Rt-1969-1285

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-11-29
Publisert:	Rt-1969-1285
Stikkord:	Militærnektersak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 157/1969
Parter:	1. A, 2. B, 3. C (høyesterettsadvokat Sven S. Gisvold) mot Staten ved Justisdepartementet (regjeringsadvokat Hans M. Michelsen).
Forfatter:	Tønseth, Heiberg, Eckhoff, Mellbye, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1, Militære Straffelov (1902) §35, Tvistemålsloven (1915) §98, §5, §8

Dommen Tønseth: Cand. real. Per Richard Hokstad, sivilingeniør Bjørn Giske og sivilingeniør Tor Audun Ramstad har hver for seg søkt om å bli fritatt for videre militærtjeneste og om å bli strøket av de militære ruller idet de påberopte seg lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, lovens §1 som lyder:

«Er det grunn til å gå ut fra at en vernepliktig ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, fritas han for slik tjeneste av vedkommende departement eller ved dom i samsvar med reglene i denne lov.

Som vernepliktig regnes etter denne lov også utskrivningspliktig og heimevernspliktig.»

Hokstad, som er 27 år, hadde avtjent sin førstegangstjeneste i 1963-64 og hadde vært inne til repetisjonsøvelse i 1966. Giske hadde avtjent hele førstegangstjenesten i to etapper, i 1959 og 1966, han er 31 år. Ramstad, som er 27 år, utførte 113 dager av

Side:1286

førstegangstjenesten i 1962, fikk utsettelse med resten av hensyn til sine studier og var i juni 1968 innkalt til avtjening av den resterende førstegangstjeneste. Hokstad og Giske søkte om å bli fritatt for videre tjeneste uten at de var innkalt på ny og uten at ny innkallelse var umiddelbart forestående. Ramstads søknad var visstnok foranlediget ved at han i juni 1968 var innkalt på ny. De har selv opplyst at de ingen forbindelse hadde med hinannen før deres søknader om fritakelse ble sendt.

Justisdepartementet avslo søknaden for alle tre, og etter at de hadde svart benektende på spørsmålet om de nå var villige til å oppfylle sin militære tjenesteplikt, reiste staten ved politimesteren i Trondheim separate saker mot dem i henhold til nevnte lovs §5, med påstand om at vilkårene for fritakelse i lovens §1 skulle kjennes ikke å være til stede.

Trondheim byrett ble i alle saker satt med to domsmenn. Ved dommer av henholdsvis 16. desember 1968 og 25. januar 1969 ble Hokstad og Giske fritatt for videre tjeneste. For Hokstad var dommen enstemmig. I saken mot Giske dissenterte rettens formann. Byrettens enstemmige dom av 5. februar 1969 gikk ut på at Ramstad ikke var fritatt,

Staten ved politimesteren i Trondheim påanket dommene vedrørende Hokstad og Giske til Frostating lagmannsrett. Også Ramstad erklærte anke. Lagmannsretten forente de tre saker til felles behandling, men avsa særskilte dommer. Lagmannsretten var etter anmodning fra de tre saksøkte satt med 4 domsmenn.

Ved lagmannsrettens enstemmige dommer av 14. mai 1969 ble det for Hokstad og Giske fastslått at vilkårene for fritaking ikke var til stede. Lagmannsrettens dom vedrørende Hokstad har denne domsslutning:

«1. Vilkåret for fritaking av Per Richard Hokstad for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen vedrørende Giske er likelydende.

Ved lagmannsrettens enstemmige dom av 14. mai 1969 ble byrettens dom vedrørende Ramstad stadfestet.

Så vel Hokstad som Giske og Ramstad har i rett tid påanket lagmannsrettens dommer til Høyesterett, hvor sakene etter anmodning fra regjeringsadvokaten som statens prosessfullmektig er forent til felles behandling. Høyesterett har besluttet også å pådømme sakene under ett, jfr. tvistemålslovens §98.

Til bruk for Høyesterett har de ankende parter avgitt forklaring ved bevisopptak ved Trondheim byrett. Til supplering av sine forklaringer fremla Hokstad og Ramstad henholdsvis «Resymé av Per Richard Hokstad standpunkt» og «Resymé av Tor Audun Ramstads standpunkt». Giske la frem et dokument benevnt «Redegjørelse fra Bjørn Giske til Høyesterett». I disse dokumenter oppsummerte de sin begrunnelse for å nekte videre militærtjeneste. For Høyesterett foreligger sakene for øvrig i samme stilling som ved de tidligere retter, og jeg viser om saksforholdet og om en

Side:1287

del personlige opplysninger til byrettens og lagmannsrettens utførlige domsgrunner, hvor blant annet en rekke skriftlige redegjørelser fra de ankende parter er gjengitt.

De ankende parter har for Høyesterett gjort gjeldende de samme anførsler som for de foregående instanser: De hevder således at det i loven ikke er satt som vilkår for fritakelse at ved kommende skal være en motstander av våpenbruk under alle omstendigheter, det kreves med andre ord ikke den personlige og absolutte pasifisme. Særlig de som nekter på et politisk grunnlag, vil måtte ta utgangspunkt i aktuelle utenriks- og militærpolitiske forhold, det vil si at deres standpunkt i en viss forstand kan sies å være situasjonsbetinget. Nå er det på det rene at loven fritar også den som bygger sin nektelse på politisk grunnlag. Skal loven ha noen realitet for denne gruppe militærnektere, må den derfor godkjenne den situasjonsbetingede politisk begrunnede nektelse av å gjøre militærtjeneste. De ankende parter mener å finne støtte for dette syn i forarbeidene til den gjeldende lov og de tidligere lover som regulerte forholdet, og de hevder at denne forståelse er godkjent av rettspraksis, det vises for så vidt til høyesterettsdom i Rt-1950-917 flg. (Lystad). - Utover dette finner jeg det tilstrekkelig å vise til de tidligere retters gjengivelse av de ankende parters anførsler.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«Per Richard Hokstad fritas for militærtjeneste i medhold av lov nr. 3 av 19.3.1965, §1, og frifinnes for påstanden om saksomkostninger.

Bjørn Giske fritas for militærtjeneste i medhold av lov nr. 3 av 19.3.1965, §1, og frifinnes for påstanden om saksomkostninger.

Tor Audun Ramstad fritas for militærtjeneste i medhold av lov nr. 3 av 19.3.1965, §1, og frifinnes for påstanden om saksomkostninger.»

Fra statens side er anført at loven fritar for militærtjeneste bare den ubetingede pasifist, det vil si når det strider mot den vernepliktiges alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste overhodet, uansett i hvilken form og under hvilke forhold. Loven godtar også en politisk motivert overbevisning av dette innhold, men bare som grunnlag for en absolutt nektelse. Den overbevisning de ankende parter påberoper seg, har ikke denne absolutte kvalitet, og de kan derfor ikke fritas for videre militærtjeneste.

For staten er nedlagt sådan påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dommer av 14. mai d.å. stadfestes.

2. Per Richard Hokstad, Bjørn Giske og Tor Audun Ramstad dømmes i medhold av §8, annet ledd i lov av 19. mars 1965 nr. 3 til å betale saksomkostninger for Høyesterett til Den norske stat v/Det kgl. justis- og politidepartement.»

Jeg er for alle de ankende parter kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til den forståelse av militærnekterlovens §1 som lagmannsretten har lagt til grunn og til den begrunnelse som lagmannsretten for øvrig har gitt. Det er i dommene gitt en inngående redegjørelse for

Side:1288

partenes begrunnelse av sine motiver og standpunkter, og de har for Høyesterett bekreftet at redegjørelsen i alt vesentlig er riktig. Med en del mindre korreksjoner hentet fra de resyméer som de ankende parter fremla under bevisopptakene til bruk for Høyesterett, har jeg stort sett dannet meg det samme bilde som lagmannsretten.

Jeg finner det allikevel riktig først å gjøre rede for min forståelse av den lovbestemmelse som her skal anvendes, for deretter å gi en sammenfatning av hver av de ankende parters begrunnelse for å nekte ytterligere militærtjeneste.

Når jeg skal gjøre rede for min forståelse av den gjeldende lov, peker jeg på at bestemmelsen, §1 i loven av 19. mars 1965 som jeg har gjengitt ovenfor, i sin ordlyd praktisk talt er identisk med tidligere fjerde ledd i den militære straffelovs §35 slike den lød etter endringsloven av 10. juli 1925 og slik den gjaldt like frem til loven av 1965. Fritakelsesvilkåret har hele tiden vært at det må stride mot den vernepliktiges alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen art. Det har vært fremholdt at en personlig alvorlig overbevisning er den grunnleggende betingelse for å bli fritatt. Dette kan være riktig nok, men lovens krav er bare oppfylt dersom den vernepliktiges alvorlige overbevisning har det innhold at han «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art». Spørsmålet om hvordan dette uttrykk skal forstås må avgjøres ut fra lovens forarbeider og den praksis som foreligger.

Jeg nevner først at motivene til loven av 1965 klart viser at det den gang ikke var meningen å endre innholdet av den nevnte bestemmelse. Det ble bare foretatt en mindre forandring av redaksjonell art. Jeg viser her til en uttalelse av sakens ordfører (Henningsen) under forhandlingen i Odelstinget 15. januar 1965. Han understreket blant annet at det «hele tiden har vært komitéens hensikt å søke å bevare den praksis som har festnet seg ved bruk av gjeldende bestemmelser for fritak i henimot en generasjon,- - -». Justiskomitéens utkast ble lov. Når det da er slik at fritakelsesvilkårene fra loven av 1925 ble stående, er det dermed gitt at forarbeidene til denne lov og den rettspraksis som er bygd på den, er av avgjørende betydning for forståelsen av den någjeldende bestemmelse.

Loven av 1925 var resultatet av en lengre meningsbrytning, og jeg viser for så vidt til fremstillingen i Ot.prp. nr. 53 (1921). I denne sammenheng legger jeg særlig vekt på at det ble stilt strenge krav til dybden og alvoret i militærnekterens overbevisning, og at denne overbevisning måtte gå ut på at det var uriktig å gjøre militærtjeneste «i enhver form og likeoverfor hvilkensomhelst fiende», jfr. Forsvarsdepartementets uttalelse gjengitt i Forsvarskommisjonens innstilling 4. Jeg nevner også kommisjonens uttalelse om at dette, ikke å gjøre militærtjeneste i noen form, måtte stå for ham personlig som «en uavviselig alvorlig samvittighetsplikt som han ikke under nogen omstendighet tør handle mot» 8. Betegnende forekommer meg også representanten Langhelles uttalelse i Odelstinget 11. mars 1922, hvor han om de

Side:1289

politiske nektere sier: «De kan negte av politiske grunde, fordi det bunder i deres politiske moral, og derfor finder de at de ikke bør, ikke vil, ikke kan oplæres i vaabenbruk». St.forh. 1922 36. Det uenigheten gjaldt, var om en overbevisning med dette innhold kunne begrunne militærnektelse bare når den var motivert av religiøse eller dermed likestilte grunner, eller om også en overbevisning basert på politiske overveielser kunne aksepteres. Loven av 1922 godtok ikke de politisk motiverte overbevisninger, men ved lovendringen av 1925 ble alle motiver akseptert. Men samtidig ble det både i Ot.prp. nr. 42 (1925), i Innst. O.V og i odelstingsdebatten understreket at det man gjorde var å likestille motivene, det var ikke tale om å redusere kravene til overbevisningens dybde og alvor eller til dens innhold. Man tok sikte på å oppnå «en mer ensartet behandling av alle samvittighetsnektere, hvad enten deres nektelse hitrører fra religiøse, moralske eller politiske grunner». Men det ble understreket at det «fremdeles må stilles samme strenge krav til dybden og alvoret i den påberopte overbevisning hos de her omhandlede militærnektere, som man hittil har stillet overfor de religiøse og dermed likestillede militærnektere», 1 odelstingsdebatten ble det spesielt fra representanten Tranmæls side gjort klart at de militærnektere som etter den nye lov kunne fritas, var de som nektet militærtjeneste «ut fra et pacifistisk synspunkt», hvis syn «springer ut av pacifistiske motiver» i motsetning til dem som nekter militærtjeneste «bare til begrensede tider», som ledd i «situasjonsbestemte aksjoner». (Ot. forh. 1925 399.)

Den rettslige ordning som ble innført i 1925 og den lovgivningspolitiske begrunnelse for avveiningen mellom vernepliktens krav og de fritakelsesgrunner som loven aksepterer, ble formulert slik av daværende justisminister Gundersen under en interpellasjonsdebatt i Stortinget 4. mai 1951 (St.forh. 984):

«Når vi bygger på alminnelig verneplikt for all stridsdyktig ungdom, så må vi aldri tape av syne at denne plikten må være både rettslig og moralsk forankret i det likhetsprinsipp som skal beherske forholdet mellom staten og individene. Verneplikten kan allerede i fredstid være en tung byrde, og i krigstid kan den komme til å bety det hardeste inngrep som staten kan gjøre i et menneskes liv. Vi kan legge denne byrden på vår ungdom og gjøre dette inngrepet i dens liv bare når verneplikten prinsipielt er en samfunnsplikt som omfatter alle. Forlater vi dette prinsippet, blir det vanskelig å få fast grunn å stå på, før vi kommer helt over til den frivillige militærtjeneste.

Likevel må vi erkjenne at vi her kan støte på forhold som ikke kan løses ved tvang. Når det blir spørsmål om å pålegge noen en samfunnstjeneste som i krigstid kan føre med seg plikten til å ta andre menneskers liv, så kan det hos enkelte oppstå en samvittighetskonflikt som vi viker tilbake for å bryte inn i med vold. Helt fra århundreskiftet har vi derfor her i landet anerkjent at vernepliktige hvis religiøse tro inneholdt et kategorisk forbud mot å ta liv, kunne bli fritatt for militærtjeneste. I 1922 ble dette inngrepet

Side:1290

i likhetsprinsippet lovordnet, og samtidig ble ordningen utvidet slik at vi anerkjente det samme samvittighetsforbudet også om det var begrunnet annerledes enn i religiøs tro. I 1925 ble lovbestemmelsen på ny endret, slik at straffrihet ville inntre når det stred mot den vernepliktiges «alvorlige overbevisning å gjøre militær tjeneste av noen som helst art». Man anerkjente altså ikke bare den religiøse motivdannelse som kunne lede fram til en slik overbevisning, men også en moralsk eller etisk eller politisk motivdannelse. Og det var etter mitt skjønn godt begrunnet. Går man nemlig først utenfor den rent religiøst bestemte overbevisning, vil man ikke kunne finne kriterier som gjør moralske og etiske tanker mer anerkjennelsesverdige enn politiske, man vil ikke engang kunne finne klare skillelinjer mellom disse begrepene.

Men det som må holdes fast i denne sammenheng, det er at den overbevisning som blir resultatet av ens tankegang, må forby en å gjøre noen som helst art av militær tjeneste. Kjernen i det hele er fremdeles den pasifistiske: du skal ikke ta liv eller uttrykt annerledes: du skal ikke gripe til våpen i noen konflikt som ditt land kan komme opp i. I Sverige peker loven langt mer direkte på denne sakens kjerne enn vår lov gjør det, der fritas «värnpliktiga för vilka bruk av vapen mot annan skulde medföra djup samvetsnöd.»

Vi vil ikke etter vår lov kunne frita noen for å gjøre militærtjeneste som f.eks. hevder at det er hans dypeste overbevisning at det vil tjene vårt lands interesser best om vi ble slått og okkupert av et land som angriper oss. Heller ikke kan vi frita for militærtjeneste folk som mener at Vår utenrikspolitikk er uklok og skadelig for landets interesser. Det kan f.eks. være en soldats innerste overbevisning at vi burde ha ført en ren nøytralitetspolitikk og ikke en alliansepolitikk, og det er selvsagt en oppfatning han har lov til å ha og lov til å kjempe for med alle lovlige midler, men den gir ham ingen rett til å unndra seg for en samfunnsplikt som må påhvile alle. En soldat med denne oppfatning kan ikke slippe lettere fra det enn f.eks. en som sier at hans samvittighet forbyr ham å forlate kone og barn i en farlig krigstid. Vi er nødt til å tenke fremover mot den situasjon som verneplikten tar sikte på: at det kan bli alvor, og da må vi være klar over at jo, flere vi fritar for militærtjeneste desto tyngre faller byrdene på dem som må gjøre den. De inngrepene som gjøres i likhetsprinsippet, må vi derfor avgrense sterkt. Det å nekte å gjøre militærtjeneste, kan ikke bli en politisk rettighet som kan anvendes på samme måte som stemmeretten og andre politiske ytringsformer - for eller imot landets utenriks- og og forsvarspolitikk, for eller imot politiske avgjørelser som treffes av landets lovlige styremakter. Den politisk bestemte overbevisning får vi i alminnelighet henvise til den politiske arena, uansett hvor lettferdig eller hvor alvorlig begrunnet den er; vi får henvise den til ytringsfriheten, til organisasjonsretten, til stemmeretten og alle andre politiske rettigheter.

For å summere det opp: Det som loven etter mitt skjønn tar

Side:1291

sikte på å beskytte mot tvangsutskrivning til militærtjeneste, det er den klart pasifistiske innstilling; men den er på den annen side beskyttet, enten den er begrunnet religiøst moralsk eller politisk.»

Etter min mening er det her gitt en riktig og rammende redegjørelse for den ordning som ble innført ved loven av 1925.

Selv om loven av 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1 må tolkes slik at den krever en pasifistisk innstilling, ligger det dog en begrensning i selve lovteksten, nærmere bestemt i ordene «militærtjeneste av noen art». En manglende avstandtaken fra bruk av våpen som ikke har karakteren av militærtjeneste, kan etter min oppfatning ikke diskvalifisere en militærnekter. Således må han kunne si at han forbeholder seg om nødvendig å bruke våpen for å forsvare seg og sine nærmeste i fredstid og under krig. En godtakelse av at en politimann under polititjeneste bruker våpen mot en voldsmann, kan heller ikke diskvalifisere. Etter min mening kan man heller ikke falle utenfor om man under redegjørelse for eget standpunkt ikke finner å burde ta avstand fra at andre folk under andre forhold griper til våpen. Det avgjørende må være vedkommendes forhold til egen militærtjeneste. Formodentlig vil også den gå fri som tar avstand fra enhver form for militærtjeneste under henvisning til at en moderne krig vil slippe løs bruken av atomvåpen og andre masseødeleggelsesmidler. Det siste må imidlertid være et absolutt og reservasjonsløst standpunkt.

Dette førere meg frem til det som er lovens ubetingede krav til innholdet av den overbevisning som kan føre til fritakelse: Det må komme i konflikt med den vernepliktiges alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen art. Dette forstår også jeg slik det er uttalt av førstvoterende, dommer Endresen, i Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1964-1187 på side 1188: «§35, siste ledd tar sikte på de tilfelle hvor tiltalte finner at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste overhodet - uansett i hvilken form og under hvilke forhold.» Og videre: «- - - når tjenestegjøring i Forsvaret således bare er i betinget strid med domfeltes overbevisning, er dette ikke noen straffritagelsesgrunn etter §35, siste ledd.» - Dette dekker helt mitt syn, og det er selve kjernen i det som er kriteriet for fritakelse. - Jeg viser her til det jeg har sagt tidligere om sammenhengen mellom det tidligere siste ledd i den militære straffelovs §35 og den nåværende lovs §1.

Derimot spørres det ikke om av hvilken art de motiveringer er som har ført den vernepliktige frem til hans alvorlige overbevisning. Jeg viser her til det som er uttalt i lagmannsrettens dom vedrørende Ramstad: «Det karakteristiske ved loven er at den overhodet ikke rubriserer de motivdannelser som kan lede frem til overbevisningen. Det spørres ikke om den er religiøs, moralsk eller politisk, eller om den eventuelt kan karakteriseres ved andre betegnelser enn disse. Loven må derfor forstås slik at den ikke utelukker en nekter som har funnet frem til sitt standpunkt ved

Side:1292

fornuftsmessige overveielser, selv om disse etter vanlig sprogbruk lar seg betegne som politiske.» - Dette er etter min mening dekkende,

Ut fra det jeg her har sagt følger det også at det ikke etter gjeldende lov er tilstrekkelig å konstatere at de motiver som har begrunnet militærnekterens overbevisning, er etisk høyverdige. Loven spør ikke lenger etter motivenes karakter eller moralske eller etiske verdi, men etter innholdet i den overbevisning som motivene har underbygd.

Nå er det riktig, som anført av de ankende parter, at et standpunkt mot militærtjeneste som er resultatet av politiske overveielser, oftest vil og må være knyttet til aktuelle aspekter og for så vidt vil være det som er kalt situasjonsbetinget. Det vil si at overbevisningen kan være, og ofte må være, betinget av den aktuelle politiske situasjon i videste forstand. Jeg er også enig med de ankende parter deri at loven, om den overhodet skal ha noen realitet for den gruppe militærnektere hvis overbevisning er politisk motivert, må godkjenne den nektelse som har sin grunn i en bestemt, ikke varig politisk situasjon. Det gjør da også loven etter min oppfatning. Men det som deretter kreves, er at denne, eventuelt situasjonsmotiverte, overbevisning må ha ført frem til et standpunkt som er absolutt og ikke knyttet til forutsetninger av noen art. Standpunktet, ikke å kunne gjøre militærtjeneste, kan ikke være betinget om det skal kunne frita.

Denne forståelse går også klart frem av den rettspraksis som knytter seg til den nevnte bestemmelse i den militære straffelov, og den er lagt til grunn i den eneste høyesterettsavgjørelse hittil etter den nye lov, Rt-1968-843. Allerede den avgjørelse som er inntatt i Rt-1954-523 slår fast at enhver motivering kan aksepteres, men den må ha ført til et absolutt standpunkt. Jeg finner ikke grunn til å gå igjennom denne rettspraksis, men jeg viser særlig til avgjørelser inntatt i Rt-1955-1247, Rt-1956-385, Rt-1956-787, Rt-1959-824, Rt-1961-1089, Rt-1963-1317, den tidligere nevnte avgjørelse i Rt-1964-1187, videre Rt-1965-565 og endelig Rt-1968-843. Denne praksis til og med dommen i Rt-1964-1187 forelå da den någjeldende lov ble vedtatt av Stortinget. Og det var justiskomité ens uttrykkelige mål at denne praksis skulle finne sitt uttrykk i den nye lov.

Det har vært hevdet at den første høyesterettsdom etter lovendringen i 1925, inntatt i Rt-1950-917, skulle ha godtatt et annet syn, altså godtatt et situasjonsbetinget standpunkt. Jeg finner det her tilstrekkelig å referere hva daværende justisminister Gundersen uttalte om dommen i den tidligere nevnte interpellasjonsdebatt i 1951:

«Om det nå var en slik innstilling tiltalte i vedkommende sak hadde eller ikke hadde, det er ikke lett å se av selve dommen og dens premisser. Hverken Krigsretten eller Høyesterett har gått særlig meget inn på dette spørsmål, som etter mitt syn er kjernen i saken. Rekkevidden av Høyesteretts dom er derfor ennå uklar, og det er meget som taler for at vi bør forsøke å få en ny sak inn for

Side:1293

Høyesterett, slik at vi får dette kjernespørsmålet i saken klarere og mer utførlig drøftet og avgjort.»

Som jeg alt har nevnt, tok Høyesterett allerede i 1954 ( Rt-1954-523) standpunkt til det justisminister Gundersen kalte kjernespørsmålet og i den retning som senere er fulgt av rettspraksis.

Jeg går deretter over til å si noen ord om hver av de ankende parter. Innledningsvis finner jeg grunn til å fremheve at det er søkerens helhetssyn som må være bestemmende ved vurderingen av hans holdning. Til dels brukes argumenter av absolutt og relativ karakter side om side, og man må da prøve å se dem i sammenheng for å danne et totalbilde. På den annen side må man være forsiktig med å bruke enkelte uttalelser og formuleringer løsrevet fra sin sammenheng, dersom de ikke harmonerer med den oppfatning søkeren for øvrig har gitt uttrykk for.

Jeg tar først for meg Bjørn Giske: I sin søknad av 30. mai 1967 til Trøndelag Ingeniørbataljon skrev han:

«Jeg ber med dette om å bli strøket av de militære ruller.

Søknaden er ikke begrunnet i et pasifistisk syn. Tvert om anser jeg våpenbruk for å være et adekvat maktmiddel i mange situasjoner (F. eks. for de fargede i Sør-Afrika).

Grunnen til at jeg nekter å stille meg under militær kommando, er at vi gjennom vårt medlemsskap i NATO utgjør en del av et militært maktapparat som har til hovedoppgave å opprettholde status quo i forholdet mellom de europeiske og amerikanske storkonsern på den ene siden og den fattige befolknings frigjøringsbevegelser på den andre siden.»

I sin politiforklaring 27. juni 1967 uttalte han blant annet:

«Hans nektelse ligger på det politiske og militærpolitiske plan. Rent prinsipielt er han ikke imot å stille seg under militær kommando, men som før nevnt ikke i dagens situasjon. Dette henger da sammen med Norges medlemskap i NATO. (Han henviser her til sin søknad). Han mener ikke prinsipielt at landet bør nedlegge sitt forsvar i sin helhet.» Ifølge lagmannsretten vil Giske «ikke utelukke at det kan oppstå en situasjon hvor han vil gripe til våpen, men dette vil bl.a. avhenge av hvilken motstander man står overfor».

Dette er de dominerende trekk i det bilde Giske har gitt av sine synspunkter. Selv om dette senere er utdypet under bevisopptaket og den redegjørelse til Høyesterett som han da fremla, så har han ikke fraveket sin første begrunnelse, han har bare med andre og flere ord sagt det samme som fra først av. Kvintessensen av Giskes standpunkt er, slik jeg ser det, at han under dagens forhold ikke vil gjøre militærtjeneste av noen art i Norge, han nekter fordi han er uenig i myndighetenes politiske linje. Jeg er enig med lagmannsretten i at Giske står i vesentlig samme stilling som Ulltang som ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-1968-843 ikke ble fritatt.

Jeg behandler så Tor Audun Ramstad. Lagmannsretten har sammenfattet hans synspunkter slik:

Side:1294

«Ramstad kommer inn på en rekke aspekter ved den internasjonale politikk i dagens situasjon. Han nevner således de enorme ressurser som «forsvarssystemene» legger beslag på og stiller dem opp mot den fattigdom og nød som hersker i store deler av verden. Han peker videre på farene ved en kapprustning, spesielt den som ligger i mulighetene for at den kan utløse en atomkrig med de følger det har for hele menneskeheten. Disse farer aktualiseres i særlig grad gjennom NATO-alliansen, som både hindrer en avskaffelse av atomtruselen, og motarbeider en frigjøring av verdens fattige nasjoner. Med USA som den dominerende makt motarbeider NATO avviklingen av kolonistyret, idet organisasjonen solidariserer seg med kolonimaktene og med reaksjonære regimer forøvrig, for å bevare den eksisterende tilstand. Norges sikkerhet er ikke truet av Sovjet-samveldet, og vår deltakelse i NATO har derfor ingen annen praktisk betydning enn at vi medvirker til den undertrykkelsespolitikk som først og fremst USA står for.»

I det resymé han har fremlagt sier han blant annet:

«Ved å være et rikt kapitalistisk land, og dessuten medlem av NATO, er Norge medskyldig i den undertrykkelse som u-landene blir utsatt for. For å opprettholde sine privilegier bruker den herskende mange slags midler, men bak det hele står militærvesenet som den ytterste maktfaktor, Jeg kan ikke delta i herskernes maktapparat som blir brukt mot de mennesker jeg stiller meg solidarisk til.»

Og til slutt i resyméet:

«Jeg ser ingen situasjon hvor jeg ville være villig til å delta i det norske forsvar. Hvis imidlertid den situasjon noen gang skulle oppstå at det norske folk blir undertrykket av en fremmed makt eller grupper innen vårt land, vil jeg vurdere situasjonen her som jeg vurderer situasjonen i u-landene i dag.»

Jeg oppfatter Ramstad slik at han ikke forkaster vold, og endog kan tenke seg selv å delta i organiserte aksjoner, når det skjer til fordel for noe han selv godkjenner, men ellers ikke. Også hans sterke uttalelser mot atomvåpen oppfatter jeg slik at han ser dette i NATO-sammenheng. Jeg ser det i det hele tatt slik at lagmannsretten har vurdert det riktig når den sier om Ramstad at «hovedsaken er at han ikke vil innordne seg under den politiske linje som velges av de ansvarlige statsorganer». Han forbeholder seg selv å bedømme om en krig er rettferdig eller ikke, og han vil ta sitt standpunkt etter dette. Jeg finner etter dette at Ramstads overbevisning ikke har det absolutte innhold som loven krever for fritakelse for militærtjeneste.

Jeg kommer så til slutt til Per Richard Hokstad. Om ham sier lagmannsretten blant annet:

«Han fremhever at han ikke kan tenke seg at der i overskuelig fremtid kan oppstå en slik situasjon at han kan tenke seg å delta i noe militært forsvar, Det vil ikke medføre noen forandring i hans standpunkt om Norge nu går ut av NATO, men han tilføyer at hvis de norske myndigheter hadde tatt et klart og utvetydig

Side:1295

standpunkt mot atomvåpen og hvis deres holdning til NATO og de fattige land blir anderledes, da kan situasjonen bli en annen og slik at han kunne tenke seg å delta i forsvaret av vårt land, men han tror ikke at en slik utvikling er mulig.»

Hva lagmannsretten her har sagt, bekreftes av det som Hokstad har uttalt i sitt resymé av sitt standpunkt, hvor det innledningsvis sies:

«Utgangspunktet for meg er at jeg overhodet ikke kan tenke meg å gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med min alvorlige overbevisning, slik forholdene er i dag, og slik de synes å ville være i overskuelig fremtid.

Denne overbevisning er - som jeg før har forklart - av fornuftsmessig, politisk karakter. Dette betyr da at jeg føler meg moralsk forpliktet og berettiget til å vurdere de politiske myndigheter som har den bestemmende makt over militærapparatet. Dette er nødvendig og det eneste moralsk forsvarlige, fordi et militærapparat ofte blir brukt til undertrykkelse, og fordi vi i våre dager har totale ødeleggelsesvåpen.»

For Hokstad kanskje mer enn for de to andre er atomvåpentruselen et eget motiv for hans standpunkt. Jeg oppfatter ham slik at han ikke er ubetinget motstander av å gjøre militærtjeneste med konvensjonelle våpen, men - fordi atomvåpen praktisk talt uavviselig vil bli tatt i bruk i fremtidige kriger, må han ta avstand fra enhver militærtjeneste. Hokstads formulering av sin holdning til atomvåpen gjør det noe vanskeligere å vurdere hans sak. Det er imidlertid illustrerende at også han vil stille krav for å være med; oppfylles ikke disse krav, vil han ikke. Det betingede i hans holdning skinner igjennom også i følgende uttalelse i hans resymé: «Jeg er altså ikke pasifist, i det jeg kan tenke meg å delta i organisert våpenbruk. Under de rådende politiske forhold holder jeg det imidlertid for svært usannsynlig at jeg ville kunne delta hvis Norge kom i krig. (Bl.a. er det stor sannsynlighet for at a-våpen ville bli brukt.) Jeg holder det også for utelukket at de politiske forhold i overskuelig framtid blir endret i en slik grad at jeg kan få en positiv holdning til det norske militærvesen.»

Jeg har ikke funnet grunn til å drøfte hvorvidt de ankende parters overbevisning har den alvorlige og personlige karakter og dybde som loven forutsetter. Dette har ikke vært trukket i tvil under saken. For alle tre gjelder det at de etter min vurdering av bevisene ikke har tatt et absolutt standpunkt mot å «gjøre militærtjeneste av noen art» i den forstand dette uttrykk er brukt i militærnekterlovens §1. Det karakteristiske trekk for Hokstad og Ramstad - og for så vidt også Giske - er at deres standpunkt til militærtjeneste er forankret i og er et ledd i deres uenighet i den politikk som de norske myndigheters fører. Blir denne politikk endret slik at den kan få også deres tilslutning, opphører også deres uvilje mot å gjøre militærtjeneste. Men en overbevisning av denne karakter fritar ikke for plikten til å gjøre militærtjeneste uansett hvor personlig alvorlig den måtte være.

Alle de ankende parter har hatt rimelig grunn til å bringe sin

Side:1296

sak inn for Høyesterett, og de bør heller ikke pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dommer stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Mellbye og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av lagmannsrettens dom vedr. Giske (lagdommerne Emil Midelfart og Harald Diesen og sorenskriver Finn Christiansen):

Bjørn Giske, født xx.xx.1938, avdelingsingeniør i Statens Vegvesen Sør-Trøndelag, er rulleført ved Trøndelag ingeniørbataljon som soldat nr. 51,32818/58. Han tok artium i 1958 og var aspirant, senere elev ved Befalsskolen for infanteriet i Nord-Norge fra 6. januar til 25. august 1959. Han fikk utsettelse med videre militærtjeneste etter at han var blitt opptatt som student på bygningslinjen ved Norges Tekniske Høgskole. Han ble ferdig som sivilingeniør i 1965 og hadde deretter tjeneste fra 20/1 til 1/6 1966 ved Vegdirektoratets militærkontor. Han har ikke vært innkalt til repetisjonsøvelse.

Den 30. mai 1967 sendte han Trøndelag ingeniørbataljon et skriv sålydende:

«Jeg ber med dette om å bli strøket av de militære ruller. - - -»

(Se forøvrig sitat i Høyesteretts dom).

Den 1/9-1967 ble Giskes søknad behandlet av Justisdepartementet, som fant å måtte avslå søknaden. Departementets beslutning ble den 7/9 s.å. forkynt for Giske, som sammen med tre andre, Olav Fagerlid, Hans Haugland og Rune Skarstein i brev til Justisdepartementet 15/9 1967 meddelte at de fremdeles nektet å avtjene militær verneplikt. - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Ifølge loven om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner av 19/3 1965 §1 skal den vernepliktige fritas for militærtjeneste hvis det er grunn til å gå ut fra at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning.

Etter det som er opplyst i lovens forarbeider, legger retten til grunn at betingelsene for fritaking etter denne lovbestemmelse er nøyaktig de samme som etter bestemmelsene i den tidligere lovregel §35, siste ledd i den militære straffelov.

Etter høyesterettsdommen av 1950 ( Rt-1950-917) fant det sted en interpellasjonsdebatt i Stortinget den 4/5 1951 hvor den daværende justisminister, statsråd Gundersen, ga en fortolkning av sistnevnte lovbestemmelse, og hvor han til slutt oppsummerer sitt syn slik:

«Det som loven etter mitt skjønn tar sikte på å beskytte mot tvangsutskrivning til miltærtjeneste, det er den klart pasifistiske innstilling, men den er på den annen side beskyttet, enten den er begrunnet religiøst, moralsk eller politisk.»

Side:1297

Retten mener at denne forståelse må Være riktig, og at det derfor var i full overensstemmelse med loven når Justisdepartementet i sin avgjørelse av 1/9 1967 avslo Giskes søknad, hvor han innledningsvis presiserer at hans søknad ikke er begrunnet i et pasifistisk syn. Hans begrunnelse for øvrig, både i søknaden og i politiforklaringen, viser også at hans overbevisning hviler på et grunnlag som ikke berettiger til fritaking.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det under sakens behandling for domstolene er fremkommet opplysninger som gir grunn til å anta at Justisdepartementets beslutning ikke var riktig. Siden denne beslutning har vi fått høyesterettsdommen av 31/8 1968, som etter rettens oppfatning behandlet en militærnekter hvis overbevisning bygget på det samme grunnlag som Giskes. Lagmannsretten er enig i de betraktninger og det syn som i nevnte sak er fremkommet fra herredsretten og den enstemmige lagmannsrett, og som har fått tilslutning av Høyesteretts flertall. Denne høyesterettsdom må være avgjørende for Giskes sak. Lagmannsretten kommer således til samme resultat Som byrettens mindretall, og finner at Statens påstand må bli å ta tilfølge for så vidt angår pkt. 1. - - -

Av lagmannsrettens dom vedr. Ramstad (lagdommerne Emil Midelfart og Harald Diesen og sorenskriver Finn Christiansen:

Tor Audun Ramstad, født xx.xx.1942, vitenskapelig assistent ved Norges Tekniske Høgskole, er rulleført som soldat nr. 57118/62, stridende A ved Feltartilleriregiment nr. 3. Han utførte 1. gangs tjeneste på 113 dager i 1962, fikk utsettelse med resten av hensyn til sine studier og ble i juni 1968 innkalt til avtjening av den resterende 1. gangs tjeneste. Den 20/6 s.å. sendte han regimentet et brev sålydende:

«Søknad om fritak fra videre tjeneste i det norske forsvar. Med dette søker jeg om å bli fritatt for videre tjeneste i det norske forsvar og ønsker istedet å bli overført til fredsrelevant arbeid.

Vedlagt følger vernepliktsbok og begrunnelse for min søknad.

Min begrunnelse for dette er:

I «Pakt for den internasjonale militærdomstol» del 1, artikkel 8 heter det bl.a.:

«Den omstendighet at den tiltalte handlet i henhold til ordre fra sin regjering eller fra annen overordnet, befrir han ikke for straffeansvar.

I Nürnberg førte dette til at mange personer ble dømt for å ha fulgt tysk lov vedtatt av en folkevalgt nasjonalforsamling. Dette er en klar erkjennelse av individets rett og plikt til å nekte å utføre ordrer som høyere myndighet pålegger det dersom dette kan føre til brudd på menneskerettighetene eller overgrep mot menneskeverdet eller individet.

Jeg erkjenner fullt ut at jeg bærer ansvaret for mine egne handlinger, og må derfor ta konsekvensen av dette ved å ta avstand fra og nekte å utføre handlinger som strir mot min alvorlige overbevisning.

Å være tilsluttet det norske forsvar idag er ikke forenlig med min overbevisning og som konsekvens av dette nekter jeg videre tjeneste i det norske forsvar.

Nærmere begrunnelse for mitt standpunkt:

A. Forsvarssystemene er idag en absurditet på grunn av:

Side:1298

1. de enorme ressurser som benyttes til forsvar i en verden i nød.

2. faren for at rustningene kan føre til en alt-ødeleggende krig.

Grunnlaget for dette er: - - -»

Etter at regimentet hadde ekspedert saken til Justisdepartementet ble forklaring av Ramstad opptatt ved Trondheim politikammer den 15/8-1968, hvor Ramstad ifølge rapporten forklarte:

«Av humanistisk overbevisning søker jeg om å bli fritatt for militærtjeneste.

Jeg nekter enhver art av militærtjeneste.

Nektelsen omfatter ikke sivilforsvarstjeneste, men søknaden går ut på å bli overflyttet til fredsrelevant arbeid.

Jeg meiner det er galt å arbeide i virksomhet til fordel for krigsmakten.

I en total krig, dvs. ABC-krig, er det lite aktuelt å trekke noen grense mellom krigsviktig og ikke-krigsviktig virksomhet da en slik krig må antas å bli kortvarig og lite avhengig av den enkeltes innsats. Det er virksomheten i dag, dvs opprustningen jeg ikke kan ta del i.

Overbevisningen min er ikke grunnlagt på religiøs tru. Livssynet er personlig, men har likevel tilknytning både til filosofi og religion.

Som det vil fremgå av søknaden er nektingen også basert på politiske og militærpolitiske vurderinger, da enhver vurdering av den internasjonale situasjon nødvendigvis må bli politisk.

Jeg erkjenner individets plikt til å ta ansvaret for sine handlinger (se søknaden) og kan derfor ikke underkastes militær kommando hvor jeg berøves muligheten for sjøl å vurdere »nødvendigheten» av militære ordrer.

Dessuten er det apriori mulig for meg å delta i det norske forsvar på grunn av dets NATO-status.

Jeg er motstander av ABC-våpen, klasebomber, napalmbomber og alle menneskerettsstridige våpen. Forøvrig er jeg motstander av enhver form for urettmessig våpenbruk, uansett våpentype. En eventuell total krig ville medføre total utslettelse av menneskeheten. Et såkalt «effektivt forsvar» er ikke verd risikoen for en slik eventualitet, og jeg nekter også militærtjeneste på grunn av dette.

Den beste kilde for A-våpenenes ødeleggelse gir historien sjøl gjennom misgjerningene i Hirochima og Nagasaki. Når en samtidig veit størrelsesordenen av arsenalene av disse ødeleggelsesmidlene, samt de enda meir «effektiv» drapsvåpen, B og C våpen, må en anta at menneskeheten virkelig er i fare. Jeg meiner at Norges medlemsskap i NATO er uriktig, og min nekting er også basert på dette.

Det er umulig å si generelt hva som er best av en okkupasjon eller forsvar med militær makt. En må alltid stille spørsmålet: hvilke verdier skal vi forsvare mot fienden, og hvor store ofre må vi yte for å forsvare disse verdier? Det synes som om de fleste former for okkupasjon ville være å foretrekke fremfor en total utryddelse ved atomkrig.

Her må tilføyes at det finnes fleire former for forsvar. Vernepliktige i andre land bør også nekte militærtjeneste. Dersom det er dødsstraff for å nekte militærtjeneste i noe land, meiner jeg at et slikt umenneskelig system bør motarbeides på mest hensiktsmessig måte for å få omgjort en slik lov.

Side:1299

Jeg er ikke medlem av noen organisasjon, politisk parti eller forening med pasifistiske syn.

Jeg er ikke pålagt av noen organisasjon å søke fritakelse for militærtjeneste.

Livet er ukrenkelig, vi eksisterer her og nå, det er denne eksistensen vi er sikre på, og denne må vi arbeide for å gjøre best mulig for alle mennesker. Men livet kan krenkes på meir enn en måte. I størsteparten av verda lever folk under umenneskelige forhold, under tyranni, sult, sjukdom og nød. Slik krenkes livet til disse mennesker, og da kan vold, om nødvendig, mot undertrykkerne være det beste av to onder. Målet må sjølsagt være å komme fram til ei verd uten vold hvor alle mennesker anerkjente livets ukrenkelighet, ikke bare på området fysisk liv kontra død, men også anerkjente menneskets rett til å leve et menneskeverdig liv i et ikke-voldelig samfunn. Jeg vil arbeide for et samfunn der vi ikke er soldater men mennesker.

Jeg meiner at landet bør nedlegge heile sitt forsvar i dets nåværende form.

Et reelt forsvar må ta sikte på at det skal være levelige vilkår for alle mennesker på jorda i framtida. Dette gjøres ikke ved å lage stadig verre ødeleggelsesvåpen, men ved en aktiv freds- og rettferdighetspolitikk.

Jeg vil kanskje være villig til å bruke våpen dersom sterke grunner talte for at det ville tjene rettferdigheten, og at dette ville være det beste av to onder.

Jeg har kommet fram til mitt standpunkt mot å avtjene militær verneplikt av meg sjøl, men synspunkter og ideer har sjølsagt også forekommet gjennom lesning og samtaler.

Jeg meiner det er en menneskerettighet sjøl å avgjøre hvorvidt en kan og vil avtjene militærtjeneste. Det er også en plikt for individet å nekte militærtjeneste når en meiner at samfunnets militærpolitikk fører galt avsted. Følgelig kan ikke staten pålegge sine borgere å gjøre militærtjeneste mot deres alvorlige overbevisning.

Staten skal tjene individet, ikke herske over det. Den skal først og fremst beskytte de svake mot de sterke og arbeide for global rettferdighet. Den må aldri virke som beskytter for den som øver vold eller sjølv øve vold.

Med hensyn til å utføre vernepliktig sivilarbeide, så er jeg villig til det.

Forøvrig viser jeg til søknaden min av 20/6 1968.»

På grunnlag av såvel denne forklaring som Ramstads søknad av 20. juni fant Justisdepartementet å måtte avslå søknaden den 1/10-1968, - - -

Lagmannsretten finner etter å ha hørt Ramstads forklaring ingen grunn til å tvile på at han gir uttrykk for et standpunkt som han har tilegnet seg ved moden overveielse, og som representerer hans innerste, personlige overbevisning. Spørsmålet er derfor alene om denne har et slikt innhold at det faller inn under §1 i militærnekterloven.

Det er da ikke tilstrekkelig å konstatere at overbevisningen er av politisk art. Loven selv nevner ikke politisk oppfatning som grunn for fritakelse, selv om den er til stede som en alvorlig overbevisning. Det karakteristiske ved loven er at den overhodet ikke rubriserer de

Side:1300

motivdannelser som kan lede frem til overbevisningen. Det spørres ikke om den er religiøs, moralsk eller politisk, eller om den eventuelt kan karakteriseres ved andre betegnelser enn disse. Loven må derfor forståes slik at den ikke utelukker en nekter som har funnet frem til sitt standpunkt ved fornuftsmessige overveielser, selv om disse etter vanlig sprogbruk lar seg betegne som politiske.

Om Forsvaret som institusjon vil det som regel råde meningsforskjell, såvel når det gjelder dets organisasjon som dets anvendelse. Dette er imidlertid ikke noe særeget, men gjelder om mange andre, kanskje de fleste institusjoner i samfunnet, og det er likevel en selvfølge at den som er uenig i den politikk som de ansvarlige statsorganer på et bestemt område fører, ikke av den grunn blir fritatt for byrder og forpliktelser som har spesiell tilknytning til dette. I et samfunn med alminnelig verneplikt, kan noe annet ikke gjelde i relasjon til forsvars- og utenrikspolitikken, det er ikke realistisk å tenke seg verneplikten gjennomført alene for de som er enige i den politikk myndighetene fører. Men på ett punkt har lovgivningen likevel gjort unntak: Verneplikten rommer i sin ytterste konsekvens en plikt til å bruke våpen mot medmennesker, og for den som heller ikke i nasjonalt selvforsvar kan tenke seg dette, gir den en mulighet for fritakelse.

Den begrensning i adgangen til fritakelse som dette innebærer er klart forutsatt i forarbeidene til den nåværende lov. At disse delvis er knyttet til en tekst som ikke ble aktuell, er av underordnet betydning. Det er intet som tyder på at valget av den tidligere ordlyd betegnet noe brudd med den foran refererte tankegang. Det er i denne forbindelse liten grunn til å hefte seg ved spørsmålet om f. eks. våpenbruk er nevnt i teksten eller ikke, for det turde være klart at det er på dette punkt - og på dette alene at militærtjenesten skiller seg slik ut fra andre offentlige byrder at man fornuftigvis kan etablere en særordning for et mindretall.

Ramstad kommer inn på en rekke aspekter ved den internasjonale politikk i dagens situasjon (Se sitat i Høyesteretts dom) - - -.

Betraktninger av denne art fyller det meste av Ramstads forklaring, men disse ligger klart utenfor det vesentlige ved den overbevisning som etter det tidligere anførte kan frita for militærtjeneste. Den problematikk han tar sitt utgangspunkt i opptar i vesentlig grad norske statsmyndigheter, som fullt ut erkjenner nødvendigheten av å minske kløften mellom verdens rike og fattige land, men som ikke ser vår sikkerhetspolitikk som uforenlig med dette. Også perspektivene ved atomtruselen er av en slik art at de rommer en sterk moralsk appell, men likevel er det også her et spørsmål om midler, ikke om mål. Om Ramstad og hans meningsfeller ser på det norske forsvar som en fare i forhold til atomtruselen, ser våre statsmakter på forsvaret som et middel til å avverge lokale konflikter som i neste omgang kan utvikle seg til en storkrig hvor også atomvåpen blir brukt. Ved å nekte tjeneste i det norske forsvar svekker Ramstad vernet mot atomfaren slik våre statsmyndigheter vil bygge det opp. Om hans egen linje skulle være riktigere er i denne forbindelse likegyldig, hovedsaken er at han ikke vil innordne seg under den politiske linje som velges av de ansvarlige statsorganer.

At de refererte betraktninger inntar en så bred plass i Ramstads

Side:1301

argumentasjon, utelukker selvsagt ikke at han også kan ta avstand fra anvendelsen av militærmakt som prinsipp. Også rendyrkede pasifister vil i stor utstrekning være opptatt av forsvarspolitikkens ytre konsekvenser, og når de skal begrunne sin militærnekting vil det ofte ligge nær å understreke disse. I Ramstads søknad finner man imidlertid utsagn som klart peker hen på at han ikke deler et virkelig pasifistisk syn, jfr. således følgende: «... men jeg kan ikke fraskrive menneskene retten til å gjøre opprør og revolusjon når det er den eneste måte å komme ut av undertrykkelse og nød på.» Hans standpunkt er av byretten referert slik at han ikke vil «fordømme dem som i en ekstrem undertrykt situasjon griper til våpen, men han vil selv bare gripe til våpen i ytterste nødsfall og etter en samlet vurdering av situasjonen, og fortrinnsvis ikke militært organisert.»

Det nettopp siterte viser at han heller ikke er fullstendig fremmed for tanken på å delta i forsvar av Norge, til tross for at han i sin politiforklaring uttaler at landet bør nedlegge hele sitt forsvar i dets nåværende form. Selv om hans standpunkt i denne henseende er noe uklart, synes det å være kommet tydelig nok til uttrykk i hans anførsel om at han ikke kan underkaste seg «militær kommando hvor jeg berøves muligheten for sjøl å vurdere «nødvendigheten» av militære ordrer». Kjernen i hans overbevisning synes således å være rettet mot den manglende valgmulighet som deltakelsen i de militære styrker medfører. Men dette innebærer ikke annet enn at han til enhver tid forbeholder seg å sette sitt eget skjønn opp mot det som utøves av de ansvarlige myndigheter, og etter det som foran er anført om forståelsen av militærnekterlovens §1, kan dette standpunkt ikke aksepteres som en overbevisning av det innhold loven forutsetter.

Etter det anførte blir Trondheim byretts dom å stadfeste. - - -

Av lagmannsrettens dom vedr. Hokstad (lagdommerne Emil Midelfart og Harald Diesen og sorenskriver Finn Christiansen):

Per Richard Hokstad, født xx.xx.1942, vitenskapelig assistent ved Norges Tekniske Høgskole, er rulleført som soldat nr .17410/62 ved Jægerkorpset Akershus infanteriregiment nr. 4. Han har vært inne til førstegangstjeneste fra 10. mai 1963 til 10. juli 1964 og repetisjonsøvelse fra 30. september til 20. oktober 1966. Han er utdannet ved Universitetet i Oslo.

Den 12. oktober 1967 sendte han via regimentet et brev til Justisdepartementet sålydende:

«Etter nøye vurdering har jeg besluttet å nekte videre deltakelse i det norske forsvar, og søker med dette å bli strøket av de militære ruller. Som en kort begrunnelse vil jeg anføre følgende 3 pkt.

1. Bruk av atomvåpen inngår i forsvarsplanen. Til dette pkt. vil jeg bare referere til den resolusjon FN's hovedforsamling vedtok 24/11 1961 og hvor det bl.a. heter

«At enhver stat som bruker kjernefysiske våpen skal ansees for å bryte FN pakten, å handle mot menneskehetens lover og å begå en forbrytelse mot menneskeheten og dens sivilisasjon.»

2. Det blir nå stadig klarere at det er kløften mellom de rike og de fattige land som representerer den alvorligste trussel mot freden. Vårt

Side:1302

militærforsvar bidrar åpenbart ikke til å løse denne konflikten. Men samtidig som vi bruker milliarder på dette militærforsvaret, er innsatsen for å løse de fundamentale og krigsskapende motsetninger i verden minimal.

3. Norge er integrert i et militærpolitisk system med stater «som politisk, økonomisk og militært arbeider for å opprettholde det status quo, som innebærer en fortsatt undertrykkelse av store deler av verdens befolkning. Det skulle i denne forbindelse være nok å peke på den omfattende støtte til reaksjonære regimer. USA's krig i Vietnam, Portugals kolonivelde i Angola og Mosambique og boykott av økonomisk underutviklede stater som Cuba og Nord-Vietnam.

Det er i det hele ikke mange midler som skys for å opprettholde en tilstand, som åpenbart innebærer en fullstendig skjev fordeling av verdens ressurser, og som fører til sultedød og lar millioner leve på sultegrensen.

Jeg mener at dette arbeid for å opprettholde status «quo (og som Norge tar del i bl.a. gjennom sitt NATO-medlemskap) er forbrytersk, og at det sett i litt større perspektiv hverken er i min eller Norges interesse, men tvertimot representerer en alvorlig fare.

Som en konsekvens av dette vil jeg nekte videre deltakelse i det norske NATO-forsvar.»

I brev av 23. oktober 1967, stilet til regimentet, anførte Hokstad ytterligere:

«Jeg har mottatt svaret av 20/10-67 på min søknad om å bli strøket av de militære ruller, og vil komme med en del tilleggsopplysninger.

Jeg presiserer at min begrunnelse ikke hviler på en pasifistisk eller religiøs overbevisning, og at jeg ikke under enhver omstendighet vil ta avstand fra organisert våpenbruk. Min beslutning er hovedsakelig politisk begrunnet, idet jeg mener at gjennom den politikk som Norge fører (bl.a. ved NATO-medlemskapet), utgjør det norske forsvar en del av det maktapparat som i realiteten tjener en fortsatt undertrykkelse av store deler av verdens befolkning. Jeg anser denne politikk for ikke å være moralsk forsvarlig og i det lange løp som farlig (krigsskapende). Forøvrig vises til min søknad av 12/10 (særlig pkt. 3) som på nytt vedlegges.

Min søknad går ut på å bli strøket av de militære ruller av overbevisningsgrunner. Jeg kan også tilføye, at jeg i steden er villig til å avtjene sivil tjeneste i den utstrekning dette er fredsrelevant. Hvorvidt dette er å betrakte som en søknad i henhold til lov av 19. mars 1965 nr. 3 kan jeg ikke ta stilling til. De juridiske betraktninger må jeg overlate til myndighetene.

Angående de øvrige opplysninger det spørres etter kan jeg opplyse.

1. Jeg studerer realfag i Oslo, og skal opp til Cand. realeksamen våren 68.

2. Førstegangstjenesten er avtjent (mai 63 - juli 64) ved IØIII Steinkjer og I/Brig N Sætermoen. I oktober 66 var jeg med på repetisjonsøvelse ved KpM/HMKG/IR 4.

3. Jeg er nå ikke inne til eller innkalt til militærtjeneste.

4. Det har vært min faste beslutning å nekte videre militærtjeneste i ca. 1/2 år.»

På foranledning av Justisdepartementet ble det opptatt forklaring av Hokstad ved Asker og Bærum politikammer. Ifølge rapporten uttalte han:

Side:1303

«Han mener ikke at landet bør nedlegge sitt forsvar i sin helhet.

Slik forholdene er i Norge i dag, mener han at det er galt av andre personer å gjøre militærtjeneste. Han mener at Norge burde stått fritt, ikke vært med i NATO. Han kunne ha tenkt seg å gjøre militærtjeneste i en overnasjonal politistyrke f.eks. under FN - som forutsetningsvis gjorde bruk av militærvåpen. Hvis landet vårt blir angrepet - kan han på det nåværende tidspunkt ikke svare på hva han ville gjøre med hensyn til å gjøre militærtjeneste og forsvare landet. Han kan i den forbindelse ikke uttale seg om hva andre bør gjøre heller. Hvis han selv blir angrepet av fiendtlige soldater og det gjelder hans liv, vil han anta at han vil forsvare seg med våpen. Hvis hans nærmeste - (hustru, foreldre, barn, søsken) - blir angrepet av fiendtlige soldater og det gjelder deres liv, ære eller helbred, vil han forsvare dem med våpen.

Søknaden beror ikke på religiøse grunner.

Søknaden beror på politiske grunner.

Han er medlem av SUF (sosialistisk ungdomsforbund). Han er hverken pasifist eller kommunist.

I desember 1966 leste han en artikkel av forfatteren Johan Borgen i «Dagbladet». Artikkelen gikk ut på at situasjonen i dagens verden var så totalt forandret fra tidligere slik at militærvesenet utgjorde en fare for freden istedet for det motsatte. Fra denne tid har han tenkt grundigere gjennom saken og kommet frem til det standpunkt han nå har.

Han har ikke spesielt gitt uttrykk for sin innstilling til militærtjenesten til noen bestemt. Han kan derfor ikke henvise til noen person i den forbindelse.

Forøvrig viser han til sine to skriv av h.h.v. 12.10. og 23.10. d.å. vedlagt saken som dok. 4-5.

Ytterligere opplysninger har han ikke å gi.» - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Ifølge loven om fritaking for milftærtjeneste av overbevisningsgrunner av 19. mars 1965 §1 skal den vernepliktige fritas for militærtjeneste hvis det er grunn til å gå ut fra at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning.

Etter det som er opplyst i lovens forarbeider, legger retten til grunn at betingelsene for fritaking etter denne lovbestemmelse er nøyaktig de samme som etter bestemmelsen i den tidligere lovregel - §35 siste ledd i den militære straffelov.

Etter høyesterettsdommen av 1950 ( Rt-1950-917) (se tilsvarende bemerkninger i lagmannsrettens dom vedr. Giske.) - - -

Retten mener at denne forståelse må være riktig og at det derfor Var i full overensstemmelse med loven når Justisdepartementet den 18/4-1968 avslo Hokstads søknad med hans senere tilleggsopplysninger i brevet av 23/10-1967, hvor han presiserer at hans begrunnelse ikke hviler på en pasifistisk eller religiøs overbevisning, og at han ikke under enhver omstendighet tar avstand fra organisert våpenbruk.

Under sakens behandling for domstolene er det fra Hokstads side meget sterkt presisert at hans nektelse av å utføre militærtjeneste i første rekke er begrunnet i den mulighet at atomvåpen, som følge av Norges medlemsskap i NATO, kan bli brukt av eller under medvirkning av norske styrker. Bruk av atomvåpen, uansett hvem som utøver denne

Side:1304

bruk er en forbrytelse, og en uhyrlighet og han er fast bestemt på ikke å delta i militære øvelser så lenge det er den ringeste sjangse for at det norske forsvar kan medvirke i en slik bruk. Dette er hans faste overbevisning og bare dette forhold alene må være tilstrekkelig til å frita ham for militærtjeneste.

Denne motvilje mot bruken av bestemte våpen/atomvåpen - en motvilje som de aller fleste mennesker vil dele med ham - kan imidlertid ikke frita ham for militærtjeneste. Det har utvilsomt ikke vært lovens mening at en militærnekter skal kunne fritas på det grunnlag at det er anvendelsen av et bestemt våpen han ikke kan godta. Forøvrig er det norske forsvar ikke i besittelse av atomvåpen, og såvidt skjønnes er hans oppfatning forbundet med hans motstand mot den, etter hans mening, krigsskapende politikk som føres av enkelte medlemsstater i NATO, som disponerer atomvåpen og som i en gitt situasjon kan tenkes å ta slike våpen i bruk.

Hokstads standpunkt er forøvrig basert på hans misnøye med den politikk som for tiden føres av våre myndigheter, og retten kan ikke se annet enn at hans standpunkt for så vidt faller helt sammen med hva som ble anført fra Ulltangs side i den sak som fikk sin avgjørelse ved Høyesteretts dom av 31/8 1968. Denne dom må etter rettens oppfatning være helt avgjørende for nærværende sak.

Etter en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger kan det ikke ansees godtgjort at det hos Hokstad foreligger en alvorlig overbevisning av et slikt innhold at det vil være i strid med denne å utføre militærtjeneste av noen som helst art.

I motsetning til byretten finner derfor lagmannsretten at betingelsene for fritaking for militærtjeneste etter loven av 19/3-1965 §1 ikke er tilstede. - - -