Rt-1984-99: Forskjell mellom sideversjoner

{{Høyesterett

|Instans=

Høyesterett - Dom

|Dato=

1984-01-25

|Publisert=

|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=

|Parter=

|Forfatter=

Endresen, Hellesylt, Aasland, Michelsen, Sandene

|Lovhenvisninger=

}}

I 1975 leverte Jan Oddvar Medhaug og Olav Larsen Sandhåland selvangivelse til Karmøy ligningskontor over sine inntekter i Norge, men unnlot først å oppgi sine innkomster av fisket i USA. Da ligningskontoret mente at alle tre hadde hatt slike inntekter, hevdet de at inntekten av fisket i USA ikke kunne beskattes i Norge.  

Namsretten avsa dom i saken den 6. juli 1978 med slik domsslutning:  

Namsrettens dom ble påanket til Gulating lagmannsrett, som avsa dom i ankesaken den 7. juli 1982 med slik domsslutning:  

Denne dom har de tre fiskere påanket til Høyesterett.  

Lagmannsrettens dom ble påanket i sin helhet, men ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 19. november 1982 ble den del av anken som gjaldt anvendelsen av skatteloven §17 nektet fremmet med hjemmel i tvistemålsloven §377 tredje ledd nr. 1. For Høyesterett har således bare foreligget til behandling spørsmålet om skatteavtalen med USA, særlig dens artikler 4, 5, 13, 14 og 23, hindrer beskatning i Norge.  

Anken gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.  

De ankende parter har lagt ned slik påstand:  

Etter at de ankende parters tidligere prinsipale påstand om skattefrihet til Norge etter skatteloven §17 er rettskraftig avgjort mot de ankende parter, følger deres skatteplikt til Norge av skatteloven §15 første ledd.  

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:  

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Karmøy herredsrett hvor de ankende parter nr. 2 og 3 har avgitt partsforklaring. Det er videre fremlagt en del nye dokumenter som jeg senere i noen utstrekning kommer tilbake til.  

Bortsett fra de subsidiære påstander som er nye for Høyesterett, står saken, i den utstrekning anken er henvist til Høyesterett, i vesentlig samme stilling som for lagmannsretten.  

Utgangspunktet for de ankende parters skatteplikt følger domicilprinsippet. Da de i 1975 var bosatt i Norge, er de skattepliktige her etter skatteloven §15a.  

Som en annen omstendighet er pekt på Dutch Harbor i Alaska, hvor de benyttede fisketeiner ligger lagret mellom fiskesesongene. At det ut fra denne opplagsplass skulle være utøvd forretningsvirksomhet, er ikke godtgjort. I kommentaren til §3 i den av OECD utarbeidede mønsteravtale fra 1963 om den bestemmelse som tilsvarer artikkel 4 i Norge-USA-avtalen heter det:  

En slik opplagsplass som det her er tale om, kan ikke fylle kravet til fast driftssted. De øvrige tjenester som påberopes er ikke knyttet til noe fast driftssted. Endelig påberopes at fiskefartøyet i seg selv utgjør et fast driftssted. Dette mangler imidlertid etter mitt syn helt det geografiske tilknytningspunkt som ligger i kravet til at det skal være «a fixed place of business». I en OECD-rapport av 1977 om en mønsterkonvensjon om dobbelbeskatning heter det i en kommentar til mønsterkonvensjonens artikkel 5, som jeg i mangel av en offisiell oversettelse gjengir i den engelske tekst:  

Denne forståelse av «fast» i artikkel 4 er også lagt til grunn i norsk skatterettsteori. Alle de eksempler som er nevnt i artikkel 4 fyller også dette krav.  

Anken har ikke ført frem, og overensstemmende med tvistemålsloven §180 første ledd må de ankende dekke motpartens saksomkostninger for Høyesterett. Jeg finner ikke grunn til å endre de tidligere retters saksomkostningsavgjørelser. Det er fremlagt omkostningsoppgave som utviser kr. 46000 hvorav kr. 6000 for utlegg. Oppgaven legges til grunn.  

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.  

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Jan Oddvar Medhaug, Inge Jostein Medhaug og Olav Larsen Sandhåland - en for alle og alle for en - 46000 - førtiseks tusen - kroner til Karmøy kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.  

Retten skal bemerke:   

Retten har etter dette kommet til at alle de 3 saksøkerne i 1975 var skattepliktige til Norge, nærmere bestemt til Karmøy, og at Karmøy kommune må bli å frifinne i saken. I og med at retten har kommet til at avtalens artikkel 5 kommer til anvendelse skulle de 3 saksøkerne ikke ha hatt credit for amerikansk skatt i medhold av avtalens artikkel 23 nr. 2. Ifølge artikkel 5 er inntekten unntatt fra beskatning i USA. Hele skatten skulle derfor tilfalt Norge. Dette moment kan imidlertid etter rettens oppfatning ikke få den betydning at ligningen må oppheves i og med at Karmøy kommune ikke har påstått det. - - -  

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som namsretten.