reguleringer, er usikre. De

         ekspropriasjonslignende virkninger et naturalutlegg dermed vil kunne ha for den annen

         ektefelle, hevdes å måtte lede til at kravene til særlige grunner for å få eiendommen utlagt

(44)    I NOU 2007: 16 Ny skiftelovgivning er det på side 118 om skiftetakst uttalt at "dagens

         regler fungerer godt i den forstand at de gir en egnet fremgangsmåte for verdsettelsen av

         større verdier". Det er også av en viss interesse at det i samme utredning i tilknytning til

         til takst om ikke loddeierne er enige om en annen verdi, spiller verdispørsmålet i praksis

         nokså liten rolle, se side 287. Deretter heter det:

                 "Omsetningsverdien vil i utgangspunktet tilsvare taksten, og de øvrige loddeierne vil

         utredningen uttrykk for en generell oppfatning av at skiftetakstsystemet fungerer

         betryggende. Jeg viser også til Rt. 1981 side 513 der spørsmålet var om en loddeier kunne

         motsette seg et naturalutlegg til skiftetakst. På side 516–517 heter det:

(46)    Saken gjaldt dødsboskifte, men tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende ved skifte av

         felleseie mellom ektefeller.

(47)    Jeg kan etter dette ikke se at verdsettelse ved skiftetakst kan gjøres gjeldende som en

         skiftetakst skal kunne begrunne at den som krever eiendommen, må godtgjøre grunner

         som går ut over hva som ellers kreves for "særlige grunner" etter loven.

(48)    Jeg går så over til spørsmålet om B har slike "særlige grunner" til å få overta eiendommen

(49)    Som min gjennomgang har vist, vil utgangspunktet for vurderingen være hva som alt i alt

         fremstår som den rimeligste løsning.

         halvpart på hver, og at B er den eneste som har fremsatt krav om å få overta eiendommen.

         Av dette følger etter min oppfatning at det ikke skal så mye til for å gi henne

         naturalutleggsrett.

(51)    Hun vil nok for sin andel av verdien av fellesboet kunne finne bolig for seg og datteren på

         fastlandet og har i den forstand ikke behov for huset. Jeg forstår det imidlertid slik at Bs                                                    7

         tilværelse og livsstil i stor grad er knyttet til eiendommen og øya. Gjennom sin oppvekst i

         øysamfunnet, og ved at hennes foreldre og annen familie er bosatt på naboøya, har hun en

         øysamfunnet vanskelig opprettholdes uten at hun får eiendommen utlagt til seg. Disse

         tilknytningsfaktorene på hennes side var også viktige da paret i sin tid bosatte seg på

         eiendommen. Det var også noe B, i motsetning til A, ikke ville gi opp da ekteskapet gikk i

         oppløsning.

         har gitt uttrykk for med utgangspunkt i en oppfatning av forholdet mellom skiftetakst og

         markedspris, ikke kan få betydning. De verdsettelsesproblemer som måtte gjøre seg

         gjeldende for eiendommen på Z, er ikke av en slik karakter at det er grunnlag for å fravike

         det alminnelige prinsippet som er kommet til uttrykk i Rt. 1981 side 513.

(53)    Jeg er etter dette kommet til at B har slike særlige grunner til å få eiendommen utlagt til

         seg som ekteskapsloven § 67 første ledd bokstav a krever. Anken blir etter dette å

         forkaste.

         vært behandlet av Høyesterett. Jeg finner det da rimelig at kostnader ikke tilkjennes for

         noen instans og føyer til at begge har hatt fri sakførsel for Høyesterett.

(55)    Jeg stemmer for denne

         1.    Anken forkastes.

         2.    Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.

(56)    Dommer Bergsjø:                            Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med

                                                     førstvoterende.

(57)    Dommer Bull:                                Likeså.

(59)    Dommer Øie:                                Likeså.

(60)    Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

1.      Anken forkastes.