Rt-1972-702
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1972-04-14 |
| Publisert: | Rt-1972-702 |
| Stikkord: | Ugildhet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 92B/1972 |
| Parter: | Johan Kippenes (advokat Per Aavatsmark) mot lagdommer Sigurd Fougner Hagen. |
| Forfatter: | Eckhoff, Heiberg, Gundersen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, §119, §106, §107 |
Dommerne Eckhoff, Heiberg og Gundersen.
I en kjæremålssak for Eidsivating lagmannsrett med en av lagdommerne som part avgjorde førstelagmannen i kjennelse at samtlige dommere ved Eidsivating skulle vike sete etter domstollovens §108.
Samtidig anmodet lagmannen Høyesteretts kjæremålsutvalg om overføring av kjæremålssaken til en annen lagmannsrett, jfr. domstollovens §119 (etter endringslov av 18. juni 1971 nr. 82).
Kjæremålsutvalget opphevet kjennelsen og bemerket:
«Bestemmelsen i domstolslovens §108 kan etter utvalgets mening ikke tolkes slik at en dommer i en kollegial rett er ugild om en annen dommer er part i en sak for domstolen, jfr. kjennelse i Rt-1968-703. Det må i hvert enkelt tilfelle avgjøres om partsforholdet kan antas å være en særegen omstendighet som etter domstolslovens §108 er skikket til å svekke tilliten til enkelte eller samtlige dommeres uhildethet. I den sammenheng vil kjæremålsutvalget vise til uttalelser i Ot.prp. nr. 34/1970-71 15 hvor det om tolkningen av bestemmelsen sies: «Det må anses klart at den omstendighet at en dommer i en kollegial domstol er part eller av andre grunner er ugild etter en av de spesielle regler i domstolslovens §106 og §107, ikke kan lede til at de øvrige dommere uten videre er inhabile som dommere i saken etter den alminnelige regel i domstolslovens §108. Spørs-
Side:703
målet må i hvert enkelt tilfelle bli om vedkommende dommers stilling som part m.v. ut fra samarbeidet innen domstolen eller personlige vennskapsforhold kan anses som en særegen omstendighet som er skikket til å svekke tilliten til alle eller noen av de øvrige dommeres uhildethet, jfr. Rt-1968-703. Til dels er alle andre dommere ved samme domstol ansett inhabile etter den alminnelige regel i §108, jfr. således Rt-1963-793 og 1086, 1964 190 og 1965 573. I andre tilfelle er de øvrige dommere ved samme domstol ikke ansett inhabile, jfr. således Rt-1956-1018, 1964 441, 1965 250,1966 507 og 1970 503.
Ved vurderingen av spørsmålet om kollegiale forhold innen en domstol i en konkret sak skal anses som en inhabilitetsgrunn etter domstolslovens §108, må man trolig - som ellers ved anvendelsen av §108 - legge atskillig vekt på om vedkommende dommer selv føler at han står fritt ved behandlingen av saken. Det avgjørende er her ikke om det kan være ubehagelig eller pinlig for ham å treffe avgjørelsen i saken, men om han føler at det kollegiale forhold kan tenkes å få innflytelse på avgjørelsen enten i den ene eller den annen retning.»
Utvalget er enig i det som her er anført.
I den foreliggende sak er det ikke innkommet noen uttalelser fra partene om at de anser alle dommere for inhabile og at partene av den grunn ønsker at de skal vike sete. Og spørsmålet om inhabilitet er heller ikke prøvet for hver enkelt dommer i lagmannsretten. Av disse grunner finner Høyesteretts kjæremålsutvalg at kjennelsen bør oppheves jfr. bestemmelsen i domstolslovens §119 annet ledd.
Utvalget tilføyer at man med dette ikke har tatt standpunkt til spørsmålet om å overføre saken til en annen lagmannsrett i medhold av domstolslovens §119 første ledd, slik denne bestemmelse lyder etter lovendringen av 1971 - uten at inhabiliteten er avgjort.»