Rt-1952-1217: Forskjell mellom sideversjoner
mIngen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{Høyesterett | {{Høyesterett | ||
|Instans=Høyesterett - Dom | |Instans= | ||
|Dato=1952-12-13 | Høyesterett - Dom | ||
|Publisert=Rt-1952-1217 | |Dato= | ||
|Stikkord=(Personverndommen, ”To mistenkelige personer”), Personvern, Sensur av film | 1952-12-13 | ||
|Sammendrag=Spørsmålet for saken var hvorvidt et filmselskap kunne lage film om et gammel lenmannsmord. Den dømte hadde sonet sin straff og etablert seg på nytt i samfunnet med kone og barn og oppfattet det som sterkt belastende om hendelsen, 40 år etter, skulle bli filmatisert. | |Publisert= | ||
Rt-1952-1217 | |||
|Stikkord= | |||
(Personverndommen, ”To mistenkelige personer”), Strafferett, Opphavsrett, Fotografirett, Personvern, Sensur av film, Direkteanke | |||
|Sammendrag= | |||
Spørsmålet for saken var hvorvidt et filmselskap kunne lage film om et gammel lenmannsmord. Den dømte hadde sonet sin straff og etablert seg på nytt i samfunnet med kone og barn og oppfattet det som sterkt belastende om hendelsen, 40 år etter, skulle bli filmatisert. | |||
Høyesterett kom til at det gjelder et alminnelig vern om personligheten i norsk rett. Høyesterett uthentet ved Personverndommen hjemmel ved å trekke ut prinsipper fra annen lovgivning og juridisk teori og la til grunn at det må gjelde et alminnelig vern om personligheten i norsk rett. Det avgjørende for Høyesterett var således hvor grensen for når det ble konstantert krenkelse skulle trekkes. Dissens: 4-1 | Høyesterett kom til at det gjelder et alminnelig vern om personligheten i norsk rett. Høyesterett uthentet ved Personverndommen hjemmel ved å trekke ut prinsipper fra annen lovgivning og juridisk teori og la til grunn at det må gjelde et alminnelig vern om personligheten i norsk rett. Det avgjørende for Høyesterett var således hvor grensen for når det ble konstantert krenkelse skulle trekkes. Dissens: 4-1 | ||
|Saksgang=L.nr. 93 B/1952 | |Saksgang= | ||
|Parter=Norsk film A/S v/styrets formann direktør Kr. Aamot (høyesterettsadvokat Arnold Schibbye) mot A (overrettssakfører Erik Dæhlin - til prøve) | Oslo byrett 27.10.1950 - Høyesterett HR-1952-93-B, L.nr. 93 B/1952 | ||
|Forfatter=Qvigstad, Nygaard, Helgesen, Berger, Dissens: Tharp | |Parter= | ||
|Lovhenvisninger=[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§16 Straffeloven (1902) §16], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§246 §246], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§247 §247], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§249 §249], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§29 §29], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§390 §390], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§75 §75], [https://lovdata.no/lov/1909-05-11/§3 Fotografiloven (1909) §3], [https://lovdata.no/lov/1909-05-11/§6 §6], [https://lovdata.no/lov/1913-07-25-4 | Norsk film A/S v/styrets formann direktør Kr. Aamot (høyesterettsadvokat Arnold Schibbye) mot A (overrettssakfører Erik Dæhlin - til prøve) | ||
|Forfatter= | |||
Qvigstad, Nygaard, Helgesen, Berger, Dissens: Tharp | |||
|Lovhenvisninger= | |||
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§16 Straffeloven (1902) §16], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§246 §246], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§247 §247], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§249 §249], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§29 §29], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§390 §390], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§75 §75], [https://lovdata.no/lov/1909-05-11/§3 Fotografiloven (1909) §3], [https://lovdata.no/lov/1909-05-11/§6 §6], [https://lovdata.no/lov/1913-07-25-4/ Kinoloven (1913)], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§21 Domstolloven (1915) §21], [https://lovdata.no/lov/1930-06-06-17/§12 Åndsverkloven (1930) §12] | |||
}} | }} | ||
Dommer Qvigstad: I denne sak avsa Oslo byrett med tre rettskyndige dommere den 27. oktober 1950 dom med slik domsslutning: | Dommer <strong>Qvigstad</strong>: I denne sak avsa Oslo byrett med tre rettskyndige dommere den 27. oktober 1950 dom med slik domsslutning: | ||
«Norsk Film A/S kjennes uberettiget til å vise frem filmen «To mistenkelige personer». Partene bærer hver sine omkostninger.» | |||
<span id="rp-innrykk">«Norsk Film A/S kjennes uberettiget til å vise frem filmen «To mistenkelige personer». Partene bærer hver sine omkostninger.»</span> | |||
Dommen er avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for frifinnelse av Norsk Film A/S. | Dommen er avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for frifinnelse av Norsk Film A/S. | ||
Med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg har Norsk Film A/S påanket dommen direkte til Høyesterett. Den ankende part gjør gjeldende: | Med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg har Norsk Film A/S påanket dommen direkte til Høyesterett. | ||
<strong>Den ankende part</strong> gjør gjeldende: | |||
Byrettens vurdering av de momenter som har vært avgjørende for om det omtvistede forhold kan ansees som utilbørlig, er feilaktig. Byretten har vurdert hensynet til motparten og hans familie galt. Særlig gjelder dette når det er antatt at fremstillingen av filmen kunne få avgjørende følger for motpartens sjelsliv og at den for ham ville øke faren for tilbakefall til forbryterlivet. Videre har byretten tatt feil når den har antatt at ankemotparten nå er sjelelig svekket, suggestibel og nærtagende. Det er også uriktig at dette forhold er tillagt vekt ved avgjørelsen. | Byrettens vurdering av de momenter som har vært avgjørende for om det omtvistede forhold kan ansees som utilbørlig, er feilaktig. Byretten har vurdert hensynet til motparten og hans familie galt. Særlig gjelder dette når det er antatt at fremstillingen av filmen kunne få avgjørende følger for motpartens sjelsliv og at den for ham ville øke faren for tilbakefall til forbryterlivet. Videre har byretten tatt feil når den har antatt at ankemotparten nå er sjelelig svekket, suggestibel og nærtagende. Det er også uriktig at dette forhold er tillagt vekt ved avgjørelsen. | ||
| Linje 27: | Linje 40: | ||
Side:1218 | Side:1218 | ||
Den ankende part, Norsk Film A/S, har nedlagt påstand om å bli frifunnet for kravet om at fremvisningen av filmen «To mistenkelige personer» skal forbys, men har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger. | Den ankende part, Norsk Film A/S, har nedlagt påstand om å bli frifunnet for kravet om at fremvisningen av filmen «To mistenkelige personer» skal forbys, men har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger. | ||
Ankemotparten, som har fått fri sakførsel så vel for byretten som for Høyesterett, gjør gjeldende de samme anførsler som for byretten, dog med følgende tilføyelser: | <strong>Ankemotparten</strong>, som har fått fri sakførsel så vel for byretten som for Høyesterett, gjør gjeldende de samme anførsler som for byretten, dog med følgende tilføyelser: | ||
Filmen vil ikke bare bli oppfattet som en film om lensmannsmordet og lensmannsmordernes flukt, men er også ment å være en film om disse begivenheter. | Filmen vil ikke bare bli oppfattet som en film om lensmannsmordet og lensmannsmordernes flukt, men er også ment å være en film om disse begivenheter. | ||
| Linje 40: | Linje 53: | ||
Ankemotparten har nedlagt slik påstand: | Ankemotparten har nedlagt slik påstand: | ||
<span id="rp-innrykk">«1. Byrettens dom stadfestes.</span> | |||
<span id="rp-innrykk">2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger hos Norsk Film A/S for begge retter som om saken ikke var benefisert.</span> | |||
<span id="rp-innrykk">3. Den for Høyesterett oppnevnte sakførers salær fastsettes av retten.»</span> | |||
Saksforholdet fremgår av byrettens dom. | Saksforholdet fremgår av byrettens dom. | ||
| Linje 52: | Linje 65: | ||
Høyesterett har overvært en oppførelse av filmen «To mistenkelige personer». | Høyesterett har overvært en oppførelse av filmen «To mistenkelige personer». | ||
<span id="premiss"><strong>Jeg er kommet til</strong> samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt av rettens flertall.</span> | |||
Jeg er således enig i den beskrivelse byretten gir av filmens innhold og dette innholds nære tilknytning til det faktiske hendelsesforløp ved lensmannsmordet i 1926 og gjerningsmennenes etterfølgende flukt og pågripelse. Jeg kan videre tiltre den slutning byretten trekker av dette når den uttaler: «Til tross for at meningen eller hensikten med filmen ikke er å gi noen skildring av lensmannsmordet eller den jakt etter forbryterne som den gang pågikk, har filmen så mange likhetspunkter med hendelsene omkring lensmannsmordet i 1926 at det ikke kan være noen tvil om at filmen både etter sitt innhold og på grunn av de kommentarer som alt er fremkommet i avisenes forhåndsomtale av filmen og som man må | Jeg er således enig i den beskrivelse byretten gir av filmens innhold og dette innholds nære tilknytning til det faktiske hendelsesforløp ved lensmannsmordet i 1926 og gjerningsmennenes etterfølgende flukt og pågripelse. Jeg kan videre tiltre den slutning byretten trekker av dette når den uttaler: «Til tross for at meningen eller hensikten med filmen ikke er å gi noen skildring av lensmannsmordet eller den jakt etter forbryterne som den gang pågikk, har filmen så mange likhetspunkter med hendelsene omkring lensmannsmordet i 1926 at det ikke kan være noen tvil om at filmen både etter sitt innhold og på grunn av de kommentarer som alt er fremkommet i avisenes forhåndsomtale av filmen og som man må | ||
| Linje 80: | Linje 94: | ||
dens anvendelse forutsetter på samme måte som den siterte bestemmelse fra den sveitsiske sivillovbok en interesseavveining, og den gir også en anvisning på hvilke momenter som herunder bør tillegges vekt. | dens anvendelse forutsetter på samme måte som den siterte bestemmelse fra den sveitsiske sivillovbok en interesseavveining, og den gir også en anvisning på hvilke momenter som herunder bør tillegges vekt. | ||
Det er også i denne forbindelse verd å merke at de fleste nordamerikanske stater anerkjenner en rett for en privatmann til å få være i fred («a right to privacy» eller «a right to be let alone»). Jeg kan for så vidt vise til §867 i «Restatement of the Law of Torts as adopted and promulgated by The American Law Institute». Her heter det: «En person som på en urimelig og alvorlig måte forstyrrer en annens interesse i ikke å få sine affærer brakt til andres kunnskap eller sin skikkelse utstillet for offentligheten, er erstatningspliktig overfor den annen.» I kommentarene hertil heter det at regelen «gir rettsbeskyttelse for den interesse som en person har i å få leve i en viss grad av upåaktethet, men denne beskyttelse varierer med tidens og stedets skikker og med saksøkerens vaner og yrke». Etter å ha fremholdt at en mann som står fram for å oppnå offentlig godkjennelse av seg selv eller sitt arbeid, må finne seg i endog uvelkommen publisitet, heter det videre: | Det er også i denne forbindelse verd å merke at de fleste nordamerikanske stater anerkjenner en rett for en privatmann til å få være i fred («a right to privacy» eller «a right to be let alone»). Jeg kan for så vidt vise til §867 i «Restatement of the Law of Torts as adopted and promulgated by The American Law Institute». Her heter det: «En person som på en urimelig og alvorlig måte forstyrrer en annens interesse i ikke å få sine affærer brakt til andres kunnskap eller sin skikkelse utstillet for offentligheten, er erstatningspliktig overfor den annen.» I kommentarene hertil heter det at regelen «gir rettsbeskyttelse for den interesse som en person har i å få leve i en viss grad av upåaktethet, men denne beskyttelse varierer med tidens og stedets skikker og med saksøkerens vaner og yrke». Etter å ha fremholdt at en mann som står fram for å oppnå offentlig godkjennelse av seg selv eller sitt arbeid, må finne seg i endog uvelkommen publisitet, heter det videre: «En som mot sin vilje får offentlighetens blikk rettet mot seg på grunn av sin egen feil, som tilfellet er med en forbryter, er underkastet de samme begrensninger med hensyn til sin rett til å bli latt i fred. Skikk og bruk i samfunnet fører til samme resultat når det gjelder en som med urette er blitt tiltalt for en forbrytelse eller når det gjelder en som har vært offer for en sjokkerende ulykke. Begge grupper av personer er gjenstand for en legitim offentlig interesse i et visst tidsrom etter at deres opptreden eller vanskjebne har henledet offentlighetens oppmerksomhet på dem; inntil de er vendt tilbake til det lovlydige og tilbaketrukne liv som føres av det store flertall i samfunnet, er de underkastet de privilegier som utgivere av nyhetsstoff har til å tilfredsstille offentlighetens vitebegjærlighet når det gjelder deres ledere, helter, skurker og ofre». Som det fremgår av disse sitater fra amerikansk rett, gjenvinner forbryteren også der «a right to privacy» når han etter å ha sont straffen for sin forbrytelse atter finner sin plass i samfunnet. | ||
«En som mot sin vilje får offentlighetens blikk rettet mot seg på grunn av sin egen feil, som tilfellet er med en forbryter, er underkastet de samme begrensninger med hensyn til sin rett til å bli latt i fred. Skikk og bruk i samfunnet fører til samme resultat når det gjelder en som med urette er blitt tiltalt for en forbrytelse eller når det gjelder en som har vært offer for en sjokkerende ulykke. Begge grupper av personer er gjenstand for en legitim offentlig interesse i et visst tidsrom etter at deres opptreden eller vanskjebne har henledet offentlighetens oppmerksomhet på dem; inntil de er vendt tilbake til det lovlydige og tilbaketrukne liv som føres av det store flertall i samfunnet, er de underkastet de privilegier som utgivere av nyhetsstoff har til å tilfredsstille offentlighetens vitebegjærlighet når det gjelder deres ledere, helter, skurker og ofre». Som det fremgår av disse sitater fra amerikansk rett, gjenvinner forbryteren også der «a right to privacy» når han etter å ha sont straffen for sin forbrytelse atter finner sin plass i samfunnet. | |||
For å avgjøre om det inngrep i personlighetens rettsvern som denne sak gjelder, kan betegnes som rettsstridig, må det foretas en intresseavveining, og jeg tar da først for meg de virkninger som en må regne med at en fremvisning av filmen «To mistenkelige personer» vil medføre for ankemotparten. | For å avgjøre om det inngrep i personlighetens rettsvern som denne sak gjelder, kan betegnes som rettsstridig, må det foretas en intresseavveining, og jeg tar da først for meg de virkninger som en må regne med at en fremvisning av filmen «To mistenkelige personer» vil medføre for ankemotparten. | ||
| Linje 113: | Linje 125: | ||
Side:1223 | Side:1223 | ||
D O M : | |||
<span id="slutning"><center><strong>D O M :</strong></center></span> | |||
Byrettens dom stadfestes. | Byrettens dom stadfestes. | ||
| Linje 120: | Linje 134: | ||
Saksomkostninger tilkjennes ikke. | Saksomkostninger tilkjennes ikke. | ||
Dommer Thrap: Jeg er kommet til samme resultat som byrettens mindretall og tiltrer den begrunnelse som er gitt av byrettens dissenterende dommer. Jeg finner at det ikke er tilstrekkelig grunn til å forby fremvisning av filmen. | |||
<span id="dissens">Dommer <strong>Thrap</strong>: Jeg er kommet til samme resultat som byrettens mindretall og tiltrer den begrunnelse som er gitt av byrettens dissenterende dommer. Jeg finner at det ikke er tilstrekkelig grunn til å forby fremvisning av filmen.</span> | |||
Filmen søker sin tilknytning til en faktisk begivenhet som i sin tid i høy grad opptok sinnene og var gjenstand for offentlig interesse og oppmerksomhet. Den handler ikke om selve mordet på de to lensmenn, men om den ettersøkning som etterpå fant sted for å pågripe de to personer som var mistenkt. Handlingsforløpet ligger meget nær opp til virkeligheten. Det er bl.a. tatt med flere kjente detaljer som direkte er hentet fra mordsaken. Men filmen er ikke og gir seg heller ikke ut for å være en autentisk virkelighetsskildring. Og den gir ikke bare en fremstilling av selve flukten, en fremstilling som først og fremst tar sikte på å skape spenning og underholdning. Det som kanskje er det vesentligste trekk ved filmen, er at den kaster lys over de to gjerningsmenns karakter og tankeliv. Ved stadig tilbakevendende bilder fra deres tidligere liv, deres barndomsopplevelser og oppvekst søkes der gitt en psykologisk bakgrunn for de senere handlinger. Og når det gjelder selve drapet, fremstilles den ene av gjerningsmennene, den unge Gustav, som ankemotparten identifiserer seg med, som om han ikke er medskyldig i dette. I hvert fall vil filmen vekke den forestilling hos tilskueren at det her er liten eller ingen plass for fordømmelse eller straff. Filmen bygger for så vidt i det vesentlige på den fremstilling som er gitt av forfatteren Gunnar Larsen i hans bok «To mistenkelige personer», men filmen går et skritt videre enn forfatteren i retning av å fremheve de formildende og unnskyldelige momenter for Gustav. Om filmen kunstnerisk sett holder mål, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Det er nok for meg å konstatere at den som har laget filmen, foruten å ville lage en spennende underholdningsfilm, også har hatt kunstneriske intensjoner. Vi har med en film å gjøre som hverken er ren virkelighetsfilm (dokumentarfilm) eller fri kunst, men fri kunstnerisk behandling av et virkelighetsmotiv. | Filmen søker sin tilknytning til en faktisk begivenhet som i sin tid i høy grad opptok sinnene og var gjenstand for offentlig interesse og oppmerksomhet. Den handler ikke om selve mordet på de to lensmenn, men om den ettersøkning som etterpå fant sted for å pågripe de to personer som var mistenkt. Handlingsforløpet ligger meget nær opp til virkeligheten. Det er bl.a. tatt med flere kjente detaljer som direkte er hentet fra mordsaken. Men filmen er ikke og gir seg heller ikke ut for å være en autentisk virkelighetsskildring. Og den gir ikke bare en fremstilling av selve flukten, en fremstilling som først og fremst tar sikte på å skape spenning og underholdning. Det som kanskje er det vesentligste trekk ved filmen, er at den kaster lys over de to gjerningsmenns karakter og tankeliv. Ved stadig tilbakevendende bilder fra deres tidligere liv, deres barndomsopplevelser og oppvekst søkes der gitt en psykologisk bakgrunn for de senere handlinger. Og når det gjelder selve drapet, fremstilles den ene av gjerningsmennene, den unge Gustav, som ankemotparten identifiserer seg med, som om han ikke er medskyldig i dette. I hvert fall vil filmen vekke den forestilling hos tilskueren at det her er liten eller ingen plass for fordømmelse eller straff. Filmen bygger for så vidt i det vesentlige på den fremstilling som er gitt av forfatteren Gunnar Larsen i hans bok «To mistenkelige personer», men filmen går et skritt videre enn forfatteren i retning av å fremheve de formildende og unnskyldelige momenter for Gustav. Om filmen kunstnerisk sett holder mål, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til. Det er nok for meg å konstatere at den som har laget filmen, foruten å ville lage en spennende underholdningsfilm, også har hatt kunstneriske intensjoner. Vi har med en film å gjøre som hverken er ren virkelighetsfilm (dokumentarfilm) eller fri kunst, men fri kunstnerisk behandling av et virkelighetsmotiv. | ||
| Linje 158: | Linje 173: | ||
Jeg stemmer etter dette for at den ankende parts påstand tas til følge. | Jeg stemmer etter dette for at den ankende parts påstand tas til følge. | ||
Dommerne Helgesen og Berger: Likeså. | Dommer <strong>Nygaard</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. | ||
Dommerne <strong>Helgesen</strong> og <strong>Berger</strong>: Likeså. | |||
Av byrettens dom (byrettsdommerne Knut Glad, Erling Arnulf og Paul H. Vindhol): | <strong>Av byrettens dom (byrettsdommerne Knut Glad, Erling Arnulf og Paul H. Vindhol):</strong> | ||
A, X, leste i august 1949 en notis i avisen om at nå skulle lensmannsmordet filmes etter Gunnar Larsens bok «To mistenkelige personer». A, som var en av de forbrytere som tok del i lensmannsmordet i 1926 og som dengang bar etternavnet B, ble for sin befatning med saken dømt til livsvarig fengsel. Etter at han siste gang ble løslatt på prøve 1. august 1946, hadde han arbeidet som møbeltapetserer i X, Y og Z, hadde giftet seg og fått to barn. Sine statsborgerlige rettigheter hadde han fått igjen. Da A fikk se den foran nevnte notis i avisen, skrev han 27/8 1949 følgende brev til Justisdepartementet: | A, X, leste i august 1949 en notis i avisen om at nå skulle lensmannsmordet filmes etter Gunnar Larsens bok «To mistenkelige personer». A, som var en av de forbrytere som tok del i lensmannsmordet i 1926 og som dengang bar etternavnet B, ble for sin befatning med saken dømt til livsvarig fengsel. Etter at han siste gang ble løslatt på prøve 1. august 1946, hadde han arbeidet som møbeltapetserer i X, Y og Z, hadde giftet seg og fått to barn. Sine statsborgerlige rettigheter hadde han fått igjen. Da A fikk se den foran nevnte notis i avisen, skrev han 27/8 1949 følgende brev til Justisdepartementet: | ||