LG-1999-1065
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-06 |
| Publisert: | LG-1999-01065 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 99-799 A/2 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01065. |
| Parter: | Erlend Pedersen - Dommerne i Bergen byrett. |
| Forfatter: | Lagdommer Sjøvoll. Lagdommer Lillebø. Lagdommer Grimstad |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, §117, §106, §120 |
Saken gjelder spørsmålet om samtlige dommerne i Bergen byrett er inhabile til å behandle et tvistemål anlagt av sønnen til en av byrettens dommere.
Erlend Pedersen har ved stevning til Bergen byrett innkommet 6 april 1999 reist sak mot sin tidligere arbeidsgiver, Papas Burger AS, med krav om erstatning som følge av påstått urettmessig avskjed.
Erlend Pedersen er sønn av byrettsdommer og avdelingsleder i Bergen byrett, Åge Fred Pedersen. Partene er gjort oppmerksomme på dette, og forespurt om de vil kreve at behandlende dommer viker sete i medhold av domstolsloven §108, men ingen av dem har uttalt seg til spørsmålet.
Byrettens leder, justitiarius Erik Elstad, antar imidlertid at alle dommere i byretten bør vike sete i medhold av nevnte bestemmelse og har i medhold av domstolsloven §117 annet ledd forelagt spørsmålet for Gulating lagmannsrett. I den forbindelse vises til "at saksøker er sønn av en av byrettens dommere er en omstendighet som er skikket til å svekke tilliten til dommernes uhildethet i saken."
Lagmannsretten vil bemerke:
Reglene om dommernes habilitet, eller ugildhet, er inntatt i domstolsloven kapittel. Det er særlig §108 som har interesse her, mens §106 bare har betydning fordi byrettsdommer Åge Fred Pedersen ifølge denne er inhabil til å behandle saken. De øvrige dommerne er ikke uten videre inhabile av den grunn og §106 gir ikke hjemmel til å utelukke dem. Inhabilitetsspørsmålet for disse må derfor vurderes i lys av reglene i domstolsloven §108 og avgjørelsen må treffes ut fra en konkret vurdering. Det forhold at ett av medlemmene i en kollegial domstol er part i saken, vil ikke det automatisk medføre inhabilitet for de øvrige. Skal alle dommerne kjennes inhabile, må det foreligge særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til deres uhildethet, jf domstolsloven §108. Personlige vennskapsforhold mellom dommerne, og samarbeidet innen domstolen er forhold som da vil ha betydning. Ellers skal det, etter rettspraksis, tilsynelatende mindre til for at en dommer skal bli inhabil hvor det er tale om en straffesak, enn når en dommerkollega er part i en sivil sak, og dersom lederen for domstolen er part i saken bør de øvrige dommere anses inhabile. Det vises her til Skoghøy "Tvistemål" side 116, med videre henvisninger, særlig Rt-1972-702. I rettspraksis er det tillagt avgjørende betydning om saken berører den inhabile dommeren personlig. Her vises det også til Rt-1990-391.
Byrettsdommer Pedersen er verken part i, eller personlig berørt av saken, som derimot berører hans 21 årige sønn personlig. Som sådan har saken likhetstrekk med sak inntatt i Rt-1995-1805, der det var spørsmål om inhabilitet for samtlige dommere i Gulating lagmannsrett som følge av at førstelagmannen var inhabil. Saken gjaldt et vedtak truffet av Fiskeridepartementet under ledelse av førstelagmannens sønn, som var ekspedisjonssjef der. Det var ikke opplyst noe som ga grunn til å anta at det forelå omstendigheter egnet til å svekke tilliten til de øvrige dommerne i lagmannsretten og saken ble ikke overført til annen domstol. Avgjørelsen kan tale for et tilsvarende resultat i foreliggende sak, der det - utover selve slektskapsforholdet - ikke er opplyst noe som tilsier at her er særlige omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til de øvrige dommere i Bergen byrett. Foreliggende sak, som gjelder oppsigelse av en ung arbeidstaker og det er også spørsmål om erstatning, stiller seg likevel noe annerledes. Etter lagmannsrettens syn har den et mer personlig preg enn den andre saken, som var knyttet til et forvaltningsvedtak. Dernest har byrettens leder gitt uttrykk for at dommerne bør kjennes inhabile, hvilket i seg selv er et moment som taler til støtte for dette.
Riktignok har ingen av partene har kommet med inhablitetsinnsigelser mot dommerne i byretten, men det er heller ikke noe vilkår for å fastslå inhabilitet. Habilitetsreglene skal sikre at rettsavgjørelsene treffes av upartiske og uavhengige dommere, og samtidig sikre at det rettssøkende publikum har tillit til at så skjer. Dersom hensynet domstolens tillit utad gjør det nødvendig, kan inhabilitet bli resultatet selv om partene i en konkret sak ikke har innvendinger mot vedkommende.
Bergen byrett, som er inndelt i 2 avdelinger, er etter norske forhold en stor domstol med 17 faste dommere i tillegg til 1 dommerfullmektig. Lagmannsretten har ingen grunn til å betvile at byrettens dommere vil behandle foreliggende sak med den nødvendige upartiskhet. Utad kan det likevel lett skapes et motsatt inntrykk. Det vil i så fall være uheldig, og bør unngås. Det vises i den forbindelse til Rt-1992-897 der overføring til annen domstol ble godtatt som følge av at en av domstolens ansatte hadde nær tilknytning til en av sakens parter. Avgjørelsen taler for at tilsvarende bør skje her, og under en viss tvil finner lagmannsretten at samtlige dommere i Bergen byrett må kjennes inhabile.
Saken må derfor overføres til en annen domstol, men lagmannsretten er ikke anmodet om å treffe slik beslutning, og tar av den grunn ikke stilling til dette.
Avgjørelsen er enstemmig og den kan ikke angripes ved kjæremål, jf domstolsloven §120 annet ledd.
Slutning:
Samtlige dommere i Bergen byrett er inhabile til å behandle sak 99-799 A/2 ved Bergen byrett.