LB-1999-2343

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-07-04
Publisert:	LB-1999-02343
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 98-05845 A/31 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02343 A/01 og LB-1999-02344 A/01. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01033.
Parter:	Ankesak 99-02343 A/01 Ankende part: Anleggsmaskin Salg AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan Krohn). Motpart: Støholens Entreprenørforretning AS (Prosessfullmektig: Advokat Odd Magne Gjerde). Ankesak 99-02344 A/01 Ankende part: Støholens Entreprenørforretning AS (Prosessfullmektig: Advokat Odd Magne Gjerde). Ankemotpart nr. 1: Anleggsmaskin Salg AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan Krohn). Ankemotpart nr. 2: Sigurd Kittilsland (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Thune).
Forfatter:	Lagmann Hans Petter Lundgaard. Lagdommer Jørgen Brunsvig. Herredsrettsdommer Egil Berglund
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1988) §19, Kjøpsloven (1907), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §366, §375, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Arbeidsmiljøloven (1977) §16, §7, §9, §17, §27, §32, §36, §40

Saken gjelder krav om prisavslag og erstatning etter kjøpsloven av 13. mai 1988 nr. 27 mot selger av brukt mobilkran, samt krav om erstatning mot kransakkyndig med grunnlag i angivelige feil begått ved sertifiseringen av mobilkranen.

Støholens Entreprenørforretning AS, heretter kalt Støholen, er entreprenør på Tynset med ca 20 ansatte. Støholen vurderte våren 1997 å anskaffe en større brukt mobilkran. Støholen kontaktet derfor flere virksomheter som omsetter brukte kraner, herunder A-Maskin AS - nå endret navn til Anleggsmaskin Salg AS -, heretter kalt Anleggsmaskin. Styreformann og daglig leder i Anleggsmaskin er Arild Magnor. Magnor opplyste i mai 1997 at Anleggsmaskin kunne fremskaffe en brukt Tadano TG 500 E mobilkran fra Nederland. Etter oppfordring fra Arild Magnor, reiste to representanter for Støholen sammen med Magnor til Nederland 25. mai 1997. Kranen ble da undersøkt av de tre i fellesskap. Støholen besluttet deretter å kjøpe kranen av Anleggsmaskin.

Av kjøpekontrakt av 30. mai 1997 fremgår at mobilkranen har maksimal løfteevne på 50 tonn og var bygget i 1986. Den ble solgt med 40,15 meter teleskopbom og 16 meter jib samt diverse annet utstyr «og for øvrig som forevist sist helg i Holland med kosmetiske mangler ureparert». Videre fremgikk at den skulle leveres «ny-sertifisert i henhold til norske kranforskrifter». Som del av sertifisering og registrering skulle selger forestå reparasjoner for å tilfredsstille disse krav. Kjøpesummen var på 1,2 millioner kroner eksklusiv avgift.

Sigurd Kittilsland er godkjent som sakkyndig person etter forskrift nr. 291 om løfteinnretninger og løfteredskaper av 7. mars 1974. Han driver egen virksomhet med sertifisering av kraner samt service. Etter oppdrag fra Anleggsmaskin kontrollerte han Tadano-kranen på Hønefoss 10 og 11 juni 1997. Av sertifikat datert 12. juni 1997 fremgår at godkjennelsen gjelder 40,15 m hovedbom og 9,0 m jibb. Dette innebar at den ytterste jibbseksjonen på 7,0 m ikke var godkjent. På anmerkningsskjema benyttet ved sertifiseringen fremgår blant annet:

«14.4 Instr. Bok på norsk (A-Maskin)

4.8 Ulyd svingkrans, smeller ????»

Kittilsland gjorde Anleggsmaskin kjent med anmerkningene.

Mobilkranen ble levert på Tynset medio juni 1997 og umiddelbart tatt i bruk i Støholens virksomhet samt benyttet noe til utleie. Primo september 1997 ble Støholen kontaktet av Knutsen Maskin AS, som forhandler og utfører service på blant annet Tadano-kraner. Etter at en servicetekniker hadde inspisert kranen, opplyste Knutsen Maskin AS følgende i brev av 8. september til Støholen:

«Mangler som åpenbarte seg ved denne noe overfladiske gjennomgang er:

1. Wirer på begge winchene er for korte.

2. Bommene må shimses.

3. Enormt stor slakke på svingkrans.

4. Mangler styrejern på 3 støttebein sylindrer.

5. Oljelekkasje på 3 stk støttebein sylindrer.

6. Motorbrems fungerer ikke.

7. Storservice med filter og oljeskift bør taes.

8. Rulle på trommel for teleskopslange bør rettes.

9. Kran for oljekjølermotor må byttes. Sitter fast.

10. Mangler på løftediagram i kranhytte.

11. Mangler informasjon for % i kranhytte.

12. Symbolplate for bryterpanel mangler.»

Knutsen Maskin AS ble på denne bakgrunn anmodet om å foreta nærmere kontroll av kranen. Resultatet av kontrollen ble meddelt Støholen ved brev av 2. oktober 1997. Av brevet fremgår at svingkransen hadde en slakke på 3,0 mm vertikalt og horisontalt, og at dette tilsvarte fabrikantens kassasjonsgrense. Videre fremkom at det var store mengder spon/flak i greasen som kom ut av svingkransen. Om bommene heter det i brevet:

«Det er mye som tyder på at kranen har vert utsatt for en velt, eller et bombrekk. Det ble funnet store skader og bulker på dei forskjellige seksjonene.

Grunnbom: Flere bulker på fremre venstre side, og noen på høyre side, opp til 4 mm.

2-bom: OK

3-bom: OK

4-bom: Mange bulker på sidene, opp til 5 mm. Det ble også funnet ut at bommen er skjøtet, eller at det er innsveiset sideplate. Dete er også slipt på sveiser og i selve platene, og dette er i seg selv farlig på grunn av bruddanvisninger.

Topp bom: Mange bulker på sidene, opp til 6 mm.

Det fabrikken sier om reparasjon av bommer, er at det ikke er lov å sveise bomseksjonene, og selv Veritas sier at det er en viss fare med slike reparasjoner på grunn av senere brudd. Grensen som Tadano setter på bulker i bommer er 1,5 mm.»

Støholen henvendte seg på denne bakgrunn telefonisk til Anleggsmaskin. Advokat Jens Morten Nesseth fikk deretter i oppdrag å vurdere om det forelå grunnlag for mangelsbeføyelser overfor Anleggsmaskin. Han reklamerte overfor Anleggsmaskin ved brev 9. desember 1997. Anleggsmaskin bestred ved brev 19. desember 1997 at kranen hadde mangler. Advokat Nesseth skrev 18. februar 1998 brev også til Kittilsland.

Etter oppdrag fra Støholen utførte Kittilsland årlig kontroll 12. juni 1998. Han godkjente også denne gang mobilkranen. Kittilsland ga anmerkning om at metallpartikler i smørefett fra svingkransen måtte kontrolleres. Ved kontrollen ble svingkransklaringen målt til mellom 3,15 mm (høyre side bak) og 2,90 mm (forover).

Støholen ga Kittilsland i oppdrag også å foreta årlig kontroll i 1999. Ved kontrollen den 18. august 1999 ble slakken i svingkransen målt til 4,0 mm. Kittilsland nedla forbud mot bruk av kranen under henvisning til at toleransekravet er på 3,5 mm. Støholen hadde benyttet mobilkranen frem til dette tidspunkt.

Kranen ble brukt til innbytte da Støholen noe senere kjøpte en ny Tadano TG 500 E mobilkran fra Knutsen Maskin AS. Av kontrakt av 1. desember 1999 fremgår at Støholen måtte betale kr 1.750.000 eksklusiv avgift i mellomlegg. Det er opplyst at verdien av den omtvistede kranen ble satt til kr 650.000 ved denne handelen.

Ved stevning av 26. juni 1998 reiste Støholen sak mot Anleggsmaskin og Kittilsland med krav om at de er solidarisk ansvarlige for betaling av kr 600.000. Som grunnlag for kravet mot Anleggsmaskin ble vist til kjøpslovens regler om mangelsansvar. Som grunnlaget for kravet mot Kittilsland ble vist til det ulovfestede profesjonsansvaret. De saksøkte innga tilsvar.

Oslo byrett avsa 26. mars 1999 dom med slik domsslutning:

1A. Anleggsmaskin Salg AS v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til Støholens Entreprenørforretning AS med kr 300.000,- - kronertrehundetusen - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer.

B. Anleggsmaskin Salg AS dømmes til å betale saksomkostninger til Støholens Entreprenørforretning AS med kr 60.888 - sekstitusenåttehundreogåttiåtte -.

C. Oppfyllelsesfristen settes til 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

2A. Sigurd Kittilsland frifinnes.

B. Støholens Entreprenørforretning AS og Sigurd Kittilsland bærer hver sine saksomkostninger.

Byretten kom til at Støholen hadde krav på prisavslag. Utbedringskostnadene ble vurdert til kr 620.000. Prisavslagskravet - i domsslutningen kalt erstatning - ble satt til kr 300.000 på bakgrunn av at salget gjaldt en brukt kran. Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Anleggsmaskin har i rett tid påanket dommen under henvisning til feil bevisbedømmelse og lovanvendelse. Støholen har i rett tid inngitt selvstendig motanke overfor Anleggsmaskin under henvisning til at kravet på prisavslag er satt for lavt, og overfor Kittilsland under henvising til feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse. I motanken var påstandsbeløpet satt til kr 600.000. Forut for ankeforhandlingen ble påstandsbeløpet redusert til kr 450.000.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 15., 16. og 26. mai 2000. Arild Magnor, styreformann i Anleggsmaskin Salg AS, Helge Støholen, styremedlem og daglig leder i Støholen Entreprenørforretning AS samt Sigurd Kittilsland møtte og alle avga forklaring. Det ble avhørt 9 vitner, hvorav 4 var nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Anleggsmaskin har for lagmannsretten anført at Støholen reklamerte for sent. Videre er anført at Støholens krav om prisavslag som alternativ til erstatning er nytt for lagmannsretten og må avvises, jf tvistemålsloven §366. Støholen har begjært Anleggsmaskins anførsel om for sen reklamasjon avvist etter tvistemålsloven §375. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Anleggsmaskin Salg AS, som er ankende part i sak 99-02343 A/01 og ankemotpart nr. 1 i sak 99-02344 A/01, har i det vesentlige anført:

Prisavslagskravet er et nytt krav for lagmannsretten og må avvises, jf. tvistemålsloven §366 og Rt-2000-199. Det fremgår av påstand og domsslutning at byretten bare har pådømt krav om erstatning. Anleggsmaskin har ikke tidligere møtt og forhandlet angående dette spørsmål. Prosesskrift og anketilsvar til motanken av 9. mai 2000 var første prosesskrift hvor Anleggsmaskin tok stilling til anførslene i motanken.

Det bestrides at det foreligger grunnlag for å avvise Anleggsmaskins anførsel om at Støholen reklamerte for sent. Dette er utelukkende en ny omstendighet eller anførsel. Støholen har ikke rimelig grunn til å nekte denne behandlet, jf. tvistemålsloven §375.

Etter kjøpsloven §32 må reklamasjon skje «innen rimelig tid». Bestemmelsen innebærer ikke endring av tidligere rettstilstand. Etter kjøpsloven av 1907 måtte reklamasjon i handelskjøp skje «straks». Støholen reklamerte ikke før 9. desember 1997. Dette var ca 6 måneder etter levering og 3 måneder etter at Støholen mottok det første brevet fra Knutsen Maskin AS. Telefonhenvendelser fra Støholen før dette tidspunkt gjaldt ikke reklamasjon, men spørsmål om skriftlig materiale samt diskusjon om innbytte. Anleggsmaskin må frifinnes da det er reklamert for sent.

Uansett er kranen levert kontraktsmessig i sertifisert stand i henhold til norske regler. Det foreligger ingen mangler - med unntak av den ytre jibb-seksjonen. Anleggsmaskin har erkjent plikt til avhjelp eller omlevering når det gjelder denne seksjonen. Tvisten er forårsaket av at Knutsen Maskin AS har påvirket Støholen. Knutsen Maskin AS er konkurrent til Anleggsmaskin. Eierne av Knutsen Maskin AS er i konflikt med Arild Magnor med utgangspunkt i at de tidligere drev virksomhet i fellesskap.

Kranen var 11 år gammel da levering fant sted. Svingkransen hadde da en slakk på 3 mm. Dette er bare ca1 mm mer enn normalt for nye kraner. Opplysningen fra Knutsen Maskin AS om at svingkransen hadde enormt stor slakk er uriktig. Nedslitingen av herdebelegget tok først til i perioden 1998-99. Ekstraordinær slitasje etter levering er ikke selgers risiko. Det har formodningen mot seg at slakken har sammenheng med eventuell velt i 1992. Mobilkranen var i virksomhet 7 år etter dette. Det foreligger ikke nærmere opplysninger om eventuell overbelastning. Dette kan like gjerne ha skjedd i Støholens brukstid som før levering.

Når det gjelder bommene omfatter reklamasjonen bulker i sideplatene på seksjon 4 og 5 samt at det er utført sveisearbeider på bommen. Representanter for Støholen inspiserte bommene visuelt og målte med rettholdt før avtalen ble inngått. Det ble ikke registrert skader ut over alminnelig slit og elde. Bulkene representerer ingen risiko og er uten betydning for sertifisering av kranen. Det toleransekrav på 1,5 mm, som Knutsen Maskin AS viste til, gjelder ikke bulker, men maksimal tillatt svai pr. løpemeter. Det er ikke sannsynliggjort at sveisearbeider eller reparasjoner representerer mangel. Kranen har vært brukt i mange år uten deformasjoner eller lignende. Anleggsmaskin slutter seg for øvrig til anførslene fra Kittilsland angående bommene.

Under enhver omstendighet er det utelukkende påberopt skjulte mangler som kjøper har risikoen for. Mobilkranen ble solgt «som den er», jf kjøpsloven §19. Kranen ble etter oppfordring fra Anleggsmaskin inspisert og prøvekjørt av representanter for Støholen før avtalen ble inngått. Bjørn Garsjø har mange års erfaring med kraner. Kranen ble deretter sertifisert av Sigurd Kittilsland uten at det ble konstatert påtagelige feil. Støholen er ikke forbruker. Det er uansett ikke spørsmål om annet enn påregnelige feil på bakgrunn av kranens alder. Støholens ønske om å unngå påkostninger av størrelse de 10 første årene etter levering er uten betydning for mangelsvurderingen.

De påberopte mangler er ikke forhold som Anleggsmaskin «måtte kjenne til», jf §19 første ledd bokstav b. Anleggmaskin hadde ikke brukt kranen i egen virksomhet.

Kranen var heller ikke i «vesentlig dårligere stand» enn kjøper hadde grunn til å regne med, jf kjøpsloven §19 første ledd bokstav c. Kjøpesummen avspeiler at kranen hadde vært brukt i 11 år. Mobilkranen fungerte etter hensikten i over 2 år etter levering uten at det var nødvendig med reparasjoner. Støholen måtte ikke frasi seg oppdrag som følge av problemer med kranen. Stans i bruken av kranen skyldes utelukkende slakk i svingkransen. Dette kunne ha vært utbedret for ca kr 100.000. På bakgrunn av avskrivningsreglene for slike anleggsmaskiner er dette ikke noen betydelig reparasjonsutgift. Kjøpesummens størrelse tilsier klart at selger ikke har gitt garanti med hensyn til slitasje på svingkransen m.v.

Selv om mangel skulle bli ansett å foreligge, er vilkårene for å gjøre mangelsbeføyelser gjeldende uansett ikke til stede. Eventuell mangel skyldes hindring utenfor Anleggsmaskins kontroll, og som selskapet ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller unngå eller overvinne følgene av, kjøpsloven §40, jf §27 første ledd. Avtalen gjelder kjøp av en bestemt brukt mobilkran. Anleggsmaskin hadde i realiteten en tilnærmet meglerfunksjon. Eventuelle mangler er ikke oppstått på Anleggsmaskins hånd eller i selskapets kontrollsfære. Kontrollansvaret etter kjøpsloven nærmer seg i et slikt tilfelle et ordinært culpaansvar, jf Ot.prp. (1986-87) s. 38, Kai Kruger: Norsk kjøpsrett (4. utg.) s. 463 og Bergem/Rognlien: Kjøpsloven - kommentarutgave (1990) s. 238 - 240.

Det var ikke uaktsomt av Anleggsmaskin ikke å oppdage feil ved svingkransen eller bomseksjonene. Svingkransen måtte eventuelt ha vært demontert. Dette ville ha krevet flere dagsverk samt krevet leie av annen kran. Bommene måtte ha vært avfettet og vasket.

Støholen har ikke dokumentert økonomisk tap. Kranen ble benyttet i over to år uten problemer. Verdireduksjonen av kranen er mindre enn reduksjonen i bokført verdi etter ordinære saldoavskrivninger. Prisfallet i perioden 1997 - 1999 kan skyldes endringer i markedet samt slitasje og elde. Det er ikke dokumentert at innbytteprisen på kr 650 000 ved kjøp av ny kran fra Knutsen Maskin AS i desember 1999 tilsvarer kranens markedsverdi. Prisen både på ny kran og innbyttekranen er satt for lavt i denne avtalen. Dette er ikke uvanlig i bransjen. Markedsprisen var nærmere 3 millioner, og ikke 2,4 millioner kroner.

Anleggsmaskin Salg AS har nedlagt slik endelig påstand:

1. Anleggsmaskin Salg AS frifinnes mot å påta seg ansvaret for kontraktsmessig leveranse vedrørende de ytterste 7 meter av jibben via omlevering eller reparasjon.

2. Anleggsmaskin AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og byretten.

Støholens Entreprenørforretning AS, som er ankemotpart i sak 99-02343 A/01 og ankende part i sak 99-02344 A/01, har i det vesentlige anført:

Når det gjelder kravet mot Anleggsmaskin, bestrides at prisavslagskravet er et nytt krav for lagmannsretten. Støholen fremsatte krav om prisavslag for byretten og fikk medhold på dette grunnlag. Under enhver omstendighet har Anleggsmaskin fremsatt kravet om avvisning for sent. Anleggsmaskin må anses å ha møtt i prosessuell forstand. Anførselen fra Anleggsmaskin om at Støholen ikke overholdt reklamasjonsfristen er fremsatt for sent og må derfor avvises.

Støholen reklamerte innen rimelig tid, jf kjøpsloven §32. Det vises til brev av 9. desember 1997 fra advokat Nesseth. Under enhver omstendighet må telefonhenvendelsene fra Støholen til Magnor høsten 1997 anses som reklamasjon.

Mangelsspørsmålet må vurderes etter kjøpsloven §17 fjerde ledd, jf første ledd og annet ledd bokstav a. Det bestrides at kranen ble solgt «som den er». Ordlyden i avtalen gir uttrykk for at kranen ble solgt i normal stand. Støholen hadde som forutsetninger for kjøpet at alle vitale deler var i orden, og at kranen kunne benyttes i 10 år uten vesentlige påkostninger. Dette ble meddelt Anleggsmaskin. Formuleringen «som forevist» viser bare til at kosmetiske mangler ikke var reparert. Avtaleteksten ble oversendt fra Anleggsmaskin etter at muntlig avtale var inngått. Avtalen må tolkes mot Anleggsmaskin, som burde ha uttrykt seg klarere, og som var den mest profesjonelle parten i avtaleforholdet. Feilen ved bommene er en sikkerhetsmangel som i henhold til avtalen uansett ikke omfattes av noe «som den er"- forbehold.

Kranen må anses å ha mangel. Det vises til tilstanden til svingkransen, bomseksjon 4 og 5 og jibben. Videre vises til andre, men hver for seg mindre feil som Støholen har reklamert over.

Svingkransen blir svært sjelden skiftet på mobilkraner. Knutsen Maskin AS konstaterte i september 1997 umiddelbart at svingkransen hadde enormt stor slakk. Det ble videre oppdaget flis i greasen, noe som tilsier skade på kulebanen. Kittilsland registrerte ulyder ved sertifiseringen. Slike ulyder tilsier feil ved svingkransen. Senere innhentede opplysninger fra Nederland gjør det sannsynlig at blant annet problemene med svingkransen og bommene skyldes at kranen tidligere hadde veltet.

Også seksjon 4 og 5 i bommen var i en slik tilstand at det foreligger mangel. Det var bulker på inntil 10 mm. Etter fabrikantens anvisninger må bulker ikke overstige 1,5 mm. Det var foretatt sveising i bommene uten at det foreligger påkrevet dokumentasjon for sveiseprosedyre og stålkvalitet. Ytterligere foreligger indikasjoner på dårlig sveising. Når det gjelder jibben, har Anleggsmaskin erkjent at mangel foreligger, men det er ikke foretatt omlevering eller lignende. For så vidt gjelder øvrige feil, vises til rapporten av 23. mars 1998 fra ingeniør Fredrik Heggertveit.

Forutsatt at kranen anses solgt «som den er», gjøres gjeldende at mangel foreligger etter kjøpsloven §19. Anleggsmaskin forsømte å opplyse om vesentlige forhold som man «måtte kjenne til», jf kjøpsloven §19 første ledd bokstav b. Det foreligger ingen rimelig unnskyldning for selgers uvitenhet. Knutsen Maskin AS konstaterte raskt en rekke feil og indikasjoner på unormale forhold ved kranen. Anleggsmaskin - og Kittilsland - burde også ha registrert dette og iverksatt nærmere undersøkelser. Kranen var videre i vesentlig dårligere stand enn hva Støholen hadde grunn til å regne med på bakgrunn av kjøpesummens størrelse m.v., jf §19 første bokstav c.

Anleggsmaskin er erstatningsansvarlig for manglene etter kjøpsloven §40, jf §27. Det forelå ikke hindringer utenfor Anleggsmaskins kontroll. Blant annet slakken i svingkransen og skaden på flere støtteben tilsa nærmere undersøkelser. Det var lett for en kyndig person å konstatere manglene ved besiktigelse av kranen. I tillegg forelå åpenbart formelle feil. Leverandøren av Tadano-kraner i Nederland burde ha vært kontaktet.

Når det gjelder størrelsen av det økonomiske tap som kreves erstattet, slutter Støholen seg til byrettens beregning i dommen på s. 19. Anleggsmaskin har ikke dokumentert at svingkransen kunne skiftes ut på en rimeligere måte når det tas hensyn til utgifter til transport og montering. På bakgrunn av normal slitasje og elde på de som må skiftes ut, begrenses erstatningskravet til kr 450 000 for lagmannsretten.

Tapets størrelse fremgår også ved å se på kranens bokført verdi. Kjøpesummen utgjorde kr 1.284.000 med tillegg av 7 prosent investeringsavgift. Innbytteprisen i 1999 var på kr 650.000. Basert på lineær avskrivning over 10 år ble bokført verdi i den perioden Støholen eide kranen redusert med kr 256.000. Tapet som følge av manglene utgjør dermed snaut kr 460.000. Det bestrides at innbytteprisen ble satt under markedsverdi, og at det er vanlig i bransjen å sette prisene lavt ved innbytte. En annen forhandler tilbød kr 600.000, og da under forutsetning av at svingkransen var skiftet ut, og at jibben var reparert.

Alternativt kreves prisavslag. En forholdsmessig reduksjon av kjøpesummen tilsvarer det økonomiske tap som kreves erstattet.

Kravet mot Kittilsland har grunnlag i ulovfestede regler om profesjonsansvar. Aktsomhetskravet for profesjonsutøvere er generelt strengt, jf Rt-1995-1350 og Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (3. utg.) s. 246 flg. Dertil kommer at skaderisikoen er stor ved sikkerhetsmessige mangler på kraner. Bulkene og de nye sveisene var videre lette å oppdage.

Ved aktsomhetsvurderingen er det av betydning at Kittilsland utførte sertifiseringen i strid med lovgivningen, herunder forskrifter fastsatt av Arbeidstilsynet med hjemmel i arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 nr. 4. Bestemmelsene har til formål å forebygge skade som følge av manglende sikkerhet. Det alminnelige krav til fullt forsvarlig arbeidsmiljø, jf. lovens §7, kravene til tekniske innretninger og utstyr etter §9 og §16 m.v. gjelder for alle som er undergitt arbeidsmiljøloven.

Plikt til å kontrollere og dokumentere reparasjon av kraner ved sveising følger av forskrift om løfteinnretninger og løfteredskap av 7. mars 1974, jf henholdsvis §2 og §39. Av forskrift om bruk av arbeidsutstyr av 26. juni 1998 §15 fremgår at vedlikehold og kontroll skal skje i samsvar med produsentens bruksanvisning. Bestemmelsen er kodifikasjon av tidligere uskrevne regler, jf også tidligere forskrift om tekniske innretninger av 19. august 1994 §27. De toleransekrav som var satt av Tadano blant annet når det gjelder bulker i bommene er derfor relevante ved vurderingen av om det var forsvarlig å sertifisere kranen i juni 1997.

Kittilsland skulle ikke ha godkjent mobilkranen i den tilstand som forelå. Det vises særlig til bulker, uorginale sveiser og nytt stål i bommene i seksjon 4 og 5. Dertil kommer øvrige feil som angitt i rapporten fra Heggertveit av 23. mars 1998.

Kittilsland hadde sett at bommene var sveiset. Dette fremgår blant annet av tilsvaret til byretten. Under enhver omstendighet burde han ha oppdaget de uorginale sveiseskjøtene. Slakk i svingkransen og skader på støttebena tilsa særlig aktsomhet. Sveisene skulle på denne bakgrunn ha vært kontrollert nøye. Prøveløfting gir ingen garanti mot tretthetsbrudd. Kittilsland skulle ha krevet dokumentasjon for sveising og nytt stål før han tok stilling til om kranen kunne sertifiseres. Krav om dokumentasjon for uoriginale sveiser følger også av praksis ved sertifisering. Det vises til forklaringene fra de kransakkyndige vitnene Fredrik Heggertveit, Viggo Lund og Bjarne Roland. Kittilsland utviste følgelig erstatningsbetingende uaktsomhet ved ikke å kreve dokumentasjon for sveiser m.v. som grunnlag for sertifisering.

Dersom kranen ikke var blitt sertifisert, ville levering ikke ha funnet sted. Anleggsmaskin ville dermed også ha fått varsel om manglene. Erstatningsansvar er ikke betinget av at det er oppstått ytre skade.

Skaden er påregnelig. Kittilsland visste at kranen var nyimportert, og at sertifiseringen var et vilkår for å bruke kranen i Norge. Det skal mye til for at en skadefølge ikke anses påregnelig ved profesjonsansvar. Beregningen av det økonomiske tapet blir det samme som for kravet mot Anleggsmaskin.

Da Anleggsmaskin og Kittilsland hefter for samme skade, foreligger solidaransvar. Det er uten betydning at de hefter på ulike rettsgrunnlag.

Støholens Entreprenørforretning AS har nedlagt slik endelig påstand:

1. Anleggsmaskin Salg AS og Sigurd Kittilsland dømmes in solidum til å betale Støholens Entreprenørforretning AS et beløp oppad begrenset til kr 450 000 med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfallstidspunkt for dommen til betaling skjer.

2. Anleggsmaskin Salg AS og Sigurd Kittilsland dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for begge retter med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

Sigurd Kittilsland, som er ankemotpart nr. 2 i sak 99-02344 A/01, har i det vesentlige anført:

Kittilsland utførte sertifiseringen etter oppdrag fra Anleggsmaskin. Kravet fra Støholen gjelder følgelig erstatningsansvar utenfor kontrakt. Kittilsland kan ikke ha ansvar overfor Støholen ut over det ansvar han eventuelt ville ha overfor Anleggsmaskin. Kittilsland kjent ikke til at Støholen skulle overta kranen før sertifikatet skulle utstedes, d.v.s. etter at kontrollen var utført.

Profesjonsansvaret er ikke annet enn et tradisjonelt uaktsomhetsansvar. Ansvarsgrunnlag vil bare foreligge dersom Kittilsland har utført sertifiseringen på objektivt uriktig måte, og dette kan bebreides ham som uaktsomt. Ansvar forutsetter at det foreligger avvik fra forsvarlig yrkesutøvelse. Spørsmålet om en kran skal godkjennes avgjøres ved en skjønnsmessig vurdering. Det foreligger et visst spillerom før uaktsomhet anses å foreligge. Uriktig nektelse av å sertifisere kranen kunne også lede til ansvar. For så vidt angår aktsomhetskravet vises til Rt-1967-1248, Rt-1995-1350, RG-1983-803 og Borgarting lagmannsretts dom 3. november 1997.

Arbeidstilsynet hadde i 1997 ikke gitt generelle retningslinjer om sertifisering av mobilkraner. Fremgangsmåte og vilkår for sertifisering beror på en skjønnsmessig totalvurdering. Ved aktsomhetsvurderingen er det også av betydning at kranen var godkjent for bruk i Nederland frem til januar 1998. Det må legges til grunn at sikkerhetskravene på dette området er like strenge i Nederland som i Norge.

Kittilsland har lang erfaring når det gjelder sertifisering av kraner. Sertifiseringen ble utført i overensstemmelse med de krav som stilles. Kranen ble oppstilt. Visuell kontroll ble utført. Ved prøveløftingen fikk Kittilsland bistand av Arne Bergheim, som også har betydelig erfaring med kraner. Slakken i svingkransen ble målt. Kittilsland utviste et forsvarlig skjønn ved gjennomføringen av oppdraget. Kittilsland nektet å godkjenne det ytterste elementet på jibben.

Med få unntak har de påberopte mangler ingen betydning for spørsmålet om sertifisering. Grunnlaget for kravet er angivelige kjøpsrettslige mangler knyttet til avtaleforholdet mellom Anleggsmaskin og Støholen.

Kittilsland sørget for merking av brytere i førerhytta og påla Anleggsmaskin å levere instruksjonsbok. Svingkransen hadde i juni 1997 en slakk som lå klart innenfor toleransekravet på 3,5 mm. Den representerte ingen sikkerhetsrisiko.

Under sitt arbeid i juni 1997 registrerte Kittilsland at det var utført sveising på et vinkeljern på bom 5. Plasseringen av vinkeljernet innebærer at sveisingen ikke har styrkemessig betydning. Etter visuell kontroll var det ingen foranledning til å foreta ytterligere. Kittilsland oppdaget under kontrollen i 1997 ikke at det var innfelt stykker på bom 4 og 5. Disse sveisearbeidene ble heller ikke registerert ved kontroller utført av representanter for Knutsen Maskin AS høsten 1997. Når bommen er innsatt med fett, er dette ikke lett å avdekke. Sveisingen er i alt vesentlig først avdekket ved innvendig inspeksjon etter at bommen er tatt fra hverandre.

Sveising er uansett ikke til hinder for at en kran blir sertifisert - forutsatt at arbeidet er utført på forsvarlig måte. Dette er akseptert av Veritas og er ofte den eneste reparasjonsmåte som godkjennes av forsikringsselskapene ved skade. Det vises videre til forklaringene fra vitnene Svein Vegge, samt Einar Aarsvold og Bjarne Roland, som begge er godkjente kransakkyndige. I 1997 var det ikke krav om dokumentasjon for utførelsen av sveising. Visuell kontroll var uansett et tilstrekkelig alternativ i den foreliggende situasjon. Det er ikke noe som tyder på at sveisingen ikke var forsvarlig utført. Ved produksjon av den aktuelle typen mobilkran blir det for øvrig utført en rekke sveisearbeider. Ny sveis behøver ikke være svakere enn original sveis.

Forutsatt at det anses å ha foreligget krav om dokumentasjon av sveisearbeider utført etter at kranen er levert fra fabrikk, gjøres gjeldende at manglende dokumentasjon ikke har hatt noen betydning. Kranen har ikke vært utsatt for noe uhell. Det er ikke dokumentert mangelfull sveising.

Det er ikke dokumentert toleransekrav til bulker, eller at bulker i kranen var av betydning for spørsmålet om sertifisering. Visuell kontroll og prøveløft ga ingen indikasjoner på problemer. Kranen er for øvrig opplyst nå å være til salgs uten at bommene skal være byttet ut.

Under enhver omstendighet foreligger ikke grunnlag for erstatningsansvar da nødvendig årsakssammenheng mangler. Det er ikke oppstått skade som følge av eventuelle feil ved sertifiseringen. Det er ikke inntrådt noen ytre, påviselig skade. Kranen er verken veltet, brukket eller lignende. Kittilsland hadde ikke mulighet til å forutse en slik skade som kreves erstattet da han utførte sertifiseringen, jf kravet i Rt-1995-1350. Ytterligere gjøres gjeldende at det ikke foreligger noe økonomisk tap. Kranen ble brukt etter sitt formål, herunder til utleie, helt frem til Kittilsland nektet godkjennelse ved kontrollen i august 1999.

Ved utmåling av eventuell erstatning må det eventuelt tas hensyn til de inntekter Støholen hadde ved bruk av kranen i over to år. Det må ses hen til normal avskrivning av kranens verdi, konjunkturendringer og at innbytteprisen kan være satt for lavt i forhold til kranens reelle verdi. Støholen har ikke dokumentert noe tap. Det er verken fremlagt tilstandsrapport eller takst.

Det har ikke vært innsigelser mot fortsatt bruk av bommene fra Knutsen Maskin AS eller alternativ kjøper i Sverige. Dersom det ikke foreligger tap knyttet til bommene, er det under enhver omstendighet ikke noe økonomisk tap som Kittilsland kan holdes ansvarlig for. Ansvaret må uansett være begrenset til forhold som har sammenheng med eventuelle feil ved sertifiseringen. Eventuelt ansvar som følge av manglende dokumentasjon for sveisearbeider vil uansett ikke ha medført økonomisk tap. Dokumentasjon kan fremskaffes fra Nederland. Alternativt vil tapet være begrenset til kostnader ved å kontrollere sveisene nå, samt hvis nødvendig å foreta utbedring av eventuelle svake sveiseskjøter. Et eventuelt slikt tap vil neppe overstige kr 30 000.

Sigurd Kittilsland, har nedlagt slik påstand:

Byrettens dom stadfestes, og Sigurd Kittilsland tilkjennes saken omkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Kravet mot Kittilsland

Spørsmålet er om Kittilsland må anses å ha utvist erstatningsbetingende uaktsomhet i forhold til den skade som kreves erstattet. Ved vurderingen må det tas utgangspunkt i de krav til forsvarlig utførelse som må stilles til en godkjent kranssakkyndig ved såkalt fireårs-kontroll av mobilkraner.

På sertifiseringstidspunktet i juni 1997 forelå ikke uttømmende regulering angående fremgangsmåte og vilkår for sertifisering av mobilkraner. Det var gitt bestemmelser om blant annet prøveløft, jf forskrift nr. 291 av 7. mars 1974 om løfteinnretninger og løfteredskap. Hovedformålet med sertifiseringen er å kontrollere sikkerheten ved kraner som skal brukes i Norge. Ved sertifisering av mobilkraner er det vanlig praksis å gjennomgå kontrollpunkter nummerert i særskilt skjema. I rubrikken for anmerkninger refereres til denne nummereringen. Hvor omfattende kontroll som er nødvendig i det enkelte tilfelle beror på skjønn.

Ved aktsomhetsvurderingen er det av betydning at Anleggsmaskin var Kittilslands oppdragsgiver. Kittilsland hadde ikke kontrakt med Støholen. Kittilsland var for øvrig ikke kjent med innholdet av kjøpekontrakten, herunder hvilke vilkår som gjaldt med hensyn til kranens tilstand. Det er videre av betydning at det tap som kreves erstattet ikke har sammenheng med velt eller annen ytre skade som følge av sikkerhetsmessige mangler ved kranen.

Lagmannsretten finner at svingkransen da kontrollen ble gjennomført i juni 1997 hadde en slakk som lå innenfor det sikkerhetsmessig akseptable. Slakken ga ikke grunnlag for å nekte sertifisering. Kittilsland anmerket en ulyd som kunne stamme fra svingkransen. Dette ble meddelt Anleggsmaskin. Kittilsland hadde ingen plikt til å opplyse om dette til andre. Etter lagmannsrettens oppfatning er Kittilsland ikke å bebreide for ikke å ha foretatt seg noe ytterligere i denne forbindelse.

Hovedspørsmålet er om Kittilsland er å bebreide for forhold i tilknytning til kontrollen av bom- og jibbseksjonene. På bakgrunn av forklaringene til Kittilsland og Arne Bergheim, som bisto med å manøvrere kranen ved deler av kontrollen, samt Kittilslands påtegninger på kontrollskjemaet, finner lagmannsretten det bevist at Kittilsland foretok prøveløft og fysisk inspeksjon av kranen, herunder vurderte eventuell skjevhet. Han foretok videre visuell inspeksjon av bommen etter at den var senket ned mot bakkenivå. Av sertifikatet fremgår at han som følge av denne kontrollen ikke godkjente den ytterste seksjonen av jibben. Videre legger lagmannsretten til grunn at han vurderte tilstanden på synlige skjøter, og herunder registrerte at det var sveiset i et vinkeljern på seksjon 5 etter at kranen var levert fra fabrikk - såkalt uoriginal sveis.

Lagmannsretten er på bakgrunn av bevisførselen kommet til at Kittilsland ikke kan bebreides for at han ikke oppdaget øvrige sveiseskjøter samt innfelte plater på seksjon 4 og 5, eller for at han ikke foretok ytterligere undersøkelser av overflaten på bommene. Bom og jibb har en samlet lengde på ca 56 meter. Da teleskopbommer er innsatt med fett, er sveiseskjøter vanskelige å avdekke ved visuell kontroll. Det kan videre være vanskelig å skille mellom uoriginale sveiser og sveiseskjøter som inngikk i konstruksjonen ved levering fra fabrikk. Uoriginale sveiseskjøter i topp eller bunn på seksjon 4 og 5 ble ikke anmerket ved inspeksjoner foretatt av representanter fra Knutsen Maskin AS høsten 1997. Sveiseskjøtene og platene ble heller ikke oppdaget av Svein Vegge, som er ingeniør og stålekspert, eller Einar Aarsvold, som er godkjent kransakkyndig, under inspeksjon av kranen i tilknytning til at Kittilsland utførte ettårs-kontroll i august 1999. Sveiseskjøtene er for en stor del først oppdaget ved innvendig inspeksjon av bommene.

Kittilsland oppdaget uoriginal sveis på et vinkeljern. Spørsmålet er om sertifisering av denne grunn skulle ha vært nektet. Sveising utført etter levering fra fabrikk representerer en mulig svakhet ved konstruksjonen. Sveising kan likevel være sikkerhetsmessig forsvarlig forutsatt at nøyaktige prosedyrer for materialvalg, sveiseteknikk og kontroll m.v. blir fulgt. Lagmannsretten viser til telefaksbrev fra overingeniør Rolf Røiland i Det norske Veritas AS til A. Maskin AS av 16. desember 1997 samt forklaringene fra ingeniør Svein Vegge og de kransakkyndige Einar Aarsvold og Bjarne Roland. Disse vitnene var alle nye for lagmannsretten.

Det fremstår som viktig at metoder og utførelse m.v. ved sveisearbeider blir dokumentert. Manglende dokumentasjon for sveis på vinkeljernet kan etter omstendighetene ikke anses å representere erstatningsbetingende uaktsomhet i forhold til Støholen. Det forelå ikke regler med krav om dokumentasjon for sveising i 1997. Vinkeljernet i seksjon 5 som det var foretatt sveisearbeid på, er lite utsatt for belastninger ved løft. Kranen var sertifisert ved ettårs-kontroll i Nederland ca 5 måneder tidligere.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at de bom- og jibbseksjoner som Kittilsland godkjente, hadde større bulker enn det som kan aksepteres ved sertifisering. Kittilsland nektet å sertifisere ytre seksjon av jibben som følge av bulker/bølger. Han har følgelig vurdert problemet. Anmerkningene fra blant annet Knutsen Maskin AS i brev av 2. oktober 1997 gjelder bulker i sideplatene. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at styrken i topp- og bunnelementene i bommen har klart større betydning for bommens evne til å tåle belastninger.

Etter lagmannsrettens oppfatning var det ikke forhold ved mobilkranen som tilsa ekstraordinære undersøkelser - for eksempel kontakt med Tadano-leverandøren i Nederland, røntgenundersøkelser eller lignende.

Øvrige feil som Anleggsmaskin har vist til, og som ikke ble utbedret i tilknytning til sertifiseringen, er ikke av slik karakter at sertifisering skulle ha vært nektet. For så vidt angår forklaringen til ingeniør Fredrik Heggertveit, som hadde kritiske bemerkninger til Kittilslands arbeid, bemerkes at Heggertveits oppdrag fra mars 1998 bygget på rapportene fra Knutsen Maskin AS. Disse rapporter fremstår ikke som objektive. Heggertveit besiktiget kranen første gang tidlig i 1999.

Lagmannsretten finner etter dette at Kittilsland utviste et forsvarlig skjønn ved sertifiseringen. Han kan derfor ikke holdes erstatningsansvarlig av Støholen. Punkt 2 A i slutningen i byrettens dom blir derfor å stadfeste. Lagmannsretten har etter dette ikke foranledning til å gå nærmere inn på kravene til årsakssammenheng m.v.

Kravet mot Anleggsmaskin.

Hovedspørsmålet er om mobilkranen har mangel etter kjøpsloven. Salgsgjenstanden er en brukt mobilkran. På leveringstidspunktet var den 11 år gammel. I tillegg til identifikasjon av kranen ved typebetegnelse, produksjonsnummer m.v., inneholder kjøpekontrakten en angivelse av hovedbestanddelene. Det fremgår videre at selger påtok seg å forestå de reparasjoner som var nødvendig for registrering som motorvogn og sertifisering etter norske kranforskrifter. Lagmannsretten legger til grunn at kjøpekontraktens krav til registrering og sertifisering ble oppfylt. Etter levering ble mobilkranen benyttet av Støholen i over 2 år - frem til Kittilsland nektet sertifisering i august 1999 som følge av at slakken i svingkransen på dette tidspunkt hadde utviklet seg slik at den overskred toleransekrav fastsatt av produsenten.

Av kjøpekontrakten fremgår at mobilkranen for øvrig ble solgt «som forevist sist helg i Holland med kosmetiske mangler ureparert». Ordlyden tilsier at kranen er solgt med «som den er"- forbehold, jf kjøpsloven §19. Formuleringen «som forevist» er alminnelig benyttet for å angi et slikt forbehold. Avtalen er inngått mellom profesjonelle parter. Dette tilsier at den må tolkes etter sin ordlyd. Magnors insistering på at kranen ble undersøkt av representanter fra Støholen før kontraktsinngåelsen understøtter at dette var en forutsetning. Det er for øvrig vanlig praksis at brukte anleggsmaskiner blir solgt på slike vilkår, jf også Kai Kruger: Norsk kjøpsrett (1999) s. 233 og Roald Martinussen: Kjøpsrett (1996) s. 105. Det har formodningen mot seg at en slik eldre kran, som selger aldri har benyttet i egen virksomhet og følgelig har begrenset kunnskap om, blir solgt på andre vilkår.

Kjøpekontrakten inneholder ikke spesifiserte krav til mobilkranens egenskaper ut over forutsetningene om registrering og sertifisering. Det ble heller ikke muntlig avtalt at Anleggsmaskin skulle garantere for særskilte egenskaper eller lignende. Støholen måtte ha sørget for nærmere avklaring dersom han ikke ønsket å kjøpe kranen på «som den er"- vilkår. Støholens forhåpning om at det ikke ville bli nødvendig med utskiftning av vitale deler de første 10 årene ble ikke nedfelt i kontrakten.

Kjøpsloven §19 forutsetter en bred vurdering av spørsmålet om mangel foreligger. Etter §19 første ledd bokstav (b) er det avgjørende om selger unnlot å gi opplysning om vesentlige forhold som han «måtte kjenne til». Etter forarbeidene foreligger mangel dersom selger ikke har opplyst om forhold som han ikke har rimelig unnskyldning for å være uvitende om, jf Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 62. Loven krever videre at manglende opplysninger må antas å ha innvirket på kjøpet. Selgers kunnskap på tidspunktet for avtaleinngåelsen vil følgelig normalt være avgjørende. Kjøpekontrakten ble inngått før reparasjoner og sertifisering av mobilkranen.

Ved vurderingen av hva selger «måtte kjenne til» er det av betydning at Anleggsmaskin ikke hadde eid eller brukt kranen. Magnor hadde ved bruk av sine kontakter i utlandet fått kunnskap om at en kran med de ønskede spesifikasjoner var til salgs i Nederland. Det foreligger ingen holdepunkter for at han var kjent med eventuelle tidligere skader, driftsproblemer eller lignende, eller for øvrig noen av de feil som Støholen har påberopt i ettertid. Kranen var sertifisert for bruk i Nederland ca 5 måneder før kontraktsinngåelsen. Støholen var oppmerksom på at kranen ikke tidligere hadde tilhørt Anleggsmaskin, og at Magnor følgelig hadde begrenset kunnskap om kranens tilstand.

Magnor oppfordret Støholen til å foreta undersøkelser av mobilkranen før avtale ble inngått. Representanter utpekt av Støholen fikk anledning til å foreta de undersøkelser de ønsket 25. mai 1997 i Nederland.

Magnor var til stede og deltok aktivt ved undersøkelsene. På bakgrunn av forklaringene til Arild Magnor og Bjørn Garsjø, som var en av de to Støholen utpekte til å delta ved undersøkelsen, finner lagmannsretten at slakk i svingkransen ble kontrollert ved å bevege kranen frem og tilbake mens bommen var i delvis oppreist posisjon, og at Magnor også målte slakk i svingkransen. Det ble i denne forbindelse ikke avdekket slakk ut over det som kunne forventes. Dette understøttes av målingene foretatt av Kittilsland ved sertifiseringen og av representanter for Knutsen Maskin AS høsten 1997.

For så vidt gjelder bommene, viser lagmannsretten til at det ble konstatert at det ikke forelå skjevhet. Magnor foretok videre visuell kontroll av overflaten etter at bommen var senket ned mot bakkenivå. Det ble foretatt målinger av bulker med rettholdt. Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke sannsynlig at det på kontraktstidspunktet forelå indikasjoner på tidligere velt eller lignende som tilsa at Magnor burde ha foretatt ytterligere undersøkelser. Lagmannsretten har ved bevisvurderingen lagt vekt på at Kittilsland ikke avdekket svakheter annet enn i ytre jibb-seksjon ved sertifiseringen. Feil ved bommene ble heller ikke oppdaget ved inspeksjon foretatt av Svein Vegge og Einar Aarsvold i august 1999.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Magnor ikke «måtte kjenne til» feil av slik karakter at det foreligger mangel etter kjøpsloven §19 første ledd bokstav (b).

Etter §19 første ledd bokstav (c) har salgsgjenstanden mangel dersom den er i «vesentlig dårligere stand» enn kjøperen hadde grunn til å regne med etter kjøpesummens størrelse og forholdene ellers. Mangel foreligger etter denne bestemmelsen bare dersom det er et utvilsomt misforhold mellom den stand mobilkranen var i og kjøpers berettigede forventninger på bakgrunn av prisen, opplysninger fra selger og omstendighetene ellers.

Kjøpesummen var ca halvparten av prisen for ny kran. Kranen var på kontraktstidspunktet 11 år gammel og bar preg av det. Salgsgjenstanden var følgelig en eldre anleggsmaskin. Det vil i slike tilfelle foreligge risiko for fremtidig reparasjonsbehov. Støholen benyttet kranen i sin virksomhet uten driftsproblemer i 26 måneder etter levering. Kittilsland nedla da forbud mot bruk av kranen på grunn av slakk i svingkransen. Det første året etter levering var slakken i svingkransen relativt stabil. Det fremstår likevel som sannsynlig at slakken hadde sammenheng med forhold som forelå på salgstidspunktet, men som ingen av partene kjente til, d.v.s. en skjult mangel. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke anses upåregnelig at svingkransen må byttes på en kran som har vært benyttet i 13 år, selv om levetiden for svingkransen på Tadano mobilkraner er opplyst gjennomgående å være lengre.

Bommen var ikke skjev ved levering. Det er ikke sannsynliggjort at det foreligger feil ved sveisearbeider eller lignende som nødvendiggjør fullstendig utskiftning av seksjon 4 og 5. Det er opplyst at mobilkranen i mai 2000 var til salgs uten at det var foretatt vesentlige utbedringer eller utskiftning av disse bomseksjonene. Etter lagmannsrettens oppfatning er følgelig kostnadene til nødvendige utbedringer av mobilkranen betydelig lavere enn ca kr 330 000 - som byretten la til grunn. Kostnadene ved utskiftning av svingkransen må på bakgrunn av bevisførselen, herunder særlig forklaringen til Arild Magnor, antas å kunne være klart lavere enn kr 250.000 som byretten la til grunn, trolig nærmere det halve.

Salgssummen på kr 650.000 ved Støholens salg av mobilkranen 1. desember 1999 til Knutsen Maskin AS fremstår etter lagmannsrettens oppfatning som noe lav. Dette kan ha sammenheng med at den ble brukt til innbytte ved kjøp av ny mobilkran. Dersom man ved forholdsmessighetsvurderingen ser hen til kranens verdi i desember 1999, må verdireduksjonen i de to og et halvt år kranen var eid av Støholen også tas i betraktning.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at mobilkranen ikke har mangel etter kjøpsloven §19 - ut over manglende leveranse av ytre jibb-seksjon på 7 meter. Anleggsmaskin har erkjent at mangel her foreligger og nedlagt påstand i overensstemmelse med dette. Støholen har ikke anført at det nå er for sent å gjøre gjeldende rett til retting eller omlevering. Anleggsmaskin blir etter dette å frifinne mot å foreta retting eller omlevering av denne jibb-seksjonen, jf kjøpsloven §36.

Retten tar på denne bakgrunn ikke stilling til spørsmålet om det er reklamert for sent m.v.

Saksomkostninger.

Støholens anke overfor Kittilsland har vært forgjeves. Lagmannsretten finner at Støholen bør pålegges å dekke Kittilslands saksomkostninger så vel for byretten som for lagmannsretten, jf henholdsvis tvistemålsloven §172 første ledd, da omstendigheter som angitt i bestemmelsens annet ledd ikke anses å foreligge, samt tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Sverre Thune har krevet dekket omkostninger med kr 71.263 for byretten, hvorav kr 55.000 er salær, og med kr 143.801 for lagmannsretten, hvorav kr 75.000 er salær. Samlet krav for begge instanser utgjør kr 215.064. Lagmannsretten har intet å bemerke til omkostningskravets størrelse, og det tas til følge.

Anken fra Anleggsmaskin overfor Støholen har ført frem. Støholens motanke overfor Anleggsmaskin har vært forgjeves. Lagmannsretten finner at Støholen må pålegges å betale Anleggsmaskins saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd og §180 første ledd. Lagmannsretten antar for øvrig at anken fra Anleggsmaskin ikke har foranlediget ytterligere omkostninger enn det som uansett ville oppstått som følge av motanken fra Støholen. Anleggsmaskin har krevet dekket saksomkostninger for lagmannsretten med kr 116.347 - inklusive ankegebyr - hvorav salær utgjør kr 90.000. Lagmannsretten har intet å bemerke til kravets størrelse, og det tas til følge.

Slik saken sto for byretten, finner lagmannsretten at utfallet av saken var så vidt tvilsomt at Støholen ikke pålegges å dekke saksomkostninger for byretten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anleggsmaskin Salg AS frifinnes for kravet fra Støholen Entreprenørforetning AS mot å foreta kontraktsmessig leveranse av de ytterste 7 meter av jibben ved retting eller omlevering.

2. Støholen Entreprenørforretning AS og Anleggsmaskin Salg AS bærer hver sine saksomkostninger for byretten.

3. Støholen Entreprenørforretning AS dømmes til å betale 116.347 - etthundreogsekstentusentrehundreogførtisyv - kroner til Anleggsmaskin Salg AS i saksomkostninger for lagmannsretten. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

4. Sigurd Kittilsland frifinnes.

5. Støholen Entreprenørforetning AS dømmes til å betale 215.064 - tohundreogfemtentusenogsekstifire - kroner til Sigurd Kittilsland i saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er to - 2 - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.