Rt-1972-578: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

Høyesterett - Dom

|Dato=

Rt-1972-578

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

Schweigaard Selmer, Hiorthøy, Eckhoff, Mindretall: Endresen, Bendiksby

|Lovhenvisninger=

}}

Det videre hendelsesforløp er i grove trekk følgende: Vedtaket ble den 11. mai 1966 påklaget av Håkon Randeberg til Kommunal- og arbeidsdepartementet. Klagen førte ikke frem. I skriv 10. februar 1967 til departementet uttalte bygningsrådet v/kommuneingeniøren at han ville presisere at vedtaket av 25. april 1966 var gjort i medhold av §33, jfr. §21 i bygningsloven, idet det var en generalplan med vedtekter som skulle utarbeides for hele kommunen, ikke en detaljreguleringsplan som vedtaket kunne gi uttrykk for, og at kommunen hadde opprettet kontrakt med arkitekter om utarbeidelse av generalplan. Den 18. mars 1967 søkte bygningsrådet om forlengelse av varigheten for fradelingsforbudet. I skriv 11. april 1967 forlenget departementet forbudet med ett år, regnet fra 22. april 1967.  

nedlegges i påvente av generalplan, og at §33 jfr. §21 heller ikke kunne brukes i påvente av generalplanvedtekt før generalplan var sluttbehandlet. Etter å ha mottatt dette brev behandlet bygningsrådet i møte 7. desember 1967 både Viganesaken og saken angående Håkon Randeberg. I den forbindelse ble blant annet følgende protokollert i Randebergsaken:  

Vedtaket ble påklaget av Håkon Randeberg 13. februar 1968, men opprettholdt av Kommunaldepartementet ved skriv av 19. juni 1968 med hjemmel i §33, jfr. §19 tredje ledd, jfr. første ledd, annet punktum.  

Ryfylke herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 10. september 1969 dom med slik domsslutning:  

Når domsslutningen nevner gnr. 57 bnr. 8, er dette formentlig en feilskrift for gnr. 51, bnr. 8.  

Randaberg kommune med Staten v/Kommunaldepartementet som hjelpeintervenient påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 19. mars 1971 avsa dom med denne domsslutning:  

Side:580  

Om sakens nærmere sammenheng vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.  

Håkon Randeberg, Maren Helene og Oskar Monslaup har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Ryfylke herredsrett 5. januar 1972 der Håkon Randeberg og 6 vitner avgav forklaring. Dessuten har kommuneingeniøren i Randaberg og regionplansjefen - etter overenskomst mellom partene - gitt skriftlige redegjørelser. Under bevisopptaket for Høyesterett fremkom vitnet Gunvald R. Sande med noen nye opplysninger om saksbehandlingen i bygningsrådet. Disse påberopes nå av de ankende parter. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten.  

Det hevdes også at selve saksbehandlingen var mangelfull den 25. april 1966 ettersom Randeberg-saken ikke var ført på sakslisten for bygningsrådets møte, noen innstilling fra kommuneingeniøren ikke forelå og protokollen ikke ble undertegnet på møtet, idet det ble overlatt kommuneingeniøren å utforme vedtaket. I tillegg til disse innsigelser fremholdes at vedtaket av 25. april 1966 manglet lovhjemmel. I denne forbindelse viser de ankende parter til Kommunaldepartementets tolking av loven i brev av 14. februar 1968. Brevet var ikke fremlagt for herredsretten. Det finnes inntatt i lagmannsrettens dom.  

De ankende parter har nedlagt slik påstand:  

Med hensyn til et mulig erstatningsansvar for kommunen  

Randaberg kommune har nedlagt slik påstand:  

Som hjelpeintervenient har Staten ved Kommunal- og arbeidsdepartementet i det vesentlige sluttet seg til kommunens anførsler og har ellers stort sett gjort gjeldende det samme som for lagmannsretten.  

Staten ved Kommunaldepartementet har nedlagt slik påstand:  

Innledningsvis finner jeg grunn til å slå fast at Håkon Randebergs søknad om fradeling av en tomt gjaldt et enkelt og oversiktlig saksforhold hvor bygningsrådets medlemmer måtte forutsettes å være kjent med de nærmere omstendigheter. Jeg legger videre til grunn at bygningsrådet hadde en klar prinsipiell innstilling til spørsmålet om boligbebyggelse i j ordbruksområder. Rådet ønsket ikke spredt bebyggelse fordi man mente dette betydde en fare for jordbruksmiljøet. Disse spørsmål ble 31. januar 1966 drøftet på et fellesmøte med jordstyret. Bygningsrådets formann konkluderte dette møte med at «det var stor enighet om disse spørsmål i jordstyret og bygningsrådet». På dette fellesmøte redegjorde også kommuneingeniøren for §33 i den nye bygningsloven, som var trådt i kraft 1. januar 1966, og han mente at man der hadde hjemmel for å nekte fradeling av byggetomter.  

Jeg stemmer for denne  

Lagmannsrettens dom stadfestes.  

Saksomkostninger tilkjennes ikke.  

I bygningsrådets vedtak angis bygningslovens §33 som hjemmel for vedtaket om å nekte fradeling av boligtomt fra gnr. 51 bnr. 8. I skriv av 31. mai 1966 fra kommuneingeniøren i Randaberg til Kommunaldepartementet angis som begrunnelse at det er overveiende sannsynlig at området vil bli regulert til jord-  

Side:587  

Jeg har for mitt vedkommende vanskelig for å tilegne meg den oppfatning at de omhandlede bestemmelser må undergis hva jeg anser som en innskrenkende tolknig, på grunn av en fare for at et bygningsråd kan utferdige ufunderte forbud. Etter §20 nr. 4 annet punktum, jfr. også nr. 3 første ledds siste punktum, tar bygningsrådet del i arbeidet med generalplan og medvirker etter §27 nr. 3-5, jfr. §21 fjerde ledd også vesentlig under utarbeidelsen av generalplanvedtekter. Forbudet kan Påklages til departementet. Et ytterligere kautel er det etter min oppfatning at forbudet faller bort etter ett år dersom det ikke blir forlenget av departementet, og at bygningsrådet etter §33 fjerde ledd, jfr. §21 fjerde ledd deretter straks skal ta innsendte forslag til deling og søknader om byggetillatelse opp til behandling og avgjørelse hvis spørsmålet om generalplanvedtekt ikke er endelig avgjort. At de kommunale myndigheter i dette tilfelle ikke var oppmerksomme på dette forhold, skyldes etter min mening de rent spesielle omstendigheter som forelå i denne sak. For øvrig bemerkes at behovet for å kunne utferdige midlertidig forbud som omhandlet i §33, jfr. §21 fjerde ledd før generalplan er utferdiget, vil falle bort etter hvert som generalplaner blir utarbeidet og godkjent. Etter §20 nr. 2 plikter kommunen å sørge for at generalplan blir utarbeidet, og fylkesmannen skal føre tilsyn med at det blir gjort. Man må vel kunne gå ut fra at generalplan vil bli utarbeidet over alt hvor det er behov for det.  

Det samme gjelder spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger.  

Side:588  

Vl. Retten skal så omtale arbeidet med regional- og generalplan. - - -  

Side:589  

Retten kan heller ikke finne det godtgjort at bygningsrådet ved en slik generell vurdering har handlet vilkårlig eller at det er skjedd noen forskjellsbehandling for saksøkerens vedkommende. Saksøkeren har nevnt enkelte tilfeller hvor bygningsrådet har gitt tillatelse til fradeling av enkelt tomt, men kommuneingeniøren har etter rettens mening gitt tilfredsstillende forklaring om bakgrunnen for dette. Heller ikke finner retten det godtgjort at bygningsrådet har gjort seg skyldig i maktmisbruk ved å ta prestisjemessige hensyn.  

Flertallet er også etter sitt standpunkt til vedtakets gyldighet kommet til at saksøkeren må ha et erstatningskrav mot kommunen. Flertallet er av den oppfatning at kommunen må ha ansvar for bygningsrådets handlinger, og det antas at bygningsrådet har vist uaktsomhet ved å treffe et vedtak som dette. Ved vurderingen av erstatningens størrelse tar retten hensyn til på den ene side at det ikke foreligger særlige legitimasjoner for tapet. Imidlertid synes det klart, og uansett hva resultat av denne sak vil bli, at det vil foreligge et tap, idet det må antas at det var alvorlig ment om utskillelse av tomt og bygging, som ble hindret ved bygningsrådets vedtak. Tapet settes skjønnsmessig til kr. 20.000,-. - - -  

Side:592  

For lagmannsretten har høyesterettsadvokat Rekve med tilsvar av 24. november 1969 fremlagt et brev datert 14. februar 1968 fra Kommunaldepartementet til fylkesmannen i Rogaland. Høyesterettsadvokat Rekve hevder at dette brev ikke har vært oversendt ham på ordinær måte, men at han ved et brev poststemplet 7. november 1969 fikk seg oversendt et stensilert eksemplar uten følgeskrivelse og uten angivelse av avsender. Han påpeker videre at brevet ikke er fremlagt i herredsretten til tross for at kommunene ble bedt om å fremlegge alle dokumenter som hadde betydning for saken. Det anføres at departementet i brevet gir uttrykk for en lovforståelse som avviker fra den som herredsrettens formann la til grunn.