LB-2001-1702: Forskjell mellom sideversjoner

Import (diskusjon | bidrag)
XML-importering
 
Import (diskusjon | bidrag)
XML-importering
 
Linje 55: Linje 55:
Det er forsørgertapet og ikke det økonomiske tap som skal erstattes, jf. Lødrup «Lærebok i erstatningsrett» (4. utg.) s. 460. Avdøde og gjenlevendes økonomiske situasjon ga grunnlag for betydelig sparing som ville komme familien til gode. Dette omfattes imidlertid ikke av forsørger-begrepet. At gjenlevende har romslig økonomi, vil også påvirke størrelsen av forsørgertapet.  
Det er forsørgertapet og ikke det økonomiske tap som skal erstattes, jf. Lødrup «Lærebok i erstatningsrett» (4. utg.) s. 460. Avdøde og gjenlevendes økonomiske situasjon ga grunnlag for betydelig sparing som ville komme familien til gode. Dette omfattes imidlertid ikke av forsørger-begrepet. At gjenlevende har romslig økonomi, vil også påvirke størrelsen av forsørgertapet.  


Gjensidige aksepterer at det skal betales erstatning for omsorgstap som fastsatt av byretten med kr 50.000 de første årene og senere kr 25.000 frem til B blir 18 år. Men det kan ikke samtidig kreves erstatning for tapt arbeidsinntekt med den begrunnelse at gjenlevende nå er alene om omsorgen. Det vil i tilfelle innebære at samme tap erstattes to ganger, jf. Skien og Porsgrunn byretts dom av 3. desember 1998, og det er ikke holdepunkt for å anta at det konkrete tapet vil overstige kr 50.000. Det er videre ikke grunnlag for å regulere beløpet i takt med den generelle prisstigning. Det beløp Høyesterett fastsatte i Bastrup-dommen var utpreget skjønnsmessig og høyt etter forholdene. I dommen gir Høyesterett anvisning på at beløpet skal være 50.000 frem til det år barnet fyller 10 år. For barn som fyller 10 år i de første månedene i året bør nedjusteringen foretas fra og med dette året. B er født i mars. Nedjusteringen bør derfor gjennomføres fra og med år 2007 og ikke 2008 som fastsatt av byretten.  
Gjensidige aksepterer at det skal betales erstatning for omsorgstap som fastsatt av byretten med kr 50.000 de første årene og senere kr 25.000 frem til B blir 18 år. Men det kan ikke samtidig kreves erstatning for tapt arbeidsinntekt med den begrunnelse at gjenlevende nå er alene om omsorgen. Det vil i tilfelle innebære at samme tap erstattes to ganger, jf. Skien og Porsgrunn byretts dom av 3. desember 1998, og det er ikke holdepunkt for å anta at det konkrete tapet vil overstige kr 50.000. Det er videre ikke grunnlag for å regulere beløpet i takt med den generelle prisstigning. Det beløp Høyesterett fastsatte i Bastrup-dommen var utpreget skjønnsmessig og høyt etter forholdene. I dommen gir Høyesterett anvisning på at beløpet skal være 50.000 frem til det år barnet fyller 10 år. For barn som fyller 10 år i de første månedene i året bør nedjusteringen foretas fra og med dette året. B er født i xxxx. Nedjusteringen bør derfor gjennomføres fra og med år 2007 og ikke 2008 som fastsatt av byretten.  


Avdødes studielån ble slettet ved dødsfallet. Dette representerer en spart utgift som må hensyntas ved beregningen av det årlige forsørgertapet. Studielånet er også en forutsetning for avdødes utdanning og dermed for den forholdsvis høye lønnsinntekt som det er lagt til grunn at han ville skaffef seg. Hadde han levd ville betaling av renter og avdrag på studielånet redusert hans evne til forsørgelse, jf. Lødrup s. 466 og Moss byretts dom av 1. november 1995. Det er ikke treffende å sammenlikne bortfall av studielån med en gjeldsforsikringsordning. Subsidiært anføres at sparte kostnader til studielån må komme til fradrag krone for krone etter bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd, 1. punktum selv om tilfellet faller noe på siden av ordlyden. Avgjørelsen i [[Rt-1997-390]] er et eksempel på at denne bestemmelsen har vært fortolket utvidende.  
Avdødes studielån ble slettet ved dødsfallet. Dette representerer en spart utgift som må hensyntas ved beregningen av det årlige forsørgertapet. Studielånet er også en forutsetning for avdødes utdanning og dermed for den forholdsvis høye lønnsinntekt som det er lagt til grunn at han ville skaffef seg. Hadde han levd ville betaling av renter og avdrag på studielånet redusert hans evne til forsørgelse, jf. Lødrup s. 466 og Moss byretts dom av 1. november 1995. Det er ikke treffende å sammenlikne bortfall av studielån med en gjeldsforsikringsordning. Subsidiært anføres at sparte kostnader til studielån må komme til fradrag krone for krone etter bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd, 1. punktum selv om tilfellet faller noe på siden av ordlyden. Avgjørelsen i [[Rt-1997-390]] er et eksempel på at denne bestemmelsen har vært fortolket utvidende.