Rt-1973-170

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-02-10
Publisert:	Rt-1973-170
Stikkord:	Militærnekterloven
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 15B/1973
Parter:	Tor Henning Dahl (høyesterettsadvokat Sven S. Gisvold) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokat Bjørn Haug).
Forfatter:	Leivestad, Tønseth, Blom, Bendiksby, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965), Militære Straffelov (1902) §35, Militærnekterloven (1965) §1, §5

Dommer Leivestad: Tor Henning Dahl, født xx.xx.1948, bosatt i Trondheim, stud.mag.art., ble etter å ha fått utsettelse én gang, innkalt til førstegangstjeneste i Luftforsvaret fra januar 1970. Den 5. desember 1969 søkte han om å bli overført til sivilt arbeid. Søknaden ble avslått av Justisdepartementet

Side:171

15. mai 1970. Da Dahl fastholdt sin vegring mot å gjøre militærtjeneste, reiste politimesteren i Trondneim 2. oktober 1970 sak mot ham etter militærnekterlovens §5.

Trondheim byrett med domsmenn avsa 30. januar 1971 dom med denne domsslutning:

«Betingelsene for fritaking av Tor Henning Dahl for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, er ikke tilstede.»

Tor Henning Dahl anket, og Frostating lagmannsrett avsa 15. mars 1972 dom med denne domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.»

En dommer stemte for å ta anken til følge.

Saksforholdet går frem av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Tor Henning Dahl har anket over lagmannsrettens dom. Han har vist til den dissenterende lagdommers votum og mener at denne har karakterisert hans standpunkt riktig, når han finner at Dahl har en så avgjort pasifistisk grunninnstilling at han fyller vilkårene etter militærnekterlovens §1. Dahl kan ikke gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Han mener at ingen nasjon bør bruke militære midler, at all krig er organisert massemord som han under alle omstendigheter tar avstand fra, og at alle land bør avskaffe hele militærappartet. Han nekter også å gjøre militærtjeneste i en eventuell FN-styrke.

Dahl har sympati for undertrykte folk og klasser som i en ekstrem situasjon bruker våpen som siste utvei for å redde livet, eller for å befri seg fra en utålelig situasjon. Noen slik situasjon befinner ikke Norge seg i. Når Dahl skal finne unntak hvor våpenbruk etter hans syn vil være forsvarlig, må han søke eksempler fra andre deler av verden. Dahl mener at hans oppfatning ligger nær opp til den som ble uttrykt av Erik Torp Såheim, jfr. Rt-1971-769.

Tor Henning Dahl har lagt ned slik påstand:

«1. Betingelsene for å frita Tor Henning Dahl for militærtjeneste etter lov av 19.3.1965 §1 er til stede.»

Staten ved Justisdepartementet har vist til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner som riktige, og hevder at Dahls standpunkt til militær våpenbruk klart skiller seg fra den holdning Erik Torp Såheim hadde etter flertallets oppfatning av ham. Under henvisning til uttalelse fra Dahl om at han ikke vet om han ville delta i forsvar av vårt land om det ble angrepet i dag, og om at han kunne tenke seg å delta i væpnet opprør og geriljaaksjoner i visse tilfeller, har regjeringsadvokaten reist spørsmål om Dahl i det hele har en alvorlig overbevisning av den art loven krever som vilkår for fritak.

Staten ved Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Tor Henning Dahl dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til Staten v/Justisdepartementet.»

Side:172

For Høyesterett er lagt frem Dahls søknad av 5. desember 1969 om fritaking for militærtjeneste og politiforklaring avgitt 3. februar 1970. Videre er lagt frem en skriftlig tilleggsforklaring avgitt 20. april 1971 i tilknytning til anken over byrettens dom, og en skriftlig redegjørelse av 21. juni 1972 i tilslutning til anken over lagmannsrettens dom. Endelig har Dahl 26. juni 1972 gitt forklaring til bruk for Høyesterett ved bevisopptak. Vitner har ikke vært ført i noen instans. De skriftlige uttalelser er ganske utførlige og gir sammen med de muntlige forklaringer og det som er gjengitt fra Dahls forklaringer i byrettens og lagmannsrettens domsgrunner, inntrykk av et ganske fast og sammenhengende syn som ikke har undergått noen vesentlig endring under sakens gang.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsrettens flertall. I alt vesentlig kan jeg slutte meg til det som er anført i domsgrunnene. Da Dahl har gitt nye forklaringer for Høyesterett, gjør jeg noe nærmere rede for mitt syn.

Dahl har hele tiden fra sin søknad om fritak fastholdt at han ikke er absolutt pasifist; han forbeholder seg rett til nødverge, og han kan tenke seg å delta i et væpnet folkeopprør der hvor de brede lag reiser seg til kamp med alle midler fordi det fremstiller seg som nødvendig for å komme ut av utålelige tilstander, nød og undertrykkelse som truer deres eksistens. Et slikt opprør må klarligvis rette seg mot det politiske styre som opprettholder de utålelige tilstander. En organisering av kampen ut fra et slikt mål vil han kunne akseptere. Et folkeopprør er etter sin natur demokratisk; her er enhet mellom mål og midler, den enkelte kan realisere enheten mellom tanke og praktisk handling, praksis blir moralsk og moralen blir praktisk.

Dette står etter Dahls mening i motsetning til det militære apparat som i sitt vesen er instrumentelt og målnøytralt. Det er et redskap som lar seg bruke til ulike formål: slå ned indre opprør, forsvar mot ytre aggresjon, angrep på andre territorier, til statskupp osv. Medlemmene i et militærapparat må betrakte ordre som ordre, og overlate politiske og moralske vurderinger til dem som nytter apparatet.

Dahl betrakter seg som motstander av militærtjeneste av enhver art. Å betegne et væpnet folkeopprør som militærtjeneste, mener han er å berøve begrepet «militær» enhver presisjon. Begrepet «militær» knytter seg til organisasjonsform, og det forhold mellom tanke og handling, formidlet ved ansvarsforhold som utspiller seg innen denne form. Spørsmålet om våpen eller ikke, om vold eller ikke, er underordnet dette.

Nürnbergdommene knesatte overfor tyskerne det prinsipp at ansvaret for våre handlinger må påligge hver enkelt. Det må også gjelde for nordmenn; absolutt og reservasjonsløst. Ledemotivet for legalisering av militærnekting var kravet om at man skal leve i samsvar med sin moralske og politiske overbevisning og kunne nekte militærtjeneste uten frykt for straff.

Dahl gir uttrykk for at hans standpunkt henger sammen med at han er sosialist og humanist. De moralske krav hans syn fører

Side:173

til, forbyr ham å delta i konvensjonell militærtjeneste som er opplæring til massemord. Han gjentar at han er villig til å ta liv og skyte På andre der hans sosiale samvittighet krever det. Men han vil selv ta standpunkt i det enkelte tilfellet. På den annen side har han i sin siste rettslige forklaring erkjent at også et væpnet folkeopprør må ha en viss form for organisasjon om det skal lykkes. 1 Norge anser han forholdene som nokså tilfredsstillende, og her tror han ikke et væpnet folkeopprør kan bli aktuelt.

Etter mitt syn stiller Dahl seg ved de oppfatninger han har gitt uttrykk for utenfor den kategori nektere som loven fritar for militær tjenesteplikt. Lovens krav går ut på at den vernepliktige ikke skal kunne gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Og kjernen i dette har hele tiden vært den at den vernepliktige må ha den pasifistiske grunninnstilling at det er uforenlig med hans samvittighet å ta liv, å gripe til våpen i en konflikt hans eget eller et annet land kommer opp i. Dette innebærer ikke at den vernepliktige må ta avstand fra enhver våpenbruk; om han godtar bruk av våpen i rent nødverge eller i polititjeneste, anses det ikke som brudd på den pasifistiske innstilling som kan gi grunnlag for fritak. Men aksept av våpenbruk i kamp mot andre nasjoner eller i indre opprør, selv på snevre vilkår, lar seg ikke forene med den pasifistiske holdning som loven krever, slik den har vært forstått i praksis i de år vi har hatt fritaking av samvittighetsgrunner. Jeg kan her vise til den utførlige drøftelse i Rt-1969-1285.

Dahl legger sterk vekt På ordet militær og mener at når loven taler om militærtjeneste, tar den sikte på en bestemt art organisasjon, et militærapparat, som Dahl nærmere karakteriserer, idet han tillegger det en rekke negative egenskaper. Han mener at geriljaaksjoner, folkeopprør av den art han kunne tenke seg å delta i, faller helt utenfor lovens begrep militærtjeneste. Dette stemmer imidlertid ikke med lovgivernes intensjoner og den forståelse av begrepet militærtjeneste som har vært fulgt i praksis, både etter någjeldende lov og på grunnlag av den tidligere §35, 4. ledd i militære straffelov. Man har alltid oppfattet det slik at militærtjeneste omfattet enhver kamp med militære våpen mot ytre eller indre fiender.

Fra Dahls side er det hevdet at hans oppfatning i det vesentlige faller sammen med den Erik Torp Såheim gav uttrykk for da han ble fritatt for militærtjeneste, jfr. Rt-1971-769. Jeg er ikke enig i dette. Slik jeg oppfatter Dahls uttalelser er det karakteristisk for hans innstilling at han på grunnlag av sin personlige vurdering av forholdene er villig til å delta i væpnet kamp for å oppnå sosiale mål som han godkjenner. Han går her ut over rammen for det rene nødverge og vil bryte med den pasifistiske holdning loven krever når han ut fra sitt sosiale syn finner det påkrevd.

De mange innvendinger mot det militære apparat som Dahl gir uttrykk for som ytterligere grunner for at han ikke kan tenke

Side:174

seg å avtjene militær verneplikt, kan ikke føre til fritak, uansett hvor moralsk og politisk tungtveiende de oppfattes av ham. Frykt for at militærapparatet kan bli misbrukt til statskupp, til aggresjon, til å slå ned opprør man sympatiserer med, og at det krever en lydighet man finner uforenlig med moralsk ansvarlighet, er etter gjeldende rett ikke i seg selv fritaksgrunner. Det samme gjelder den oppfatning at militærtjeneste innebærer opplæring til krig som er organisert massemord, og at militærapparatet bør avskaffes i alle land. Bare når de innvendinger man på religiøst, politisk eller moralsk grunnlag reiser, fører til avvisning av deltakelse i militær innsats under alle forhold, gir vår rett i dag anledning til fritak for militærtjeneste.

Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Saksomkostninger antar jeg ikke bør pålegges.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Blom, Bendiksby og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Johan Kr. Borten med domsmenn): - - -

Vernepliktig mannskap nr. 53170/68 Tor Henhing Dahl, har i brev av 5.12.1960 til Ørland Flystasjon meddelt at han ikke er villig til å avtjene militær verneplikt, og har bedt seg strøket av de militære ruller, og overført til sivilt arbeide. Han anfører her bl.a.: «Mitt utgangspunkt er at jeg regner meg selv som sosialist og følgelig som humanist. Dette har en rekke konsekvenser, bl.a.: Det impliserer at jeg har en analyse som er ulik den offisielle og som er ulik det den herskende ideologi støtter seg på - at mine meninger om utviklingen, om hvor vi er, om hvor vi går, og om hvor vi bør gå, er avvikende fra de vanlige, - det innebærer en moralsk holdning som virker som kriterium ved bedømmelse av handlinger og forhold i den konkrete materielle verden, og - at denne moral tjener som grunnlaget for et program en rettesnor for egne handlinger.»

Etter så å ha redegjort for sin oppfatning av den rådende privatkapitalistiske samfunnsøkonomi og den utbytting som foregår av u-land, anfører han:

«Og i likhet med det nasjonale system har de internasjonale krefter som ønsker å opprettholde den eksisterende orden - eller uorden - krefter som etablerer lover og regulerer forhold nasjoner imellom. Også her nyttes de tre ulike midler til å regulere forhold og sikre visse interesser; ideologi, nyttemessige midler, og voldsmidler. Det militære apparat er det internasjonale «systems voldsmiddel. For en sosialist består det primære mål i å bryte disse nasjonale og internasjonale utbyttingsrelasjoner og

Side:175

å arbeide for å etablere en rettferdigere samfunnsordning, et samfunn der ingen utbytter andre, der ingen lever av andres arbeide... De handlinger som bidrar til å svekke min sak, som det å bekjempe streikende arbeidere, sosialistiske demonstranter, eller vietnamesiske frigjøringsstyrker, er de moralsk dårlige, forkastelige handlinger. Det riktige er å stille seg på de utbyttede og undertryktes side i kampen mot utbytting og nød. Det uriktige er å stille seg til disposisjon for utbytterne og undertrykkerne.»

Å avtjene militær verneplikt vil for Dahl bety at han stiller seg til disposisjon for det militære voldsapparat og at han må godta å bli sendt ut for å bekjempe streikende arbeidere, sosialistiske demonstranter, og vietnamesiske bønder dersom lederne for krigsmakten ønsker det.

«Det betyr at jeg må godta å forsvare en samfunnsordning som jeg i det sivile liv er imot og bekjemper, det betyr at jeg må finne meg i å bekjempe det som jeg til daglig arbeider for. Videre betyr det at jeg må godta å risikere livet i en krig mellom utbyttere, en konflikt mellom t.d. NATO og Warszawapakt-Iandene, en krig der jeg ser det moralsk forkastelige i å gi noen av partene min støtte.»

Dahl anfører videre at han er humanist og dypt engasjert i troen på at mennesket På bunnen er godt. Hans humanisme stiller visse moralske krav:

«Disse moralske krav forbyr meg å delta i opplæring til og deltakelse i slikt organisert massemord som en krig er. Jeg er ikke pasifist, og forbeholder meg retten til nødverge. Men fra nødverge og aksept av drap i visse situasjoner til godtakelse av og deltaking i massemord er det et drøyt sprang... Dermed skulle det også følge at jeg ikke under noen omstendigheter som jeg kan tenke meg realisert i min levetid, vil kunne godta konvensjonell militærtjeneste. Jeg nekter å delta i krig og forberedelser til krig, selv om jeg godt kunne tenke meg muligheten av å ta del i et vepnet folkeopprør dersom situasjonen tilsa at dette var nødvendig og riktig.»

Saken ble deretter oversendt politiet hvor saksøkte etter innkallelse avga forklaring for Oslo politikammer 3.2.1970. Han viser her til sin redegjørelse av 5.12.1969, idet han forklarer at opprinnelig ca. 1964-1965 var hans holdning rent pasifistisk, men etter kontakt med meningsfeller og motstandere utviklet dette seg til en holdning som fremgår av søknaden. Han anfører videre at verdenssituasjonen klart indikerer at det er påkrevet med en radikal revurdering av forsvarets rolle, metoder og organisering. Men selv om situasjonen ville bli slik som han måtte ønske den politisk, er han likevel ikke villig til å delta i et militært forsvar av landet. Det følger av at han er motstander av organisert massemord. 1 forbindelse med hans tidligere anførsel om at han kunne tenke seg å delta i et væpnet folkeopprør dersom situasjonen tilsa at dette var nødvendig og riktig, viser han til forholdene på Haiti hvor han mener at dette vil være tilfelle:

«Hvis tilsvarende forhold skulle komme til å herske her i landet, ville han kunne tenke seg å delta i væpnet folkeopprør, organisert opprør, og i et slikt tilfelle ville han være villig til å skyte på sin motstander og evt. ta liv. Det avhenger således av situasjonen hvorvidt han vil skyte på sin motstander, men han regner ikke dette som «militærtjeneste». Det er

Side:176

etter hans mening ikke «militærtjeneste» frigjøringsstyrkene i koloniland driver for å frigjøre seg, «militærtjeneste» er noe man gjør etter innkalling fia makthaverne, altså etter styremaktene i Norge, U.S.A., Sovjet, eller andre land. Et «opprør» er imidlertid etter hans mening ikke «militærtjeneste», og militærtjeneste av noen art er han ikke villig til å delta i. Deltakelse i evt. FN-styrker kan han ikke uttale seg om p.g.a. for liten kjennskap til deres misjon og virkemidler. Men hvis det er snakk om bruk av våpen, er han ikke villig til å delta i slik tjeneste.

Om landet skulle bli angrepet av fiendtlig makt i dag, vet han ikke om han ville delta i militært forsvar av det. Det ville imidlertid ikke spille noen rolle for ham hvor angrepet kom fra, nord eller syd, øst eller vest. I dag ser han det i hvert fall slik at han høyst sannsynlig ikke ville gripe til våpen, selv om motstanderen var et land med en politikk som han ikke sympatiserte med.

Når det gjelder geriljavirksomhet, organisert, så kunne han tenke seg å delta i slik dersom forholdene er slik som nevnt tidligere under «væpnet folkeopprør», og at dette etter hans mening ville utløse en folkeoppstand. Han er således ikke under enhver omstendighet motstander av bruk av vold og han er ikke pasifist.»

Justisdepartementet avslo 15. mai 1970 søknaden. Avgjørelsen ble forkynt for Dahl 21. mai 1970 . Han fastholdt at han ikke var villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt. - - -

Retten skal bemerke: Det er ikke grunn til å tvile på at saksøkte Dahls motstand mot å gjøre militærtjeneste bunner i en alvorlig overbevisning. Dette er heller ikke bestridt av saksøkeren. Retten finner imidlertid etter en samlet vurdering av saksøktes anførsler at hans overbevisning ikke er av den art at den kan danne grunnlag for fritak etter militærnekterlovens §1 etter den forståelse av loven som er kommet til uttrykk i høyesterettsdommer i Rt-1969-1285 og Rt-1968-843. Retten finner at saksøkte ikke bar en klar pasifistisk innstilling gående ut på at han ikke kan bruke våpen i forbindelse med militærtjeneste av noen art. Saksøkte har presisert at han ikke er pasifist og ikke er motstander av våpen i alle situasjoner eller av voldsanvendelse. Saksøkte forkaster vårt nåværende samfunnssystem og motsetter seg militærtjeneste og bruk av militær makt til fordel for stater som har et samfunnssystem han ikke kan godta og han karakteriserer bruk av militærstyrker som massemord hvis de blir brukt statene imellom eller til å undertrykke opposisjon mot det rådende samfunnssystem. Saksøkte er derimot villig til å delta i organisert geriljavirksomhet under et «Væpnet folkeopprør», hvis formål han godkjenner. Retten ser dette slik at saksøkte må ansees villig til å gjøre organisert væpnet militærtjeneste mot visse fiender under visse forhold som stemmer med hans politiske målsetting. Under en slik form for militærtjeneste har saksøkte heller ikke betenkeligheter ved de massetap av menneskeliv som f.eks. «væpnet folkeopprør» kan lede til. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen, Kr. Fr. Myrdahl og Jonas Madsø): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og

Side:177

tiltrer i det vesentlige byrettens begrunnelse med tillegg som opplysningene og prosedyren for lagmannsretten foranlediger.

Dahls standpunkt til militærtjeneste fremgår av flere redegjørelser han har gitt, og i byrettens dom er det inntatt sitater fra hans tidligere redegjørelser. For lagmannsretten foreligger det en skriftlig tilleggsforklaring av 20/4 1971, hvorfra siteres:

«I politibetjent Elstad's rapport fra avhør av meg 3/2-1970 lyder det:

«Han har nevnt i sin søknad i nest siste avsnitt at han kunne tenke seg å delta i et væpnet folkeopprør dersom situasjonen skulle tilsi at dette var nødvendig og riktig. I den forbindelse henviser han til forholdene på Haiti, hvor han mener det ville være nødvendig og derfor riktig å delta i et eventuelt væpnet folkeopprør med våpen. Hvis tilsvarende forhold skulle komme til å herske her i landet vilde han kunne tenke seg å delta i væpnet, organisert opprør. (...) Det avhenger således av situasjonen hvorvidt han vil skyte på sin motstander, men han regner ikke dette som «militærtjeneste»... militærtjeneste er noe man gjør etter innkalling fra makthaverne, altså etter styremaktene i Norge, USA, Sovjet, eller andre land. Et «opprør» er imidlertid etter hans mening ikke «militærtjeneste», og militærtjeneste av noen art er han ikke villig til å delta i.»

Jeg synes det som her er anført er klart og lett forståelig. Til tross for dette identifiserer byretten uten videre deltakelse i et folkeopprør under ekstreme forhold med militærtjeneste, uten å gi noen begrunnelse for dette.»

Videre siteres:

«En del av innholdet i det jeg forstår med «væpnet folkeopprør» er at det er en måte å endre rådende umenneskelige makt- og utbyttingsforhold. Denne måte tar sikte på å maksimere folkets rett til å være herre over sine egne omstendigheter, samtidig som den søker å minimere tap av liv og menneskelig lidelse. Jeg kan ikke skjønne at det er å betrakte som massemord når et folk går til det skritt å riste åket av seg med våpen i hånd. Massedrapene kommer eventuelt inn ved at det milltære apparat settes inn mot folket, og det er jo nettopp dette jeg ikke vil være med pa»

Og videre

«Dersom vi nå absolutt skal uttrykke oss kort og upresist, kan vi formulere mitt syn noenlunde slik: Jeg er villig til å ta liv og skyte på andre mennesker der min sosiale samvittighet krever det. Jeg vil imidlertid selv konkret ta standpunkt til nødvendigheten herav i det enkelte tilfelle. Derav følger at jeg aldri kan delta i en militær organisasjon.»

Det kan tilføyes at Dahl i sin forklaring til politibetjent Elstad også sa:

«Når det gjelder geriljavirksomhet, organisert, så kunne han tenke seg å delta i slik dersom forholdene er slik som nevnt tidligere under «væpnet folkeopprør» og at dette etter hans mening ville utløse en folkeoppstand. Han er således ikke under enhver omstendighet motstander av bruk av vold, og han er ikke pasifist. Det går frem av det foran nevnte når han mener vold er akseptabelt.»

Hans forklaring for lagmannsretten er overensstemmende med hans forklaring for byretten og hans skriftlige redegjørelser.

Side:178

På spørsmål under ankeforhandlingen fra sin prosessfullmektig har Dahl svart ja på om det må foreligge en høy grad av nød og umenneskelighet, og om væpnet makt må være siste utvei for at det skal være riktig å gripe til våpen. Videre har han svart ja på spørsmål om vilkåret for væpnet opprør må være at opprøret er spontant, men har her tilføyet at store folkemasser måtte slutte opp om opprøret.

Dahl har som det fremgår av hans redegjørelse flere ganger gitt uttrykk for at han kunne tenke seg å delta i anvendelse av væpnet makt dersom situasjonen tilsa at dette var nødvendig. Dette gjelder ikke bare enkeltstående spontane livreddende aksjoner, men «folkeopprør, organisert opprør», «geriljavirksomhet, organisert» og opprør som ville «utløse en folkeoppstand». - Av hans tilleggsforklaring av 20/4 1971 fremgår at han sikter til folkeopprør under det han kaller «ekstreme forhold». Hva han mener med dette fremgår blant annet av det han skriver om forholdene på Haiti. Etter lagmannsrettens mening må deltakelse i slike organiserte væpnede folkeopprør som Dahl nevner anses som utførelse av militærtjeneste, hva enten formålet med dem er å fri seg fra et despotisk styre eller formålet er et annet, og hva enten opprøret må anses som siste utvei eller ikke. Det avgjørende for hva som er militærtjeneste, er heller ikke, som Dahl anfører, om virksomheten er organisert av en stat eller ikke, hvilket også både Høyesteretts flertall og mindretall synes å bygge på i Såheim-saken. Rt-1971-769 flg.

Dahls gjentatte uttalelser går ikke bare ut på at han sympatiserer med andres væpnede folkeopprør under visse forhold, men at han også selv kunne tenke seg å delta i slike opprør. Hans uttalelser er knyttet til situasjoner som er hypotetiske for hans vedkommende. Men enhvers standpunkt til militærtjeneste må nødvendigvis være knyttet til hypotetiske situasjoner, og når Dahl gjentatte ganger selv har uttalt at han kunne tenke seg å delta i slike opprør som nevnt, må en tro at han virkelig mener egen deltakelse i slike opprør.

Selv om det således må legges til grunn at Dahl kan tenke seg - under visse forhold - å delta i organisert væpnet virksomhet som etter lagmannsrettens oppfatning må anses som militærtjeneste, er det et spørsmål om han likevel bør fritas for militærtjeneste fordi hans motstand mot denne bunner i en alvorlig pasifistisk grunninnstilling. - Når hans redegjørelser leses i sammenheng, synes et fremtredende trekk ved hans uvilje mot militærtjenesten å være at han ikke ønsker å delta i tjeneste som strider mot hans humanistiske og politiske oppfatning. Det er ikke grunn til å tvile på den humanisme han har gitt uttrykk for, uviljen mot å ta liv og å delta i massemord som en krig medfører. Men dette er ikke tilstrekkelig for å frita ham for militærtjeneste. Dahl har forklart at han tidligere hadde en ren pasifistisk innstilling, personlig nødverge var til og med et problem for ham. Denne instilling modererte han som en følge av sin oppfatning av Vietnam-krigen og som en reaksjon på en av partenes - amerikanernes - krigføring. Dette sammenholdt med det han selv har forklart om at hans innstilling nå er at han kan tenke seg å delta i organisert væpnet folkeopprør under visse forhold, og med hans gjentatte uttalelser om at han nå ikke er pasifist, må være tilstrekkelig til å vise at han nå ikke har noen ekte pasifistisk grunninnstilling.

Side:179

Etter lagmannsrettens oppfatning må det således legges til grunn at de organiserte væpnede folkeopprør som Dahl kan tenke seg å delta i må anses som militærtjeneste, at han ikke har noen ekte pasifistisk grunninnstilling og at det ikke strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen art.

Når Såheim-dommen er trukket så sterkt inn i bildet i den foreliggende sak, nevnes at Høyesteretts flertall i Såheim-saken bygger på Såheims forklaring om at han ikke kunne tenke seg å delta i geriljaaksjoner «for å kaste bestemte politiske styrer», mens Dahl har gitt uttrykk for en annen innstilling. Videre nevnes at Høyesteretts flertall fant at Såheim hadde en pasifistisk grunninnstilling som hindret ham i å gjøre militærtjeneste av noen art, mens Dahl ikke kan antas å ha en slik pasifistisk innstilling. Lagmannsretten mener derfor at byrettens dom ikke er i strid med den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Såheim-dommen.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at byrettens dom må stadfestes.

Lagdommer Diesen finner at anken bør tas til følge. Han bemerker:

Tor Henning Dahl gir såvel i sin søknad som i senere skriftlige redegjørelser uttrykk for standpunkter som i seg selv er uforenlige med et pasifistisk syn. Jeg finner imidlertid at man ikke uten vesentlige reservasjoner kan legge vekt på disse.

For det første må alt det han anfører leses i sin fulle sammenheng. Enkeltstående sitater kan lett gi et skjevt bilde. Og for det annet må man ta hensyn til at de spørsmål som stilles ham nødvendigvis må bygge på rent hypotetiske forutsetninger, og også svarene må av den grunn tolkes med stor forsiktighet.

I sin søknad presenterte Tor Henning Dahl seg som «sosialist og følgelig som humanist» og han påpeker at dette bl.a. innebærer «en moralsk holdning som virker som kriterium ved bedømmelse av handlinger og forhold i den konkrete, materielle verden, og at denne moral tjener som grunnlaget for et program, en rettesnor for egne handlinger.»

Han skiller mellom to sider av sin overbevisning, en som «springer ut av en sosialistisk samfunnsanalyse og en tilsvarende holdning» og en annen som «følger ut av en humanistisk, menneskevennlig holdning og et optimistisk menneskesyn» og av «troen på at mennesket på bunnen er godt». Han avslutter med å påpeke at de to sider ved begrunnelsen ikke må sees som separate deler, men som to sider av samme sak.

Ikke minst på grunn av sin runde formulering må også anførsler av denne art leses med sterke forbehold, og logisk sett kan de også delvis brukes til å begrunne et forsvarsvennlig standpunkt. Likevel finner jeg at Dahls argumentasjon røper slektskap med en rent pasifistisk holdning, og det er den grunntone de gir hans fremstilling som jeg finner avgjørende.

Nøkkelen til forståelse av hans stillingtagen til militærtjenesten synes å ligge i hans understrekning av den enkeltes personlige ansvar for sine handlinger. Selv om han ut fra gitte forutsetninger kan tenke seg å slutte seg til et væpnet opprør e.l. ut fra en personlig avgjørelse vil han i det norske forsvar ikke ha noen tilsvarende valgmulighet. Muligheten for å handle under personlig ansvar vil for alltid være avskåret.

Side:180

Også slike synsmåter synes å røpe nær sammenheng med en pasifistisk tankegang.

Den pasifistiske grunntone i Dahls argumentasjon og fremstilling synes også å harmonere godt med det forhold at han opprinnelig var pasifist i ordets egentlige forstand.

Som gymnasiast tilegnet han seg et syn som var så utpreget pasifistisk at han hadde problemer med å anerkjenne retten til personlig nødverge. Når han senere modifiserte sin oppfatning, skjedde det under inntrykk av den underkuelse og utbytning som han - i likhet med flere av sine samtidige - mente å se i de vestlige stormakters politikk overfor de fargede folkeslag m.v.

Hans sympati for de opprørsbevegelser som denne politikk utløste, er imidlertid forbundet med et sterkt idealisert bilde av disse. Han tillegger dem en spesielt demokratisk karakter, som går igjen i deres organisasjon og operasjonsmåte, og som følge av dette mener han at deres virksomhet ikke kan betraktes som militær.

En annen eiendommelighet er at hans moralske anerkjennelse av våpenbruk tilsynelatende slutter dersom en opprørsbevegelse vinner frem og etablerer seg med regjeringsmakt. Overfor den tanke at en slik regjering forsvarer seirens frukter med militær makt, synes han like uforstående som overfor tanken på nasjonalt forsvar i sin alminnelighet.

Om Dahls overbevisning hadde bunnet i rent situasjonsbestemte forhold, slik tilfellet er for en viss kategori av militærnektere, hadde han neppe trengt å søke tilflukt i urealistiske forestillinger eller inkonsekvenser som nevnt foran. Når han gjør det, synes den rimeligste forklaring å være at han føler et behov for å bringe sitt standpunkt i harmoni med et rent pasifistisk syn. Dette tyder på at hans opprinnelige pasifisme fremdeles har et sterkt tak på ham.

Alt i alt finner jeg således at Tor Henning Dahl har en så «avgjort pasifistisk grunninnstilling» at han fyller vilkårene etter lovens §1. Uttrykket er hentet fra «Såheim-dommen» som jeg i denne forbindelse viser til. For fullstendighets skyld tilføyer jeg at jeg ikke betrakter denne dom som noe brudd med det syn domstolene tidligere har lagt til grunn.

Dom blir avsagt overensstemmende med det lagmannsrettens flertall er kommet til. - - -