LB-1997-2984

{{|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |Dato= 1997-11-13 |Publisert= LB-1997-02984 |Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang= Moss byrett Nr. 97-00286 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02984 K/04. |Parter= Kjærende part: Nils Chr Jegersberg. Kjæremotpart: Bjørn R Klock. Bjørn R Klock AS (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Harald Borg). |Forfatter= 1. Lagdommer Anders Bøhn, 2. Lagdommer Hilde Wiesener Haga, 3. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |Lovhenvisninger= Tvistemålsloven (1915) §250, §253 }}

Kjæremålssaken gjelder krav om at dokumenter skal legges fram.

Advokat Nils Chr Jegersberg har reist søksmål mot Bjørn R. Klock og Bjørn R. Klock AS ved Moss byrett. Søksmålet gjelder flere tvistepunkter knyttet til selskapet Mossemøllene AS og dets datterselskaper. Et av tvistepunktene i saken knytter seg til størrelsen av passivasiden i regnskapet for Mossemøllene AS.

I prosesskriv 15 mai 1997 skrev Jegersberg bl a:

Det må være særdeles problemfritt for saksøkte nr. 1

Statsautorisert revisor Bjørn R. Klock med sin yrkesbakgrunn å fremlegge både dokumentert grunnlag for mellomregning med Mossemøllene

AS og datterselskaper samt regnskap med dokumentasjon for de utbedringsarbeider på Kloster Mølle som han på vegne av Kloster Mølle AS i brev av 25.3.1997 til Plan- og Bygningssjefen i Moss har oppgitt til ca kr 500000.

- - - - - - -

Jeg ber retten ved kjennelse etter tvml §253 treffe beslutning om at saksøkte nr. 1 skal fremlegge både dokumentasjon over påstått mellomregning med Mossemøllene AS og datterselskaper samt det avtalemessige grunnlag for de belastninger som er ført i regnskapene og de påståtte kostnader i størrelsesorden kr 500.000 relatert til angivelige utbedringsarbeider på Kloster Mølle.

Advokat Jegersberg fikk etter avtale utlevert regnskapsmateriale for Mossemøllene AS. I prosesskriv 30 juli 1997 skrev han at han etter en foreløpig gjennomgåelse av regnskapsmateriale hadde avdekket en rekke forhold som det ville bli reagert mot. Han la også fram en del bilag som han mente ikke kunne godkjennes i regnskapet. Jegersberg skrev at han på grunnlag av det materialet han hadde tilgang til, selv hadde utarbeidet en oversikt som bl a viste at akkumulerte utlegg pr 31 desember 1995 utgjorde ca 3,5 millioner kroner utenom renter, mens Klock i konsernregnskapet hadde foretatt posteringer på til sammen vel 4,6 millioner kroner. Jegersberg provoserte de saksøkte til å dokumentere utlegg ut over det som fulgte av Jegersbergs egen oppstilling.

De saksøkte gjorde gjeldende at Jegersberg hadde fått utlevert alt regnskapsmateriale og hadde anledning til å gjennomgå dette, eventuelt sammen med sakkyndige. Han kunne også få foreta slikt utlån på nytt. De saksøkte oppfattet det slik at Jegersberg ville at det skulle pålegges de saksøkte å utarbeide oversikt over deler av regnskapet. De saksøkte mente de ikke kunne pålegges å utarbeide noen form for oversikter over regnskapsmessige forhold.

Moss byrett avsa 24 september 1997 kjennelse med slik slutning:

De saksøkte pålegges ikke å etterkomme de provokasjoner som er fremsatt av saksøker i prosesskrift av 15. mai 1997 og prosesskrift av 30. juli 1997.

Nils Chr Jegersberg har påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Kjæremålet gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Jegersberg anfører at han er eier av 24 % av aksjene i Mossemøllene AS, som er et holdingsselskap for seks andre aksjeselskaper. Jegersberg gjør i søksmålet krav på å være eier av ytterligere 24 % av aksjene. Dessuten krever han at de saksøkte tilbakefører pengeuttak og faktureringer som disse rettsstridig har belastet konsernregnskapet til Mossemøllene AS med. Det er det siste forholdet kravet om dokumentframleggelse gjelder.

Etter Jegersbergs gjennomgang av konsernregnskapene skal de saksøkte pr 31 desember 1995 bare belaste konsernregnskapet med til sammen ca 3,5 millioner kroner, som bl a omfatter lån i henhold til aksjonæravtalen. Motpartene har imidlertid belastet konsernregnskapet med vel 4,6 millioner kroner.

Jegersberg har på denne bakgrunn med hjemmel i tvistemålsloven §250 bedt retten om å treffe beslutning om at motpartene fremlegger samtlige fakturaer og dokumenterer de lån de har belastet konsernregnskapet med. Det vil da være forholdsvis enkelt å kontrollere disse dokumentene mot aksjonæravtalen. Bestemmelsens krav om individualisering av dokumentene må anses oppfylt. Det kan ikke reises rimelig tvil om hvilke dokumenter det er tale om. At beslutningen medfører arbeid og kostnader er ikke av betydning i relasjon til tvistemålsloven §253, jf Rt-1991-183.

Byretten synes å ha misforstått når den går ut fra at Jegersberg har ment å pålegge motpartene arbeid med å lage oppstillinger over mellomværende. Jegersberg presiserer at det bare er motpartenes egne fakturaer og lånedokumenter som kreves lagt fram. I kjæremålserklæringen er lagt ned slik påstand:

Bjørn R. Klock og Bjørn R. Klock AS pålegges å fremlegge samtlige fakturaer og dokumenter relatert til de lån som Bjørn R. Klock/Bjørn R. Klock AS har belastet Mossemøllene AS og dets datterselskaper med.

Kjæremålsmotpartene gjør i hovedsak gjeldende:

Tvisten gjelder mellomregningskonti mellom kjæremålsmotpartene og selskapet Mossemøllene AS. Dette selskapet er blitt tilført midler på tre måter. Dels er det tatt opp lån i Rygge Vaaler Sparebank, dels er det innkommet leieinntekter og dels er penger lånt inn fra kjæremålsmotpartene. Denne siste tilførselen har skjedd med utgangspunkt i avtale mellom partene. Det er uenighet om forståelse av denne avtalen. Jegersberg mener at kontoen er blitt for stor til fordel for kjæremålsmotpartene.

Motpartene har stilt regnskapet for Mossemøllene AS til Jegersbergs disposisjon. Han har hentet regnskapet og gjennomgått dette, slik det også går fram av kjæremålserklæringen. Mellomregningene er imidlertid meget omfattende og gjennomgangen komplisert dersom man ikke har regnskapsmessig kompetanse. Man kan ikke bare se på hva som er tilført av midler, men også på hvordan disse midlene er anvendt. Anvendelsen fremkommer dels som kostnader, dels som aktiveringer i regnskapene, alt i samsvar med vanlig regnskapsprinsipper.

Ved kontroll av mellomregningskontoen, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i den saldoen som er bokført i regnskapet. Det er ingen grunn til å tro at selve bokføringen er feil. Bøkene er ført og revidert av ekstern revisor på vanlig måte. Jegersberg kan gjennomgå regnskapet, gjerne bilag for bilag, og plukke ut de uttak og faktureringer han mener er feil i forhold til avtalen mellom partene. Tvisten vil da stå om disse bilagene, og Jegersbergs påstand må være at mellomregningskontoen skal være tilsvarende mindre.

Jegersberg ønsker i stedet å føre hele mellomregningskontoen på nytt fra selskapets start. I stedet for bare å ta kopi av de bilagene han vil reise spørsmål ved, vil han i stedet finne fram og kopiere hele den bilagsmappen som gjelder mellomregningskontoen, enten han er enig i føringen eller ikke. Dette vil han dessuten gjøre med utgangspunkt i utgiftsbilagene, dvs bilagene for hva midlene er anvendt til. Som nevnt har firmaet flere finansieringskilder, og det blir nesten umulig oppgave å knytte forbindelsen mellom utgiftsbilagene og de betalingsbilag som er ført på mellomregningskontoen. Det er nettopp dette store arbeidet som kreves utført av kjæremotpartene med hjemmel i tvistemålsloven §253.

Kjæremålsmotpartene har motsatt seg fremleggelsen, hovedsaklig av fire grunner:

For det første har Jegersberg selv adgang til samtlige bilag når han måtte ønske. Kravet går i realiteten ikke ut på å få lagt fram dokumentene, men på å få (sakkyndig) hjelp til å sile ut den bilagsmassen han er interessert i.

For det andre er det uklart hva han ber om. Man kan lett finne fram og kopiere de bilagene som er grunnlag for føringen på mellomregningskontoen. Det Jegersberg synes å kreve, er i tillegg kopier av utgiftsbilag som er finansiert av mellomregningen, noe som i tilfelle vil kreve omfattende oppstillinger og forklaringer slik at han kan vurdere kostnaden/aktiveringen mot inngåtte avtaler. Det meste av dette er sikkert uomtvistet, uten at kjæremålsmotpartene kan vite dette sikkert. Det er derfor uklart i hvilket omfang man må ta kopier for å tilfredsstille Jegersbergs krav. I henhold til påstanden gjelder dokumentasjonskravet "samtlige fakturaer og dokumenter relatert til de lån som Bjørn R. Klock/Bjørn R. Klock AS har belastet Mossemøllene AS og dets datterselskaper med". Dette kan ikke tilfredsstille lovens krav til individualisering.

For det tredje er dette en meget tungvint måte å gå fram på. Det er langt enklere for Jegersberg å gjennomgå bilagsmappene og ta kopier av de fakturaer han trenger nærmere forklaring på. Dette bør være relativt kurant. Han kan eventuelt la seg bistå av sakkyndige.

For det fjerde er det ingen tvil om at Jegersberg i alle fall tidligere har bedt kjæremotpartene om å utarbeide en oppstilling over mellomregningene slik byretten har lagt til grunn. Det er gjentatte ganger henvist til Klocks faglige bakgrunn og hvor lett det derfor er for ham å gjøre dette. Det ble også nøye spurt om dette under de muntlige forhandlingene for byretten. Når kravet nå er omformulert, er det likevel i realiteten det samme Jegersberg ber om, nemlig en faglig utvelgelse fra regnskapet slik at Jegersbergs gjennomgang kan bli lettere. Det er ikke et slikt formål tvistemålsloven §253 er ment å fremme.

I kjæremålstilsvaret er det lagt ned slik påstand:

Moss byretts kjennelse stadfestes.

Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke kan tas til følge, og viser i det vesentlige til det som er anført fra kjæremålsmotpartenes side. Lagmannsretten legger til grunn at Jegersberg ikke er nektet adgang til de regnskapene, herunder bilagene, som fremleggelsesbegjæringen gjelder, og at han, dersom han ønsker det, kan får adgang til dem på nytt. Lagmannsretten forstår det slik at det dreier seg om en forholdsvis stor dokumentmasse, hvor en rekke bilag og regnskapsføringer ikke vil være omtvistet mellom partene. I en slik situasjon er det tilstrekkelig at Jegersberg får tilgang til dokumentene, han kan ikke kreve at hele dokumentmassen legges fram for retten.

Jegersberg gjør uttrykkelig gjeldende at han ikke krever at kjærmålsmotpartene utarbeider noen oppstilling over det mellomværendet tvisten gjelder. Lagmannsretten går derfor ikke inn på spørsmålet om i hvilken grad en part kan pålegges å utarbeide slike oppstillinger.

Ingen av partene har krevet saksomkostninger i forbindelse med kjæremålssaken. Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Byrettens kjennelse stadfestes.