LB-2001-1702

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-02-27
Publisert:	LB-2001-01702
Stikkord:	Erstatning utenfor kontraktsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 00-00175 A/66 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-01702 og LB-2001-01703 A/01. Kjæremål til Høyesterett vedr. saksomkostninger, se HR-2002-00476.
Parter:	Ankende part: Gjensidige NOR Forsikring (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst). Motpart: 1. A, 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Erik Johnsrud). Ankesak nr. 01-01703: Ankende part: 1. A, 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Erik Johnsrud). Ankemotpart: Gjensidige NOR Forsikring (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst).
Forfatter:	Lagdommer Egil F. Jensen, formann. Lagdommer Ola Dahl. Tilkalt dommer sorenskriver Stein Husby
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-4, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Bilansvarslova (1961), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Utdanningsstøtteloven (1985) §13, §8

Saken gjelder utmåling av erstatning for tap av forsørger.

C som var født den *.*. 1956, omkom i en trafikkulykke den 25. mars 1997. Han var samboende med A som er født den *.*. 1961. To dager etter ulykken nedkom A med deres felles datter B. De vil senere også bli omtalt som de etterlatte og A som gjenlevende.

Ulykkesbilen var forsikret i Gjensidige Skadeforskring - nå Gjensidige NOR Forsikring - i det følgende også omtalt som Gjensidige eller selskapet - som har erkjent ansvar etter bilansvarsloven.

A og datteren B ved setteverge fremsatte krav om erstatning for tap av forsørger. Det kom til forhandlinger med Gjensidige som ikke førte frem. Ved stevning av 4. januar 2000 reiste de sak mot Gjensidige ved Oslo byrett med påstand om erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad for begge til sammen kr 2.500.000. Gjensidige innga tilsvar og sa seg enig i at erstatningen skulle fastsettes etter rettens skjønn, i senere prosesskrift begrenset oppad til kr 950.000. Under hovedforhandlingen nedla partene påstand om erstatning fastsatt etter rettens skjønn med fradrag for utbetalt a konto-beløp kr 150.000. Partene var ellers enige om at tapet skal beregnes frem til og med det år B fyller 18, at neddiskontering baseres på 5 % rente, at samlet erstatning fordeles med 2/3 på mor og 1/3 på datter og at Gjensidige skal dekke påløpte utgifter til juridisk bistand som angitt i domsslutningen pkt. 3. Derimot var det tvist om bl.a. avdødes inntektspotensiale og reiseutgifter i forbindelse med arbeid, samt As inntektstap som følge av dødsfallet. Partene var også uenige om inntektstap kan erstattes i tillegg til omsorgstap som omhandles i avgjørelsen i Rt-1998-639 (Bastrup-dommen), hvordan utgifter til barnehage/tilsyn skal behandles og betydningen av at avdødes studielån falt bort som følge av dødsfallet.

Oslo byrett avsa dom den 5. mars 2001 med slik domsslutning:

1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 1.070.000,- - kronerenmillionogsyttitusen - i erstatning for tap av forsørger til A med tillegg av rente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra 01.01.2001 og til betaling skjer.

2. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 530.000,- - kronerfemhundreogtrettitusen - i erstatning for tap av forsørger til B v/setteverge D med tillegg av rente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra 01.01.2001 og til betaling skjer.

3. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 30.000,- - kronertrettitusen - i erstatning for utgifter til juridisk bistand til A og B v/setteverge D.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byretten vises til byrettens dom.

Gjensidige har anket dommen til lagmannsretten pga feil bevisvurdering og rettsanvendelse for så vidt angår domsslutningen pkt. 1 og 2. I ankeerklæringen anføres at det ikke er grunnlag for å holde As næringsinntekter utenfor tapsberegningen, og at byretten uriktig har ansett barnehagebetaling for en fast utgift som ikke er en del av Bs særforbruk. Denne anken har fått saknr. 01-01702.

A og B har også inngitt selvstendig anke (saknr. 01-01703) over byrettens bedømmelse av bortfallet av studielån. I tillegg har de angrepet byrettens saksomkostningsavgjørelse i domsslutningen pkt. 4.

Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus den 22. og 23. januar 2002. Gjensidige var representert ved sin prosessfullmektig. A møtte og avga forklaring. Det ble ikke hørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Under ankeforberedelsen og ankeforhandlingen er partene blitt enige om enkelte forhold av betydning for de tvistepunkter som gjenstår. De er kommet frem til at lidt tap inkludert rente - også det rene omsorgstap etter Bastrup-dommen (Bastrup-tillegget) - beregnet frem til 31. desember 2001, utgjør kr 600.000. De er også enige om at avdødes stipulerte arbeidsinntekt fra og med 2002 skal settes til kr 390.000, og utgifter til arbeidsreiser til kr 10.000. Videre er de enige om at As inntekt er noe over kr 300.000, men at denne ville vært kr 20.000 høyere dersom hun ikke hadde vært alene om omsorgen for B, og at kr 50.000 i næringsinntekt legges til ved beregningen av As personinntekt. I praksis er partene også enige om påslaget for skatteulempe.

Gjensidige NOR Forsikring har for lagmannsretten i begge ankesaker i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er forsørgertapet og ikke det økonomiske tap som skal erstattes, jf. Lødrup «Lærebok i erstatningsrett» (4. utg.) s. 460. Avdøde og gjenlevendes økonomiske situasjon ga grunnlag for betydelig sparing som ville komme familien til gode. Dette omfattes imidlertid ikke av forsørger-begrepet. At gjenlevende har romslig økonomi, vil også påvirke størrelsen av forsørgertapet.

Gjensidige aksepterer at det skal betales erstatning for omsorgstap som fastsatt av byretten med kr 50.000 de første årene og senere kr 25.000 frem til B blir 18 år. Men det kan ikke samtidig kreves erstatning for tapt arbeidsinntekt med den begrunnelse at gjenlevende nå er alene om omsorgen. Det vil i tilfelle innebære at samme tap erstattes to ganger, jf. Skien og Porsgrunn byretts dom av 3. desember 1998, og det er ikke holdepunkt for å anta at det konkrete tapet vil overstige kr 50.000. Det er videre ikke grunnlag for å regulere beløpet i takt med den generelle prisstigning. Det beløp Høyesterett fastsatte i Bastrup-dommen var utpreget skjønnsmessig og høyt etter forholdene. I dommen gir Høyesterett anvisning på at beløpet skal være 50.000 frem til det år barnet fyller 10 år. For barn som fyller 10 år i de første månedene i året bør nedjusteringen foretas fra og med dette året. B er født i xxxx. Nedjusteringen bør derfor gjennomføres fra og med år 2007 og ikke 2008 som fastsatt av byretten.

Avdødes studielån ble slettet ved dødsfallet. Dette representerer en spart utgift som må hensyntas ved beregningen av det årlige forsørgertapet. Studielånet er også en forutsetning for avdødes utdanning og dermed for den forholdsvis høye lønnsinntekt som det er lagt til grunn at han ville skaffef seg. Hadde han levd ville betaling av renter og avdrag på studielånet redusert hans evne til forsørgelse, jf. Lødrup s. 466 og Moss byretts dom av 1. november 1995. Det er ikke treffende å sammenlikne bortfall av studielån med en gjeldsforsikringsordning. Subsidiært anføres at sparte kostnader til studielån må komme til fradrag krone for krone etter bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd, 1. punktum selv om tilfellet faller noe på siden av ordlyden. Avgjørelsen i Rt-1997-390 er et eksempel på at denne bestemmelsen har vært fortolket utvidende.

Det er ikke korrekt å bedømme utgiftene til barnehage/skolefritidsordning som faste kostnader. Rubriseringen kan uansett ikke ha betydning for beregningen av det årlige forsørgertap. Det reelle spørsmål er hvordan familiemedlemmenes særforbruk skal beregnes .

Uten dødsfallet ville familien i år 2002 hatt kr 360.000 - 370.000 til disposisjon før særforbruk. Dette er et høyt tall, og det kan ikke være riktig å sette avdødes særforbruk til 35 %. En slik fordeling kan kanskje være passende i noen tilfelle, særlig for familie med bare en lønnsinntekt, men i vår sak vil den føre til at et alt for høyt beløp plasseres på barnet, nesten like mye som foreldrene.

Det vil gi et riktigere bilde av situasjonen dersom en først beregner barnets særforbruk og deler resten likt mellom foreldrene. Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har angitt individspesifikke utgifter for jenter i alderen 11 - 14 år til kr 2.615 pr. måned. Årlige utgifter til barnet, inkludert kostnader til barnehage o.l., bør derfor settes til noe i overkant av kr 40.000, hvilket gir foreldrene et særforbruk hver i størrelsesorden kr 150.000 - 160.000. Hvorvidt foreldrene faktisk forbruker hele dette beløpet eller disponerer noe til spare-/investeringsformål, er uten betydning. Basert på disse tall utgjør det årlige forsørgertapet ca kr 25.000 når det rene omsorgstapet (Bastrup-tillegget) holdes utenfor.

Ifølge Gjensidige vil fremtidig inntektstap utgjøre ca kr 270.000 og omsorgstapet (Bastrtup-tillegget) omlag. kr 380.000, begge tall neddiskontert til dagens verdi. Med tillegg av skatteulempe og lidt tap kr 600.000, vil samlet erstatning utgjøre noe over kr 1.300.000.

Gjensidige har - felles for begge ankesakene - nedlagt slik påstand:

1. Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale A og B erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

2. Gjensidige NOR Forsikring tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

A og B har for lagmannsretten i hovedtrekk fremholdt:

De etterlatte har krav på å beholde tilvant levestandard, og de har rett til full erstatning for tap av forsørger. Erstatningen skal kompensere det rene økonomiske tapet, bortfall av avdødes arbeid i hjemmet og tap av forsørgelse i form av omsorg og nærvær, jf. Nygaard «Skade og ansvar» (5. utg.) s. 140-143. I vårt tilfelle kan det settes likhetstegn mellom forsørgertapet og det økonomiske tap. Det er ikke grunnlag for noe lemping av ansvaret.

I begrepet levestandard ligger ikke bare rene livsnødvendigheter som mat og klær. Forsørgelse innebærer at de andre familiemedlemmer - innen rimelige grenser - også får ta del i forbruk av mer luksusbetont art og sparing. Det kan ikke være noe krav om at sparing skal skje direkte til fordel for den forsørgede.

Som følge av dødsfallet har gjenlevende fått et inntektstap som må erstattes i tillegg til det rene omsorgstapet som gir kompensasjon for elementer som ikke bare er av økonomisk art, eller som er vanskelig å bestemme økonomisk, f.eks. at husholdningsutgiftene blir forholdsvis høyere i en mindre familie. Bastrup-dommen er ikke noe prejudikat for det ikke skal gis erstatning for inntektsbortfall i tillegg til omsorgstap ettersom dette ikke var noe tvistetema i denne saken. De konkrete forhold i saken viser også at de etterlatte vil få for liten kompensasjon dersom det ikke tas hensyn til et inntektsbortfall med kr 20.000 pr. år. Summeres dette tallet med kr 12.000 til privat barnetilsyn og kr 10.000 til barnehageutgifter, blir det lite igjen av Bastrup-tillegget til andre elementer. Det bør også tas hensyn til at gjenlevende i dag presser seg maksimalt for å klare sitt arbeid og omsorgen for B. I fremtiden vil hun trolig måtte gå over i mindre krevende stilling som er dårligere betalt.

Bastrup-tillegget bør prisjusteres. I 1998 fastsatte Høyesterett fastsatte beløpet til kr 50.000 utfra statistiske opplysninger om faktorer som påvirkes av prisnivået, og da bør det skje en oppregulering i takt med den generelle pris- og kostnadsvekst. Det er også vist til Høyesteretts tradisjon med justering av nivået for «industriarbeiderlønn». En justering fra kr 50.000 til kr 55.000 må anses som forsiktig. Nedsettelsen av beløpet skal først gjennomføres etter at barnet har fylt 10. Dette følger av Bastrup-dommen, og det er ikke grunnlag for å skille avhengig av når i året barnet er født.

Betaling for barnehage/barnetilsyn må være en del av forsørgelsen. Behovet for barnehageplass er uavhengig av dødsfallet, og bidraget fra far er bortfalt. Dette må det tas hensyn til ved beregningen av de etterlattes tap.

De fremlagte tall fra SIFO bestrides ikke, men spørsmålet er hva tallene avspeiler. Det synes som om disse er begrenset til livsnødvendigheter, ned mot satsene for sosialhjelp. Anslåtte utgifter til lek/fritid er også meget lave. I denne sammenheng må erindres at man her har å gjøre med en familie med inntekter utover gjennomsnittet, samt at de etterlatte har krav på å beholde sin tilvante levestandard. Et særforbruk for avdøde på kr 150.000 pr. år eller ca kr 3.000 pr. uke, blir uansett alt for høyt.

Studielånet bør behandles som all annen form for gjeld, f.eks. boliggjeld, jf. Bastrup-dommen ( Rt-1998-645). Ordningen som fører til slettelse ved dødsfall har rett nok et sosialt tilsnitt, men den bør likevel oppfattes på linje med en frivillig gjeldsforsikring og derfor ikke føre til redusert erstatning. Det er ingen grunn til at et forsikringsselskap skal ha fordel av at studielånet faller bort. Konkret er ellers påpekt at avdøde hadde avsluttet sin utdannelse forholdsvis kort tid før han omkom. Han hadde derfor ennå ikke fått full effekt av låneopptaket.

Legges de etterlattes forutsetninger for beregningen til grunn vil det årlige forsørgertap frem til 2008 være i størrelsesorden kr 70.000 og deretter kr 25.000 lavere. Det neddiskonterte fremtidige tap vil utgjøre om lag kr 700.000 som sammen med lidt tap, omsorgstap (Bastrup-tillegget) og skatteulempe vil gi ca kr 1.900.000.

A og B har - felles for begge ankesaker - nedlagt slik påstand:

1. Gjensidige NOR Forsikring ved styrets formann dømmes til å betale A forsørgertapserstatning etter Cs bortgang fastsatt etter rettens skjønn. I tillegg kreves lovens rente av erstatning fra 2 - to - uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Gjensidige NOR Forsikring ved styrets formann dømmes til å betale B v/setteverge D forsørgertapserstatning etter Cs bortgang fastsatt etter rettens skjønn. I tillegg kreves lovens rente av erstatning fra 2 - to - uker etter dommens forkynnelse og til betaling skjer.

3. Gjensidige NOR Forsikring ved styrets formann dømmes til å erstatte A og B v/setteverge D sakens omkostninger både for byrett og lagmannsrett med tillegg av lovens rente fra 2 - to - uker fra dommens forkynnelse og til betaling skjer.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Partene er enige om og lagmannsretten legger til grunn at erstatning for tap av forsørger skal utmåles etter skadeserstatningsloven §3-4, jf. §3-1 annet ledd, siste punktum og tredje ledd, og for øvrig etter de retningslinjer som bl.a. er angitt i Bastrup-dommen i Rt-1998-639. Av dette følger at det skal gis erstatning for det fulle forsørgertap slik at de etterlatte kan opprettholde sin tilvante levestandard så langt denne er et resultat av avdødes forsørgelse. Det er det individuelle forsørgertap som skal erstattes. I mangel av konkrete opplysninger må utmålingen baseres på mer standardpregede faktorer. Begrepet forsørgelse må avgrenses mot sparing/formuesoppbygging og tilfredsstillelse av rene luksusbehov, jf. Nygaard s. 142 og prinsippet om at de etterlattes økonomiske situasjon som helhet må trekkes inn når erstatningen skal utmåles. Partene er enige om at erstatningen skal beregnes felles for de etterlatte til og med år 2015 da datteren fyller 18 år, og at denne skal fordeles med 2/3 på mor og 1/3 på datter. Det kan spørres om dette er en treffende fordelingssbrøk. Etter omstendighetene finner lagmannsretten ikke grunn til å fravike partenes felles syn.

Partene er enige om at det skal utmåles erstatning for omsorgstap i samsvar med de retningslinjer som er anvist i Bastrup-dommen. Dette innebærer at det i utgangspunktet tilkjennes kr 50.000 for de første årene inntil B blir 10 år, og kr 25.000 inntil hun fyller 18 år. Ut fra de forhold som begrunner tapsposten og tapsberegningen, vil det kunne være riktig å justere beløpet i takt med den alminnelige prisutvikling. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunnlag for å foreta slik heving i nærværende tilfelle. Beløpet kr 50.000 ble fastsatt av Høyesterett for få år siden, og det kan hevdes at dette ble satt relativt høyt den gang. Dertil kommer at det ikke er grunn til å anta at det konkrete omsorgstapet vil overstige kr 50.000 pr år de første årene. På den annen side finner retten at den årlige satsen ikke bør reduseres fra og med 2007 da B fyller 10 år. Ettersom hun er født i mars vil hun riktignok få den høyere sats i et kalenderår der hun for det meste er over 10 år, men retten ser ikke dette som noen avgjørende innvending i forhold til Høyesteretts premisser.

A arbeider i full stilling i et selskap som arrangerer kongresser o.l. Hennes årlige inntekt er f.t. ca kr 310.000, men partene legger til grunn at hun ville tjent ytterligere kr 20.000 i form av bonus dersom hun kunne deltatt om kvelder og i helger i de perioder da presset er størst. Denne bonusen har hun gitt avkall på fordi hun er blitt alene om ansvaret for B, og det hevdes derfor at hun har fått et årlig inntektsbortfall som det må tas hensyn til ved erstatningsutmålingen. Lagmannsretten er enig med Gjensidige og byretten i at det ikke er grunnlag for å gi kompensasjon på dette punkt i tillegg til det Bastruptillegg som omhandles i avsnittet foran. Det årlige omsorgstapet skal nettopp erstatte bortfallet av avdødes arbeid og tilstedeværelse i hjemmet som kunne avlastet gjenlevende og gitt henne mulighet for å arbeide utover vanlig arbeidstid. Lagmannsretten viser og slutter seg for øvrig til byrettens nærmere begrunnelse.

Lagmannsretten er også enig i Gjensidiges og byrettens bedømmelse av betydningen av bortfallet av avdødes studielån. Lagmannsretten har vanskelig for å se at det finnes argumenter av noen styrke som kan tale for å beregne de etterlattes økonomiske situasjon ut fra den forutsetning at studielånet anses for å bestå. Av utdanningsloven §8 tredje ledd følger direkte at gjelden faller bort ved låntakers død, og det fremgår av §13 tredje ledd at avskrivning for slike tap dekkes ved årlige bevilgninger. Det er således tale om en generell ordning helt uavhengig av låntakerens individuelle disposisjoner, og det er derfor ikke treffende å sammenlikne dette med gjeldsforsikring. Som fremholdt av Lødrup s. 466 ville avdøde i levende live måtte betjene renter og avdrag på studielånet før forsørgelsen. Skal denne situasjonen bedømmes etter skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd, må den plasseres under første og ikke annet punktum. Videre bør tas i betraktning at studiefinansieringen har vært medvirkende til avdødes langvarige utdannelse og det forholdsvis høye inntektsnivået som erstatningsutmålingen er basert på. At det ikke var gått mange år fra utdannelsen var avsluttet frem til dødsfallet, kan ikke være av noen betydning i denne sammenheng.

Partene er sterkt uenige om behandlingen av utgiftene til barnehage, som f.t. er ca kr 9.000 pr. år etter at det er gjort fradrag for stønad til barnetilsyn. De etterlatte ser det slik at dette er en fast kostnad som skal trekkes fra før avdødes særforbruk settes til 35 % av familiens samlete disponible inntekter. Gjensidige gjør gjeldende at det er tale om en individspesifikk kostnad som må belastes barnets særforbruk.

Utgiftene til barnehage er ingen følge av dødsfallet og det er heller ingen annen forbindelse mellom utgiftene og dødsfallet. I alle beregninger er forutsatt at begge foreldrene, enten C hadde omkommet eller ikke, ville vært i full inntektsgivende stilling. Følgelig måtte foreldrene uansett ha funnet barnehageplass eller annen tilsynsordning for barnet. Utgiftene til barnehage kan derfor anses for nødvendige og faste. Like fullt er det klart at utgiftene er knyttet til det enkelte barn på samme måte som utgifter til mat, klær og andre nødvendigheter.

Etter lagmannsrettens vurdering er det sentrale punkt i denne tvisten fastleggelsen av foreldrenes og barnets særforbruk. Selv om foreldrenes bidrag til betaling av barnehageplass klarligvis er en del av forsørgelsen, vil det være uriktig å bedømme dette som en fast kostnad som holdes utenfor ved beregningen av foreldrenes og barnets særforbruk. Retten savner også nærmere opplysninger om den 35 %-regel som de etterlatte har vist til og som ble benyttet i Bastrup-dommen etter enighet mellom partene. Det er bl.a. spørsmål om denne skal settes til en prosentdel av familiens samlete inntekt eller eventuelt en annen størrelse, f.eks. avdødes samlete ytelse til fellesskapet slik Nygaard nevner på s. 148. Uansett vil slike synspunkter - i mangel av konkrete opplysninger - bare være til veiledning om hvordan familien har innrettet seg. Det er ellers grunn til å anta at slike delingsmodeller ikke passer for alle familiesituasjoner. Den løsning de etterlatte har gitt anvisning på synes f.eks. mindre godt egnet når familiens disponible inntekt er så høy som i vårt tilfelle. Ved å følge en slik regel ville en for stor del av familiens utgifter bli plassert på barnets særforbruk, noe som blir spesielt skjevt for barnas første leveår.

Kostnadene ved å dekke barnets spesifikke behov, vil - spesielt så lenge det er lite - være lettere å beregne enn de voksnes forbruk. Dette kan også uttrykkes slik at utgiftene med barn mer er bundet opp til nødvendige behov. Det som blir igjen etter at de faste felleskostnader og utgiftene til barn er dekket, vil de voksne kunne bruke til sine særformål. God familieøkonomi vil kunne gi rom for mer luksuspreget forbruk - fortrinnsvis for de voksne - eller sparing. Det foreligger ikke konkrete opplysninger om dette for familien Thomassen/Inderhaug. Lagmannsretten tar derfor utgangspunkt i barnets særforbruk.

Gjensidige har vist til tallmateriale utarbeidet av SIFO som bl.a. viser såkalte individspesifikke utgifter for barn og voksne. For barn er tallene splittet på kjønn og alder. Ved sin gjennomsnittsberegning for hele perioden har Gjensidige benyttet tallene for jenter fra 11 til 14 år. Tillagt kostnadene til barnehage/tilsyn, vil dette gi noe over kr 40.000 pr. år

Lagmannsretten er enig med Gjensidige i at dette tallmaterialet gir en indikasjon om levekostnadene for barn og dermed hvilket beløp som det er rimelig å plassere på barnets særforbruk. Det kunne vært ønskelig med nærmere informasjon om hvordan SIFO-tallene fremkommer og hva de er ment å avspeile. Enkelte opplysninger tyder på at tallene bare tar sikte på å dekke nødvendige behov på et meget nøkternt nivå. Med to faste inntekter, forholdsvis rimelig bolig, næringsinntekter og bare ett barn, ville familien Thomassen/Inderhaug hatt romslig økonomi som ville kommet barnet til gode. Anslaget for barnets særforbruk bør derfor forhøyes ikke ubetydelig, og finnes passende å kunne settes til noe over kr 60.000. Trekkes dette fra familiens samlete disponible inntekt, og foreldrenes særforbruk settes like høyt, vil en - basert på de inntektstall som partene i det vesentlige er blitt enige om under ankeforhandlingen - komme til et årlig forsørgertap som i hvert fall ikke overstiger det beløp på ca kr 25.000 som Gjensidige har gått onn for under avslutningen av ankeforhandlingen. I tillegg kommer omsorgstapet (Bastrup-tillegget).

Neddiskontert med en rentefot på 5 % frem til og med 2015, der det også tas hensyn til at trygdeytelser bortfaller fra mars da B fyller 18, settes samlet erstatning for tap i fremtiden av forsørger og omsorgsperson - inkludert skatteulempe - til kr 750.000. Tillagt avtalt erstatning for lidt tap med kr 600.000 frem til 31. desember 2001 og fratrukket a konto-utbetalinger med kr 450.000, skal Gjensidige betale til sammen kr 900.000, dvs kr 600.000 til A og kr 300.000 til B, med tillegg av lovens rente fra forfall.

Lagmannsrettens materielle resultat skal legges til grunn ved vurderingen av spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger for byretten. For byretten nedla partene påstand om utmåling etter rettens skjønn. Begge hadde imidlertid klare oppfatninger om underliggende spørsmål av betydning for utmålingen, og de kom også med detaljerte utregninger som for de etterlatte endte med kr 2.405.379 og for Gjensidige ca kr 1.100.000. På denne bakgrunn må saken anses som dels vunnet og dels tapt, og det enten en ser det slik at partene i realiteten ba om skjønnsmessig ansettelse eller et nærmere bestemt beløp. Saksomkostningene for byretten skal følgelig avgjøres etter tvistemålsloven §174, jf. §180 annet ledd, og lagmannsretten ser ingen grunn til å nytte unntaksregelen i §174 annet ledd. Byrettens dom domsslutningen pkt. 4 blir følgelig å stadfeste.

Gjensidige har fått medhold i sin anke på de punkter som ble tatt opp i ankeerklæringen. Denne saken må regnes som helt ut vunnet, og sakomkostningsspørsmålet for lagmannsretten skal derfor bedømmes etter tvistemålsloven §172, jf. §180 annet ledd. De aktuelle spørsmål har ikke voldt tvil, og retten kan heller ikke se at andre grunner kan tilsi avvik fra hovedregelen. De etterlatte i fellesskapet vil derfor bli pålagt å erstatte Gjensidiges nødvendige omkostninger ved behandlingen av denne ankesaken.

De etterlattes anke har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i §180 første ledd vil de i fellesskap bli pålagt å dekke Gjensidiges nødvendige omkostninger for så vidt angår denne saken.

Gjensidiges prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som viser samlete utgifter for lagmannsretten i begge ankesaker med kr 54.848, hvorav kr 11.200 er salær før 1. juli og kr 32.400 (før merverdiavgift) etter 1. juli 2001. I tillegg kommer ankegebyr i den sak der Gjensidige er ankende part. Det er ikke fremkommet merknader til kravet som legges til grunn for utmålingen.

Gjensidige har foreslått å dele saksomkostningene inklusiv ankegebyr, som utgjør kr 16.375, likt på begge ankesaker, mens de etterlatte mener det vil være mer treffende å legge 2/3 på Gjensidiges anke og 1/3 på de etterlattes anke. Det er tale om to selvstendige anker, og det kan hevdes at sakene ville fått omtrent samme omfang uten hensyn til hvilken av ankene som hadde blitt tatt til separat behandling. Ser en bort fra omkostningsspørsmålet som de etterlatte angrep særskilt, tok de etterlatte i sin ankeerklæring bare opp ett forhold (studielånet), mens Gjensidige tok opp to forhold (næringsinntekter og barnehageutgiftene). Under disse omstendigheter finner lagmannsretten å ville følge den fordeling som de etterlatte har gitt anvisning på.

Gjensidiges utgifter fordeles etter dette med kr 43.799 (27.424 + 16.375) i ankesak nr. 01-01702, og kr 27.424 i ankesak nr. 01-01703.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale A 600.000 - sekshundretusen - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum fra 2 - to - uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Gjensidige NOR Forsikring dømmes til å betale B 300.000 - trehundretusen - kroner med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum fra 2 - to - uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

3. Byrettens dom domsslutningen pkt. 4 stadfestes.

4. I saksomkostninger for lagmannsretten i ankesak nr. 01-01702 betaler A og B i fellesskap til Gjensidige NOR Forsikring 43.799 - førtitretusensjuhundreognittini - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

5. I saksomkostninger for lagmannsretten i ankesak nr. 01-01703 betaler A og B i fellesskap til Gjensidige NOR Forsikring 27.424 - tjuesjutusenfirehundreogtjuefire - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.