Rt-1969-109: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

Høyesterett - Dom

|Dato=

Rt-1969-109

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

Ryssdal, Endresen, Mellbye, Bølviken, Gaarder

|Lovhenvisninger=

}}

Holmestrand herredsrett avsa 8. juni 1967 dom med denne domsslutning:  

Arne Lieng påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett som 2. februar 1968 avsa dom med denne domsslutning:  

Arne Lieng har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.  

For øvrig står saken for Høyesterett i samme stilling som for de tidligere retter.  

Det er uriktig å statuere objektivt ansvar uten konkret å prøve den risiko kranen representerte slik den ble anvendt da uhellet inntraff. Dersom uhellet skyldes materialtretthet, står man overfor en skadeårsak som ikke på noen måte er særegen for løftekraner. For så vidt det legges til grunn at uhellet skyldes «en plutselig teknisk svikt», har lagmannsretten selv uttalt at årsaken «muligens ikke er så ofte forekommende», og grunnlaget for objektivt ansvar - en statistisk påregnelig overskridelse av den risiko enhver virksomhet fører med seg - er da ikke til stede. Til tross for nøye undersøkelser er det ikke lykkes å påvise noe annet tilfelle hvor en kran er brutt sammen på den måte som det her skjedde, og det må være uhyre sjelden at feil av denne art forekommer. Under disse omstendigheter kan det ikke være riktig når lagmannsretten i likhet med herredsretten har ilagt objektivt ansvar med den begrunnelse at bruk av løftekraner fra tid til annen leder til uhell av forskjellig art, og at virksomheten i bransjen derfor er risikobetont.  

Side:111  

Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:  

Ankemotparten har for øvrig grunngitt sine anførsler på samme måte som for de tidligere retter og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:  

Bruken av store løftekraner fører fra tid til annen til at det voldes skade. Den som driver kranservice som ervervsmessig virksomhet, kan forutse dette, og han må være ansvarlig for skade som virksomheten kan ventes å føre med seg uten hensyn  

til om skaden i det enkelte tilfelle skyldes feil av en art som sjelden forekommer. Han er også den som gjennom aktsom bruk, tilsyn og vedlikehold har størst mulighet for å forebygge at en kran blir svekket med den følge at det kan voldes skade ved en belastning som kranen er forutsatt å skulle tåle.  

Som min begrunnelse viser, vurderer jeg i det vesentlige saken på samme måte som de tidligere retter.  

Jeg stemmer for denne  

Lagmannsrettens dom stadfestes.  

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.   

Følgende saksforhold er på det rene:  

Side:113  

Kranarbeidet besto i oppheising av ovnseksjoner og ble påbegynt den 8. september 1964. I løpet av dagen ble 4 ovnstykker satt på plass vekten var henholdsvis 7.300 kg, 14.750 kg, 10.100 kg. og 10.100 kg. Da det ut på kvelden skulle heises opp et femte ovnstykke, skjedde det et uhell. Dette ovnstykke hadde inklusive bærering, en vekt på 14.750 kg. Det var heist opp i full høyde, med underkant 4-5 meter over bakken da kranføreren hørte en «knekkelyd», og plutselig krøllet den nederste del av kranens uteligger seg sammen. Følgen var at ovnseksjonen falt ned på kanten av fundamentet og videre ned på bakken. I fallet slo ovnstykket overende et ferdigmontert syklonbatteri som igjen falt over en oppsatt avtrekksvifte og en Gottwaldkran. Det oppsto betydelig skade på syklonene og dets bærekonstruksjoner, på ovnstykket og fundamentene m.v. Alt som ble skadet tilhørte A/S Norske Leca.  

Saksøkte, Arne Lieng, viser til at det etter uhellet ble foretatt isotopkontroll av kranen ved Røntgenkontrollen på Blindern som i uttalelse av 14/10-1964 anfører:  

Hva angår spørsmålet om det foreligger objektivt ansvar, skal retten bemerke at det er mindre godt opplyst i saken med hvilken hyppighet det inntreffer uhell med løftekraner av den type som ble anvendt. Det må imidlertid anses på det rene at uhell forekommer og at man i bransjen alltid ordner seg med ansvarsforsikring. Man må gardere seg og ikke minst av den grunn at det kan bli særdeles store skadevirkninger når uhell inntrer. Ut fra dette legger retten til grunn at bruken av disse løftekraner er så vidt risikobetont at det erfaringsmessig hender uhell fra tid til annen og dette var noe som saksøkte måtte regne med. Han gjør seg en næring av kranservice og må være erstatningsansvarlig etter de regler som gjelder for skadegjørende bedrift. Risikosynspunktet må etter omstendighetene føre til ansvar og kranens eier er også etter en rimelighetsvurdering den nærmeste til å bære tapet. Etter dette finnes det ikke grunn til å ta stilling til det annet ansvarsgrunnlag som er påstått, nemlig at det forelå en form for garanti i analogi med reglene i kjøpslovens §42 annet ledd. - - -  

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:  

Etter lagmannsrettens mening kan det for avgjørelsen av om Lieng har objektivt ansvar for skaden i det aktuelle tilfelle, ikke ha betydning at skaden skyldes en teknisk svikt av ukjent årsak, som muligens ikke er så ofte forekommende. Avgjørende må være at det fra tid til annen forekommer uhell som de som driver i bransjen må regne med som en følge av den virksomhet de driver, og da blir det av underordnet betydning om man i det konkrete tilfelle ikke kan påvise noen bestemt årsak til at uhellet inntraff. Lagmannsretten finner på grunnlag av de foreliggende opplysninger å kunne slutte seg til herredsrettens begrunnelse for at Lieng som kraneier må bære ansvaret for skaden på objektivt grunnlag.  

Forøvrig vil lagmannsretten bemerke at det også er rimelig at Lieng som kraneier er den nærmeste til å bære risikoen for en skade som er inntruffet som følge av en teknisk svikt, om enn av ukjent årsak, ved løfting av 14.750 kg., mens kranen med det utlegg den hadde var forutsatt å kunne løfte over 20 tonn.