LE-1993-944
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-07-01 |
| Publisert: | LE-1993-00944 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 92-2872 A/34 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00943 K og LE-1993-00944 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Norsk Handelsdata A/S (Prosessfullmektig: Advokat Arne Seemann Berg, Oslo) Kjæremotpart: Ragnhild Ingeberg (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Randulf Å. Riderbo, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Jørgen Wilberg, formann, lagdommer Jan Villum, lagdommer Petter A. Lossius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §175, §179, §181, §398a, Arbeidsmiljøloven (1977) §58, Domstolloven (1915) §154, §34, §274, §61 |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Saken gjelder adgangen til aksessorisk motkjæremål, oppreisning for fristoversittelse og saksomkostninger.
Ragnhild Ingeberg ble den 6. mai 1991 ansatt som provisjonslønnet salgsrepresentant hos Norsk Handelsdata A/S. Arbeidsavtalen var tidsbegrenset. Slik det var avtalt, tiltrådte hun 24. juni 1991 og sluttet 2. august samme år. Ved stevning av 26. mars 1992 reiste Ragnhild Ingeberg sak for Oslo byrett mot Norsk Handelsdata A/S. Hun gjorde gjeldende at tidsbegrensningen i arbeidsavtalen var ugyldig etter arbeidsmiljøloven §58 nr. 7, og at hun derfor måtte anses som ulovlig oppsagt. Hun mente at saken måtte fremmes etter arbeidsmiljøloven prosessregler. I tillegg til dom for at hun var ulovlig oppsagt, krevet hun erstatning for "tort og svie" samt betaling av manglende lønn og diett. Norsk Handelsdata A/S bestred at det forelå noen oppsigelse fra selskapets side og påsto seg frifunnet.
Etter hovedforhandling i saken avsa Oslo byrett kjennelse den 12. februar 1993 med denne slutning:
1. Saken fremmes ikke etter de særskilte prosessreglene i arbeidsmiljøloven §61 flg.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av kjennelsen fremgår det at byrettens flertall - rettens formann og den ene av meddommerne - fant det bevist at Ingeberg sluttet etter eget ønske for å begynne på skole da arbeidsavtalen løp ut. Flertallet fant det ikke bevist at hun var sagt opp eller avskjediget eller at arbeidsforholdet var brakt til opphør de facto av arbeidsgiveren ved utestengning e.l., hvilket etter flertallets syn var en forutsetning for å fremme saken etter arbeidsmiljøloven prosessregler. Flertallet mente at dette måtte gjelde selv om arbeidsavtalens tidsbegrensning skulle være i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr. 7. Saksomkostninger ble ikke tilkjent under henvisning til tvistemålsloven §172 annet ledd, da flertallet fant saken tvilsom.
Byrettens kjennelse ble forkynt for Norsk Handelsdata A/S' prosessfullmektig 16. februar 1992 og for Ingebergs prosessfullmektig 18. februar 1992.
Norsk Handelsdata A/S har i rett tid påkjært byrettens omkostningsavgjørelse til lagmannsretten. I tilsvar og motkjæremål har Ingeberg angrepet byrettens avgjørelse av realiteten. Motkjæremålet er datert 29. mars 1992 og er registrert som innkommet til byretten den påfølgende dag. I motkjæremålet har Ingeberg bedt om oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen for det tilfellet hennes kjæremål ikke kan behandles som aksessorisk motkjæremål.
Norsk Handelsdata A/S har særlig anført:
Byretten har avgjort saksomkostningene i strid med loven. Omkostningsspørsmålet ble avgjort etter tvistemålsloven §172 annet ledd, og ikke etter §175 første ledd, som er den riktige bestemmelsen i det foreliggende tilfellet. Selv om byrettens avgjørelse formelt sett ikke er en avvisning, er resultatet det samme, og under enhver omstendighet endte saken uten dom.
Tvistemålsloven §172 annet ledd gir en videre adgang til å unnlate å tilkjenne saksomkostninger enn §175 første ledd. Da det ikke er grunnlag for å anvende unntakene i sistnevnte bestemmelse, vil saksomkostninger måtte tilkjennes ved fornyet behandling av byretten.
Norsk Handelsdata A/S bestrider for øvrig at det er adgang til aksessorisk motkjæremål når hovedkjæremålet ikke gjelder avgjørelsens innhold, men bare saksomkostningene. Det er heller ikke opplyst forhold som i tilstrekkelig grad kan begrunne oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen.
Norsk Handelsdata A/S har nedlagt denne påstand:
1. Slutningens punkt 2 i Oslo byretts kjennelse av 12. februar 1993 oppheves og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til ny behandling i Oslo byrett.
2. Norsk Handelsdata A/S tilkjennes saksomkostninger for kjæremålssaken.
I motkjæremålet har selskapet lagt ned slik påstand: Motkjæremålet avvises.
Ragnhild Ingeberg har særlig anført:
Saken ble ikke avvist av byretten, og det var derfor riktig å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd, idet byretten fant at avgjørelsen medførte tvil. På bakgrunn av byrettens avgjørelse av saksomkostningene valgte hun ikke å angripe kjennelsen. Ved motpartens kjæremål er spørsmålet om å angripe kjennelsen kommet i et annet lys.
I motkjæremålet anføres at byrettens rettsanvendelse forsåvidt angår sakens realitet er uriktig, idet vilkårene var til stede for å fremme saken etter de særlige prosessreglene i arbeidsmiljøloven. Disse bestemmelser kommer også til anvendelse når det er tvist om en arbeidsavtale er i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr. 7. Det vises til Ot.prp.nr.78 (1980-81) side 4 og Rt-1990-1179.
For øvrig var saken reist for rett verneting, og konsekvensen av at byretten kom frem til at saken ikke skulle fremmes etter de særlige prosessreglene i arbeidsmiljøloven, må da være at saken sluttbehandles etter de ordinære prosessreglene. Tvistegjenstanden i saken var i hovedsak krav om utbetaling av opptjent godtgjørelse/lønn.
I tilknytning til spørsmålet om oppreisning - som kreves i tilfelle motkjæremålet ikke kan fremmes etter regelen i tvistemålsloven §398a første ledd - har Ragnhild Ingeberg anført at hun innenfor den ordinære kjæremålsfristen ikke hadde noen reell mulighet til å vurdere bruk av kjæremål. Dette skyldtes uheldige omstendigheter som følge av skolegang og skoleferie. Hun er avgangselev i den videregående skolen.
Ragnhild Ingeberg har nedlagt denne påstand:
1. Prinsipalt:
Oslo byretts kjennelse av 12. februar 1993 oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved Oslo byrett.
Subsidiært:
Kjæremålserklæringen fra Norsk Handelsdata A/S angående punkt 2 i Oslo byretts kjennelse av 12. februar 1993, tas ikke til følge.
2. I begge tilfelle - Ragnhild Ingeberg tilkjennes saksomkostninger for kjæremålssaken.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten har funnet det hensiktsmessig å avgjøre både spørsmålet om aksessorisk motkjæremål og Ingebergs begjæring om oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å stille omkostningskjæremålet fra selskapet i bero til de foran nevnte spørsmål er rettskraftig avgjort.
Ingebergs kjæremål er fremsatt etter utløpet av kjæremålsfristen på fjorten dager. Lagmannsretten tar først standpunkt til om hennes kjæremål kan tas under behandling etter reglene for aksessorisk motkjæremål i tvistemålsloven §398a.
Aksessorisk motkjæremål kan fremsettes etter utløpet av den ordinære kjæremålsfrist, men vilkåret er at motpartens kjæremål - hovedkjæremålet - gjelder "avgjørelsens innhold", jfr. §398a første ledd, første punktum. Med dette menes at hovedkjæremålet, ut fra det som er anført i erklæringen, må være et angrep på byrettens avgjørelse av selve tvistespørsmålet i saken, og ikke bare et kjæremål rettet mot byrettens omkostningsavgjørelse. Lagmannsretten finner også støtte for denne forståelse i Rt-1975-971 og Rt-1991-1406. Når hovedkjæremålet bare gjelder omkostningsavgjørelsen, er det etter loven ikke adgang til aksessorisk motkjæremål, enten et slikt motkjæremål retter seg mot saksomkostningene eller også sakens realitet. Om det er adgang til aksessorisk motkjæremål når sakens realitet er et saksomkostningsspørsmål er det ikke aktuelt for lagmannsretten å ta stilling til.
I det foreliggende tilfellet har Norsk Handelsdata A/S påkjært byrettens omkostningsavgjørelse. Byrettens avgjørelse av selve tvistespørsmålet i saken er ikke angrepet. Av det som er sagt foran, følger det da at det ikke er adgang til aksessorisk motkjæremål.
Det er dernest spørsmål om Ingebergs motkjæremål kan tas under behandling som et selvstendig kjæremål. Men forutsetningen er da at hun i tide har begjært oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen. Etter domstolloven §154 første ledd må oppreisningsbegjæringen fremsettes innen fjorten dager etter at det ble "anledning til det", jfr. også Rt-1992-1063.
Lagmannsretten oppfatter det slik at Ingeberg og hennes prosessfullmektig var kjent med kjæremålsfristens utgangspunkt og dens lengde, men at hun valgte ikke å påkjære byrettens kjennelse, dels fordi hun ikke ble ilagt saksomkostninger og dels fordi hun var opptatt med andre gjøremål. Det var først da motparten påkjærte omkostningsavgjørelsen at hun fant det nødvendig å erklære kjæremål for å ivareta sine interesser. Det er intet som tyder på at Ingeberg på noe tidspunkt har manglet kunnskap om kjæremålsgrunnen. Det kan heller ikke legges til grunn at hun ikke kunne eller manglet rimelig grunn til å fremsette kjæremålserklæringen på et tidligere tidspunkt og samtidig begjære oppreisning for fristforsømmelsen. Det var ikke først ved motpartens kjæremål at Ingeberg fikk anledning til selv å erklære kjæremål. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at kravet om oppreisning er fremsatt for sent, jfr. domstolloven §154 første ledd. Følgen er at Ingebergs krav om oppreisning må avvises, og da må motkjæremålet også avvises som selvstendig kjæremål.
Lagmannsretten behandler så kjæremålet fra Norsk Handelsdata A/S over byrettens omkostningsavgjørelse. I denne forbindelse er lagmannsrettens kompetanse begrenset, slik at byrettens avgjørelse bare kan oppheves hvis den er i strid med loven, herunder om den er i strid med loven system. Det vises til tvistemålsloven §181 annet ledd. Det er som regel bare lovanvendelsen for omkostningsavgjørelsen som kan prøves, ikke lovanvendelsen for tvistegjenstanden i saken. Ved vurderingen av om byrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven, er lagmannsretten videre bundet av byrettens bevisbedømmelse.
Lagmannsretten finner grunn til å tilføye at byrettens kjennelse reelt sett ikke kan anses som en frifinnende dom eller deldom, selv om det spørsmål byretten hadde til behandling - lovligheten av at arbeidsavtalen var tidsbegrenset - skulle vært avgjort ved dom etter arbeidsmiljøloven prosessregler, slik det gjøres når lovligheten av en oppsigelse eller avskjed prøves, jfr. Rt-1990-1179. Byrettens kjennelse er ikke rettidig påkjært fra Ingebergs side, og den er rettskraftig med hensyn til prosessformen. Dette må lagmannsretten forholde seg til i spørsmålet om saksomkostninger.
Byrettens saksomkostningsavgjørelse er fattet med hjemmel i tvistemålsloven §172 annet ledd. Byretten fant saken tvilsom og tilkjente ikke saksomkostninger. Lagmannsretten finner at det er i strid med loven å benytte §172, slik saken står for byretten.
Norsk Handelsdata A/S har anført at saksomkostningene må avgjøres etter tvistemålsloven §175 første ledd. Denne bestemmelsen forutsetter at saken som helhet er avvist, se Schei: Tvistemålsloven I side 354. Etter lagmannsrettens mening må bestemmelsen også anvendes når det avsies kjennelse om at saken ikke skal fremmes etter arbeidsmiljøloven prosessregler, forutsatt at de krav som er reist, ikke kan fremmes på annen måte. Saken stiller seg annerledes dersom noen av de krav som er reist, alternativt kan fremmes etter tvistemålsloven vanlige regler. Da må det vurderes om avgjørelsen av saksomkostningene skal utsettes etter bestemmelsen i tvistemålsloven §179 første ledd, tredje punktum.
For de tre krav Ingeberg reiste er det endelig avgjort at de ikke kan fremmes etter arbeidsmiljøloven prosessregler. Hun er da avskåret fra å få prøvet om arbeidsavtalen var lovlig og om hun i tilfelle hadde krav på erstatning.
Hvorvidt det tredje kravet - lønn og diett - kan fremmes etter tvistemålsloven alminnelige regler, beror på om kravet gjelder den perioden Ingeberg var i arbeid eller om kravet gjelder tiden etter 2. august 1991. På dette punkt gir byrettens kjennelse ikke tilstrekkelig sikre opplysninger. Selv om stevningen og de øvrige prosesskrifter tyder på at kravet om lønn og diett skriver seg fra den tiden hun var i arbeid, fremgår det ikke klart nok av byrettens kjennelse at det var dette som ble gjort gjeldende under hovedforhandlingen. Dersom kravet gjelder tiden etter 2. august 1991, er kravet et erstatningskrav som Ingeberg ikke lenger kan få prøvet, jfr. Rt-1982-1093. Men hvis kravet, eller en del av det, gjelder den perioden hun var i arbeid, antar lagmannsretten at kravet kan behandles etter de vanlige regler i tvistemålsloven, jfr. Rt-1981-1205, Rt-1987-424 (side 426 nest siste avsnitt), Rt-1988-712 (side 715 første avsnitt) og Rt-1990-1330. Saken mellom partene skal da fortsette for dette kravets vedkommende. Det antas ikke nødvendig med ny stevning når saken er anlagt ved saksøktes hjemting, som her, og begge parter er bistått av advokat, jfr. tvistemålsloven §274 første ledd nr. 1. Hvordan det forholder seg når en sak ikke er anlagt ved arbeidsgiverens hjemting og om domstolloven §34 da er anvendelig, tar lagmannsretten ikke standpunkt til.
Dersom situasjonen er slik at kravet om lønn og diett skal behandles etter tvistemålsloven vanlige regler, vil avgjørelsen på dette punkt kunne få betydning også for omkostningene for det spørsmålet som ble avgjort ved kjennelse. I et slikt tilfelle er det tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum som skal anvendes, slik at omkostningsavgjørelsen utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken. Det er først ved denne avgjørelsen at det vil vise seg om det er aktuelt å benytte tvistemålsloven §172.
Konklusjonen blir etter dette at byretten, slik saken nå står, skulle avgjort saksomkostningene enten etter tvistemålsloven §175 første ledd eller utsatt omkostningsavgjørelsen etter §179 første ledd, tredje punktum, avhengig av det faktiske grunnlaget for Ingebergs krav om lønn og diett. I begge tilfelle er byrettens omkostningsavgjørelse i strid med loven. Omkostningsavgjørelsen må derfor oppheves og hjemvises til ny behandling.
Kjæremålet fra Ingeberg er avvist, både som aksessorisk og selvstendig kjæremål. Norsk Handelsdata A/S har ikke krevet saksomkostninger særskilt for dette kjæremålet, og saksomkostninger av betydning antas heller ikke å ha påløpt.
Byrettens omkostningsavgjørelse er opphevet for så vidt i overensstemmelse med den kjærende parts påstand. Innholdet av lagmannsrettens kjennelse er imidlertid slik at den kjærende part ikke har fått fullt medhold. Lagmannsretten finner at omkostningsspørsmålet i anledning kjæremålet ikke kan avgjøres særskilt, og utsetter derfor avgjørelsen til den dom eller kjennelse som endelig avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179 først ledd, tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Ragnhild Ingebergs begjæring om oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen avvises.
2. Ragnhild Ingebergs kjæremål avvises, både som aksessorisk og selvstendig kjæremål.
3. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
4. Avgjørelsen av saksomkostningene i anledning kjæremålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.