LG-1999-1629

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-10-04
Publisert:	LG-1999-01629
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sandnes herredsrett nr. 98-00761 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01629 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01361.
Parter:	Ankende part: Helge R Brandshaug (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem). Ankemotpart: Brandshaug Spedisjon AS (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Holst Sæther).
Forfatter:	Arne Fanebust, Jon Atle Njøsen, Beate Blom
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §173, §174, §180, Avtaleloven (1918) §36

Saken gjelder spørsmål om bortfall av pensjonsrettigheter.

Helge R Brandshaug, som er født i 1930, drev transportvirksomhet i mange år. Virksomheten ble organisert i flere selskaper. Ett av disse var Brandshaug AS. Fra 1994 ble spedisjonsdelen skilt ut til et eget selskap, Brandshaug Spedisjon AS. Den økonomiske situasjon i virksomheten ble gjennomgått av SR-gruppen 1996 med bistand av en frittstående konsulent, Morten Berg. Én av foranledningene til dette var at Brandshaug ønsket å trekke seg ut av virksomheten. Berg konkluderte - slik han har formulert det i sin vitneforklaring for lagmannsretten - med at spedisjonsdelen gikk noenlunde i balanse, mens transportvirksomheten «rant det mye penger ut fra». I tilknytning til den gjennomgang Berg foretok, ble det forhandlet med to andre transportbedrifter, først med Johs Lunde AS og så med Nordan Transport og Spedisjon AS, med sikte på at en av disse skulle gå inn med ny kapital. Dette ble løst gjennom en ordning som ble formalisert i et dokument som ble undertegnet 01 07 1996 og betegnet «Aksjonæravtale».

Ett av elementene i avtalen var en utvidelse av aksjekapitalen i to retninger: Brandshaug Buss AS gikk inn med kr 50 000, som ble oppgjort ved at et tilgodehavende dette selskap hadde ble gjort om til aksjekapital i Brandshaug Spedisjon AS. Videre gikk Johs Lunde AS inn med kr 200.000, også dette gjort opp ved konvertering av tilgodehavende i Brandshaug Spedisjon AS. For øvrig overførte Brandshaug 50 aksjer vederlagsfritt til Berg. Aksjefordelingen ble dermed:

Johs Lunde AS 200 aksjer 44.4 %

Helge R Brandshaug/Brandshaug Buss AS 200 aksjer 44.4 %

Morten Berg 50 aksjer 11.2 %.

Et annet element i avtalen var et punkt om at Brandshaug skulle ha ansettelse i Brandshaug Spedisjon AS fram til 15 02 1997, med en årslønn på kr 330.000 samt fri telefon. Videre hadde avtalen en klausul om pensjon, som er inntatt som punkt 9. Pensjonsklausulen har slik ordlyd:

«Ved [Helge R Brandshaugs] fratredelse fra selskapet skal [han] tilstås en årlig pensjon fra selskapet på kr 100.000, som er gjenstand for årlig regulering med KPI eller tilsvarende. Pensjonen blir å utbetale månedlig.

Pensjonsrettighetene blir eventuelt å overføre til HRBs hustru.

Ved et eventuelt salg av aksjene fra HRB sin side, bortfaller pensjonen.

Likeledes blir den løpende pensjon å redusere med eventuelt utbytte utbetalt i det enkelte år».

Etter at avtalen var inngått oppstod det en del uoverensstemmelser mellom Helge R Brandshaug og Johs Lunde. Disse uoverensstemmelser ble - i alle fall formelt - bilagt ved en avtale som ble satt opp på advokat Pål Mitsems kontor 06 12 1996. Avtalen hadde flere punkter, men det som først og fremst har interesse for nærværende sak, er punkt 2. Etter dette punktet skulle Johs Lunde AS ta initiativ for å sikre at Helge R Brandshaugs rett til pensjon i samsvar med aksjonæravtalen ble sikret gjennom en bankgaranti fra Brandshaug Spedisjon AS. Avtalen er undertegnet av Lunde, Brandshaug og Mitsem, og den ble tiltrådt samme dag av Morten Berg.

Med utgangspunkt i den sistnevnte avtale ble det den 09 12 1996 stilt garanti gjennom Sandnes Sparebank for et beløp på inntil kr 270.000. Ifølge garantidokumentet skulle det dekke lønn fram til 15 02 1997 og pensjon i to år fra 15 02 1997. Garantien var gyldig fram til 15 02 1999.

På generalforsamling 20 06 1997 i Brandshaug Spedisjon AS ble det vedtatt å nedskrive aksjekapitalen til 0. Samtidig ble aksjekapitalen utvidet med kr 2 000.000 ved at det ble utstedt nye aksjer ved nytegning rettet mot nåværende aksjonærer i samme forhold som den daværende aksjefordeling. Brandshaug var innkalt til generalforsamlingen, men møtte ikke, og han tegnet seg heller ikke for nye aksjer. Den nye aksjekapital ble i sin helhet tegnet av Johs Lunde AS.

Det ble holdt styremøte i Brandshaug Spedisjon den 30 12 1997. I møteprotokollen er det under overskriften «Pensjonsforpliktelser til H Brandshaug» protokollert følgende under sak 22/97:

«I henhold til aksjonæravtalen med H Brandshaug vil oppsigelse av pensjonsforpliktelsen meddeles i januar 1998».

I skriv av 30 04 1998 ble Brandshaug underrettet om at de administrative rutiner i forbindelse med utbetaling av pensjon var endret. Etter dette mottok han følgende skriv, datert 09 07 1998:

«Til din informasjon. Din pensjon fra Brandshaug Spedisjon vil bli utbetalt betalt for siste gang den 1. august for august måned d.å.»

Skrivet er undertegnet av Johs Lunde for Johs Lunde AS. Brandshaug protesterte skriftlig på dette gjennom advokat Mitsem, som også tilskrev Sandnes Sparebank og gjorde gjeldende krav under bankens garanti av 09 12 1996. Partene kom ikke til enighet etter ytterligere skriftveksling, hvoretter Brandshaug tok ut stevning ved Sandnes herredsrett mot Brandshaug Spedisjon AS og Sandnes sparebank. Etter avsluttet bevisførsel ble det inngått rettsforlik vedrørende kravet mot banken, og denne del av saken ble hevet. Når det gjelder kravet mot Brandshaug Spedisjon AS, avsa Sandnes herredsrett dom 09 07 1999, med slik domsslutning:

«1. Brandshaug Spedisjon AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Helge R Brandshaug har anket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger over to dager fra 25 09 2000. Ankende part møtte personlig, og ankemotparten var representert ved styreformann Nils Geir Vestvik. Det ble avhørt tre vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. For øvrig står saken i samme bevismessige skikkelse som for herredsretten.

Ankende part har for lagmannsretten vist til at saken gjelder spørsmål om rett til pensjon på kr 100.000 pr år for et ektepar som har bygget opp et transport- og spedisjonsfirma over lang tid. Virksomheten har alltid gått med overskudd, og Brandshaugnavnet brukes fortsatt i den markedsføring som drives av firma Johs Lunde AS. Det må mot en slik bakgrunn oppfattes som smålig når motparten inntar et standpunkt som medfører at det blir tvist om pensjonsspørsmålet.

Når det gjelder den rettslige side av saken, anfører ankende part i korthet at spørsmålet om pensjon var helt essensielt for ham i alle de retninger han forhandlet da han ønsket å trappe ned sitt engasjement i virksomheten. Det er ikke riktig at Nordan var ute av bildet da Lunde kom tilbake med et bedre tilbud, og den bestemmelse som til slutt ble inntatt, er basert på det utkast som var forelagt Nordan. Ankende parts interesser på dette punkt ble ivaretatt ved formuleringer i aksjonæravtalen som er klare både etter sin ordlyd og i lys av den historikk de inngår i.

Det anføres at den pensjonsrett ankende part har fått, ikke er avhengig av at han er aksjonær i Brandshaug Spedisjon AS. Det vises til illustrasjon til aksjonæravtalens bestemmelser om at retten ikke faller bort ved død og om overgang ved arv. Det er nok så at Lunde hadde rett til å innløse ankende part etter avtalen, men dette var bare en rett for Lunde. Det kan ikke legges til grunn at denne rett ville blitt benyttet dersom verdien av aksjene ikke var blitt nedskrevet til null. I denne forbindelse understrekes at når ankende part ikke lenger har aksjer å selge, beror det ikke på at han har solgt dem, men på disposisjoner foretatt av Brandshaug Spedisjon AS.

Utgangspunktet må være at den avtale som er inngått, skal holdes i samsvar med ordlyden og at det skal mye til for å sette seg ut over denne. Det er ikke grunnlag for å sette avtalen ut av kraft for så vidt angår pensjonsspørsmålet, og en slik løsning ville også fremtre som urimelig.

Til støtte for sitt standpunkt viser ankende part til Rt-1994-581, Rt-1998-946, Rt-1998-1584 og Rt-2000-610, samt til utrykte avgjørelser av avgjørelser av Borgarting lagmannsrett 21 03 1997 ( LB-1996-01318) og Agder lagmannsrett 01 07 1997 ( LA-1996-01041) . Domsmaterialet må tas som uttrykk for at det ikke kan aksepteres at den som er forpliktet i henhold til en pensjonsavtale «vrir seg unna» pga endrede forhold, og at adgangen til å innfortolke bestemmelser som ikke er inntatt i en slik avtale, er begrenset. I forhold til nærværende sak understrekes det særskilt at hvis det var forsøkt tatt inn en bestemmelse om at pensjonsretten falt bort hvis verdien ble nedskrevet til null, ville han ikke ha gått med på dette.

Det vises ellers til den forklaring styreformann Nils Geir Vestvik har gitt for lagmannsretten, om at han oppfattet pensjonsavtalen som «situasjonsbetinget». Det ble ikke sagt noe om dette på det møte som ble holdt hos advokat Mitsem 06 12 1996, og når ankende part har mottatt bankgarantidokumentet uten å protestere på den tidsbegrensning som fremgikk av dette, kan han ikke oppfattes dithen at han aksepterte den nevnte begrensning. At den annen part oppfattet pensjonsavtalen som tidsbegrenset, fikk han først vite da han fikk brev om at pensjonen skulle stoppes. Denne melding ble gitt av Lunde, ikke av Brandshaug Spedisjon AS.

Hvis ankemotparten oppfattet det slik at retten til pensjon falt bort når aksjene ble nedskrevet, hadde det vært naturlig at det ble gitt uttrykk for dette. Den skriftlige dokumentasjon viser noe annet: Det tales om at pensjonsavtalen skal «sies opp», og i korrespondansen sies det ikke noe nærmere om hvilket grunnlag det bygges på når det hevdes at pensjonsretten skal være bortfalt.

Det understrekes at aksjonæravtalen må tolkes med utgangspunkt i alminnelige tolkingsprinsipper og den foreliggende rettspraksis, samt hva man kan slutte seg til ut fra partenes senere oppfølgning av avtalen. Ut fra dette må det kunne konkluderes med at pensjonsavtalen står seg.

Ankende part er ikke enig i at retten til pensjon skal falle bort dersom han ikke lenger eier aksjer i bedriften. En slik fortolkning er i strid med avtalen, og den situasjon som har oppstått, er et resultat av ankemotpartens eget valg. Retten til pensjon kunne vært begrenset ved at ankende part ble innløst, men det følger ikke av aksjonæravtalen at den er begrenset ut fra de disposisjoner ankemotparten har foretatt. At pensjonsretten skulle være kortvarig, har ikke vært påberopt før, og en slik fortolkning har heller ikke støtte i avtalen, i alle fall er den ikke synbar.

Ankende part er heller ikke enig i at nedskriving av aksjeverdien kan regnes som et «substitutt» for innløsning eller salg av de aksjer han satt med. En nedskrivning gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere de bakenforliggende økonomiske realiteter, og det er ikke grunnlag for å anta at ankende part ikke ville fått noe for aksjene dersom verdien ikke hadde vært skrevet ned. Den økonomiske situasjon som beskrives av ankemotparten, baserer seg på omtvistede poster vedrørende løyvegaranti og erstatning for angivelig bortkomne paller, og gir ikke tilstrekkelig dokumentasjon for at økonomien var så dårlig som ankemotparten vil ha det til.

Det pekes ellers på at de krav ankemotparten hevder å ha mot ankende part, vokste med ca kr 2.000 000 fra ca kr 1 500.000 i løpet av kort tid etter at aksjonæravtalen ble inngått. Det virker uforklarlig at en virksomhet som genererer inntekter på ca kr 3.000.000 pr måned har en vesentlig mindre inntjening mot slutten av 1996, til tross for at denne del av året vanligvis er mest innbringende i transportnæringen. Den argumentasjon som er ført av ankemotparten med utgangspunkt i at nedskriving av aksjene må likestilles med salg, kan etter dette ikke føre fram.

Ankemotparten kan ikke høres med at ankende part burde ha møtt på generalforsamlingen der aksjene ble nedskrevet og tegnet seg for nye aksjer. Han kunne likevel ha vært innløst, og det ville i alle tilfelle vært uklart hvilket standpunkt ankemotparten ville ha inntatt dersom ankende part etter utvidelse av aksjekapitalen hadde blitt sittende f eks med én aksje. Det konkluderes med at ankende part har sin pensjonsrett i behold, og med hjemmel i avtalen av 06 12 1996 kreves det bankgaranti for at ankemotparten oppfyller sine forpliktelser her. Det legges ned slik påstand:

1. Brandshaug Spedisjon AS betaler til Helge R Brandshaug kr 8 846,15 pr måned fra 15 februar 1999 til betaling skjer, med 12 % rente p.a. fra betaling skulle ha skjedd til betaling skjer.

2. Brandshaug Spedisjon AS er forpliktet til å betale pensjon til Helge R Brandshaug i samsvar med aksjonæravtalen.

3. Brandshaug Spedisjon AS tilpliktes å stille bankgaranti for den aktuariske verdi av den gjenstående garantiforpliktelse.

4. Brandshaug Spedisjon AS betaler saksomkostninger til Helge R Brandshaug for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotparten har for lagmannsretten pekt på at Brandshaug Spedisjon AS er en liten bedrift med få ansatte, som bare skal håndtere kontrakter. Den har ikke opparbeidet egne verdier. Ankende part hadde bare kort ansettelsestid og hadde ikke opparbeidet pensjonsrettigheter der. Det er heller ikke dokumentert at selskapet har verdier ut over det som avspeiles i regnskapene.

At det foreligger bristende forutsetninger for pensjonsavtalen, er ikke påberopt av ankemotparten. Det som anføres, er at forutsetningene er oppfylt, men på en annen måte enn det man hadde regnet med. Realiteten er at ankende part står uten aksjer uten at det foreligger noe salg slik aksjonæravtalen angir. Her må det imidlertid ses på sammenhengen i avtalen, og det må stilles spørsmål om hva partene mente med bestemmelsene omkring pensjon for ankende part.

Det hadde vært mulig for ankemotparten å nedskrive verdien av aksjene til en ubetydelig verdi og så innløst dem. I så fall ville det vært klart at retten til pensjon falt bort. At ankemotparten har gått fram på en annen måte - ved at verdien av aksjene nedskrives til null - kan ikke være avgjørende her. Det anføres at ankende part var klar over at han ikke skulle være aksjonær på lengre sikt, men løses ut etter kort tid. Morten Berg, som representerte ankende part under forhandlingene, har gitt uttrykk for at pensjonsretten må anses bortfalt gjennom nedskrivingen, og hans standpunkt må tillegges betydelig vekt når aksjonæravtalen skal tolkes på dette punkt.

Den avtale som foreligger, var bindende for begge parter, selv om den var ufullstendig. Den dekker således ikke direkte tilfeller der ankende part blir stående uten aksjer uten at dette kan tilbakeføres til salg. På dette punkt må den presiseres og utfylles, og her må det ha vekt at det som rent faktisk skjedde, ligger nær opp til salg. Når avtalen ble kalt «Aksjonæravtale», peker også dette i retning av at retten til pensjon var betinget av at ankende part eide aksjer i bedriften.

Aksjonæravtalen gjaldt etter sin ordlyd «eierforholdene» i Brandshaug Spedisjon AS, og i den avtale som ble inngått hos advokat Mitsem 06 12 1996, omtales den som en avtale som gjelder «utøvelse av aksjerettigheter». Formålet med avtalen må for ankende parts vedkommende ha vært å selge seg ut av bedriften. Den hadde imidlertid en betydelig negativ egenkapital, og når det ikke var andre som var interessert i å skyte inn kapital, hadde dette sin årsak i bedriftens vanskelige økonomi. Selskapet hadde et betydelig krav på ankende part, som ikke tilførte selskapet noe. Han var tvertimot en utgiftspost for selskapet, og avtalen må tolkes i lys av dette.

Slik aksjonæravtalen er formulert, må det - når den leses i sammenheng - legges til grunn at den rett ankende part skulle ha når det gjaldt pensjon, skulle falle bort etter to år. Videre må det legges til grunn at pensjonsspørsmålet stod mindre i fokus enn det ankende part gjør gjeldende i dag. Dette illustreres bl a ved at pensjonsspørsmålet var knyttet opp mot verdien av selskapet.

Selskapets økonomiske situasjon var bekymringsfull, og det var avhengig av å få tilført ny egenkapital dersom den skulle få tilført midler annetsteds fra. Dersom det ikke hadde latt seg gjøre å tilføre ny egenkapital, ville bedriften sannsynligvis ha gått konkurs, og pensjonsrettighetene ville da falt bort umiddelbart. Ankemotparten kunne ha handlet taktisk, ved å skrive aksjekapitalen ned og så innløst de aksjer ankende part satt med. Denne realitet var ankende part oppmerksom på, og han søkte også råd bl a hos sin advokat for å få avklart hvordan han burde stille seg. Han valgte å la være å møte på generalforsamlingen og tegnet heller ikke nye aksjer i forbindelse med utvidelse av aksjekapitalen. Han henholdt seg i stedet til sin egen oppfatning, - at han hadde en pensjon som løp så lenge han levde eller til han solgte sine aksjer.

Slik den økonomiske situasjon for selskapet var, kunne det ikke være rom for noen evigvarende pensjon, og det ankende part fikk, var en kortvarig ordning som ledd i en «redningsoperasjon». Hans rett til pensjon falt bort da aksjene ble nedskrevet, og dette var han også innforstått med. Det vises i denne forbindelse til det standpunkt han inntok i likningssammenheng, - at han ikke hadde noen gjeld til selskapet etter at han ikke lenger hadde aksjer i dette. At det ble brukt ord som «oppsigelse» av pensjonen, må være uten betydning, siden poenget med denne måte å behandle pensjonsspørsmålet på, var å finne en ordning i ankende parts favør. For øvrig gjøres det gjeldende at det i alle fall ikke kan kreves bankgaranti for oppfyllelse, og det legges ned slik påstand:

1. Sandnes herredsretts dom av 9 juli 1999 stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett til Brandshaug Spedisjon AS evt med 12 % rente fra betaling skulle ha skjedd til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten når det gjelder bankgarantien, men - under tvil - til et annet resultat når det gjelder spørsmålet om pensjonsretten er i behold.

Som det fremgår av gjennomgangen innledningsvis, ble ankende part gitt en rett til pensjon gjennom aksjonæravtalen punkt 9 første ledd. Det eneste som direkte er sagt om bortfall av pensjonsretten, er inntatt i bestemmelsens tredje ledd, der det heter at pensjonsretten faller bort «ved et eventuelt salg» fra ankende parts side. Det er tale om en avtale som skulle regulere et økonomisk mellomværende av ikke ubetydelig omfang, og det rettslige utgangspunkt må da være at avtalens egen ordlyd - teksten - må stå sentralt når innholdet av avtalen skal fastlegges.

Ankemotparten har i hovedsak bygget sin argumentasjon på en forutsetning om at retten til pensjon var avhengig av at ankende part var aksjonær i bedriften. Dette baseres igjen på flere argumenter: Det vises til at avtalen er kalt «Aksjonæravtale» og at den gjaldt «eierforholdene». Videre vises det til at når det i avtale inngått hos advokat Mitsem 06 12 1996 refereres til aksjonæravtalen, omtales denne som en avtale som knytter seg til «utøvelse av aksjerettigheter» i selskapet. Endelig anføres det at ankende part må ha basert seg på en tilsvarende tankegang da han skrev til likningskontoret vedrørende likningen for 1995. Her argumenterte han således med at det ikke lenger var noen aksjer å få utbytte av, etter at verdien var nedskrevet til null.

Lagmannsretten skal til dette bemerke at når ankemotparten har inngått på en avtale som inneholder en særskilt klausul om pensjonsspørsmålet, må det være grunn til å forvente at de forutsetninger som i tilfelle er lagt inn om bortfall av retten til pensjon, er rimelig klart formulert i avtalen. Det må også kunne forventes at slike forutsetninger, i den utstrekning de foreligger, er tatt inn i den sammenheng der de naturlig hører hjemme. De slutninger som kan trekkes bl a ut fra avtaledokumentets tittel («Aksjonæravtale») må på denne bakgrunn være av underordnet betydning ved tolking av avtalen på dette punkt. Lagmannsretten minner her om at det er tale om en avtale som er inngått etter forhandlinger, og begge parter må da kunne stole på det som skal sies om et så viktig punkt som ellers fremtrer som så nøye regulert i avtalen, er sagt på en slik måte at motparten har muligheter for å forholde seg til det i en forhandlingssituasjon. Det måtte derfor være ankemotpartens sak å presisere det hvis klausulen om bortfall ved «salg» skal oppfattes annerledes enn formuleringen - tolket etter sin ordlyd - skulle tilsi.

Det må etter dette legges til grunn at avtaleklausulen om at retten til pensjon skulle falle bort ved salg av aksjene, som utgangspunkt må tolkes etter sin ordlyd. Spørsmålet blir så om den situasjon som foreligger etter at aksjene ble nedskrevet til null og ankende part etter dette ikke lenger har noen (aksje)verdier å selge, kan likestilles med det «salg» som er direkte regulert i avtalen. I denne forbindelse må det også ses hen til at Johs Lunde AS i aksjonæravtalen punkt 12 var gitt rett til å kjøpe ut de øvrige aksjonærer født xx.xx.1998 til en pris tilsvarende det gjennomsnittlige årlige resultat før skatt innenfor en angitt tidsperiode multiplisert med fem.

Ankemotparten har argumentert med at når Lunde hadde anledning til å løse inn de aksjer ankende part satt med og regnskapsutviklingen viste at aksjene ikke hadde noen verdi, må det likestilles med salg når verdien av aksjene «nulles» slik det ble gjort her. Det hevdes, nærmere bestemt, at når aksjene var «nullet», forelå det ikke lenger noen aksjer ankende part kunne selge.

Lagmannsretten er et stykke på vei enig i dette, og det er av denne grunn det kan være plass for tvil når det gjelder utfallet av saken. Lagmannsretten finner imidlertid ikke å kunne legge avgjørende vekt på at ankemotparten kunne ha eliminert pensjonsretten ved å gå fram på en annen måte, når dette rent faktisk ikke er gjort. Det ligger således fast at det er tale om en fremforhandlet avtale, der begge parter må kunne stole på at det som skal sies om så viktige forutsetninger som dette, er sagt rimelig klart i avtaledokumentet og i den sammenheng der det hører hjemme.Videre må det være viktig at de forutsetninger som er lagt i avtalen, følges formelt riktig opp. Og når det gis anvisning på en klar beregningsmåte mht den verdi som skal brukes ved innløsning, slik tilfellet er her, må det være grunnleggende at innløsning skjer på en betryggende måte. At aksjene «nulles» etter regnskapsmessige vurderinger som kan være riktige eller gale, kan slik lagmannsretten ser det, under disse omstendigheter ikke likestilles med salg eller innløsning, med den konsekvens at den ankende parts rett til pensjon faller bort. Her kan det ikke være uten betydning at Johs Lunde AS tydeligvis har vurdert den økonomiske verdi av selskapet mer positivt enn det de formelle regnskapstall skulle tilsi. I motsatt fall ville dette selskap neppe vært villig til å skyte inn så mye kapital, og det ville ikke hatt så mye for seg å bruke Brandshaugnavnet som markedsføringselement, slik det tydeligvis har vært gjort.

For lagmannsretten er det ikke noe avgjørende poeng at ankende part kan ha vært klar over at pensjonsretten var «prisgitt» motparten, for så vidt som at denne kunne løse ham ut og derved eliminere pensjonsretten. At han slik sett må ha vært innforstått med at pensjonsretten kunne være tidsbegrenset, blir for lagmannsretten heller ikke avgjørende. Poenget er - som påpekt ovenfor - at når avtalen regulerer spørsmålet om innløsning og bortfall slik at begge parters interesser må forutsettes ivaretatt, blir det viktig at de angitt prosedyrer følges. Når dette ikke er gjort, kan det, slik lagmannsretten ser det, ikke «rettes på» gjennom den argumentasjon som ankemotparten baserer seg på. Den måte ankende part i en presset situasjon har argumentert på overfor likningskontoret, blir for lagmannsretten heller ikke noe moment av betydning i saken.

Ankemotparten har ellers anført at det er tale om en liten bedrift med få ansatte, at ingen av de øvrige medarbeidere har pensjonsavtaler og at ankende part ikke har arbeidet så lenge i bedriften at han har «tjent opp» pensjonsrettigheter der. Heller ikke dette kan være avgjørende. Det ligger fast at det aktuelle tvistetema må vurderes ut fra det avtalegrunnlag som foreligger, at dette er resultat av forhandlinger mellom partene og at det må ha tatt sikte på at det skulle finnes en balansert løsning i denne avtalesituasjon og i forholdet mellom disse parter. Hvis det skulle vise seg at den forpliktelse ankemotparten har påtatt seg, virker urimelig tyngende, må dette i tilfelle vurderes etter avtaleloven §36, men denne bestemmelse er ikke påberopt i saken.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at ankende part har sine pensjonsrettigheter i behold, og han må derfor gis medhold i sin påstand punkt 1 og 2. Når det gjelder bankgaranti, ser lagmannsretten det slik at aksjonæravtalen ikke gir hjemmel for et slikt krav, og den avtale som ble inngått hos advokat Mitsem 06 12 1996, må anses oppfylt ved bankgaranti stilt i umiddelbar etterkant av den sistnevnte avtale. Det er etter dette ikke grunnlag for å pålegge ankemotparten å stille bankgaranti som angitt i påstanden punkt 3, og denne del av påstanden tas ikke til følge.

Anken har ikke vært forgjeves, og saksomkostningsspørsmålet må vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172, §173, §174 Ankende part har ikke fått medhold for så vidt gjelder spørsmålet om bankgaranti, og spørsmålet om saksomkostninger må derfor vurderes etter §174. Lagmannsretten finner ikke å kunne benytte unntaksreglene i bestemmelsens annet ledd, og baserer seg derfor på hovedregelen i første ledd. Det vises i denne forbindelse til at saken har bydd på tvil og at ankemotparten har hatt rimelig grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse, jf Rt-1957-888 og Rt-1978-1136, samt Schei: Tvistemålsloven (1998) Bind I s. 570-71.

Saksomkostninger tilkjennes etter dette ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett.

Lagmannsrettens dom er enstemmig.

Domsslutning:

1. Brandshaug Spedisjon AS betaler til Helge R Brandshaug kr 8 846,15 - åttetusenåttehundreogførtiseks 15/100 - pr måned fra 15 februar 1999 til betaling skjer, med 12 - tolv - % rente p.a. fra betaling skulle ha skjedd til betaling skjer.

2. Brandshaug Spedisjon AS er forpliktet til å betale pensjon til Helge R Brandshaug i samsvar med aksjonæravtalen.

3. Brandshaug Spedisjon AS frifinnes for krav om å stille bankgaranti for den aktuariske verdi av den gjenstående garantiforpliktelse.

4. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.