RG-1969-540

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1969-03-01
Publisert:	RG-1969-540
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 1. mars 1969 i ankesak nr. 64/1968
Parter:	Olga Aure og Lars Otto Aure (høyesterettsadvokat Erik Sølberg) mot Trygd Norsk Forsikringsaktieselskap (høyesterettsadvokat Rolf Kr. Engelsen).
Forfatter:	Lagdommerne E. Midelfart, Kr. Fr. Myrdahl, sorenskriver Aage Thor Falkanger
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, §7, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Motorvognloven (1926), §1, §5, §6, Bilansvarslova (1961)

Den 17.6. 1965 kom Andreas Aure alvorlig til skade under transport av 2 jernbjelker. Transporten skjedde med lastebil. Aure døde den 26.6. 1966 som følge av de skader han pådro seg, og hans enke Olga Aure og ekteparets mindreårige sønn, Lars Otto, anla sak mot bilens trafikkforsikrer, Trygd Norsk Forsikringsaktieselskap.

Ved Nordre Sunnmøre herredsretts dom av 27.1. 1968 ble Trygd frifunnet, men saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Side:541

Denne dom har Olga og Lars Otto Aure i rett tid påanket til Frostating lagmannsrett.

De er enig med herredsretten i at skaden er voldt av motorvogn og derfor går inn under bilansvarslovens §4. De har forsåvidt henvist til herredsrettens begrunnelse. Derimot mener de at herredsretten har tatt feil når den har anvendt lovens §7 annet ledd på Aures forhold. Ulykken skyldtes at kjettingen fra bilens kran, som var slått rundt bjelkene for å hindre at disse vippet ned bak bilen, under transporten hadde glidd fremover. Ved det «rykk» som oppsto da bilen stoppet, kom bjelkenes tyngdepunkt bak kjettingen, med den følge at bjelkene vippet opp foran. Ulykken skjedde således i forbindelse med at bilen stoppet, og da må det være riktig å bedømme forholdet etter §7 første ledd.

Men særlig angripes herredsrettens dom når den har bedømt Aures forhold som så grovt uaktsomt at de etterlattes erstatningskrav av den grunn skulle falle helt bort. Det hevdes at Aure har opptrådt forsvarlig. Det er uriktig når herredsretten har gått ut fra at han sto oppe på bjelkene for med sin tyngde å være motvekt, slik at bjelkene ikke vippet opp. Aure sto iallfall med sin høyre fot på bilens lasteplan, men det er mulig at han hadde sin venstre fot oppe på bjelkene. At han hadde tatt plass på lasteplanet skyldtes at han derfra hadde best kontroll med at transporten forløp uten fare, spesielt at han derfra hadde kontroll med annen trafikk. Ulykken skyldtes et hendelig uhell, fordi Aures ene sko kom i beknip mellom jernbjelkene, slik at Aure ikke kom unna da bjelkene vippet opp. Fordi foten hang fast ble Aure veltet ut over bilens sidekarm. De krever full erstatning etter lovens §6, jfr. ikrtrl. §21.

Når det gjelder kravets størrelse har de bl.a. vist til den oppstilling over tapet, som er gjengitt i herredsrettens dom. Det er opplyst at fru Aure nå har tatt eksamen ved handeskole, men hun har ennå ikke fått arbeid. Hennes overgangsstønad er forlenget til 1.4. 1969. Trygdene er forhøyet fra 1.1. 1969 slik at de for tiden utgjør kr. 535,- pr. måned for fru Aure og kr. 213,- for sønnen.

De ankende parter, som har hatt bevilling til fri sakførsel for begge retter, har nedlagt slik påstand:

«1. Forsikringsaktieselskapet Trygd dømmes til å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr. 80.000,- til de ankende parter, med tillegg av 4 % renter fra 1. mars 1967 til betaling skjer.

2. Forsikringsselskapet Trygd dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for herreds- og lagmannsrett.»

Trygd mener at herredsrettens dom er riktig, men de fastholder prinsipalt at skaden ikke kan ansees som voldt av motorvogn. De mener derfor at skaden ikke kommer inn under bil ansvarslovens §4. De har i den forbindelse anført at bjelkene var lastet i strid med Trafikkreglenes §20 nr. 2, nest siste avsnitt. Bjelkene var ikke tilstrekkelig sikret, og det var denne farlige lasting som alene er skyld i uhellet. Bilen og dens kran har ikke vært noe aktivt element i hendelsesforløpet.

Side:542

Trygd anfører videre at uhellet inntraff etter at bilen var stoppet og at Aures forhold i tilfelle må bedømmes etter bilansvarslovens §7 annet ledd. Trygd er forsåvidt enig i hva herredsretten har anført om det.

Aure var fagmann med lang erfaring i biltransport av gods. Det hevdes at Aure stillet seg oppe på bjelkene for ved sin tyngde å medvirke til at bjelkene ikke vippet opp. Aure utsatte seg for så vidt bevisst for den risiko som utløste skaden. Aures forhold er så grovt uaktsomt at det bør føre til frifinnelse for forsikringsselskapet.

Subsidiært har selskapet anført at Aures nettoinntekter neppe var mere enn kr. 10.000,- pr. år og når derfor fru Aure og hennes sønn får en årlig støtte fra det offentlige på ca. kr. 9.000,-, kan det ikke under noen omstendigheter bli tale om noe stort erstatningsbløp. Aures forhold må under en hver omstendighet tillegges den betydning at erstatningen i vesentlig grad reduseres.

Trygd har påstått herredsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for begge retter.

Under ankeforhandlingen har Olga Aure gitt partsforklaring. Det er avhørt 2 vitner, som begge er nye for lagmannsretten Under ankeforhandlingen har det videre vært dokumentert de forklaringer som ble innhentet under lensmannens etterforskning av saken.

Når det gjelder saksforholdet vises til herredsrettens dom.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Bilens lasteplan hadde en innvendig lengde på 4,15 meter og de to bjelker var henholdsvis 9,3 og 8 meter lange. Tyngdepunktet på den ene bjelken lå således utenfor lasteplanet. Etter at bjelkene var løftet opp på bilplanet, ble det derfor slått en kjetting i to tørn rundt bjelkene og bak bjelkenes tyngdepunkt. Denne kjetting ble så festet til bilens kran, som under transporten hadde et utspenn på 3,4 meter. Kranen ble så løftet opp slik at bjelkene ble hengende i kjettingen litt over bilplanet og slik at bare forreste ende av bjelkene lå an mot lasteplanet. På den måte oppnådde man også at bjelkenes forkant ble presset fremover mot forgavlen på lasteplanet. Når kjettingen således var festet til krantoppen og bakenfor bjelkenes tyngdepunkt, fikk den en betydelig visning bakover, antagelig minst 1,5 meter. Før kjøringen begynte, prøvde Aure stabiliteten ved å henge seg i bjelkenes bakkant. Det ble ikke tatt noen forholdsregler for å hindre at bjelkene skulle bevege seg sidelengs under transporten, og det ble ikke tatt særskilte forholdsregler for å hindre at kjettingen gled fremover, slik at bjelkenes understøtningspunkt kunne forskyves.

Lagmannsretten må gå ut fra at Aure da kjøringen tok til, stillet seg oppe på bjelkene helt fremme i planets forkant. Dette fremgår klart av sjåførens forklaring til lensmannen en tid etter uhellet. Aure har selv for lensmannen forklart at han sto på lasteplanet for å støtte bjelkene, men han sier at han bare hadde venstre fot på bjelkene, mens hans høyre fot sto på bilplanet. Den

Side:543

sannsynlige utvikling av hendelsesforløpet er etter rettens mening at kjettingen i løpet av transporten har glidd fremover slik at understøtningspunktet er kommet litt foran bjelkenes tyngdepunkt. Så lenge Aure sto oppe på bjelkene, var hans tyngde ca. 4 meter fra understøtningspunktet en ikke ubetydelig motvekt. Umiddelbart etter at bilen stoppet på byggeplassen er det sannsynlig at Aure har steget ned av bjelkene, først med sin høyre fot. En vesentlig del av Aures vekt flyttes da fra bjelkene til planet, og det kan ha vært avgjørende for at bjelkene begynte å vippe opp. Derved er det naturlig at bjelkene har forskjøvet seg noe i forhold til hverandre og hans venstre sko, som hadde stor randsydd kant kan ha kommet i knip mellom bjelkene, slik han selv har forklart. Ved ikke å få frigjort foten er hans venstre ben blitt trukket oppover og han selv har mistet balansen og falt ut over bilens sidekant. Det her antydede hendelsesforløp er etter rettens mening det mest sannsynlige. Det er intet som tyder på noen plutselig forandring av bjelkenes understøtningspunkt, og den omstendighet at man etter ulykken konstaterte at kjettingen var glidd helt frem til bilens lasteplan, kan lett ha skjedd i forbindelse med at bjelkene vippet og bjelkenes bakende slo ned mot jorden.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at uhellet må antas å gå inn under bilansvarslovens §4. Lagmannsretten kan forsåvidt i det vesentlige vise til herredsrettens begrunnelse og de dommer som herredsretten har vist til.

Aures forhold antas å måtte bedømmes etter lovens §7 første ledd, idet forskyvningen av kjettingen og dermed det utslagsgivende årsaksmoment til ulykken skjedde i forbindelse med selve kjøringen.

Aure hadde lastebilbevilling og drev bl.a. med transportoppdrag. Han må antas å ha vært en erfaren mann når det gjelder slike oppdrag. Han må ha vært klar over at på den måte transporten ble utført, var ikke bjelkene forsvarlig sikret, og at lastemåten måtte være i strid med bestemmelsen i trafikkreglenes §20 nr. 2 tredje ledd. Det var ikke tatt forholdsregler for å hindre at bjelkene under transporten kunne bevege seg sidelengs og spesielt var det ikke truffet forholdsregler for å forhindre at kjettingen og dermed bjelkenes understøtningspunkt forskjøv seg fremover. Aure må ha vært oppmerksom på denne risiko og det var for å støtte bjelkene han befant seg på bilens lasteplan. Hensett til bjelkenes betydelige vekt, måtte han være klar over at han tok en risiko ved å stille seg på lasteplanet eller oppe på bjelkene under transporten. Lagmannsretten er på samme måte som herredsretten kommet til det resultat at Aure bevisst har utsatt seg for en så stor risiko at det ikke er rimelig at han, eller hans etterlatte, skal ha noe erstatningskrav mot bilens trafikkforsikrer. Ved denne avgjørelse har retten også i noen utstrekning tatt hensyn til at fru Aure og hennes sønn hittil har mottatt betydelig økonomisk støtte fra det offentlige og videre til at fru Aure som eier av en leiegård i Sykkylven har en brutto leieinntekt på ca. kr. 7.000,- for året.

Side:544

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves, men avgjørelsen beror til dels på så utpreget skjønnsmessige momenter at det er rimelig at de ankende parter har ønsket å få saken prøvet også for lagmannsretten. Saksomkostninger tilkjennes derfor heller ikke i ankesaken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Svein Tømmerdal):

Saken gjelder krav på erstatning etter motorvognulykke.

Den 17. juni 1965 skjedde en trafikkulykke ved Ungdomsskolen i Sykkylven. Lastebileier Andreas Aure transporterte med egen lastebil to jernbjelker, i fra Aure fergekai til Sykkylven Ungdomsskole. Lastebilen ble ved anledningen kjørt av Aures svigersønn, Sandberg, mens Aure selv var med lastebilen som medhjelper.

Jernbjelkene ble lagt på bilens lasteplan ved hjelp av bilens kran, og for å hindre at bjelkene bikket eller forskjøv seg, ble kranen strekt ut bakover og en kjetting ble surret rundt bjelkene og festet til kranen. Under transporten sto Aure selv på bilens lasteplan, bak førerhuset, ved fremenden av bjelkene. Like etter at bilen hadde stoppet opp ved Ungdomsskolen, ble Aure kastet opp i luften og ut for lasteplanet. Årsaken til dette var at jernbjelkene plutselig bikket opp med fremenden, der hvor Aure sto plassert.

Aure pådro seg alvorlige skader ved uhellet, og han døde som en følge av skadene den 26. juni 1966. - - -

Retten bygger sin avgjørelse på følgende faktiske saksforhold:

Andreas Aure var født xx.xx.1913. Av yrke var han entrepenør, men drev dessuten erhvervsmessig transport med lastebil. Aure var gift og hadde fire barn, hvorav et umyndig, nemlig sønnen Lars Otto, født xx.xx.1954.

Den 17. juni 1965 skulle Andreas Aure og svigersønnen hans, Trond Sandberg, foreta en transport av jernbjelker, fra Aure fergekai til Sykkylven Ungdomsskole. Til transporten ble benyttet Aures lastebil, T-121204, og det var Sandberg som kjørte bilen, Aure selv var med som medhjelper.

Jernbjelkene ble lagt på bilens lasteplan ved hjelp av en kran, påmontert bilen, og bjelkene ble lagt midt etter lengdeaksen på lasteplanet, med fremenden av bjelkene frem i fremkarmen på lasteplanet. Det var to jernbjelker, H-jernbjelker av normal profil. Den ene var 22 cm x 9,3 m lang, mens den andre var 18 cm x 8 m lang. Bilens lasteplan hadde en innvendig lengde på 4,15 m, og kranen påmontert lastebilen hadde et lengste utspenn på 3,4 m.

Jernbjelkene var således adskillig lengre enn lasteplanet, og bjelkenes balansepunkt kom således til å ligge bak lasteplanets bakkant. For å forhindre at bjelkene skulle kunne bikke opp fremme under transporten, ble så kranen strukket ut bakover og en kjetting ble slått i to tørn rundt

Side:545

bjelkene bak balansepunktet på disse, og deretter festet i kranen. I tillegg til dette, plasserte så Aure seg på lasteplanet, fremme ved førerhuset, og han sto med høyre fot i lasteplanet og venstre fot på bjelkene. Dette gjorde han for å støtte bjelkene under transporten.

Selve kjøreturen fra fergekaia til Ungdomsskolen foregikk med meget sakte fart, ca. 15 km/t, og det ble kjørt på annet gear. Selve veien var plan og fin, men ved nedkjørselen til Ungdomsskolen var der noen huller i veidekket og dette førte til at det ble litt «dissing i bjelkene». Bilen manøvrerte seg i posisjon for avlessing, den stoppet, og bilføreren gikk ut av bilen. Han var kommet ut av førerhuset, da jernbjelkene plutselig bikket opp fremme ved førerhuset, og Aure ble kastet til værs og fór ut for lasteplanet på høyre siden av bilen og kom ned på hodet.

Det er på det rene at kjettingen som før transporten var festet i fra kranen og rundt bjelkene bak balansepunktet, etter ulykken var inntruffet, befant seg fremme ved bakre enden av lasteplanet, d.v.s. at den må ha passert balansepunktet. Retten er av den formening at dette må ha hendt etter at bilen har stoppet, og dette rykket som inntrer ved at kjettingen plutselig glipper og beveger seg fremover forbi balansepunktet, har gjort at bjelkene plutselig har bikket opp fremme.

Aure pådro seg alvorlige skader etter uhellet, han var groggy, men dog ved bevissthet. Det ble ringt etter doktor, og senere ble han fraktet til Ålesund sykehus. Han ble behandlet der, enn videre var han til behandling på Molde sykehus samt på Rikshospitalet i Oslo. Etter dette ble han liggende som pleiepasient på Stranda sjukestove. Han døde den 26/6 1966 som en følge av de skader han pådro seg.

Retten skal bemerke: Det er på det rene at Andreas Aure var eier av den lastebil som foretok transporten av jernbjelkene, likeledes at det var Aure selv som sto for transporten. Men det var ved anledningen hans svigersønn Sandberg som var fører av lastebilen, Aure var kun medhjelper, og har som sådan krav på erstatning idet han ikke kommer inn under begrensningen i bilansvarslovens §5. Denne bestemmelse kommer kun til anvendelse når eieren er fører av motorvognen i skadeøyeblikket. Dette er forøvrig ikke bestridt av saksøkte.

Saksøkernes krav om erstatning er fremsatt med hjemmel i bilansvarslovens §4. Paragrafen fastslår trafikkforsikringens objektive erstatningsplikt uansett feil eller svikt ved den motorvogn som volder skade. Det objektive ansvar er, jfr. lovens §1, således ikke lenger avhengig av om skaden er voldt ved bruken av vognen. I forhold til tidligere motorvognlov er formuleringen av lovens alminnelige ramme gitt en vesentlig utvidelse i og med at bruksbegrepet er falt bort, og i stedet tales det om motorvognen som skadevolder. Dermed markeres at lovens regler om objektivt ansvar ikke lenger er begrenset til de egentlige trafikkskader, men også gjelder skade som oppstår på annen måte, f.eks. under parkering. Skade voldt av last som er under transport eksempelvis ved at ting faller av lasset, enten når skaden inntreffer straks eller først senere ved at noen kjører mot tingen, omfattes også av loven. Retten er kommet til at den angjeldende skade er forvoldt av motorvognen, lastebilen, og således omfattes av det objektive ansvar bilansvarslovens §4 statuerer. Til støtte for sitt resultat vil retten få peke på den innstilling fra motorvognansvarskomiteen av 1951, en innstilling som ligger til grunn for

Side:546

bilansvarsloven av 3. februar 1961 for så vidt angår de lovbestemmelser som er aktuelle i saken. Som et veiledende synspunkt ved bedømmelsen av om en skade er voldt av motorvogn nevner komiteen bl.a. skade voldt av «motor, signaler og teknisk utstyr forøvrig». På side 59 drøftes spørsmålet om det bør oppstilles som positivt vilkår for erstatningsplikt at motorvognen skal være brukt som kjøretøy. Det uttales at dersom rammeangivelsen «bruken av motorvogn» skulle beholdes, måtte det til dels tas inn i videre betydning enn etter vanlig norsk språkbruk og rettspraksis på grunnlag av den da gjeldende lov. Den norske komite ble imidlertid «stående ved at den adekvate uttrykksmåte ikke er å sette slike positive vilkår for lovens virkefelt, men å begrense lovens omfang negativt ved å unnta bruk til annet formål enn som kjøretøy...». Etter at komiteen har anført at en nærmere avgrensing av ansvaret må overlates til rettspraksis, uttales bl.a. at synspunktet at ansvaret ikke gjelder motorvogns bruk som annet enn kjøretøy, utelukker skade voldt av visse slags motorvogner ved å brukes til kraft- eller arbeidsmaskin eller som drivverk for stillestående anlegg og ikke som kjøretøy. Dog faller innenfor motorvognansvaret skade som maskinen volder under bruk som kjøretøy eller ved å skiple vegtrafikken uten å være i annen bruk.

Synspunktet kan muligens også være til veiledning når det er spørsmål om å dekke skade oppstått som følge av lasting av eller lossing fra en stillestående lastebil. Resultatet vil her kunne bero på hvordan skaden voldes og på om den rammer en utenforstående trafikant eller en medhjelper. Men komiteen har gått ut fra at skader som hovedregel faller utenfor trafikkforsikringen, så fremt ikke skaden skyldes motorvognens egne innretninger (kran, bevegelig lasteplan, lastelem m.v.) eller dens plassering i trafikken.

For å tjene transportformålene på beste måte har de fleste lastebiler i dag tippanordninger de har løftekraner og andre spesialinnretninger for spesielle transportformål. Dette tilleggsutstyret er etter rettens mening en del av motorvognen som transportmiddel og skade som følger av utstyrets benyttelse må således identifiseres som skade voldt av motorvogn. I nærværende sak forligger det således etter rettens mening en skade forårsaket av en egenskap ved lastebilen som er typisk for motorvogner, og den foreliggende rettspraksis, som har strukket seg svært langt gir etter rettens mening støtte for at regelen i bilansvarslovens §4 bør få anvendelse i tilfelle som dette jfr. bl.a. RG-1962-245 og Rt-1965-451. Sluttlig vil retten henvise til Odelstingsproposisjon nr. 24 for 59/60 vedrørende lov om erstatning voldt av motorkjøretøy (bilansvarslovens) på side 39 under romertall V særskilte merknader til de enkelte bestemmelser i proposisjonsutkastet heter det bl.a.: Til §1 (hva loven gjelder). Når utkastet taler om motorkjøretøyet som skadevolder, tas dette i vid mening og omfatter også skade som kjøretøyets passasjerer og last måtte volde i sammenheng med kjøretøyets bruk, uansett om kjøretøyet selv ikke er umiddelbar skadeårsak.

Bilansvarslovens §7 fastslår at hvis den som lir skade med vilje eller uaktsomhet har medvirket til skaden, kan retten redusere skadeserstatningen eller la den falle helt bort, hvis da ikke den skadelidte bare kan legges lite til last. Avgjørelsen skal rette seg etter adferden på hver side og forholdene ellers. Bestemmelsen om at det ikke skal tas hensyn til

Side:547

«liten uaktsomhet» på skadelidtes side, gjelder dog ikke hvis skaden er voldt mens motorvognen sto stille og under forutsetning av at skaden ikke finner sted i forbindelse med vognens stansing eller igangsetting.

Det er i fra saksøkernes side hevdet at det ikke med sikkerhet kan fastslås på hvilket tidspunkt skaden inntraff, og det må således legges til grunn at ulykken fant sted i forbindelse med stansingen av lastebilen. Likeledes er det fremhevet at §7 annet ledd kun tar sikte på parkerte vogner og således ikke kan få anvendelse i nærværende tilfelle.

Retten har som foran nevnt, lagt til grunn at ulykken inntraff etter at lastebilen hadde stoppet. Dette er i samsvar med de forklaringer som er avgitt av såvel lastebilens fører, som forulykkede, jfr bil. 1 og 2 ad dok. 6. Det er således etter rettens mening helt klart at skaden inntraff «medan vogna sto still». og det kan ikke settes i forbindelse med lastebilens stansing. Det som først og fremst er avgjørende er om motorvognen i skadeøyeblikket holdt stille. Forholdet må alltid bedømmes etter §7 første ledd dersom vognen i skadeøyblikket var i bevegelse, selv om den var parkert og kommer i gang av seg selv, blir rullet eller skjøvet av noen eller skubbet eller trukket med av andre trafikkmidler, og uansett om motoren er i gang. Det samme gjelder dersom skadene er skjedde i tilslutning til vognens stansing eller igangsetting. Det er utvilsomt bestemmelsen i §7 annet ledd som i tilfelle skal anvendes dersom kjøringen i skadeøyeblikket var helt avsluttet, og vognen forlatt i parkeringsøyemed. Som regel likeså når vognen holder stille for å avvente passasjerer eller for å losse varer. Retten viser forøvrig til motorvognansvarkomiteens innstilling side 65, samt odelstingsproposisjon nr. 24 for 59/60 side 29 spalte 1.

Etter bilansvarslovens §7 annet ledd kan retten «minka skadebotkravet eller lata det falla heilt bort, jamvel når skadelidaren kan leggjast berre lite til last».

Retten er ikke i tvil om at Andreas Aure ved anledningen utviste uaktsomhet. Spørsmålet er så om hans forhold er av en sådan karakter at forsikringsselskapets ansvar helt bør bortfalle. Retten er blitt stående ved å besvare dette spørsmål bekreftende.

Andreas Aure var foruten entrepenør, innehaver av bevilling til å drive erhvervsmessig transport med lastebil. Dette hadde han drevet i en årrekke, og var å regne for en fagmann innenfor transportbransjen.

Det er på det rene at de transporterte jernbjelker var vesentlig lenger enn lastebilens lasteplan, og balansepunktet kom til å ligge bak lasteplanets bakre kant, slik at der hele tiden var til stede risiko for at bjelkene kunne bikke opp ved fremenden. Det er således etter rettens mening overhode ikke forsvarlig å frakte en sådan last som Andreas Aure gjorde, uten å benytte seg av tilhenger. Aure var oppmerksom på denne faren for at bjelkene kunne bikke opp ved fremenden, og for å forhindre dette strakte han ut bilens kran, satte en kjetting rundt bjelkene bak balansepunktet og festet kjettingen i kranen. Kjettingen ble slått to ganger rundt jernbjelkene, men det ble ikke tatt noen særskilte forholdsregler for å hindre at kjettingen løsnet, og derved kunne gli fremover forbi balansepunktet. Aures handlemåte er etter rettens mening utvilsomt i strid med de forskrifter for frakting av last som trafikkreglene påbyr jfr. trafikkreglenes §20 2. punktum neste siste ledd.

Side:548

Det er enn videre på det rene at Aure selv plasserte seg på lasteplanet. Han sto fremme ved enden av jernbjelkene med en fot på bilens lasteplan, og den andre foten satte han oppå jernbjelkene for å støtte disse under transporten. Aure må ha vært oppmerksom på at bjelkene kunne forskyve seg under transporten, og det må i høy grad karakteriseres som uaktsomt å plassere seg slik som gjort. Han har selv vært oppmerksom på den risiko for bikking som kunne komme til å inntreffe, en risiko som vil kunne være til stede selv etter at lastebilen har stoppet, i det bjelkenes dissing underveis, kan ha forårsaket at kjettingen så smått har begynt å forskyve seg i retning mot balansepunktet. Aure har ved å plassere seg som gjort, selv medvirket til å øke faren for den ulykken som inntraff. Med den erfaring Aure hadde på området, må han etter rettens mening ha vært oppmerksom på de faremomenter som forelå da han stilte seg på lasteplanet.

Retten er således kommet til at Aure har utvist en så uforsiktig og ubetenksom opptreden at den må karakteriseres som uaktsom i meget høy grad. Retten finner således at erstatningskravet etter §7 må bli å nedsette eller falle helt bort, og under de foreliggende omstendigheter er retten blitt stående ved at erstatningskravet må falle helt bort.

Det er blitt fremhevet at det må legges vekt på hvilken vidtrekkende økonomisk betydning ulykken har hatt for de etterlatte, og at det således bør tilkjennes erstatning ut fra et sosialt synspunkt. I denne forbindelse er det vist til en avgjørelse inntatt i Rt-1966-886.

Forholdet i nærværende sak er etter rettens oppfatning vesensforskjellig fra det saksforhold som er omhandlet i ovennevnte dom, idet nærværende gjelder bilansvarslovens §7 annet ledd hvor erstatningen kan bortfalle «jamvel når skadelidaren kan leggjast berre lite til last». Enn videre forelå der etter Høyesteretts oppfatning i ovennevnte sak momenter som kunne forklare og i noen grad unnskylde skadelidtes handlemåte ved anledningen. Noen sådanne omstendigheter er etter rettens oppfatning ikke til stede i nærværende sak. - - -