Rt-1972-965: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

Høyesterett - Dom

|Dato=

Rt-1972-965

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

Michelsen, Sandene, Leivestad, Roll-Matthiesen, Bendiksby

|Lovhenvisninger=

}}

Byretten besluttet den 4. juli 1968 å dele behandlingen av saken slik at man i første omgang bare skulle ta standpunkt til spørsmålet om det forelå erstatningsansvar. I samsvar med denne beslutning avsa Oslo byrett den 18. april 1969 deldom med slik slutning:  

2. Solveig Patricksson tilpliktes å betale det offentlige sakskostnader for alle retter.»  

Det er i saken enighet mellom partene om at forliksklagen av 22. oktober 1966 som innkom til forliksrådet den 24. i samme måned, avbrøt foreldelsesfristen. Det avgjørende på dette punkt i saken blir da om Evy Gaards verge, på basis av legeerklæringen av 2. februar 1963 som var den eneste som forelå den 24. oktober 1963, med tilstrekkelig sannsynlighet måtte regne med at hennes skade ut fra et noenlunde normalt og påregnelig hendelsesforløp ville medføre tap i fremtidig erverv. Etter min oppfatning fremstiller denne legeerklæring ikke varig invaliditet som en slik nærliggende følge av ulykken at det for vergen på det avgjørende tidspunkt var oppfordring til å gå til søksmål. Jeg peker i denne forbindelse på at gårdeierens forsikringsselskap i et brev til frk. Gaards advokat av 21. februar 1963 uttaler, med grunnlag i legeerklæringen av 2. februar samme år, at det ville være rimelig å vente med å ta avgjørelse om mulig varig invaliditet, og foreslår revisjon om et år.  

Jeg stemmer for denne  

1. Solveig Patricksson dømmes til å betale til Evy Gard 60.000 - seksti tusen - kroner - med 5 - fem - prosent rente fra avsigelsen av Høyesteretts dom.  

Dommerne Leivestad, Roll-Mattkiesen og Bendiksby: Likeså.  

I.  

Retten finner det mer nærliggende at en skade som den foreliggende dekkes av gårdeieren enn den som går på gaten og er så uheldig å bli rammet. Gårdeieren må regne med at det kan falle ned bygningsdeler og bør ta denne risiko med i sin betraktning ved den forretningsmessige drift av gården, særlig i et tilfelle som dette med en gammel gård der selv det beste ettersyn ikke kan utelukke alle svakheter. - - -  

Da deldommen av 18. april 1969 ble avsagt, forelå det en del legeerklæringer avgitt av lege Sven Holst ved Uilevål sykehus, Nevrokirurgisk avdeling.  

«Vi har mottatt Deres udaterte brev vedrørende ovenstående skadesak sammen med fotokopi av erklæring fra ass. lege Sven Holst. Av erklæringen ser vi at han anfører at Deres klient er 33 1/3 % varig arbeidsufør p.g.a. skaden. Vår polise dekker inntil kr. 20.000,- på enkelt person. Frøken Evy Gaard's økonomiske tap for fremtiden har De antydet bør settes til kr. 100.000,-. Dette ligger jo langt over polisens forsikringssum. Vi finner derfor å ville benytte oss av vår adgang til å utbetale det for oss maksimale erstatningsbeløp på kr. 20.000,- med tillegg av omkostninger og 5 % rente.  

hertil kommer utgifter til legeerklæring  

Beløpet vedlegges i sjekk til Deres ordre. Vi tør imøtese Deres kvittering for beløpet.»  

Da erstatningen gjelder tap i fremtidig erverv og derfor ikke er forfalt, blir prosessrenter først å tilkjenne fra forkynnelsen av dommen. På den annen side finner retten grunn til i dette tilfelle å sette 5 % årlig rente, jfr. lov av 29. juni 1888 §3 annet ledd. - - -  

Lagmannsretten bemerker: