Rt-1986-1173

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1986-10-23
Publisert:	Rt-1986-1173 (415-86)
Stikkord:	(Abortvedtak-kjennelsen), Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Rettslig interesse
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om midlertidig forføyning for å hindre gjennomføring av nemndsvedtak som tillot svangerskapsavbrudd.
Saksgang:	Høyesterett HR-1986-411-K, L.nr. 411 K/1986
Parter:	[A-mann] (advokat Tor Erling Staff) mot Staten v/Sosialdepartementet (advokat Sven Ole Fagernæs)
Forfatter:	Sinding-Larsen, Dolva, Schei
Lovhenvisninger:	Abortloven (1975) §2, Straffeloven (1902) §245, Tvistemålsloven (1915) §404, §54

I prosesskriv 31. august 1986 til Asker og Bærum namsrett begjærte A midlertidig forføyning overfor «Nemnden for vurdering av svangerskapsavbrudd ved Bærum Sykehus, jfr. Lov av 13. juni 1975 nr. 50 v/overlege Arne Refsdal, c/o Bærum Sykehus 1300 Sandvika og lege Anne Thorsby, 1370 Asker».

I begjæringen anførte A blant annet følgende:

I forbindelse med at saksøkeren og B skulle ha barn sammen, var det gjort ultralyd-undersøkelse som hadde fastslått at B da begjæringen om midlertidig forføyning ble fremsatt, var i 13. svangerskapsuke. Partene hadde kjent hverandre fra gymnastiden, og på dette tidspunkt hadde de bodd sammen i Oslo i omtrent tre kvart år. Etter henvisning fra kirurgisk poliklinikk i Oslo hadde partene sammen vært hos gynekolog på Bærum sykehus 29. august 1986, og de var innkalt på nytt til Bærum sykehus 1. september 1986. Etter A's oppfatning ville B på dette møtet komme til å anmode om svangerskapsavbrudd.

Etter A's oppfatning forelå ikke noen av de fem kriterier som ifølge lov om svangerskapsavbrudd av 13. juni 1975 nr. 50 §2 tredje ledd må foreligge dersom svangerskapsavbrudd skal kunne skje etter 12. svangerskapsuke. Det ble anført at hverken svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet i dette tilfellet ville kunne føre til noen urimelig belastning for B's fysiske eller psykiske helse, eller bringe henne i noen livssituasjon som rimeligvis kunne karakteriseres som vanskelig.

Under konferanse på Bærum sykehus 29. august ble det fra vedkommende kvinnelige gynekolog gitt uttrykk for at en eventuell begjæring om svangerskapsavbrudd måtte forventes mest sannsynlig å bli akseptert. Nemnden kunne behandle saken allerede 1. september 1986, og et svangerskapsavbrudd kunne skje så raskt som om kvelden 1. september, eventuelt morgenen etter.

A anførte at i den grad svangerskapsavbrudd ble innvilget til tross for at kriteriene etter loven klart ikke forelå, ville det åpenbart ligge en ikke-saklig motivering til grunn for vedtaket, nemlig den motivering å imøtekomme en kvinnes begjæring om svangerskapsavbrudd helt uansett spørsmålet om hvorvidt loven vilkår foreligger. Man ville da i virkeligheten ha en rettstilstand som innebar selvbestemt abort også etter 12. svangerskapsuke, noe som betyr en total krenkelse av det ufødte liv.

Det ble videre anført at til tross for at loven om svangerskapsavbrudd tillegger det ufødte barnets far en særdeles beskjeden rolle, måtte det være åpenbart at en far måtte anses som rette vedkommende til å påse at hans ufødte barn ikke ble fratatt levemulighet i en situasjon der loven vilkår for svangerskapsavbrudd ikke foreligger.

Dersom svangerskapsavbrudd ble gjennomført, ville A anmelde nemndas medlemmer for forbrytelse mot straffeloven §245.

Etter at det var holdt muntlige forhandlinger 5. september 1986 avsa Asker og Bærum namsrett 6. september 1986 kjennelse med slik slutning:

«1. Begjæringen avvises.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 17. september 1986 avsa kjennelse med slik slutning:

«Namsrettens kjennelse stadfestes.»

I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet:

«Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke kan føre frem.

Begjæringen om midlertidig forføyning tar sikte på å få prøvet for domstolene «hvorvidt en abortnemnd i et vedtak om abortinngrep har operert innen loven ramme». Det gjøres gjeldende at det her ikke foreligger noe kriterium etter loven §2 som berettiger til avbrytelse av svangerskap. Lagmannsretten finner at de vanlige regler om domstolens kontroll med forvaltningsorganers vedtak ikke kommer til anvendelse i saker av denne art. Det vil ha vært kjent da loven om svangerskapsavbrudd ble gitt, at vanlig domstolsbehandling - frem til endelig rettslig vedtak - ikke er gjennomførlig innen de fastsatte tidsrammer for adgang til svangerskapsavbrudd. Det må således ha vært forutsatt at vedtakene faller utenfor det ordinære regelverk om domstolskontroll.

Særregler om rettslig prøvelse - som i tilfelle ville være nødvendig - er ikke gitt.

Lagmannsretten finner at begjæringen om midlertidig forføyning må avvises på dette grunnlag, idet det vil være tale om forvaltningsvedtak som domstolene ikke kan prøve, jfr. også Bratholm og Hov: Sivil rettergang (1981) 617 nest siste avsnitt.

Det er etter dette ikke grunn til å vurdere hvorvidt den kjærende part, slik han hevder, oppfyller prosessvilkåret om rettslig interesse i tvistemålsloven §54.»

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når retten finner at abortnemndens vedtak er unndratt fra kontroll av domstolene. Det er ikke lagt ned noen påstand i kjæremålet.

Staten ved Sosialdepartementet har i tilsvar gjort gjeldende at nemnda ikke kan være part i saken, og at riktig saksøkt må være staten ved Sosialdepartementet.

Staten slutter seg til lagmannsrettens resultat og begrunnelse. Selv om det vanligvis må kreve klar hjemmel i lov for helt å unndra en forvaltningsavgjørelse fra domstolskontroll, er dette ikke unntaksfritt, jfr. avgjørelse i Rt-1962-571. Kjæremålsutvalget har her full kompetanse, jfr. tvistemålsloven §404 nr. 1.

Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til om vilkårene for rettslig interesse foreligger, og staten opprettholder subsidiært sin anførsel om at slik interesse ikke foreligger. I forhold til denne anførselen har kjæremålsutvalget begrenset kompetanse, men utvalget må likevel subsidiært kunne avgjøre spørsmålet, som i det alt vesentlige er et lovtolkingsspørsmål, uten å hjemvise saken til behandling i lagmannsretten.

Begjæringen må også avvises fordi det før nemnda har fattet et vedtak ikke foreligger noe aktuelt krav som kan forfølges, jfr. Rt-1954-958. Videre reiser staten tvil om det kan kreves midlertidig forføyning når det ikke er kjent om det er truffet noen avgjørelse som skal utsettes. Nemnda har taushetsplikt og kan ikke gi opplysninger om det er truffet vedtak og heller ikke om et eventuelt vedtak er gjennomført. Dette må også føre til avvisning av begjæringen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det dreier seg om et videre kjæremål. Av tvistemålsloven §404 nr. 1 følger imidlertid at det ikke gjelder noen kompetansebegrensning for så vidt det kjæres over at saken er avvist fra de underordnede domstoler fordi det antas ikke å høre under domstolene.

Lagmannsretten har stadfestet namsrettens kjennelse om å avvise den kjærende parts begjæring om midlertidig forføyning. Avgjørelsen er begrunnet med at et nemndsvedtak om å tillate svangerskapsavbrudd faller utenfor det ordinære regelverk om domstolskontroll med forvaltningen, og at et krav om midlertidig forføyning må avvises når det dreier seg om et forvaltningsvedtak som domstolene ikke kan prøve. Lagmannsretten har ut fra sitt syn på søksmålsadgangen ikke gått inn på spørsmålet om saksøkeren - den kjærende part - hadde slik rettslig interesse at han kunne anses søksmålsberettiget.

Kjæremålsutvalget finner det likevel hensiktsmessig å se på spørsmålet om rettslig interesse først, idet utvalget finner at uansett hvorledes spørsmålet måtte vurderes da midlertidig begjæring ble fremsatt, foreligger det nå ikke slik rettslig interesse at det er grunnlag for å fremme kjæremålet.

Utvalget nevner innledningsvis at ut fra den ordning som er etablert ved lov om svangerskapsavbrudd, er det etter utvalgets syn meget tvilsomt om den mann som kvinnen er gravid med på noe tidspunkt kan antas å ha slik rettslig interesse at han kan reise søksmål om gyldigheten av et nemndsvedtak som tillater svangerskapsavbrudd. Etter loven §2 annet ledd har kvinnen selv den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd i de første 12 uker av svangerskapet. Mannen har ikke krav på å få uttale seg eller bli tatt med på råd. Etter 12. uke kreves samtykke av en legenemnd, men heller ikke i forbindelse med nemndsbehandlingen har mannen noen uttalerett. Avgjørelsen treffes ut fra vilkårene i §2 tredje ledd, og etter fjerde ledd skal det legges vesentlig vekt på hvorledes kvinnen selv vurderer sin situasjon. Overprøving av et vedtak som nekter svangerskapsavbrudd, er avhengig av det standpunkt som tas av kvinnen eller den som handler på hennes vegne. Det er ikke åpnet adgang for noen til å påklage vedtak som tillater svangerskapsavbrudd.

Av Ot. prp. nr. 38 (1974-75) side 19-20 fremgår at spørsmålet om uttalerett for den mann kvinnen er gravid med, er grundig vurdert, og at man er blitt stående ved at en regel om uttalerett ikke skulle tas inn i loven. Når mannen er holdt helt utenfor ved den forvaltningsmessige behandling, vil det være inkonsekvent, og det kan virke uheldig om han skulle ha en søksmålsadgang. Det er derfor nærliggende å forstå loven slik at den utelukker søksmål fra den mann kvinnen er gravid med, om vedtak som tillater svangerskapsavbrudd.

Da begjæringen om midlertidig forføyning ble fremsatt den 31. august 1986, ble det oppgitt at det ved ultralydundersøkelse var fastslått at svangerskapet var i 13. uke. Det innebærer at det nå - om det ikke er avbrudt - må være i 20. eller 21. uke.

Da begjæringen ble fremsatt 31. august var det således spørsmål om en tillatelse til svangerskapsavbrudd etter §2 tredje-femte ledd. Saksøkeren begrunnet begjæringen med at vilkårene i tredje ledd ikke var til stede. Etter 18. uke kan svangerskapet bare avbrytes dersom vilkårene i sjette ledd er oppfylt. Det innebærer at det må foreligge tungtveiende grunner, og at svangerskapsavbrudd ikke kan foretas «dersom det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig».

Det foreligger for kjæremålsutvalget ingen opplysninger om hvorledes svangerskapsavbruddssaken nå står. Et midlertidig forbud mot svangerskapsavbrudd vil bare kunne ha noen praktisk betydning dersom avbrudd ikke allerede er gjennomført, kravet om avbrudd likevel fremdeles opprettholdes, og det er en rimelig mulighet for at svangerskapsavbrudd vil bli tillatt etter de strenge krav som gjelder etter §2 sjette ledd. Denne situasjonen er så hypotetisk at kjæremålsutvalget finner at den kjærende part ikke har noen aktuell interesse i en midlertidig forføyning. Det nødvendige grunnlag for en rettslig interesse er dermed ikke til stede.

Kjæremålsutvalget finner således at kjæremålet må bli å avvise fordi den kjærende part ikke har noen rettslig interesse i å få det fremmet. Det er da ikke nødvendig å ta standpunkt til lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag - at domstolsbehandling helt er utelukket. Utvalget finner imidlertid grunn til å peke på at det under enhver omstendighet må anses utelukket å anvende midlertidig forføyning for å hindre gjennomføring av nemndsvedtak som tillater svangerskapsavbrudd. Det gjelder meget knappe tidsfrister for gjennomføring av svangerskapsavbrudd, og en midlertidig forføyning som forbyr gjennomføring av et svangerskapsavbrudd, vil i praksis innebære at det overhodet ikke kan gjennomføres. Som påpekt av lagmannsretten, vil det ikke være mulig å gjennomføre et regulært søksmål frem til endelig dom i den knappe tid det her er spørsmål om. Det må uten videre være klart at det ikke med den forenklede rettergang som gjennomføres i saker om midlertidige forføyninger, bør treffes avgjørelser med en slik rekkevidde og av så vesentlig betydning for den kvinne som berøres. Dette ville også være helt i strid med intensjonene i lov om svangerskapsavbrudd.

Kjennelsen er enstemmig.