Rt-1932-233

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-03-08
Publisert:	Rt-1932-233
Stikkord:	(Løvenskjold-dommen I), Skatterett
Sammendrag:	Erstatning, tilkjent grunneier ved ekspropriasjon av rett til stedsevarende bruk av grunn til anbringelse av elektrisk ledningsnett med stolper, kan ikke beskattes som inntekt; den adgang til beskatning av realisert verdistigning av fast eiendom, som ordlyden av landsskattelovens (1911) § 42 kan sies at omfatte, er begrenset ved § 43 til de i denne opregnede tilfeller. Heller ikke kunde bestemmelsen om salg av tomter finne anvendelse, hvor som her eiendomsreten ikke blev overført til eksproprianten. Dissens: 4-3
Saksgang:	Høyesterett HR-1932-61, L.nr. 61/1 1932
Parter:	Carl Løvenskiold (advokat Hermann Gram) mot Finansdepartementet (regjeringsadvokaten)
Forfatter:	Bonnevie, Alten, Bade, Bang, Mindretall: Evensen, Bugge, Berg
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §42, §43, §125

Lignende dom blev avsagt samme dag i l.nr. 62: Akers kommune mot I. C. Juel, Sigurd Huseby, Chr. P. Mathiesen.

I denne sak avsa sorenskriveren i Aker den 5 juli 1926 saadan dom:

«Akers ligningsraad ved dets formann tilpliktes for nedennevnte skatteyderes vedkommende at treffe ny avgjørelse, hvorved de ulempeerstatninger som er tilkjent dem hos Oslo, Drammen og Buskeruds elektricitetsverker for anlegg av kraftledninger helt eller delvis blir medtatt under inntektsligningen for statsskatt for budget aaret 1923-24: 1. B. M. Kopperud, 2. Dagfin Huseby, 3. Lilly Huseby, 4. Ingrid Margrete Huseby, 5. Leif Huseby, 6. Carl Løvenskiold.

I saksomkostninger betaler Finansdepartementet til Akers ligningsraad kr. 500.»

Dommen blev av de i samme nevnte seks skatteydere paaanket til Oslo overrett, som ved dom avsagt 10 desember 1928 stadfestet underrettens dom under ophevelse av sakens omkostninger for overretten.

Overrettens dom er av Carl Løvenskiold, som har faatt appellbevilling og opreisningsbevilling, paaanket til Høiesterett. Akers ligningsraad ved dets formann er av Løvenskiold varslet om appellen for at vareta sitt tarv.

Appellanten har nedlagt saadan paastand:

«1) At overrettsdommen underkjennes.

2) At Akers ligningsraads avgjørelse stadfestes, idet den ulempeerstatning som er tilkjent forstkandidat Løvenskiold hos Oslo, Drammen og Buskeruds elektricitetsverker ikke blir at medta ved inntektsligningen for budgettaaret 1923/24.

3) At Carl Løvenskiold hos Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Finansdepartementet har paastaatt overrettens dom stadfestet og regjeringsadvokaten tilkjent salær hos appellanten. Akers kommune har tiltraadt Finansdepartementets paastand og har paastaatt sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett hos appellanten. Akers ligningsraad har ikke avgitt møte for Høiesterett.

Side:234

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til underrettens og overrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høiesterett i uforandret skikkelse.

Høiesterett kommer til et annet resultat enn de underordnede retter.

Bestemmelsen i lovens §42 om at til inntekt hen regnes bl.a. «enhver fordel, som er vunnet ved eiendom» finnes ikke at kunne bringes til anvendelse paa den her omhandlede ekspropriasjons erstatning eller nogen del derav. Lovens her citerte uttrykk er ganske visst saa rummelige, at de rent sproglig muligens ogsaa kunde omfatte den gjennem ekspropriasjon i penger realiserte verdistigning, som de omhandlede arealer utvilsomt har vært gjenstand for. Det fremgaar imidlertid saavel av den efterfølgende §43 som av lovens forarbeider at det ikke med det nevnte uttrykk «fordel som er vunnet ved eiendom» har vært meningen at ramme enhver i penger realisert verdistigning av eiendom. Og loven har i §43 gjennem positive bestemmelser fastslaatt i hvilke tilfeller realisert verdistigning skal beskattes som inntekt.

Imidlertid finnes heller ikke nogen av bestemmelsene i §43 anvendelige paa det her foreliggende tilfelle. At ingen av betingelsene for anvendelse av §43 annet ledd er tilstede, er paa det rene. Derimot hevder Finansdepartementet, at tilfellet maa rammes av paragrafens siste ledd om «gevinst der erhverves ved salg av tomter i byer eller bymessig bebygget strøk paa landet eller i deres umiddelbare nærhet».

Høiesterett kan ikke gi denne opfatning medhold. Det ansees ikke paakrevet at gaa inn paa, hvorvidt de arealer, som er berørt av ekspropriasjonen, maa betegnes som tomter, eller om disses beliggenhet maa betegnes som «umiddelbar nærhet» av bymessig bebygget strøk. Avgjørende maa det være, at §43 siste ledd alene om handler «salg», hvilket uttrykk bare rammer overførelse av selve eiendomsretten. Men ved de i saken omhandlede ekspropriasjoner har der ikke funnet sted nogen avstaaelse av grunneiendomsretten, som fremdeles er hos Løvenskiold. Der er ved ekspropriasjonen paalagt grunnen betydningsfulle servitutter, hvorved eiendomsrettens verdi for Løvenskiold er blitt redusert. Men han er fremdeles grunnens eier, og noget salg har ikke funnet sted. Det kan ikke komme i betraktning, at de samme skattepolitiske hensyn, som har diktert §43 siste ledd, i stor utstrekning synes at kunne paaberopes til fordel for at sidestille overdragelse av begrenset raadighet over fast eiendom med selve grunneiendomsrettens avstaaelse. Det maa nemlig ansees utilstedelig at anvende en saadan utvidende analogisk fortolkning paa en bestemmelse som den her omhandlede.

Det er efter dette overflødig at gaa inn paa, hvorvidt allerede benyttelsen av uttrykket «salg» i motsetning til «avhendelse» i og for sig maatte utelukke bestemmelsens anvendelse paa tilfeller av tvungen avstaaelse.

Appellantens paastand, ved hvis form ingen bemerkning er gjort fra innstevntes side, finnes saaledes at maatte tas til følge.

Side:235

Finansdepartementet finnes at burde tilpliktes at betale til appellanten saksomkostninger for alle retter.

Dommerne Evensen, Bugge og justitiarius Berg kommer til et annet resultat enn flertallet.

Hvis det klausulerte belte var blitt solgt eller eksropriert til eiendom vilde beltets beliggenhet og beskaffenhet efter vor mening betinget inntektsskatt efter landsskattelovens §43 siste ledd av den ved salget eller ekspropriasjonen vunne fordel for selgeren. Men er det saa, maa efter vor opfatning ogsaa den fordel eieren opnaar gjennem erstatning for en foranstaltning, som umuliggjør salg av vedkommende areal til byggetomter, betinge inntektsbeskatning. 1 det ene som i det annet tilfelle har eieren faatt realisert en tomteverdistigning, og det er nettop en saadan realisert verdistigning loven aapenbart efter bestemmelsens hensikt har villet beskatte gjennem reglen i §43 siste ledd. §43 siste ledd er ikke nogen undtagelsesbestemmelse fra hovedreglen i §42 hvorefter «enhver fordel som er vunnet ved eiendom, kapital osv. henregnes til inntekt». Efter vor opfatning inneholder §43 siste ledd tvertimot en stadfestelse av hovedreglen i §42, jfr. den i Rt-1917-920 refererte enstemmige høiesterettsdom. Jfr. ogsaa skattelovkommisjonens innstilling, lovutkastets §32, hvor tomtesalgsbestemmelsen finnes inntatt i samme paragraf som definerer lovens generelle inntektsbegrep og under opregningen av hvad der «saaledes» ansees som inntekt. Paa bakgrunn herav er det efter vor mening ikke føie til at feste sig ved uttrykket «salg» i §43 siste ledd, men tvertimot føie til med salg at sidestille et forhold som nærværende, der i realiteten inneholder en avhendelse av arealets tomteverdi. Efter det an førte voterer vi for stadfestelse av overrettens dom.

D O M :

Akers ligningsraads avgjørelse stadfestes, idet den ulempeerstatning som er tilkjent forstkandidat Carl Løvenskiold hos Oslo, Drammen og Buskeruds elektricitetsverker, ikke blir at medta ved inntektsligningen for budgettaaret 1923/24.

I saksomkostninger for alle retter betaler Finansdepartementet til Carl Løvenskiold kr. 1200.

Av herredsrettens dom:

Kristiania, Drammen og Buskerud elektricitetsverker avholdt i sin tid ekspropriasjon i anledning av en kraftledning, som skulde anlegges. Ekspropriasjonstillatelsen gikk ut paa det sedvanlige i denslags tilfeller, nemlig adgang til at anbringe stolper og ledningsnett med rett til at hindre grunneierne i bebyggelse m.v. i vedkommende belte. Den formelle eiendomsrett til grunnen gikk saaledes ikke over til elektricitetsverkene.

For 6 grunneiere i Aker blev den erstatning, som de blev tilkjent ved ekspropriasjonen, delvis beskattet som inntekt. Grunneierne mente, at dette var feilaktig, og paaklaget ligningen, hvorefter Akers ligningsraad traff avgjørelse om, at intet skulde beskattes som inntekt. Finansdepartementet fant denne avgjørelse av ligningsraadet uriktig og har derfor i henhold til landsskattelovens §125 anlagt sak mot formannen i Akers ligningsraad.

Side:236

- - - Innstevnte, formannen i ligningsraadet, har paastaatt sig frifunnet. - - -

De processvarslede skattydere har sluttet sig til den av innstevnte nedlagte paastand, mens Akers kommune har tiltraadt departementets paastand. - - -

Retten skal bemerke: Efter landsskattelovens §42 beskattes som inntekt «enhver fordel, som er vunnet ved eiendom». Dette uttrykk er meget omfattende; det bør dog ikke sees isolert, men i forbindelse med lovens §43, som nærmere bestemmer, i hvilke tilfeller gevinst ved avhendelse av faste eiendommer skal regnes som inntekt. Denne paragraf taler imidlertid kun om «avhendelse», hvormed imidlertid ifølge bl.a. høiesterettsdom i Rt-1924-353 blir at sidestille ekspropriasjon av eiendommen.

I nærværende tilfelle gjelder det imidlertid ikke ekspropriasjon av eiendomsretten, men alene av visse bruksrettigheter - hovedsakelig stedsevarig rett til at ha stolper for kraftledninger staaende paa skattydernes eiendommer, hvormed et belte av en bestemt størrelse blir servituttbelagt. Eiendomsretten beholdes fremdeles av skattyderne, men med plikt til at respektere servituttene. Disse hindrer ordinær bebyggelse av beltet.

Ved ekspropriasjonsforretningene er der om den erstatning som er tilkjent grunneierne brukt uttrykket «ulempeerstatning». Betegnelsen har imidlertid selvsagt ingen betydning for spørsmaalet om, hvorvidt den godtgjørelse, grunneieren herigjennem har faatt, helt eller delvis skal ansees som inntekt eller ikke. Erstatningen omfatter i virkeligheten erstatning for 1) en beslagleggelse av grunnen innen beltet, 2) verdiforringelse av den gjenværende eiendom, og 3) forbigaaende ulemper under anlegget. Den under 1) og 2) nevnte erstatning er gitt for avstaaelsen av en bruksrett, den under 3) nevnte for en paaført forbigaaende skade.

Det er ikke tvilsomt, at eiendomsretten efter en saadan ekspropriasjon i almindelighet vil være av mindre betydning, ialfall her hvor eiendommenes verdi ligger i deres utnyttelse som tomter. I realiteten er det derfor tomteverdien, som er ekspropriert, og vedkommende grunneier er formentlig av skjønnet stillet i alt vesentlig i samme stilling, som om hele tomten var ekspropriert. Imidlertid kan man ikke se bort fra, at lovens §43 neppe omhandler et tilfelle som dette, men kun den endelige avhendelse. At bestemme skatteplikt efter denne paragraf kan man derfor vanskelig gjøre.

Spørsmaalet blir, om skattlegning kan skje med hjemmel av §42.

Det tilfelle, denne paragraf sikter til med sitt omfattende uttrykk «enhver fordel, som er vunnet ved eiendom», er nærmest de almindelige faste eller tilfeldige inntekter, som en eiendom aarligaars innbringer. I vaart tilfelle er erstatningssummen - teoretisk sett - nærmest en kapitalisert bruksinntekt eller leieinntekt. Var der fastsatt en sum pr. aar i leie- eller bruksavgift, er det ikke tvilsomt, at denne avgift var en almindelig inntekt, som for hvert aar vilde bli at beskatte som saadan.

Spørsmaalet er, om denne beskatningsregel gjennemgaar en endring ved, at avgiften er blitt kapitalisert og utbetalt engang for alle. Retten finner spørsmaalet herom tvilsomt. §42 nevner selv fordeler «innvunnet gjennem et lengere tidsrum». Disse skal altsaa beskattes, selv om de for et lengere tidsrum utredes i et eneste beløp. 1 nærværende tilfelle synes forholdet nærmest at være det samme, alene saaledes at beløpet utredes forskuddsvis engang for alle og ikke efterskuddsvis; men dette bør neppe gjøre nogen forandring. Høiesterettsdom i Rt-1926-548 antas ikke

Side:237

at være avgjørende for dette spørsmaal. Forholdet angikk der en aarlig pensjon, som blev avløst av et beløp engang for alle, og kapitalbeløpet antokes av Høiesterett ikke at kunne skattlegges som inntekt. De faktiske omstendigheter var dog anderledes enn i denne sak.

Retten finner efter dette, at citantskapets paastand maa bli at ta tilfølge. I henhold til landsskattelovens §125 skal innstevntes, Akers ligningsraads, processutgifter bæres av saksøkeren. - - -