Rt-1972-965

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-10-05
Publisert:	Rt-1972-965
Stikkord:	(Taksteindommen I, Mønepannedommen), Erstatningsrett, Personskade, Særpreget og ekstraordinært faremoment, Foreldelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatning for personskade etter at en 14 1/2 år gammel jente fikk en takstein i hodet fra en bygård. Spørsmålet var om det grunnet takets konstruksjon forelå et særpreget og ekstraordinært faremoment, slik at gårdeieren uten hensyn til skyld måtte betale erstatning for skaden. Høyesterett kom til at takets konstruksjon gjorde at risikoen var stor for at takstein kunne falle ned og at det utgjorde et særpreget og ekstraordinært faremoment. Gårdeieren ble pålagt å betale erstatning på objektivt grunnlag. Høyesterett har utviklet det ulovfestede objektive ansvaret gjennom en rekke dommer, se Rt-1875-330 (Lysaker-dommen), Rt-1905-715 (Vannledningsdommen), Rt-1939-766 (Gesims-dommen), og Rt-1992-64 (P-pilledom II)
Saksgang:	Høyesterett HR-1972-00098-B, L.nr. 98B/1972
Parter:	Solveig Patricksson (høyesterettsadvokat Johan Hjort) mot Evy Gaard (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan)
Forfatter:	Michelsen, Sandene, Leivestad, Roll-Matthiesen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Renteloven (1888) §3, Foreldelsesloven (1896) §12, Straffeloven (1902) §351, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Tvistemålsloven (1915) §181, §66, Bygningsloven (1924) §145, §152

Dommer Michelsen: Evy Helene Gaard, som er født xx.xx.1947, ble den 13. april 1962 da hun skulle passere Sannergaten nr. 13 i Oslo, rammet i hodet av en mønepanne som falt ned fra eiendommens tak. Hennes verge, som mente hun gjennom ulykken var blitt påført en varig invaliditet i form av en hodeskade, uttok den 22. oktober 1966 forliksklage mot eieren av Sannergaten nr. 13, Axel Patricksson. Da Axel Patricksson avgikk ved døden før forliksrådsbehandlingen, ble erststningssølssmålet, da det ble påstevnet til Oslo byrett, anlagt mot hans enke Solveig Patricksson, som sitter i uskiftet bo.

Byretten besluttet den 4. juli 1968 å dele behandlingen av saken slik at man i første omgang bare skulle ta standpunkt til spørsmålet om det forelå erstatningsansvar. I samsvar med denne beslutning avsa Oslo byrett den 18. april 1969 deldom med slik slutning:

«Solveig Patricksson er erstatningspliktig overfor Evy Gaard for de tap denne ble påført ved skader utenfor Sannergaten 13 den 13. april 1962.»

Da denne dom ble avsagt, var Evy Gaard selv blitt prosessdyktig.

Mot byrettens deldom erklærte Solveig Patrickssson den 24. juni 1969 anke til Eidsivating lagmannsrett.

Mens ankesaken stod under saksforberedelse for lagmannsretten, meddelte partene at de ønsket at byretten skulle pådømme spørsmålet om erstatningens størrelse før ankesaken om ansvarsspørsmålet ble behandlet av lagmannsretten.

Den 11. juni 1970 avsa Oslo byrett dom i spørsmålet om erstatningens størrelse. Dommen har denne slutning:

«1. Fru Solveig Patricksson dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen til å betale frøken Evy Gaard kr. 30.000,- - trettitusen kroner - med 5 - fem - prosent årlig rente fra forkynnelsen til betaling skjer.

Side:966

2. Fru Solveig Patricksson frifinnes for å betale saksomkostninger.»

Ved ankeerklæring av 31. juli 1970 brakte Evy Gaard denne dom inn for Eidsivating lagmannsrett. Solveig Patricksson erklærte motanke over byrettens annen dom i saken.

Eidsivating lagmannsrett, som ikke foretok noen oppdeling av saken, men behandlet samtlige dens spørsmål under ett, avsa den 26. april 1971 dom med slik slutning:

«1. Solveig Patricksson dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Evy Gaard 50.000,00 - femtitusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente derav fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Mot denne dom har Solveig Patricksson den 26. juni 1971 erklært anke til Høyesterett. Gjennom sitt anketilsvar har Evy Gaard erklært motanke over lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om erstatningens størrelse.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det ved Oslo byrett avholdt bevisopptak hvor foruten Evy Gaard to vitner, som også møtte for de tidligere instanser, og frk. Gaards prosessfullmektig for byrett og lagmannsrett har avgitt forklaringer. Som nye dokumenter for Høyesterett er fremlagt en korrespondanse fra tiden før saksanlegget mellom den advokat frk. Gaards verge hadde henvendt seg til, og gårdeierens forsikringsselskap, Axel Patrickssons selvangivelser med bilag for en årrekke, Evy Gaards forskjellige eksamensvitnemål og en del rundskriv og publikasjoner som tar sikte på å belyse filologistudiet og de forskjellige kategorier læreres lønnsforhold. Bortsett fra det jeg nå har nevnt, og fra at ankemotparten, når det gjelder foreldelsesspørsmålet, har gjort gjeldende en anførsel som er ny for Høyesterett, og som jeg senere kommer tilbake til, foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Den ankende part har for Høyesterett i det vesentlige anført:

Axel Patricksson var en samvittighetsfull gårdeier som førte et regelmessig og aktsomt tilsyn med sine eiendommer, og som brukte størstedelen av gårdenes inntekter til vedlikehold. Han pleide å tilse takene hvert år. Da ulykken fant sted før påske 1962, hadde man ikke det året ennå foretatt noen inspeksjon av taket etter vinteren. Man kan ikke i forbindelse med ulykken bebreide Axel Patricksson noe som uaktsomhet. Han har gjort hva man med rimelighet kan forlange av ham. Det er uriktig når lagmannsretten benytter en skjerpet aktsomhetsnorm. Man må legge til grunn det vanlige for livets forhold.

Det er videre rettslig sett uriktig når lagmannsretten har operert med det som kan kalles en omsnudd bevisbyrde. Lagmannsretten har konstruert et subjektivt heftelsesgrunnlag, men har i

Side:967

realiteten lagt et objektivt erstatningsansvar på huseieren. Det er ikke grunnlag for i et forhold som det foreliggende å pålegge et objektivt ansvar. Man står ikke overfor et særpreg og ekstraordinært risikomoment, men en risiko som er vanlig, og som er en følge av dagliglivets forhold og av at man bor i en by. Man kan heller ikke pålegge objektivt erstatningsansvar ut fra en betraktning om at ulykken skriver seg fra en teknisk svikt. Dette synspunkt har vært benyttet i rettspraksis ved kompliserte tekniske innretninger hvor det bør pålegges eieren et særlig ansvar for vedlikeholdet.

Ved den erstatningssum som ble utbetalt skadelidte fra gårdeierens forsikringsselskap, er hun ytet en fullgod erstatning for tap i fremtidig erverv. Da de objektive undersøkelser viser at hun langt På veg nå er restituert, synes hennes plager å være delvis nevrotisk betonet. Erstatningskravet er foreldet. Foreldelsesfristen er 3 år. Skjæringspunktet finner man i oktober 1963. Gjennom legeerklæringen av 2. februar 1963 hadde Evy Gaards advokat og hennes verge fått et fullt ut tilstrekkelig grunnlag for å gå til søksmål med krav om erstatning for tap i fremtidig erverv.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Fru Solveig Patricksson frifinnes.

2. Fru Solveig Patricksson tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

Ankemotparten har i det vesentlige anført:

Da det etter bevisene i saken må legges til grunn at det flere ganger har falt taksten ned fra taket på eiendommen, må tilsynet ha vært meget dårlig. Det må betegnes som en grov uaktsomhet at det ikke har vært holdt slikt oppsyn med taket at skaden kunne vært unngått. Av denne grunn er det ikke nødvendig å avgjøre saken på en bevisbyrdebetraktning. Lagmannsretten er dog i samsvar med praksis når den har antatt at skadevolderen i et tilfelle hvor årsaksforholdet er På det rene, og hvor det påvises mangler ved den ting som skaden hitfører fra, må føre beviset for at det er grunnlag for å frita ham for erstatningsplikt.

Da faren for at det skal falle taksten ned fra et tak av denne konstruksjon er stor, og da risikoen for at stenen skal treffe en person på gaten nedenfor som er meget beferdet, er betydelig, er det i overensstemmelse med praksis at gårdeieren pålegges et objektivt ansvar og således bærer risikoen, som man billig kan forsikre seg mot, fremfor den tilfeldige fotgjenger som er ute i lovlig ærend.

Byretten og lagmannsretten har løst foreldelsesspørsmålet helt riktig og på riktig grunnlag. For øvrig er foreldelsesfristen, og det er dette som er den nye anførsel for Høyesterett, 10 år da det har foreligget en straffbar overtredelse av straffelovens §351 nr. 5 fra gårdeierens side.

Da frk. Gaard som en følge av skaden vil måtte bruke 3 år lengre tid på sin utdannelse enn hun ellers ville ha gjort, og da hennes skade vil hemme henne i arbeidet, vil hennes tap på langt nær bli dekket ved den erstatning hun har fått utbetalt fra

Side:968

forsikringsselskapet, og den som er tilkjent henne ved lagmannsrettens dom.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Solveig Patricksson dømmes til å betale Evy Gaard erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 100.000,- med tillegg av 5 % renter fra forliksklagens forkynnelse 21/2 1967.

2. Solveig Patricksson tilpliktes å betale det offentlige sakskostnader for alle retter.»

Jeg finner det naturlig først å behandle den foreldelsesinnsigelse som er fremsatt av den ankende part. På dette punkt i saken er jeg kommet til samme resultat som de tidligere instanser, og kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse.

Det er i saken enighet mellom partene om at forliksklagen av 22. oktober 1966 som innkom til forliksrådet den 24. i samme måned, avbrøt foreldelsesfristen. Det avgjørende på dette punkt i saken blir da om Evy Gaards verge, på basis av legeerklæringen av 2. februar 1963 som var den eneste som forelå den 24. oktober 1963, med tilstrekkelig sannsynlighet måtte regne med at hennes skade ut fra et noenlunde normalt og påregnelig hendelsesforløp ville medføre tap i fremtidig erverv. Etter min oppfatning fremstiller denne legeerklæring ikke varig invaliditet som en slik nærliggende følge av ulykken at det for vergen på det avgjørende tidspunkt var oppfordring til å gå til søksmål. Jeg peker i denne forbindelse på at gårdeierens forsikringsselskap i et brev til frk. Gaards advokat av 21. februar 1963 uttaler, med grunnlag i legeerklæringen av 2. februar samme år, at det ville være rimelig å vente med å ta avgjørelse om mulig varig invaliditet, og foreslår revisjon om et år.

Jeg finner etter dette at den første forliksklage er uttatt i tide, selv om man regner med en foreldelsesfrist På 3 år, og behøver da ikke ta standpunkt til om fristen i dette tilfelle skulle være 10 år.

Når det gjelder spørsmålet om vilkårene foreligger for å pålegge Solveig Patricksson erstatningsplikt overfor Evy Gaard, er jeg kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten. Jeg bygger mitt resultat på dette punkt i saken på det samme grunnlag som byretten, og har således en annen begrunnelse for mitt standpunkt enn lagmannsretten.

Jeg legger i faktisk henseende til grunn, som lagmannsretten, at det var den ytterste mønepanne i den ene grad mot gaten som falt ned, og at stenen som var slitt, var sprukket i spikerhullet.

Et tak hvor man har en nedhellende grad hvor mønepanner er festet til underlaget, hver med en spiker, frembyr i seg selv et faremoment. Dette øker dersom taket ikke, og det var ikke tilfellet her, er forsynt med snøfangere som kan stoppe taksten som løsner fra underlaget. Jeg må bygge på at man ikke selv med vanlig aktsomhet ved tilsynet og vedlikeholdet av taket kan gardere seg mot at stenene sprekker eller bringes ut av stilling og løsner På grunn av de forskjellige påkjenninger et slikt

Side:969

taktekke er utsatt for. Det foreligger således i et tilfelle som dette etter min oppfatning en betydelig risiko for at sten kan falle ned fra taket og ned på gaten.

I tillegg til de momenter jeg her har nevnt, peker jeg på at eiendommen ligger til den sterkt beferdede Sannergaten, slik at muligheten for at nedfallende sten skal ramme forbipasserende og på grunn av sin fart og tyngde anrette skade, blir betydelig.

Under disse omstendigheter knytter det seg til denne bygning et slikt særpreget og ekstraordinært faremoment at gårdeieren uten hensyn til skyld må betale erstatning for den skade som oppstår når disse risikomomenter i det konkrete tilfellet manifesterer seg. Gårdens eier, som for en meget billig premie kan dekke sitt tap gjennom en ansvarsforsikring, er etter min oppfatning nærmere til å bære de økonomiske følger av en slik ulykke enn den tilfeldig forbipasserende som rammes. Jeg legger ved min vurdering på dette punkt vekt På at gårdeieren ved tilsyn og vedlikehold av taket har muligheter for å forminske risikoen og dermed for å forebygge skader. I denne forbindelse viser jeg til dom i Rt-1969-109, særlig side 112, øverst.

For mitt standpunkt finner jeg støtte i dom i Rt-1939-766 og i voldsgiftsdom av 23. mai 1941 som er avsagt av 5 høyesterettsdommere, og som er inntatt i Rettens Gang RG-1942-13.

Jeg vil tilføye at jeg intet vil ha uttalt om hvordan løsningen ville ha blitt dersom man hadde måttet legge til grunn at en særdeles sterk vind hadde blåst ned takstenen.

Når det gjelder spørsmålet om erstatningens størrelse, er jeg enig i de betraktninger som er kommet frem i lagmannsrettens domsgrunner. Man står her overfor en meget vanskelig vurdering som i høy grad er skjønnsmessig. Jeg er for min del kommet til at Evy Gaard i Høyesterett bør tilkjennes en erstatning som er noe høyere enn den hun fikk i lagmannsretten. På dette punkt legger jeg vekt på at Evy Gaard i lagmannsretten er tilkjent renter fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom, og at hun nå, da det utelukkende dreier seg om erstatning for tap i fremtidig erverv, vil bli tilkjent renter fra Høyesteretts dom. Jeg finner at Evy Gaard må tilkjennes en erstatning på kr. 60.000.

Jeg er enig i de omkostningsavgjørelser som er truffet i byretten og i lagmannsretten. Da Solveig Patricksson forgjeves har anvendt anke overfor lagmannsrettens dom, må hun i medhold av tvistemålslovens §181 første ledd pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett. Evy Gaard har hatt bevilling til fri sakførsel også for Høyesterett. Solveig Patricksson må derfor dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige ved Justisdepartementet.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Solveig Patricksson dømmes til å betale til Evy Gard 60.000 - seksti tusen - kroner - med 5 - fem - prosent rente fra avsigelsen av Høyesteretts dom.

Side:970

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Solveig Patricksson til det offentlige v/Justisdepartementet 8.000 - åtte tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Roll-Mattkiesen og Bendiksby: Likeså.

Av byrettens deldom (dommer Jacob Wulfsberg):

I.

Fredag 13. april 1962 Kl. ca. 14.00 sommertid (13.00 normal tid) falt en taksten fra Sannergaten 13 ned i hodet på Evy Gaard, født xx.xx.1947, som gikk på fortauet på hjørnet av Sannergaten og Falsens gate. Hun var på vei hjem fra skolen.

Hun ble kjørt til Ullevål sykehus hvor hun lå til 25.4.1962. - - -

II.

Ulykken ble straks meldt til politiet.

Politiet varslet brannvesenet og bygningskontrollen.

Brannvesenet møtte samme dag med stigebil og brannkonstabel Ulf Vistung inspiserte taket fra stigen.

Fra bygningskontrollen møtte samme dag bygningsinspektør Kaare Einar Regbo som så på taket fra en takluke.

Politiet tok en del fotografier fra åstedet og av den taksten som falt ned.

Den 30. mai 1962 henla politiet etter bevisets stilling saken som straffesak.

III.

Evy Gaards far henvendte seg til advokat Skaare som 6.6.1962 skrev til gårdens eier, grosserer Axel Patrichsson, - - -

Den 22.10.1966 skrev Skaare til Patrichsson - - -

Samme dag som han sendte dette brev, tok Skaare ut forliksklage mot Patrichsson, mottatt av forliksrådet 24.10.1966.

Oslo forliksråd berammet saken til 14. mars 1967, men ved forkynnelsen fikk stevnevitnet vite at Patrichsson var død 29.1.1967. Forliksrådet har trolig underrettet Skaare om dødsfallet slik at han fant det unødvendig at Evy Gaards far møtte 14.3.1967.

Forliksrådet stemplet på forliksklagen:

«Saken behandlet 14. mars 1967. Klageren møtte ikke. Innklagede møtte ikke. Kjennelse: Saken avvises.»

Den 20.5.1967 tok Skaare ut forliksklage mot Solveig Patrichsson, enke i uskiftet bo etter sin mann. Forliksrådet mottok klagen 1.6.1967.

Stevning, datert 10. februar 1968, ble mottatt av byretten 19.2.1968. I stevningen er krevet erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 100.000,-. - - -

V.

Retten bemerker til påstanden om foreldelse:

Ifølge §28 i straffelovens ikrafttredelseslov foreldes adgangen til å inntale skadeserstatningskrav i 3 år fra den dag den skadelidte er blitt vitende om skaden og om den for samme ansvarlige. - - -

Side:971

I dette tilfelle må det avgjørende være om kravet var foreldet da forliksrådet 24.10.1966 mottok den første forliksklagen, jfr. foreldelseslovens §12, og tvistemålslovens §66, annet ledd, om virkningen av forliksrådets kjennelse 14.3.1967 hvoretter den annen forliksklage er tatt ut i rett tid.

Etter rettens oppfatning er det naturlig å regne utgangspunktet for foreldelsesfristen fra legeerklæringen datert 28.8. 1964 og 3-årsfristen var da ikke utløpt 24.10.1966. Først ved nevnte legeerklæring kan skadens fremtidige medisinske virkning sies å være tilstrekkelig fastlagt, og den skadelidte (faren) blitt vitende om skadens fulle omfang.

VI.

For øvrig bemerker retten:

Sannergaten 13 er en murgård i 4 etasjer, trolig bygget omkring 1890, av en type som der er mange liknende av i Oslo. Taket har forholdsvis slakt fall mot gaten.

I 1. etasje er det et par mindre forretninger på hjørnet, for øvrig beboelsesleiligheter.

Patrichsson skal ha kjøpt eiendommen i midten av 1950-årene. Han brukte ikke selv noen av lokalene. Gården hadde vaktmester i bistilling (portner), Patrichsson hadde på den tiden i alt 5 byeiendommer.

Retten legger til grunn at den taksten som traff saksøkeren lå ytterst (nærmest takrennen langs fasaden) På den ene grad som går fra mønet.

Det er ikke helt på det rene om takstenen var en mønepanne eller en rund taksten. Etter rettens oppfatning er det uten betydning. Takstenen hadde hull for spiker i hver ende. Vistung mener at det manglet to mønepanner nederst på graden, fotografiet viser bare én. Regbo så at det manglet en sten på den ene graden, men han kom etter Vistung og har øyensynlig festet seg ved en manglende sten lenger oppe på graden som Vistung hadde kastet ned fordi den lå løs. Vistung merket seg først manglende sten på enden av graden da han 16. mai 1962 etter anmodning fra politiet på ny så på taket, denne gang fra en takluke.

Det er ikke klart om den takstenen som falt ned var festet med spiker i hvert hull, eller bare i det ene, heller ikke om den umiddelbare årsak til ulykken var at spikeren(e) var gjennomrustet slik at den ikke ga hold eller om takstenen var sprukket i løpet av vinteren.

Vindstyrken på Blindern var frisk bris, midlere vindhastighet i en 10 minutters periode 8,4 meter/sekund, i de enkelte vindkast var hastigheten oppe i ca. 15 m/s.

Bygningskontrollen (Regbo) uttalte i brev 17.4.1962 til gårdeieren bl.a.:

«Ved tilsyn foretatt samme dag viste det seg at takstenen var sterkt frostskadet slik at det lå mye løse stenfliser på taket.» - - -

«Taksten må utskiftes i den grad det er nødvendig og mønepannene må spikres med gjennomgående galvaniserte spiker.

Hvis det er brukt krum sten som erstatning for mønepanner må de skiftes ut med vanlige mønepanner.»

I retten har Regbo forklart at taket ikke ga noe dårlig inntrykk, og at han ikke ville gitt pålegg hvis der ikke var skjedd en ulykke. Det er nærmest ikke en gård i Oslo hvor det ikke faller ned taksten i løpet av

Side:972

vinteren, og hvis folk visste hvor mange farer som lurer ovenfra og hvordan takene ser ut, ville de være engsteligere for å gå på gaten.

Vistung har forklart seg i samme retning.

Retten går etter det som er opplyst ut fra at Patrichsson har sørget for ettersyn av gården som vanlige aktsomme gårdeiere flest, kanskje heller bedre enn dårligere. Noe grunnlag for subjektivt ansvar (uaktsomhet), er det da ikke.

Det er ikke i rettspraksis trukket noen klar grense for hvor langt en gårdeier er ansvarlig på objektivt grunnlag.

Det gjelder her en taksten som tidens tann har tæret på og som til slutt er glidd ned uten at det var nødvendig med særlig sterk vind for å utløse ulykken.

Man kan vanskelig se bort fra at visse alminnelige rimelighetsbetraktninger har påvirket domstolenes avgjørelser i liknende saker, derunder også om det gjennom forsikring er adgang til å utlikne de økonomiske følger på mange andre som er utsatt for tilsvarende risiko.

Retten finner det mer nærliggende at en skade som den foreliggende dekkes av gårdeieren enn den som går på gaten og er så uheldig å bli rammet. Gårdeieren må regne med at det kan falle ned bygningsdeler og bør ta denne risiko med i sin betraktning ved den forretningsmessige drift av gården, særlig i et tilfelle som dette med en gammel gård der selv det beste ettersyn ikke kan utelukke alle svakheter. - - -

Av byrettens dom (byrettsdommer Knut Glad):

Da deldommen av 18. april 1969 ble avsagt, forelå det en del legeerklæringer avgitt av lege Sven Holst ved Uilevål sykehus, Nevrokirurgisk avdeling.

I en erklæring av 2. februar 1963 sies bl.a.:

«Pasienten var innlagt på Ullevål Sykehus fra 13.4 til 25.4.62. Innkomstdagen hadde hun fått taksten i hodet og ble etter dette i bevisstløs tilstand kjørt til sykehuset. Hun var sjokkert ved innleggelsen, men etter transfusjoner fikk man kompensert hennes sjokk. Man fant øverst i venstre panneregion et 5 cm langt, uregelmessig sår hvor det hadde vært betydelig blødning og det såes knust hjernevev i såret. Etter den nødvendige forbehandling ble det så innleggelsesdagen i narkose foretatt en revisjon av såret med reposisjon av den kompliserte skallefraktur og fjernelse av det knuste hjernevev. Det postoperative forløp var tilfredsstillende. Det ble påvist skade av to tenner i forbindelse med ulykken. Pasienten brukte etter utskrivningen epinattabletter 2 ganger daglig i ca. 5 måneder.»

En erklæring av 14. juli 1965 har følgende konklusjon og vurdering:

«Konklusjon og vurdering: Det er gått over 3 år siden ulykken skjedde. Pasientens symptomer har vært temmelig uforandret og synes nå å ha stabilisert seg. Jeg er kjent med pasientens tilstand og arbeidsevne slik den var før ulykken skjedde. Det synes imidlertid å være visse påvisbare defekter som man vanlig kan se etter slike hodeskader i form av økt trettbarhet, svimmelhet og hodepine, ubehag i forbindelse med sterkere legemsøvelser, og konsentrasjonsvanskeligheter. Det vil være rimelig å føre disse plager tilbake til hennes alvorlige hodeskade av

Side:973

13/4.62. Jeg vil foreslå at hun beregnes til 33 1/3 % varig arbeidsufør. Dette er vurdering av den medisinske invaliditet, hos denne unge pasient kan man vanskelig fastslå noen ervervsmessig invaliditet siden hun stadig går på skole. Det er imidlertid sikkert best for pasienten om hun kommer til enighet med forsikningsselskapet om et endelig oppgjør, og på den bakgrunn vil jeg anta at det er rimelig å beregne den samme prosent også med henblikk på hennes mulige fremtidige yrke.»

Etter deldommen er saksøkeren undersøkt av to av retten oppnevnte sakkyndige, lege Kristian Lorck, nevrolog, og lege Lars Seier, psykiater. Disse har avgitt skriftlig sakkyndig erklæring datert 4 april 1970. Dr. Lorck har også vært tilstede under hovedforhandlingen Den skriftlige erklæring har følgende vurdering og konklusjon:

«Etter at Evy Gaard den 13/4-1962 var utsatt for en hodeskade med bevissthetstap og sjokk, har hun hele tiden hatt slike symptomer som man ser etter hodeskader: Hodepine, særlig ved fysiske anstrengelser, og svimmelhet og hodepine i bøyet stilling, svekket konsentrasjonsevne og øket trettbarhet.

Tilstanden ansees å være forårsaket av skaden den 13/4-1962. Ved gjentatte neurologiske u.s. har det ikke vært påvist utfall. Registrering av de elektriske svingninger i hjernen (EEG) viste moderate forandringer i 1962, normalisering i 1964, overveiende normalt EEG i 1965, og EEG nå, 15/1-1970, var på grensen av det normale.

Evy Gaards plager synes å ha vært til stede i særlig uttalt grad det første års tid etter skaden, senere avtok de. De siste årene synes symptomenes art og grad å ha vært relativt stabile. Evy Gaard har etter skaden på vanlig tid gjennomgått realskolen og lærerskolen med middels godt resultat, hvoretter hun har vært i full stilling som lærerinne i folkeskolen. Hun føler seg svært sliten på slutten av arbeidsdagen. For å klare sitt arbeide må hun innrette sin dag med forsiktighet, hvile et par timer etter at hun kommer hjem og unngå annet enn moderate, legemlige anstrengelser. Dette begrenser hennes evne til å delta i fritidsaktiviteter, særlig utendørs aktiviteter sammen med jevnaldrende. Vi vil anslå skadedes medisinske invaliditet til 25 %. Skadede har siden 18/8 vært i fullt arbeide ved folkeskolen på Rødtvedt. Selv om hun har Klart arbeidet hittil, betyr arbeidet en større belastning for skadede enn for andre unge mennesker, idet hun må planlegge og innrette sin dag nøye, og hvile 2-3 timer når hun kommer hjem. På slutten av arbeidsdagen føler hun seg trett og sliten. Selv om Evy Gaard altså i det halve år hun har vært i arbeide har klart å gjennomføre full dags arbeidsinnsats, betyr dette en adskillig større belastning og påkjenning på henne enn man vil finne det naturlig for et helt ungt menneske. Vi vil derfor anse hennes arbeidsevne for reelt sett å være redusert, selv om hun hittil formelt har klart full arbeidsinnsats. Når full arbeidsinnsats i hennes alder krever at hun nærmest må ta helt ut sine resurser, anser vi hennes arbeidskraft på litt lengere sikt for å være redusert. Vi vil anslå den varige ervervsmessige invaliditet til 20 %. Sjansen for en post traumatisk epilepsi er meget liten, ettersom det nå har gått 8 år etter skaden, og EEC har normalisert seg.» - - -

Retten skal bemerke:

Den sakkyndige dr. Lorck har under hovedforhandlingen forklart at

Side:974

når de sakkyndige har anslått varig yrkesmessig invaliditet til 20 %, mens dr. Holst i 1965 satte den til 33 1/3 %, henger det særlig sammen med at utviklingen i den mellomliggende tid har vært bra. Også de sakkyndige ville i 1965 antagelig ha kommet til en lignende invalideprosent som dr. Holst.

Retten legger derfor til grunn en varig ervervsmessig invaliditet på 20 %. Når det økonomisk tap i tiden fremover skal fastsettes, er jo usikkerheten stor, særlig fordi man ikke har noe hittil konstatert inntektstap å holde seg til. Det er mest sansynlig at saksøkte med sin energi og arbeidslyst vil kunne utføre sin lærergjerning resten av sitt liv og også utdanne seg noe videre. Men det er usikkerhetsmomenter tilstede. Retten må her vise til de sakkyndiges vurdring og holde seg til den, samtidig som den tar rimelig hensyn til de momenter som saksøkerens prosessfullmektig har fremholdt.

Når det gjelder spørsmålet om å gjøre fradrag for allerede utbetalt erstatning, kan nevnes at utbetalingen ble ledsaget av følgende brev fra A/S Norske Alliance av 18. oktober 1965:

«Vi har mottatt Deres udaterte brev vedrørende ovenstående skadesak sammen med fotokopi av erklæring fra ass. lege Sven Holst. Av erklæringen ser vi at han anfører at Deres klient er 33 1/3 % varig arbeidsufør p.g.a. skaden. Vår polise dekker inntil kr. 20.000,- på enkelt person. Frøken Evy Gaard's økonomiske tap for fremtiden har De antydet bør settes til kr. 100.000,-. Dette ligger jo langt over polisens forsikringssum. Vi finner derfor å ville benytte oss av vår adgang til å utbetale det for oss maksimale erstatningsbeløp på kr. 20.000,- med tillegg av omkostninger og 5 % rente.

Erstatning skulle etter dette bli kr. 20.000,-

5 % renters rente fra 13/4-62 kr. 3732,-

tilsammen kr. 23.732,-

-utbetalt 21/6-63 for klær og briller med kr. 331,-

netto kr. 23.401,-

hertil kommer utgifter til legeerklæring

av 28/8-64 kr. 150,-

av 14/7-65 kr. 100,-

samt Deres honorar kr. 600,-

kr. 24.251,-

Beløpet vedlegges i sjekk til Deres ordre. Vi tør imøtese Deres kvittering for beløpet.»

Retten antar at det må være riktig å se den del av erstatningen som ikke gjelder påløpne utgifter, som dekning av tap i fremtidig erverv. Det er nemlig ikke krevd erstatning for annet tap. Saksøkte har forøvrig erklært seg enig i dette, men når det gjelder renter frem til domsavsigelsen som et vederlag for forskudteringer, har saksøkte protestert mot dette, og protesten synes å ha meget for seg.

Retten finner det ikke nødvendig i detalj å ta standpunkt til dette med fradraget. Hele erstatningsutmålingen blir så skjønnsmessig at retten finner i nærværende sak å burde nøye seg med å fastsette et beløp som saksøkte bør betale saksøkeren for tap i fremtidig erverv under

Side:975

hensyntagen til de fordeler hun har hatt ved allerede i 1965 å få utbetalt erstatning på grunnlag av saksøktes ansvarsforsikring. Beløpet fastsettes til kr. 30.000,-.

Da erstatningen gjelder tap i fremtidig erverv og derfor ikke er forfalt, blir prosessrenter først å tilkjenne fra forkynnelsen av dommen. På den annen side finner retten grunn til i dette tilfelle å sette 5 % årlig rente, jfr. lov av 29. juni 1888 §3 annet ledd. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Petter Meyer, Arne Christiansen og sorenskriver Finn Palmstrøm):

Lagmannsretten bemerker:

Retten finner ikke at den av Solveig Patricksson fremsatte foreldelsesinnsigelse kan føre frem.

Da ulykken hendte gjaldt fremdeles bygningsloven av 22. februar 1924. Etter denne lovs §145, punkt 1 pliktet en huseier å holde sin bygning i sådan stand at den ikke blir farlig for beboerne eller andres sikkerhet. Bygningsrådet skulle påse at forpliktelsen ble overholdt og kunne gi eieren de fornødne pålegg. Unnlatelse av å etterkomme pålegg var straffbart etter lovens §152, punkt 5. Det er ikke opplyst at det før ulykken var gitt noe pålegg om rettelse av mangler vedkommende taket på Sannergaten 13. Evy Gaards erstatningskrav kan da ikke ansees for å være utsprunget av en straffbar handling, og retten legger til grunn at foreldelsesfristen for erstatningskravet er 3 år, jfr. strl.ikrl. §28 første ledd.

Det er ikke bestridt at en løpende foreldelsesfrist ble avbrutt da forliksrådet den 24. oktober 1966 mottok den første forliksklagen.

Retten må anta at Evy Gaards far umiddelbart etter ulykken var Klar over at Axel Patricksson var eier av Sannergaten 13. Allerede ved skriv av 6. juni 1962 ble det rettet en henvendelse til Axel Patricksson angående erstatning.

Det avgjørende for spørsmålet om erstatningskravet allerede var foreldet den 24. oktober 1966 vil være om Evy Gaards far tidligere enn 3 år før denne dag var vitende om skaden.

Det foreliggende erstatningskrav gjelder krav på erstatning i fremtidig inntekt. Det er ikke gjort gjeldende at fristen for foreldelse av dette krav løp fra selve ulykkesdagen. Solveig Patricksson har imidiertid fremholdt at Evy Gaards far, da dr. Sven Holst avga sin legeerkiæring av 2. februar 1963, fikk tydelig underretning om skaden og de følger den antagelig ville få, og at foreldelsesfristen da begynte å løpe. Retten kan ikke være enig i dette. I sin legeerklæring av 2. februar 1963 har dr. Holst i sin konklusjon bl.a. anført:

«Det er for tidlig å fastsette noen varig invaliditet enda, for tiden ville jeg anslå den til 33 1/3 %. Det er sannsynlig at hennes symptomer vil avta med tiden. Varige skader kan dog ikke utelukkes. Det ville være rimelig å ta hennes status opp til ny revisjon når det er gått 1 år etter skaden.»

Retten vil først bemerke at det må antas at dr. Holst ikke har ment at Evy Gaards status skulle tas opp til ny revisjon allerede i april 1963. En ny revisjon allerede på dette tidspunkt ville formentlig ikke kunne bygge på noe nytt og bedre vurderingsgrunnlag. Det er ikke opplyst at

Side:976

Evy Gaard har fått noen beskjed om å møte hos legen til denne tid, og det videre hendelsesforløp synes å vise at dr. Holst har ment at Evy Gaards status skulle tas opp til ny revisjon ett år etter legeerklæringen av 2. februar 1963. Hun var i en skolesituasjon og skulle ta realskoleeksamen i 1964. Det må antas at det for vurderingen av fremtidig invaliditet ville ha vesentlig betydning å se hvordan hun klarte seg i skolen. Det kan etter rettens oppfatning ikke bebreides Evy Gaard eller hennes far at den neste legeerklæring først forelå den 28. august 1964. Denne erklæring gir for øvrig også uttrykk for at revisjon av hennes status kan bli aktuell om 1 år.

Retten kan ikke finne at den legeerklæring som dr. Holst avga den 2. februar 1963 ga Evy Gaards far den kunnskap som han trengte for å kunne reise sak med krav på erstatning for varig invaliditet. Legeerklæringen gir klart uttrykk for at det da var for tidlig å fastsette noen varig invaliditet. Legen anslår den for tiden til 33 1/3 %. Han tilføyer at det er sannsynlig at hennes symptomer vil avta med tiden, men at varige skader dog ikke kan utelukkes. Retten kan ikke se at erklæringen inneholder noen slik uttalelse om varig invaliditet at man kunne regne med dette og bygge et erstatningskrav for varig invaliditet på erklæringen. Dertil er erklæringen for vag. Retten finner støtte for sin vurdering i høyesterettsdom i Rt-1967-1182.

Retten finner således ikke at foreldeisesfristen begynte å løpe da Evy Gaards far ble kjent med legeerklæringen av 2. februar 1963. Noen ny kunnskap eller større Klarhet om det ville bli varig invaliditet har Evy Gaards far ikke fått tidligere enn 3 år før den 24. oktober 1966, og erstatningskravet er da ikke foreldet. Det er ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til om foreldelsesfristen begynte å løpe ved kunnskap om legeerklæringen fra dr. Sven Holst av 28. august 1964 eller ved kunnskap om hans legeerklæring av 14. juli 1965. Begge erklæringer er avgitt senere enn 3 år før forliksklagen kom inn til forliksrådet.

Lagmannsretten er som byretten kommet til at Solveig Patricksson er erstatningspliktig overfor Evy Gaard for tap ved skader som ble påført henne ved ulykken, men på et noe annet grunnlag enn byretten.

Det må etter de foreliggende opplysninger antas at årsaken til ulykken er at en taksten, antagelig den nederste i en grad mot gaten, er sprukket på grunn av fuktighet og frost. Denne sten falt så ned på fortauet den 13. april 1962 og rammet Evy Gaard i hodet. Rekonstruksjonen av stenen synes å vise at det var huller i denne, og at den har vært spikret fast. Det er sannsynlig at stenen er sprukket ved spikerhullene. Retten finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at fastspikringen av stenen på taket er foretatt på en håndverksmessig uforsvarlig måte. Den finner heller ikke å kunne tillegge det noen betydning om det til dels er brukt vanlig taksten hvor det skulle ha vært mønepanner, da dette må antas å være uten avgjørende betydning for hendelsesforløpet.

Den utløsende faktor til at stenen falt ned har antagelig vært vinden. Det blåste noe den 13. april 1962, men retten kan ikke finne at de opplysninger som foreligger om vindhastigheten viser at det denne dag var noen helt upåregnelig vindstyrke, selv om vindhastigheten i enkelte vindkast var oppe i ca. 15 m/s., jfr. skriv fra Meteorologisk Institutt av 9. november 1964.

Side:977

At taksten kan sprekke på grunn av frost og fuktighet må antas å være påregnelig. Retten viser til vitneforklaring av bygningsinspektør Kaare Regbo. Gammel sten kan bli sprø og noe pulverisert i overflaten. Av skriv fra Bygningskontrollen til A/S Sannergaten 13 av 17. april 1962 fremgår at et tilsyn den 13. april 1962, etter ulykken, viste at takstenen var sterkt frostskadet slik at det lå mye løse stenfliser på taket. Det ble gitt pålegg om rettelser av mangler ved taket, og dette viser etter rettens oppfatning at taket ikke var som det skulle være. Bygningsinspektør Regbo har dog under ankeforhandlingen forklart at han ikke vil si at taket var i en uforsvarlig stand, og at det vel ikke ville vært gitt noe pålegg hvis ikke ulykken hadde inntrådt.

Brannkonstabel Ulf Vistung som var med på utrykning til Sannergaten 13 samme dag ulykken hendte har etter en rapport til Oslo politikammer av 18. mai 1962 forklart at han så at det var noen løse biter og defekte sten helt ved pipa. Han tok opp disse løse biter, fjernet en alminnelig taksten som var brukt som mønepanne og omtrent halvparten av en ordinær mønepanne, som var sprukket. Ulv Vistung møtte også som vitne ved ankeforhandlingen og forklarte at han syntes at taket mot gaten i Sannergaten 13 så bra ut. Retten vil også nevne at dette vitne forklarte at brannvesenets folk i mange år har tatt ekstrajobber for utbedring av skadede tak.

Retten legger vesentlig vekt på opplysninger om takets tilstand i de skriftlige dokumenter som foreligger fra tiden umiddelbart etter ulykken.

Solveig Patricksson har forklart at hennes mann førte et meget godt tilsyn med sine eiendommer. Han så ofte over takene. Han var også selv flere ganger på taket til Sannergaten 13. Hun kan dog ikke si noe om når Axel Patricksson før ulykken siste gang var på taket eller lot foreta ettersyn av taket. Hun har heller ikke kunnet oppgi den håndverker som Axel Patricksson vanlig benyttet til ettersyn og reparasjon av taket og heller ikke kunnet fremlegge gårdsregnskap som viser når eventuell ettersyn og reparasjon ble foretatt. Hun har opplyst at taket på Sannergaten 13 ble omlagt få år før ulykken, antagelig i slutten av 1950-årene, men at den gamle taksten da ble benyttet.

Det er mulig at det kan være riktig at det ettersyn som Axel Patricksson har foretatt ikke har vært dårligere enn det som er vanlig. Retten kan imidlertid ikke finne at dette kan være avgjørende i det foreliggende tilfelle.

Man vet ikke om uregelmessighetene ved taket var oppstått i løpet av vinteren 1961/62 eller tidligere. I det foreliggende tilfelle foreligger der ikke noe bevis for når taket siste gang ble ettersett før ulykken. Retten finner at gårdeieren under de foreliggende forhold må føre bevis for at ettersyn av taket er foretatt til slik tid at det ikke kan bebreides ham som noen uaktsomhet at taket i faktisk henseende frembød en fare da ulykken hendte.

Det gjelder her en gård som ligger til beferdet gate med beferdet fortau langs huset. Det er åpenbart at løs taksten eller deler av taksten som falt ned kunne få de alvorligste følger for den som ble rammet.

Det må etter rettens oppfatning påhvile eieren av en bygård i et trafikkert strøk en meget streng aktsomhetsplikt når det gjelder å holde

Side:978

taket i en slik stand at det, så langt råd er, ikke representerer noen fare for trafikanter på gaten og fortauet nedenfor. Det foreligger etter rettens oppfatning ikke tilstrekkelig bevis for at Axel Patricksson har foretatt et så effektivt tilsyn og ettersyn av taket som man må kunne forlange. Gårdeieren må selv bære risikoen ved det utilstrekkelige bevis for at han har vist den aktsomhet som må kreves.

Retten vil bemerke at saksforholdet skiller seg fra det saksforhold som forelå i sak i Rt-1951-212. Det forelå der en helt spesiell skadeårsak, og dommen kan ikke være avgjørende i den foreliggende sak. Flere av de momenter som er fremhevet av de dissenterende dommere i den nevnte høyesterettsdom må etter rettens oppfatning tillegges særlig betydning slik saksforholdet stiller seg i nærværende sak.

Retten er således kommet til at Solveig Patricksson må bære det tap som er påført Evy Gaard ved ulykken i den utstrekning tapet ikke allerede er erstattet.

Det er intet å legge Evy Gaard til last i forbindelse med ulykken eller skadeforløpet.

Når det gjelder erstatningsfastsettelsen er retten henvist til i det vesentlige å bygge på de samme faktiske forhold som byretten har lagt til grunn i sin deldom av 11. juni 1970. Etter at denne dom var avsagt har Evy Gaard sluttet i sitt lærerarbeide og hun tar for tiden videre utdannelse ved universitetet. Det foreligger ikke opplysninger om at hun ikke greide skolearbeidet, men retten antar at det er riktig som hun har forklart at hun på grunn av skaden har følt seg noe mere slitt og trett enn vanlig er.

Retten bygger som byretten på den felles legeerkiæring fra dr. Kristian Lorck og ass.overlege Lars Seier av 4. april 1970. Dr. Seier har vært oppnevnt som sakkyndig også for lagmannsretten. Han har ikke foretatt noen ny undersøkelse av Evy Gaard etter erklæringen av 4. april 1970. Han har fastholdt konklusjonen i denne erklæring og har gitt en supplerende uttalelse.

Etter dr. Seiers forklaring må retten legge til grunn at faren for at Evy Gaard skal få epilepsi ikke lenger er til stede. En slik skadevirkning ville etter dr. Seiers uttalelse normalt ha fått uttrykk innen en 18 måneders tid etter ulykken.

Det foreligger ikke fra tiden før ulykken noen bestemte uttalte utdannelsesplaner for Evy Gaard, men retten legger til grunn at hun hadde evner til teoretisk utdannelse. Om hun direkte ville ha kunnet gå løs på et studium til lektoreksamen og ha gjennomført dette uten avbrudd hvis ulykken ikke var kommet, kan vel stille seg noe usikkert, men en lærerskoleutdannelse med senere tilleggsutdannelse når hun fikk anledning til det, synes å ha vært nærliggende. Ulykken med de skader den medførte kan ha ført til noen forsinkelse i utdannelsen, men den vei hun har fulgt i sin utdannelse, og den tid hun har brukt, synes ikke å ha vært noe vesentlig lengere enn det normale.

Retten er ved erstatningsfastsettelsen henvist til å bygge på en rekke usikre faktorer av skjønnsmessig karakter. Det er ikke mulig nå å kunne danne seg noen bestemt oppfatning av hvordan skaden vil innvirke på Evy Gaards faktiske inntektsmuligheter i fremtiden. Retten anser det ikke umulig at hun vil kunne gå inn i skolearbeidet igjen som adjunkt,

Side:979

og at hun vil klare en vanlig lærerstilling. Arbeidet vil formentlig for henne kunne gi en større påkjenning enn vanlig, og dette vil medføre ulemper på det rent personlige plan. Det er mulig at skaden i den nærmeste tid fremover vil få større virkning for hennes fritid enn for hennes arbeide. Man må imidlertid etter de foreliggende opplysninger ta i betraktning at det på noe lengere sikt er en påregnelig følge av skaden at hun ikke vil kunne yte en full arbeidsinnsats og at hun må ta redusert timeantall. Noe vesentlig ekstraarbeide vil hun formentlig være avskåret fra å ta. Ved vurderingen av de sannsynlige følger legger retten Evy Gaards individuelle situasjon til grunn.

Retten er etter en vurdering av samtlige omstendigheter kommet til at Evy Gaard må tilkjennes en erstatning på kr. 50.000,00. Erstatningsbeløpet innbefatter renter inntil lagmannsrettens dom. Erstatningsbeløpet er fastsatt under hensyntagen til de fordeler hun har hatt ved allerede i 1965 å ha fått utbetalt et erstatningsbeløp på grunnlag av Axel Patrickssons ansvarsforsikring, og retten viser i denne forbindelse til byrettens bemerkninger.

Lagmannsretten finner som byretten at Evy Gaard må tilkjennes 5 % rente av det tilkjente erstatningsbeløp fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. - - -