LE-1992-615

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-05-04
Publisert:	LE-1992-00615
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	- Asker og Bærum herredsrett Nr. 90-00622 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00615 A.
Parter:	Ankende part: Bærum Kommune (Prosessfullmektig: Advokat Magnus Aarbakke). Motpart: Haagen Oust (Prosessfullmektig: Advokat Carl Erik Krefting).
Forfatter:	1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann 2. Lagdommer Jan Villum 3. Kst. lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §43, Friluftsloven (1957) §1, §2, §7, §8, §9, Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder beskatning av vederlag for stedsevarig båndleggelse av del av eiendom som friområde.

Haagen Oust og Tore Rose inngikk 15. oktober 1986 en avtale med Bærum kommune om visse stedsevarige rettigheter for kommunen over eiendommen Oust gård, gnr. 44 bnr. 190 og 354, på Oustøya i Bærum. Tore Rose eier en ideell 1/3 av bnr. 354, mens Haagen Oust eier bnr. 190 og resten av bnr. 354.

Partene avtalte at et område som omfattet 2000 m strandlinje med bakenforliggende strandområde, skulle kommunen ha rett til å opparbeide og vedlikeholde som friareal. Arealet er oppgitt til ca 103 dekar og av dette er ca 65 dekar skog.

Kommunen fikk blant annet rett til anlegg av brygge for rutebåt og opparbeidelse av stier og badeplasser og andre naturlige anlegg for et friområde. Grunneierne beholdt retten til hugst på området, dog slik at kommunen må samtykke i hugst. Videre kan grunneierne etter nærmere avtale med kommunen blant annet benytte tre velteplasser for tømmer på området samt en brygge ved en hytteeiendom.

Som vederlag for rettighetene betalte kommunen et engangsvederlag til grunneierne på kr 1400000,-. Av dette tilfalt kr 1200000,- Haagen Oust.

Ved ligningen for 1988 ble Oust inntektsbeskattet for en beregnet gevinst som følge av avtalen på kr 1171050,-. Etter forgjeves klage til overligningsnemnda ble saken brakt inn for Asker og Bærum herredsrett ved stevning av 15. november 1990.

Asker og Bærum herredsrett avsa 20. november 1991 dom med slik domsslutning:

1. Ligningen av Haagen Oust for 1988 oppheves.

2. Ved ny ligning legges til grunn at avståelse av rettigheter i forbindelse med avtale med Bærum kommune av 15. oktober 1986 ikke innebærer en "avhendelse" i skatteloven forstand. Oppebåret gevinst i denne sammenheng er således ikke skattepliktig etter skatteloven §43 annet ledd.

3. I saksomkostninger betaler Bærum kommune kr 30500,- - kronertrettitusenfemhundre - til Haagen Oust innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.

Bærum kommune har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Haagen Oust har tatt til motmæle. Hovedforhandling ble holdt i Oslo 27. og 28. april 1993. Ankemotparten møtte og avga partsforklaring. Det ble avhørt ett vitne. Lagmannsretten foretok befaring av det område avtalen gjelder. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken. Det ble opplyst under hovedforhandlingen at ligningen av Tore Rose for hans del av vederlaget er stillet i bero til saken her er rettskraftig avgjort.

Den ankende part, Bærum kommune, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Prinsipalt: Bærum kommune frifinnes.

2. Subsidiært: Inntektsligningen av Haagen Oust for 1988 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at en del av den gevinst som er oppebåret i medhold av avtale av 15. oktober 1986 med Bærum kommune, er skattepliktig inntekt.

3. I begge tilfelle: Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten.

Ankemotparten, Haagen Oust, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Asker og Bærum herredsretts dom stadfestes.

2. Haagen Oust tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor.

Den ankende part har gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og har for lagmannsretten dessuten særlig fremholdt:

Ved kontrakten har Oust overført så mange rådighetsbeføyelser til kommunen at det område kontrakten gjelder, må anses avhendet til kommunen. Det forhold at Oust fortsatt har grunnbokshjemmel til området, har ingen betydning for dette spørsmål. Det følger av skatteloven §43 annet ledd - innledningen - at gevinsten er skattepliktig inntekt.

Ved fortolkningen av skatteloven §43 annet ledd gjelder ikke læren om det funksjonelle eiendomsrettsbegrep, jf Rt-1932-233. Etter Høyesteretts uttalelser der og i andre dommer må et substansielt eiendomsrettsbegrep legges til grunn, slik at det avgjørende er hvem som er eier av angjeldende eiendom.

I saken her hadde Oust overdratt til kommunen det alt vesentligste av de eierbeføyelser han på bakgrunn av de offentligrettslige innskrenkninger i eierrådigheten reelt hadde til den del av eiendommen som avtalen gjaldt. De rettigheter han hadde i behold over eiendommen, som retten til tømmerhugst og retten til bruk av en brygge, må ses som positive servitutter til fordel for ham, forbeholdt av ham ved avståelsen.

Subsidiært har kommunen anført, som ny anførsel for lagmannsretten, at iallfall en del av det avtalte vederlag er gevinst ved overdragelse av strandrettigheter som er skattepliktig inntekt etter skatteloven §43 fjerde ledd tredje punktum.

Ankemotparten, Haagen Oust, har gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og har for lagmannsretten dessuten særlig fremholdt:

Ved avtalen ga Oust kommunen bare enkelte spesielt angitte positive servitutter over vedkommende del av eiendommen, som for eksempel rett til anlegg av rutebåtbrygge, stier, badeplasser, toaletter og søppelskur. Dertil påheftet han området en negativ servitutt, nemlig båndleggelse av det som friområde, hvilket innebærer at han ikke kan bebygge eller avsperre det eller treffe tiltak som hindrer almenhetens bruk av området til soling og bading. Oust innehar fortsatt grunnbokshjemmel til området, som ikke er fradelt fra hovedeiendommen.

Oust beholdt retten til tømmerhugst på området og rett til bruk av velteplasser for tømmer ved sjøen. Selvom hugst skal skje etter samtykke fra kommunen og bruken av velteplasser etter avtale med kommunen og med plikt til å rydde opp etter bruk, har hugstretten betydelig økonomisk verdi. Etter skogbrukssjefens beregning står det ca 1000 m3 skog innenfor friområdet. I sesongen 1992-93 er det fra Oust gård samlet blitt utdrevet og solgt ca 800 m3 tømmer, hvorav ca 50 m3 er hugget innen friområdet.

Videre har Oust i behold jaktretten, som ikke er uten økonomisk betydning. Hvert år kan det felles seks rådyr på Oustøya, og det er grunn til å tro at kvoten vil bli omtrent fordoblet i 1993 på grunn av den voksende bestand. Oust har satt ut 1000 fasaner på øya med jakt som formål, og det drives andejakt. Jakten kan drives uten å komme i konflikt med almenhetens interesser i friområdet, da almenheten benytter dette kun i badesesongen. Jakt foregår til andre tider.

Dessuten har Oust fortsatt enerett til å la fartøyer bli fortøyd på friområdet. Således ga han i 1989 og 1990 firmaet Geoservice A/S rett til å fortøye to lektere i en bukt i friområdet. Avtalen med Geoservice A/S ble gjort kjent for kommunen, som ikke fremkom med noen innvendinger.

Disse rettigheter er klare utslag av hans grunneierrett og innebærer at noen total eller altomfattende overføring av eierrådigheten til området ikke har funnet sted. Restretten som en grunneier har, og som omfatter alt som ikke er spesielt nevnt, har han beholdt. Det foreligger derfor intet grunnlag for gevinstbeskatning etter skatteloven §43 annet ledd.

Når det gjelder kommunens nye, subsidiære anførsel, som først fremkom under hovedforhandlingen, gjør Oust gjeldende at det i saken her ikke foreligger noen avhendelse av "strandrettigheter - - - eller lignende" som omhandlet i skatteloven §43 fjerde ledd tredje punktum. Uttrykket "strandrettigheter" må forstås i overensstemmelse med hva som er anført i Ot.prp.nr.55 (1970-71) side 11, Utv. 1968 57 og Rt-1985-1128. Ingen av de rådighetsbeføyelser som Oust har gitt kommunen ved avtalen, inneholder rettigheter av den karakter som går inn under begrepet "strandrettigheter" slik dette må forstås på grunnlag av ovenstående rettskilder. Gevinstbeskatning etter skatteloven §43 fjerde ledd tredje punktum kan det derfor heller ikke være grunnlag for.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Saken gjelder ligningen av Oust for inntektsåret 1988 og blir å behandle etter de skatteregler som gjaldt for det inntektsåret. Alle henvisninger i dommen gjelder således de nevnte regler. Ved den skattereform som ble vedtatt i 1992, er de regler som får anvendelse i saken, blitt vesentlig endret.

Det følger av skatteloven §43 - innledningen til annet ledd - at gevinst ved avhendelse av faste eiendommer som hovedregel regnes som inntekt. Unntakene fra regelen kommer ikke til anvendelse i saken her.

Spørsmålet blir således om den avtale Oust inngikk med Bærum kommune i 1986, innebar en "avhendelse" av fast eiendom i den forstand uttrykket er brukt i skatteloven §43 annet ledd.

Forståelsen av uttrykket har vært behandlet i flere høyesterettsdommer.

I Rt-1932-233 (Løvenskiold-dommen) var det ekspropriert rettigheter til anlegg og vedlikehold av kraftlinjer i skog. Ved ekspropriasjonen ble det pålagt grunnen betydningsfulle servitutter som gjorde at eiendomsrettens verdi for grunneieren ble redusert. Høyesterett bemerket at dagjeldende §43 siste ledd i skatteloven, som svarer til §43 annet ledd slik skatteloven lød i 1988, alene omhandlet "salg", et uttrykk som bare rammet overføring av selve eiendomsretten. Høyesterett fant imidlertid at det ikke hadde funnet sted noe salg av eiendom idet ekspropriaten fortsatt eide grunnen under kraftlinjene. Videre tilføyde Høyesterett at det ikke kunne komme i betraktning at de skattepolitiske hensyn som lå til grunn for dagjeldende skatteloven §43 siste ledd, i stor utstrekning kunne påberopes til fordel for å sidestille overdragelse av begrenset rådighetsrett over fast eiendom med avståelse av selve grunneiendomsretten. Det måtte nemlig anses utilstedelig å anvende en slik utvidende analogisk fortoklkning på en bestemmelse som den saken gjaldt.

I Rt-1971-337 (Guldseth-dommen) ble det i forbindelse med vassdragsregulering ekspropriert bruksrett til et neddemmet skogareal. Et elektrisitetsverk hadde fått stedsevarig rett til å holde neddemmet et areal hvor skogen var avvirket. Høyesterett la til grunn at arealet ville bli permanent uproduktivt og verdiløst for grunneieren. Dette innebar at ekspropriasjonsinngrepet berøvet grunneieren enhver rådighetsutøvelse over arealet slik at det på hans hånd var tilbake bare en verdiløs formell eiendomsrett. Når inngrepet var så altomfattende, var det naturlig å likestille det med avhendelse i forhold til skatteloven §43 annet ledd om inntektsbeskatning av realisasjonsgevinster.

Den rettsoppfatning som kom til uttrykk i Guldseth-dommen, synes å være lagt til grunn i senere ligningspraksis.

Lagmannsretten viser blant annet til Utv. 1985 682 hvor Finansdepartementet uttalte at erstatning for vassdragsregulering med en engangssum skattemessig ble å betrakte som vederlag ved avhendelse, idet neddemmingsretten ble funnet å innebære et altomfattende inngrep. En tilsvarende uttalelse ble avgitt av Skattedirektoratet i Utv. 1986 356.

I Utv. 1987 563 avga Skattedirektoratet uttalelse om en vassdragsregulering hvor det ble lagt til grunn at de berørte eiendommer normalt ikke står konstant neddemmet hele året. Forsumpede arealer kunne i en viss utstrekning benyttes til beite. Skattedirektoratet fant på den bakgrunn at inngrepene ikke var så altomfattende at de måtte likestilles med avhendelse.

På bakgrunn av foranstående gjennomgang av retts- og ligningspraksis finner lagmannsretten at stiftelse av begrensede rettigheter til fast eiendom bare blir å anse som avhendelse som utløser skatteplikt etter skatteloven §43 annet ledd, når rettighetsoverføringen er nær altomfattende. Den opprinnelige eier er da ikke bare fratatt den vesentligste del av de utnyttelsesmuligheter som knytter seg til arealet; også den restrett som ikke omfattes av spesielt angitte beføyelser, må ansees for å være gått over. På eierens hånd vil det da være bare en verdiløs formell eiendomsrett tilbake.

I den avtale som saken her gjelder, ble det stiftet visse servitutter til fordel for kommunen over et nærmere angitt areal av Ousts eiendom.

For det første avtalte man at området - som på utkast til reguleringsplan var angitt som friområde - skulle være stedsevarig båndlagt. Det er ikke angitt i avtalen hva partene har ment med uttrykket "båndleggelse", men lagmannsretten finner på grunnlag av sakens omstendigheter at det i dette tilfelle må innebære at Oust ikke kan bebygge området eller installere innretninger som hindrer bruk av det som frilufts- og rekreasjonsområde for almenheten, jf nedenfor.

Dernest gir avtalen kommunen rett til å opparbeide området og vedlikeholde det som friareal. Som eksempler på det kommunen kan gjøre i henhold til denne bestemmelse, er angitt rett til anlegg av brygge for rutebåt, opparbeidelse av stier og badeplasser, anlegg av toalett og søppelskur og andre naturlige anlegg for friområde.

Videre kan kommunen pleie vegetasjonen, derunder hugge enkelte trær pga. nødvendige kommunale anlegg, samt fjerne døde trær og vindfall. Kommunens eget skjønn skal avgjøre hva det er nødvendig å hugge.

På den annen side forutsetter avtalen at Oust kan drive tømmerhugst på området, dog med det forbehold at kommunen må gi samtykke. I forbindelse med tømmerhugsten på området og ellers på eiendommen kan Oust benytte tre velteplasser for tømmer på det område avtalen gjelder, forutsatt at det ryddes opp etter bruk og at bruken avtales nærmere med kommunen.

Videre gir avtalen Oust rett til å benytte en eksisterende brygge på området i forbindelse med bruk av en hytte som ligger utenfor området. Ledninger for strøm og vann til hytten kan føres over området; likeså kan området benyttes til adkomst til hytten. Ved sin pleie av vegetasjonen på området skal kommunen ta hensyn til hyttens behov for sol og utsikt.

Under ankeforhandlingene opplyste Oust at kommunen nå har godkjent bygging av brygge med fortøyningsplasser for småbåter og tilhørende gangvei innen området som adkomst for et nytt hyttefelt med seks hytter.

Lagmannsretten legger også til grunn at Ousts rett til jakt på øya har praktisk og økonomisk betydning.

Lagmannsretten finner at de rettighetsoverføringer som har skjedd fra Oust til kommunen, ikke er altomfattende og ikke omfatter den restrett som en eier sitter igjen med når særskilt angitte rettigheter er overført. Det er visse konkret angitte rettigheter som er overført, klart begrenset av at formålet med avtalen er at kommunen skal legge til rette for almenhetens bruk av området til friluftsliv under ordnede former med hensyn til toaletter og avfall. I den sammenheng har partene avtalt at kommunen skal kunne ha en viss kontroll med grunneierens tradisjonelle bruk av området til skogsdrift.

Videre har Oust gått med på en negativ servitutt som fastlegger områdets karakter av utmark i friluftsloven forstand, jf lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16 §1 annet ledd, jf første ledd, tilgjengelig for almenheten, jf friluftsloven §2 (ferdsel i utmark), §7 (landsetting og fortøyning av båt), §8 (bading) og §9 (rasting og telting).

Eventuell annen disponering som kommunen måtte ønske å foreta, som for eksempel anlegg av innretninger for sportsutøvelse eller kulturaktiviteter, båthus, friluftsscene eller campingplass, kan ikke skje uten Ousts samtykke, og han vil ha rett til å nekte slik bruk.

Blant rettigheter over området som Oust har i behold etter dette, nevner lagmannsretten at han kan bygge brygger i området, foreta hugst, utøve strandrettigheter som fortøyning av båter av hvilkensomhelst størrelse, sanking av skjell, tang og tare, utøve jakt og fiske, derunder feste landsteng eller andre fiskeredskaper til land, drive stenbrudd etc. Som eksempel viser lagmannsretten til Ousts avtale med Geoservice A/S om fortøyningsrett for to lektere i 1989 og 1990. Dette er praktiske utslag av rettigheter som kan henregnes til den restretten grunneieren sitter igjen med.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at overgangen av de rettigheter kommunen fikk ved kontrakten av 15. oktober 1986, ikke er å anse som "avhendelse" i skatteloven §43 annet ledds forstand, og vederlaget følgelig ikke skattepliktig etter nevnte bestemmelse. Kommunens prinsipale grunnlag for anke kan derfor ikke føre frem.

Når det gjelder kommunens subsidiære anførsel om at vederlaget eller en del av det er å anse som vederlag for overdragelse av strandrettigheter og at gevinsten helt eller delvis blir å beskatte i medhold av skatteloven §43 fjerde ledd tredje punktum, bemerkes:

Skatteloven §43 fjerde ledd tredje punktum innebærer at gevinst ved avhendelse av blant annet "strandrettigheter - - - og lignende" alltid regnes som inntekt. Nevnte bestemmelse ble tilføyet skatteloven ved lov av 18. juni 1971 nr. 87. Av Ot.prp.nr.55 (1970-71), som ligger til grunn for endringsloven, fremgår det at "strandrettigheter" ble tatt med i lovteksten på bakgrunn av en underrettsdom inntatt i Utv. 1968 57 som fritok slik avhendelse for beskatning.

Dommen gjaldt beskatning av gevinst ved ekspropriasjon av grunn og rettigheter i en vik i forbindelse med bygging av en molo. Retten bygget på at erstatningene for "sjøgrunn" også omfattet erstatning for "strandrettigheter - tilflott, oppfyllingsrett, o.l.". Etter dagjeldende skatteregler fant retten at den del av erstatningen som gjaldt sistnevnte rettigheter, ikke var skattepliktig.

Proposisjonen inneholder intet nærmere om hvordan begrepet "strandrettigheter" skal forstås.

I Rt-1985-1128 er "strandretten" definert som en rett til uforstyrret å kunne nyte de fordeler som følger av at en eiendom ligger til sjøen. De fordeler som er beskyttet på denne måte, er blant annet adgangen til sjøverts adkomst - den såkalte tilflottsrett - og mulighetene for bading og friluftsliv. Også strandeierens rett til visse former for fiske, retten til utfylling i sjøen og et visst vern mot forurensning og ulemper av estetisk art, inngår som en del av strandretten.

Lagmannsretten legger til grunn at uttrykket "strandrettigheter" i skatteloven §43 fjerde ledd tredje punktum må fortolkes i overensstemmelse med det som fremgår av ovennevnte underrettsdom i Utv. 1968 57 og den definisjon som er oppstilt i Rt-1985-1128. Bestemmelsen rammer avhendelse av de samlede eller alt vesentlige strandrettigheter.

I avtalen av 15. oktober 1986 ga Oust kommunen enkelte spesielt angitte positive servitutter, jf gjennomgåelsen ovenfor, og påheftet eiendommen den negative servitutt at den skulle fortsette å være utmark (friområde). Lagmannsretten finner at enkelte beføyelser kommunen fikk, kan anses å falle inn under begrepet "strandrettigheter", men at det ikke samlet sett her foreligger avhendelse av "strandretten".

Lagmannsretten legger ved vurderingen vekt på at det er grunn til å anta at vederlaget ville ha blitt stipulert betydelig høyere hvis avtalen skulle innebære at strandretten som sådan, "strandrettighetene" i skatteloven forstand, var blitt overført ved avtalen.

Kommunens subsidiære anførsel om at iallfall endel av vederlaget fra kommunen til Oust er skattepliktig etter skatteloven §43 fjerde ledd tredje punktum, kan derfor heller ikke føre frem.

Anken har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør kommunen erstatte Ousts saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten. I henhold til omkostningsoppgave fra Ousts prosessfullmektig utgjør omkostningene kr 46850,- hvorav kr 45000,- er salær, kr 1600,- rettsgebyr og kr 250,- utlegg. Lagmannsretten kan ikke se at Oust som ankemotpart har betalt rettsgebyr i forbindelse med ankesaken. Forøvrig legger lagmannsretten oppgaven til grunn og tilkjenner kr 45250,- i saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Asker og Bærum herredsretts dom av 20. november 1991 i sak A 622/90 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bærum kommune til Haagen Oust 45250,- - førtifemtusentohundreogfemtikroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.