LG-1997-349

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-04-17
Publisert:	LG-1997-00349
Stikkord:	Fravær fra siviltjeneste, Lov av 19, mars 1965 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 96-02187 M/01 - Gulating lagmannsrett LG-1997-00349.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet mot A.
Forfatter:	Lagmann Bruland. Lagdommer Lillebø. Lagdommer Tenold
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §19, Straffeloven (1902) §52, §54, EØS-arbeidstakerloven (1992) §19

Bergen byrett avsa den 18. desember 1996 dom med slik domsslutning:

"A født xx.xx.64 dømmes for overtredelse av lov om fritaging av militærtjeneste av overbevisningsgrunner av 19. mars 1965 nr. 3 §19 annet ledd til en straff av fengsel i 1 - ett - år, hvis fullbyrdelse utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 flg. Dommen er en fellesstraff med betinget del av Oslo byretts dom av 03.10.94, jfr. straffeloven §54 nr. 3. Saksomkostninger idømmes ikke."

Det var dissens idet rettens formann mente at 90 dager av straffen burde være ubetinget.

Statsadvokatene i Hordaland anket over straffutmålingen og ved lagmannsrettens beslutning av 21.02.97 ble anken henvist. I ankeforhandlingen hørte retten en kort forklaring av A. Sakens øvrige bakgrunn framgår av byrettens dom. Der står også hans personalia, men slik at han nå opplyste at arbeidet som organisasjonssekretær er en fast halv stilling, og at han står som arbeidssøker for de øvrige 50 %.

Påtalemyndigheten mener at 120 dager av straffen byretten satte bør gjøres ubetinget i samsvar med at det er fast rettspraksis i slike saker at endel gjøres ubetinget, jfr. eksempelvis dommer inntatt i Rt-1973-937, Rt-1976-940, og Rt-1983-1375. Av sistnevnte dom framgår at straffutmålingsnivået bør være det samme for fravær fra militær tjeneste og siviltjeneste. Straffenivået i Rt-1973-937 er stort sett fulgt senere, slik at i gjentagelsestilfellene brukes ofte lovens minstestraff, fengsel i 1 år, og hvor 90-120 dager gjøres ubetinget. A fikk en mild straff for første gangs unnlatt oppmøte, og når han likevel ikke møter opp ved ny innkalling, bør 120 dager nå være ubetinget.

Domfelte mener at byrettens dom er riktig. De allmennpreventive straffutmålingshensyn har her mindre vekt enn vanlig. Han har avtjent ordinær førstegangstjeneste. Tjenestenektingen nå skyldes ikke opportunistiske hensyn, men en genuin overbevisning begrunnet i siviltjenestens tilknytning til totalforsvaret. Straffen har da heller ingen individualpreventiv effekt for ham. Saken er i det hele så spesiell at byrettens straffutmåling ikke er i strid med Høyesteretts praksis i slike saker.

Lagmannsretten finner at 90 dager av straffen må sones.

A gjennomførte vanlig militær førstegangstjeneste. Etter at han fikk pasifistisk overbevisning i løpet av teologistudiene, søkte han fritak fra senere militærtjenste av overbevisningsgrunner, og ble fritatt i mars 1990. Han ble så innkalt til fire måneders siviltjeneste med frammøte i august 1990, men møtte ikke, og ble i Oslo byrett dømt for det unnlatte oppmøte til en straff på 90 dager fengsel, hvorav 60 dager ble gjort betinget. Den ubetingede del er sonet. Like etter at han hadde sonet denne ubetingede delen, ble han innkalt til ny siviltjeneste med oppmøte 08 01 1996, men møtte ikke da heller, og som han nå er dømt for.

Essensen i As holdning er at han ser siviltjenesten som en integrert del av landets totalforsvar, og han vil derfor ikke gjøre slik tjeneste uansett hvilke konkrete oppgaver han får. Forenklet gjengitt er det slik sammenheng i dette totalforsvaret at det etisk og moralsk blir det samme om han direkte bruker våpen eller utfører andre oppgaver i systemet.

Det er ingen grunn til å tvile på at As standpunkt er fast og reelt, og at han har kommet til det etter nøye og gjennomtenkte refleksjoner. Lagmannsretten ser også de prinsipielle betenkeligheter, dels av mer filosofisk art, ved at det skal brukes straff i slike tilfelle. Når man først har det faste og prinsippielle standspunktet A har inntatt, vil han nok fortsatt nekte siviltjeneste samme hvilke konsekvenser nektingen får for ham. Men slike vurderinger gjelder først og fremst forhold av lovgivningspolitisk art, og hvor det framgår av loven hvilket resultat lovgiver kom til. Gjennom nokså entydig rettspraksis, har det kommet ytterligere avklaring av hva som er gjeldende rett. Lagmannsretten nøyer seg med å vise til de dommene aktor har refert til.

Utfra nevnte rettspraksis finner lagmannsretten at 90 dager av straffen bør gjøres ubetinget. Det kan ikke sees å være spesielle straffskjerpende eller formildende hensyn i forhold til det som er vanlig i slike totalnektersaker som her.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I byrettens dom gjøres den endring at soningen utstår bare for 9 -ni- måneder av fengselsstraffen.