HR-1998-28 - Rt-1998-946

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1998-06-03
Publisert:	HR-1998-00028 - Rt-1998-946 (264-98)
Stikkord:	(Vinagentur-dommen), Avtalerett, Avtaleinngåelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om det var inngått bindende avtale om kjøp av aksjer i et vinagenturfirma og om vinagenturfirmaet var medansvarlig for å betale formidlingshonorar for salg av aksjene. Bakgrunnen for saken var at Hermansen, som sammen med Mikkelsen eide aksjene i Vincompagniet AS (tidl. Frode Hermansen AS), ønsket seg ut av selskapet. Salgsoppdraget ble gitt til Nils Skogen (tidl. Lindblom), som formidlet kontakt med Siem/Norex. Partene gjennomførte forhandlinger, men på tampen ble selskapet solgt til en annen (Skaugen). Høyesterett fant at alle vesentlige punkter i avtalen var avklart mellom Hermansen/Mikkelsen og Siem/Norex og at de derfor var bundet av avtalen. Sakens andre spørsmål var om VinCompagniet var medansvarlig for provisjonskravet til Skogen i tilfelle Mikkelsens anke ikke førte fram. Høyesterett kom under tvil til at Vincompagniet var medansvarlig for å betale provisjon.
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1995-947 A - Høyesterett HR-1998-00028, nr 285/1997
Parter:	I. Steinar Mikkelsen (advokat Bjørn Stordrange - til prøve) mot Nils Skogens dødsbo (advokat Anders Chr Stray Ryssdal). II. Nils Skogens dødsbo (advokat Anders Chr Stray Ryssdal) mot VinCompagniet AS (advokat Bjørn Stordrange - til prøve)
Forfatter:	Stang Lund, Coward, Aarbakke, Pedersen, Holmøy
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §38, Aksjeloven (1976) §12-10, §12-5, Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder krav om honorar ved formidling av salg av aksjer. Hovedspørsmålet er om bindende avtale var inngått.

Nå avdøde Frode Hermansen stiftet i 1976 Frode Hermansen AS. Selskapet videreførte et vinagentur Hermansen personlig hadde drevet i lengre tid. Steinar Mikkelsen kjøpte i 1982 en halvpart av aksjene i selskapet, og ble daglig leder og styreformann. Frode Hermansen AS' virksomhet økte betydelig i årene etter at Mikkelsen ble medeier og ansvarlig for driften, og selskapet var i 1991 Norges største agent for vin og sprit. I tillegg hadde selskapet noen faste eiendommer og et heleid datterselskap, Squash Entrepriser AS.

Hermansen ønsket i juli 1991 å selge sin halvpart av aksjene i Frode Hermansen AS. Den 11 oktober 1991 inngikk Frode Hermansen AS og Lindblom, Skogland & Partners AS (heretter Lindblom) avtale om at Lindblom skulle finne en investor som kunne gå inn som partner i Frode Hermansen AS. Avtalens bestemmelser om oppdrag, oppdragsgiver og honorar og betalingsbetingelser var som følger:

"1. OPPDRAGET

I forbindelse med at grunder og partner Frode Hermansen ønsker å trekke seg tilbake innen 31.12.1991, skal LS&P finne investor som kan gå inn som partner i selskapet Frode Hermansen A.S, aktiv eller passiv, på 50 % basis. ....

For det tilfelle at oppdragsgiver velger å selge etter fristens utløp til en investor som er skaffet tilveie av LS&P, gjelder honorar og betalingsbetingelser som i punkt 5. ....

2. OPPDRAGSGIVER

Frode Hermansen A.S v/direktør Steinar Mikkelsen. ....

5. HONORAR OG BETALINGSBETINGELSER

Når avtale om ny partner foreligger og investor har foretatt full innbetaling av det avtalte salgsbeløp, skal LS&Ps honorar være NOK 1 mill. som utbetales uten opphold av Frode Hermansen. For salgsbeløp som overskrider NOK 16 mill., får LS&P 25 % av det overskytende beløp.

Hvis oppdragsgiver velger å akseptere et bud som er lavere enn de forutsatte NOK 16 mill., blir LS&Ps honorar å beregne prosentvis i forhold til det som ovenfor er avtalt.

Eventuelle direkte kostnader forbundet med oppdraget kommer i tillegg, og skal alltid forhåndsavtales med oppdragsgiver.

LS&P skal bare honoreres for løsning av oppdraget"

Oppdragsavtalen er undertegnet av Lindblom, Hermansen og Mikkelsen, og under underskriftene står det henholdsvis "Lindblom, Skogland & Partners AS" og "Frode Hermansen AS".

Det ble ikke inngått noen avtale om salg av aksjene innen 2 desember 1991, og oppdrags avtalen ble forlenget uten at ny tidsfrist ble fastsatt. Det er uomtvistet at oppdragsavtalen fortsatt var gjeldende i mai og juni 1992.

Under arbeidet med å formidle salg av aksjene kom Lindblom høsten 1991 blant annet i kontakt med Kristian Siem i London. I en statusrapport 27 desember 1991 anbefalte Lindblom at det ble inngått avtale med Siem. Dette ble det foreløpig ikke noe av, og Lindblom fortsatte arbeidet med å finne investorer som kunne møte selgerens krav. Lindblom hadde kontakt med flere mulige investorer, og herunder fortsatt kontakt med Siem.

Etter drøftelse med Mikkelsen formidlet Lindblom 7 april 1992 til Siem blant annet en intensjonsavtale og forslag til vilkår fra Mikkelsen. Lindblom opplyste i telefaks til Siem samme dag at Mikkelsen var klar til å inngå avtale i april, og at han nå konsentrerte seg om to endelige kandidater, hvorav Siem var den ene.

Etter forslaget til intensjonsavtale skulle Frode Hermansen AS fisjoneres i Frode Hermansen Vin AS og Frode Hermansen Eiendom AS. Et Siemselskap, Norex Court i London, skulle overta 51 prosent av aksjene i vinselskapet for 8,75 millioner kroner. Intensjonsavtalen inneholdt følgende bestemmelser om holdingselskap og finansiering

"3. SM og KS stifter et holdingselskap med aksjekapital på 100 000,- NOK. Holdingselskapet opptar en gjeld på ca 10 mill. (med garanti fra aksjonærene) som benyttes til å kjøpe alle aksjene i FH Vin A.S for 17,5 mill. NOK. Herav får begge parter utbetalt 5 mill. NOK, mens resten blir stående som lån/egenkapital til selskapet med 3,75 mill. NOK fra hver av partene.

4. NC låner FH Eiendom A.S 7,25 mill. NOK for å løse ut FH mot bankgaranti fra FH for tilbakebetaling av de 7,25 mill. NOK pluss renter, inntil T. Olsensgt. 5b er solgt - sannsynligvis sommeren 1992.

5. Når T. Olsensgt. 5b er realisert, har SM som eier av de gjenværende verdier i FH Eiendom A.S rett og frihet til å realisere de gjenværende verdier når og hvordan det måtte passe."

Forkortelsene SM, KS og NC betyr her Steinar Mikkelsen, Kristian Siem og Norex Court.

Mikkelsens forslag inneholdt blant annet følgende:

"SM vil på denne bakgrunn nødig gi fra seg 51%, men kan tenke seg 50-50, pluss aksjonæravtale, på et bedre nivå enn 8,75 mill. NOK.

Hvis investor insisterer på 51%, vil SM gjerne motta et tilbud som er lett å akseptere.

SM kan også være villig til å diskutere salg av 100% av et rendyrket FH Vin A.S på nivå 18 mill. NOK.

I så fall vil han ha rett til å være i selskapet i 15 år med en minimumslønn på 500.000,- NOK - indeksregulert. Ved en eventuell fratreden fra SMs side, skal han forplikte seg til ikke å starte konkurrende virksomhet."

Samme dag sendte Lindblom et brev til Mikkelsen, hvor det framgikk:

"Modellen vil sikre Frode Hermansen hans minimumsforlangende som nevnt i kontrakt mellom Frode Hermansen A.S og Lindblom, Skogland & Partners A.S, med svært god sannsynlighet for skattefrihet, hvis avtalen gjøres nå.

Steinar Mikkelsen vil i tillegg få merverdien av resterende realverdier i det nyopprettede eiendomsselskap.

Signalene fra Kristian Siem er at han ønsker å handle nå."

Den fortsatte kontakt førte til at det ble holdt et møte 27 april 1992 med Siem hos Frode Hermansen AS, og Siem ble introdusert for Hermansen. Kristian Siem sendte 30 april 1992 et brev til Frode Hermansen med tilbud om på vegne av selskap i Norex Group å kjøpe hans aksjer for 16 millioner kroner. Det het i brevet:

"I refer to our pleasant meeting in your office last Monday, 27 April.

I confirm that a company in the Norex Group is interested in, and has the intention of purchasing your 50% shareholding in Frode Hermansen A/S on the following basis:

1. Price NOK 16 million.

2. You personally buy the flat which you occupy at a price of NOK 880,000.

3. You waive any rights to pension or other claims against the Company.

4. Seller guarantee that the balance sheet for the Company dated 31.12.91 correctly reflect assets and liabilities and that there are no hidden claims against the Company.

5. The sale includes the right to continue to use the name Frode Hermansen indefinitely

6. Our commitment to acquire your shares will be subject to our Board's approval. If the Board were to turn this proposal down, I may pursue this investment outside the Norex Group.

Further subjects are the agreements with Mr S Mikkelsen as joint shareholder and employee of the Company, financing and review of the 1991 accounts and reasonable due dilligence.

Please let med know if the above is acceptable to you. Upon affirmative confirmation, we will forthwith proceed with the preparation of documentation, finance and the review of the properties."

Den 4 mai 1992 svarte Hermansen følgende:

"Thank you for your kind offer by telefax 30 April, of which I confirm as follows:

1. Price: NOK 16 million - to be credited on my accounts on or before 15 June 1992.

2. The flat I occupy at Bygdøy Allé 111 will be purchased from Frode Hermansen A/S soonest after receipt of financial settlement. NOK 880000.

3. I waive any rights to pension or other claims against Frode Hermansen A/S.

4. I guarantee that the balance sheet for Frode Hermansen A/S dated 31.12.1991 correctly reflects assets and liabilities and that there are no hidden claims against the Company.

5. The sale includes the right to continue to use the name Frode Hermansen A/S indefinitely.

6. My commitment to accept the offer will be subject to Steinar Mikkelsens approval of the agreements between you and him.

Trusting that you will find the above in good order, I remain."

Mikkelsen har opplyst at han satte brevet i pennen for Hermansen.

Siem engasjerte i begynnelsen av mai advokat Olav Vikøren for å utarbeide kontraktutkast. Siem og Mikkelsen avtalte et møte 15 mai 1992. Dette fant sted i advokatkontoret til Vikøren. Til stede var Mikkelsen, Siem, Rieker (revisor) og Vikøren.

I møtet framla Vikøren en tre siders momentliste, som var utarbeidet på grunnlag av brev 30 april og 4 mai 1992 og telefonsamtaler med Siem. Momentlisten hadde en rekke punkter og omfattet i alt omlag 30 emner. Under en del av emnene tilføyde Vikøren i møtet for hånden notater om spørsmål partene drøftet. Det framgår av de håndskrevne notater på Vikørens eksemplar at partene blant annet må ha drøftet kjøp av aksjer, sammensetning av styret, selskapets formål og budsjett og ansettelsesavtale mellom Frode Hermansen AS og Mikkelsen. Det er under punktet om ansettelsesavtalen påført med hånd lønn 500.000 kroner, pensjonsalder 67 år og varighet 5 år og 1 års oppsigelse. Konkurransebegrensning er oppført som tema, men her er det ikke gjort notater. Datoen 11 juni og klokkeslett 1500 er også påført for hånden, og "mandag, derfor ... (uleselig)" er tilføyd.

Etter møtet sendte Mikkelsen 20 mai markedsinformasjon til Siem, og 26 mai kommentarer til regnskapet for 1991, plan for salg av faste eiendommer og antatte virkninger av dette på resultatene for 1992, 1993 og 1994 og styrets beretninger for Frode Hermansen AS og Squash Enterpriser AS. Revisjonsberetningene skulle ifølge brevet ettersendes. Samlet gevinst for salg av faste eiendommer anslås til 12,3 millioner kroner og for salg av Squash Enterpriser 6 millioner kroner, tilsammen 18,3 millioner kroner. Under forutsetning av slike salg anslås resultatet for 1992 til 10 millioner kroner, 1993 til 17,5 millioner kroner og 1994 til 7 millioner kroner, til sammen 34,5 millioner kroner. Samme dag sendte Mikkelsen vedtekter i Frode Hermansen AS, kopi av aksjonæravtale mellom Hermansen og Mikkelsen, personnumrene til ektefellen (som var påtenkt som medlem av styret) og ham selv, og opplysninger om Hermansens aksjeleilighet og egen bolig.

Under henvisning til tidligere samtaler sendte Vikøren 29 mai "grovutkast" til salgsavtale mellom Frode Hermansen og Frode Hermansen Holding AS for 50 prosent av aksjene og "grovutkast" til aksjonæravtale og stiftelsesdokument for Frode Hermansen Holding AS. Aksjesalgsavtalen mellom Mikkelsen og Frode Hermansen Holding AS skulle i hovedsak være basert på Hermansens avtale, som inneholdt hovedvilkårene inntatt i brevene av 30 april og 4 mai 1992. Det ble opplyst at Siem ikke hadde gjennomgått kontraktene, og tatt forbehold om eventuelle kommentarer fra ham. Vikøren underrettet om at det ennå ikke var bestemt om Norex PLC i London eller Kristian Siem AS skulle eie aksjene i holdingselskapet.

Den 2 juni sendte Vikøren pr telefaks til Mikkelsen utkast til aksjekjøpsavtale mellom Frode Hermansen Holding AS og Mikkelsen og utkast til ansettelseskontrakt. Vikøren pekte på at dokumentasjonen også burde inneholde en bekreftelse på at styret i Frode Hermansen AS godkjente overdragelse av aksjene til Frode Hermansen Holding AS. Han ba om å få kontonummer opprettet i Frode Hermansen Holding AS' navn for innbetaling av aksjekapital.

Siem underrettet i telefaks 3 juni Vikøren om at Mikkelsen hadde akseptert å betale kjøpet av boligen kontant. Samme dag underrettet Vikøren pr telefaks Mikkelsen om at Siem ønsket en ny klausul i aksjekjøpsavtalene der det skulle framgå at kjøpesummen skulle justeres hvis det viste seg at en vesentlig del av agenturene falt bort i de første tre årene etter overdragelsen på grunn av eierskiftet. Telefaksen inneholdt et forslag til ny klausul 9, og Vikøren ba om en tilbakemelding om hvorvidt dette var akseptabelt for Hermansen og Mikkelsen.

Den 5 juni ble endrete utkast til stiftelsesdokumenter, aksjekjøpsavtaler med salg av boligene til Hermansen og Mikkelsen og aksjonæravtale mellom Kristian Siem AS og Mikkelsen vedrørende Frode Hermansen Holding AS sendt Siem og Mikkelsen. Ny klausul 9 var inntatt i aksjekjøpsavtalene. Vikøren ba om at Mikkelsen samordnet kommentarene fra Hermansen og ham selv. Bankkonto for Frode Hermansen Holding AS for innbetaling av aksjekapital ble etterspurt.

Vikøren har i bevisopptak for Høyesterett opplyst at Mikkelsen ringte 9 juni og opplyste at Hermansen ikke ville akseptere klausul 9 i aksjekjøpsavtalen om justering av kjøpesummen i tilfelle en vesentlig del av agenturene falt bort på grunn av eierskiftet. Dette ble akseptert av Siem.

Siem underrettet i telefaks 10 juni om at han hadde avtalt et møte på Vikørens kontor neste dag klokken 10 for å undertegne dokumentasjonen, at Kristian Siem AS hadde innbetalt sin del av aksjekapitalen i Frode Hermansen Holding AS, og han ba Mikkelsen om å betale sin del av aksjekapitalen. Da Mikkelsen ikke møtte, undertegnet Siem avtaler og stiftelsesdokumenter. Deretter ble utkastene sammen med to oversendelsesbrev levert samme dag av Siem på kontoret til Frode Mikkelsen AS. Den tidligere foreslåtte klausul 9 om justering av kjøpesummen i tilfelle en vesentlig del av agenturene skulle falle bort på grunn av eierskiftet, var utelatt.

Av innledningen til Vikørens oversendelsesbrev til Frode Hermansen AS (att: Steinar Mikkelsen) framgår at i "forbindelse med dokumentasjonen for salg av aksjene i Frode Hermansen AS vedlegges følgende dokumenter til underskrift". Deretter oppreknes blant annet meldingskjema "Registrering av Aksjeselskap" for undertegning av Petra Mikkelsen og Dem, stiftelsesdokumentasjon for holdingselskapet for undertegning tre steder, to interimsbevis og to aksjebrev i Frode Hermansen AS for undertegning og underskrevne avtaler om aksjekjøp m v for medundertegning. Siem overleverte også et brev til Frode Hermansen (antakelig feilbenevnt Frode Hermansen AS), hvor det framgår:

"Vedlagt oversendes avtale mellom Frode Hermansen Holding AS, Frode Hermansen AS og Dem selv vedrørende salg av halvparten av aksjene i Frode Hermansen AS. Som anmodet av Steinar Mikkelsen er klausul 9 i kontrakten tatt ut, og vi håper at avtalen nå er i overensstemmelse med Deres brev av 4. mai 1992. Av praktiske årsaker er avtalen allerede undertegnet av Kristian Siem på vegne av Frode Hermansen Holding AS.

Dersom De finner å kunne akseptere avtalen, vil oppgjør kunne finne sted med tre virkedagers varsel. Dette henger sammen med at notis må gis banken for opptakelse av lån.

Vi vedlegger også utkast til et brev som er tenkt til prinsipalene til Frode Hermansen AS, og vil sette pris på Deres synspunkter på dette.

Skulle De ha noen spørsmål i forbindelse med ovenstående står vi selvsagt til tjeneste."

Samme dag undertegnet Mikkelsen og Hermansen en avtale med Skaugen om salg av Mikkelsens og Hermansens aksjer for 32 millioner kroner fordelt med 16 millioner kroner på hver av selgerene til M.S. Holding AS under stiftelse. Holdingselsskapet skulle Mikkelsen og Skaugen eie med en halvpart hver. Mikkelsen underrettet i brev 15 juni 1992 Siem om at tilbud om å kjøpe 50 prosent av aksjene i Frode Hermansen AS med dertil hørende avtaler ikke var akseptert av Hermansen og Mikkelsen.

Siem reagerte på dette umiddelbart i en telefaks dagen etter. Det heter her blant annet:

"After six months work, substantial expenses and having met all seller's requirements, I find your letter ofødt xx.xx.1992 surprising and inadequate. The deal was accepted a long time ago and the agreements have been developed in accordance with you and your requests for changes have been met.

You have never before indicated that you personally had any problems with the deal.

The closing date of June 11 was set on May 15. Mr Hermansen decided at the last minute to be absent because he did not like clause 9 of the Agreement, which was removed at your reguest. You told med on June 11 that you were, in any event, not available because you had clients in town.

Right up to the closing date of 11 June you urged us to complete by the 15 June and stressed the importance of a timely closing. We took all necessary measures to meet your schedule."

Frode Hermansen AS meddelte i telefaks samme dag til Siem at Mikkelsen var bortreist til 22 juni 1992. Lindblom forsøkte 16 juni å avtale et møte snarest mulig, uten å lykkes. Det er opplyst at Lindblom først ble klar over at aksjene var solgt og at Skaugen var den nye partneren, under et besøk hos Frode Hermansen AS i august 1992.

Siem reiste ved stevning 16 oktober 1992 søksmål for Oslo byrett med krav om at Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen skulle betale erstatning begrenset oppad til 10 millioner kroner (sak nr 92-8334 A/32). Lindblom, Skogland & Partners AS reiste ved stevning 17 februar 1993 søksmål for Oslo byrett mot Frode Hermansen AS, Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen og krevde 1 million kroner i honorar (sak 93-1344 A/66). Byretten forente sakene til felles behandling og avsa dom 14 oktober 1994 som for sak 93-1344 A/66 hadde slik domsslutning:

"1. Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen A.S dømmes til in solidum å betale til Lindblom, Skogland & Partners A.S 1 mill. kroner med tillegg av renter fra 25.9.92 til betaling skjer.

2. Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen A.S dømmes til i fellesskap å betale til Lindblom, Skogland & Partners A.S kr 80.000 i saksomkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra forkynnelsen av dommen.

4. Frode Hermansen frifinnes."

Byretten kom til at Mikkelsen og Hermansen hadde bundet seg til å inngå avtale med Siem om opprettelse av et holdingselskap og salg av aksjene i Frode Hermansen AS. Forbeholdet i punkt 6 i Hermansens aksept 4 mai 1992 var falt bort i og med at Siem og Mikkelsen under forhandlingene var blitt enige om de vesentlige vilkår for Siems inntreden i selskapet.

Steinar Mikkelsen og Frode Hermansen AS anket til Borgarting lagmannsrett. Under saksforberedelsen for lagmannsretten overtok Nils Skogen, og senere hans dødsbo, kravet fra Lindblom, Skogland & Partners AS. Frode Hermansen AS endret navnet til VinCompagniet AS. Borgarting lagmannsrett avsa dom 25 april 1997 med slik domsslutning:

"1 Steinar Mikkelsen dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Nils Skogen, hans dødsbo, 1.000.000 -enmillion - kroner med tillegg av 18 % rente p a fra 25 september 1992 til 31 desember 1993 og 12 % rente p a fra 1 januar 1994 til betaling skjer.

2 Vincompagniet A/S frifinnes.

3 I søksmålet mellom Steinar Mikkelsen og Nils Skogen, hans dødsbo, tilkjennes ikke saksomkostninger verken for by- eller lagmannsrett.

4 Nils Skogen, hans dødsbo, dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Vincompagniet A/S saksomkostninger for byretten med 32.650 - trettitotusensekshundredeogfemti - kroner og for lagmannsretten med 159.225 - etthundreogfemtinitusentohundredeogfemogtyve - kroner."

Lagmannsretten la til grunn at det før 11 juni 1992 var enighet om alle forhold som skulle inngå i avtalekomplekset, og også om ordlyden i kontraktene bortsett fra bestemmelsen om konkurransebegrensning for Mikkelsen personlig. Sett i en total sammenheng var dette et forhold av relativt underordnet betydning, slik at manglende avklaring ikke kunne medføre at partene var ubundet.

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten framgår av dommene.

Steinar Mikkelsen og Nils Skogens dødsbo har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Mikkelsens anke gjelder domsslutningen punktene 1 og 3, og retter seg mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Dødsboets anke gjelder frifinnelsen av VinCompagniet i domsslutningen punkt 2 og saksomkostninger i punkt 4, og retter seg også mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett har Steinar Mikkelsen og fire vitner avgitt utenrettslige erklæringer og forklart seg ved supplerende bevisopptak. Ett vitne er nytt for Høyesterett. Det er framlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Mikkelsen har for Høyesterett frafalt en anførsel om at honorar ikke kan kreves utbetalt fordi Siem ikke har innbetalt kjøpesummen for Hermansens aksjer. Det gjøres heller ikke gjeldende at ansvar for honoraret påligger Hermansen. Saken står for øvrig for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.

Steinar Mikkelsen gjør for Høyesterett i hovedsak gjeldende:

Dødsboets rettsforgjenger, Lindblom, hadde ikke krav på provisjon, fordi forhandlingene mellom Hermansen, Mikkelsen og Siem ikke førte til endelig avtale. Kontakten mellom partene hadde som formål å klarlegge tilbudets innhold og premisser med sikte på en endelig vurdering når alle spørsmål var avklart, jf Rt-1984-624.

Prinsipalt anføres at krav om skriftform og undertegning før partene ble bundet, ble avtalt eller i alle fall forutsatt da forhandlingene ble innledet. Denne forutsetning har partene senere ikke fraveket. Avtale vil etter dette ikke foreligge før de endelige utkast var underskrevet av partene. De avtaler og stiftelsesdokument som Siem undertegnet 11 juni 1992 og overleverte til Frode Hermansen AS, er rettslig sett å anse som tilbud, og forutsatte aksept fra Hermansen og Mikkelsen. Dette framgår blant annet av et av oversendelsesbrevene, hvor det ble uttalt at dersom Hermansen fant å kunne akseptere avtalene, ville oppgjør kunne finne sted med tre virkedagers varsel.

Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke forelå tilstrekkelig enighet om sentrale deler av kontraktene. Avtaleforholdet gjaldt ikke bare salg av Hermansens aksjer, men også Siems inntreden som partner i det daværende Frode Hermansen AS. Det var i begynnelsen av juni 1992 uenighet om sentrale deler av avtaleforholdet. Siem introduserte under sluttfasen av forhandlingene nye og viktige klausuler om kontant betaling for overtakelse av boligen og justeringer av kjøpesummen i tilfelle eierskiftet førte til bortfall av agenturer. Utkastet til ansettelsesavtale inneholdt uakseptable bestemmelser om ansettelse på prøve og livsvarig konkurransebegrensning, som selv om de senere hadde blitt frafalt eller modifisert, ga signaler om grunnlaget for det framtidige samarbeid. Mikkelsen anfører at han i telefonsamtale med Vikøren 9 juni underrettet om at avtaleutkastene ikke kunne aksepteres. Klausul 9 ble nevnt som et eksempel på dette. Han hadde heller ikke kjennskap til at avtaleslutning var avtalt å finne sted 11 juni. Dette underbygger at det ikke forelå en endelig avtale mellom partene.

Finansiering av Siems kjøp av Hermansens aksjer ble også fastlagt på et meget sent tidspunkt, og Mikkelsen ble ikke informert. Opplegget var at et nystiftet holdingselskap skulle kjøpe Hermansens og Mikkelsens aksjer for i alt 32 millioner kroner. Siem og Mikkelsen skulle hver betale 50.000 kroner i aksjekapital. Mikkelsen skulle overføre sine aksjer mot å få en rentebærende fordring på 16 millioner kroner. Siems finansiering ville medført at kjøp av Hermansens aksjer for 16 millioner kroner skulle skje ved at holdingselskapet lånte hele beløpet i bank. Lånet skulle betales tilbake med midler fra Frode Hermansen AS i løpet av to og et halvt år. Dette hadde ut fra sin daværende finansielle situasjon ingen mulighet til å betale et lån av denne størrelsesorden innen en så kort tidsperiode. I tillegg kommer at Siem etter hvert viste seg bare å være interessert i størst mulig avkastning på investeringen, og ikke i å delta aktivt i driften av vinagentselskapet.

Lindblom hadde heller ikke krav på honorar som følge av Hermansen og Mikkelsens avtale med Skaugen om salg av aksjene i Frode Hermansen AS til et holdingselskap under stiftelse. Dette følger av at oppdragsavtalens bestemmelser om honorar forutsatte at Lindblom skaffet en investor til veie, og at honorar bare skulle betales for "løsning av oppdraget". Det er uomtvistet at Lindbloms arbeid ikke førte til at kontakten mellom Skaugen og Mikkelsen ble etablert. Oppdragsavtalen kan ikke forstås slik at honorar også skal betales i de tilfelle oppdragsgiveren får kontakt med investor uten Lindbloms mellomkomst.

Direkte kontakt og avtaleslutning mellom Hermansen, Mikkelsen og Skaugen er heller ikke et brudd på oppdragsgiverens lojalitetsforpliktelse overfor mellommannen, fordi oppdragsavtalen ikke hadde bestemmelser om eller forutsatte eksklusivitet for Lindblom. Dette framgår forutsetningsvis av oppdragsavtalen punkt 1 sjette avsnitt om etterhonorar for det tilfelle at oppdragstakeren etter fristens utløp selger til en investor som Lindblom hadde skaffet til veie, og av punkt 5 fjerde avsnitt om at honorar bare betales ved løsning av oppdraget. Det foreligger ikke et rettsbrudd som medfører ansvar for honorarkravet.

I ankesaken vedrørende VinCompagniet gjøres gjeldende at oppdragsavtalen må forstås slik at Hermansen personlig var ansvarlig for å betale honoraret i tilfelle Lindblom må anses for å ha formidlet en endelig avtale om salg av hans aksjer. Dette følger av avtalens ordlyd, hvor det uttrykkelig framgår at Frode Hermansen skal betale. Ved å sammenholde den endelige oppdragsavtale med utkastet framgår det at den opprinnelige betalingsplikt for Frode Hermansen AS ble endret til Hermansen personlig. Ved fortolkning av avtalen må det også legges vesentlig vekt på at omkostninger ved aksjonærenes salg av aksjer ikke skal belastes aksjeselskapets regnskaper, fordi utgiften ikke har noen sammenheng med aksjeselskapets virksomhet. Det er heller ikke adgang til å finansiere slike omkostninger gjennom aksjeselskapet, i dette tilfellet ved hjelp av et lån til aksjonæren eller ved å utbetale utbytte, fordi Frode Hermansen AS' økonomiske situasjon medførte at slike transaksjoner ikke ville være tillatt etter aksjeloven §12-10, §12-4 og §12-5.

Steinar Mikkelsen har lagt ned slik påstand:

"I (Mikkelsen - Skogens dødsbo)

1. Steinar Mikkelsen frifinnes.

2. Steinar Mikkelsen tilkjennes omkostninger for alle tre instanser.

II (Skogens dødsbo - VinCompagniet A/S)

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. VinCompagniet A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Nils Skogens dødsbo gjør for Høyesterett i hovedsak gjeldende:

I forhold til Steinar Mikkelsen og VinCompagniet AS gjøres prinsipalt gjeldende at Lindblom har krav på honorar fordi bindende avtale om salg av Hermansens aksjer ble inngått mellom Mikkelsen, Hermansen og Siem.

Vilkårene for salg av Hermansens aksjer ble bindende fastlagt ved Siems skriftlige tilbud 30 april 1992 og Hermansens skriftlige aksept 4 mai samme år. Partene kom fram til enighet om de vesentlige vilkår for Siems inntreden i selskapet i møte med advokat Vikøren 15 mai 1992, og forbeholdet i aksepten om Mikkelsens godkjenning ble da innfridd. Hovedvilkårene i aksjonæravtalen, stiftelsen av holdingselskapet og avtale om fortsatt ansettelse av Mikkelsen i Frode Hermansen AS ble partene enige om, og den forutsatte dokumentasjon vedrørende gjennomføring av det avtalte aksjesalg kunne utarbeides og undertegnes. Det er forfeilet og uten forankring når Mikkelsen anfører at partene har avtalt eller forutsatt skriftform og undertegning. En eventuell forutsetning fra Mikkelsens og Hermansens side om å kunne stå fritt inntil avtalene var undertegnet, var ikke kommet til uttrykk ovenfor Siem.

Dødsboet tilbakeviser at vesentlige spørsmål var uavklart etter møtet 15 mai 1992. Mikkelsen fikk tilsendt samtlige utkast til dokumentasjon etter hvert, og hadde anledning til å vurdere alle sentrale forhold i sammenheng. Det framkom ingen innvendinger til dokumentasjonen bortsett fra en innvending vedrørende en ny klausul 9 om reduksjon av vederlaget for aksjene i tilfelle agenturet falt bort på grunn av eierskifte. Forslaget ble tatt ut av avtalene. De innvendinger Mikkelsen anfører å ha vedrørende finansieringen, ønsket om en aktiv partner, ansettelsesavtalen og nye klausuler vedrørende faste eiendommer, er først framsatt etter at avtalen ble brutt ved at aksjene 11 juni 1992 ble solgt til et holdingselskap under stiftelse, som Skaugen og Mikkelsen eide sammen. Innvendingene gjelder ikke vesentlige avtalevilkår, og bindende avtale hevdes å ha foreligget uansett.

I alle tilfelle må det tas hensyn til Mikkelsens klanderverdige forhold i forbindelse med avtaleinngåelsen. Han har unnlatt å komme med innvendinger under forhandlingene, og har heller ikke opplyst om forhandlingene med en annen kjøper. Dette er i seg selv et moment som kan medføre at bindende avtale foreligger, jf Rt-1987-1205.

Subsidiært anføres at også avtalen med Skaugen om salg av Hermansens og Mikkelsens aksjer utløste krav på honorar. Dette følger av bakgrunn for og formålet med oppdragsavtalen med Lindblom. Rådgivning og formidling for å finne fram til nye investorer i bedrifter krever et omfattende forarbeid og nært samarbeid med bedriftens ledelse. Oppdragets art tilsier eksklusivitet som en naturlig forutsetning for oppdragsavtalen med mindre annet framgår av avtaleforholdet, jf Rt-1930-663. Selv om kontakten mellom Skaugen og Mikkelsen ikke er formidlet av Lindblom, medfører eksklusiviteten at krav på honorar utløses når avtale inngås med Skaugen.

Ytterligere subsidiært gjøres gjeldende at Mikkelsen under forhandlingene opptrådte rettsstridig, og at han derved er ansvarlig for honoraret. Oppdragsavtalen medførte et nært og gjensidig samarbeid mellom Mikkelsen og Lindblom for å finne fram til en egnet investor og partner. Selv om Lindblom hadde hovedansvaret for å finne investor, hadde Mikkelsen også forslag som ble drøftet med Lindblom. Kontakten mellom Mikkelsen og Skaugen ble imidlertid først kjent for Lindblom etter at forhandlingen med Siem var brutt, og avtalen med Skaugen var et faktum. Ved å gå bak ryggen på Lindblom og Siem og helt i sluttfasen i hemmelighet å forhandle frem en avtale med en tredje part, har Mikkelsen opptrådt illojalt. Dette bruddet på lojalitetsplikten medførte at forholdet til Siem ble brutt, og bruddet førte til at honorar ikke kunne kreves utbetalt.

I ankesaken mot VinCompagniet gjøres gjeldende at oppdragsavtalen må forstås slik at Frode Hermansen AS var ansvarlig for betaling av honoraret. Det framgår av avtalen at den gjelder selskapet, og at selskapet ved Mikkelsen er oppdragsgiver. Oppdraget gjaldt å finne fram til en ny investor og partner i selskapet, og utgiftene til dette må Mikkelsen og Hermansen kunne bli enige om at selskapet skulle dekke ut fra selskapets egne interesser. Det anføres å være en feilskrift når avtalens punkt 5 om betaling av honoraret angir at Frode Hermansen personlig er ansvarlig, og i alle tilfelle er selskapet ansvarlig sammen med Hermansen.

Subsidiært anføres at honoraret kunne vært belastet holdingselskapet i forbindelse med stiftelsen, og deretter blitt dekket ved lån og utbytte fra Frode Hermansen AS. De framlagte budsjetter forutsatte realisasjon av faste eiendommer med betydelig gevinst. Dette ville gitt en ekstraordinær inntekt og øket egenkapital slik at vilkårene i aksjeloven §12-4 og §12-5 for utbetaling av utbytte ville vært oppfylt.

Nils Skogens dødsbo har nedlagt slik påstand:

"ALTERNATIV 1: SÆRSKILTE PÅSTANDER

Ankesak I

1. Lagmannsrettens dom, dens pkt. 1, stadfestes.

2. Steinar Mikkelsen dømmes til å betale Nils Skogens dødsbo sakens omkostninger for alle retter.

Ankesak II

1. VinCompagniet AS dømmes til å betale Nils Skogens dødsbo kr 1000000 - kroner enmillion - med tillegg av 18 % rente p.a. fra 25. september 1992 til 31. desember 1993, og 12 % rente p.a. fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. VinCompagniet AS dømmes til å betale Nils Skogens dødsbo sakens omkostninger for alle retter.

ALTERNATIV 2: FELLES PÅSTAND

1. Byrettens dom i sak 93-1344 A 66, dens pkt. 1, stadfestes, dog slik at renter tilkjennes med 18 % p.a. fra 25. september 1992 til 31. desember 1993 og 12 % rente p.a. fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Steinar Mikkelsen og VinCompagniet dømmes til å betale Nils Skogens dødsbo sakens omkostninger for alle retter."

Jeg er kommet til at Steinar Mikkelsens anke ikke kan føre fram, og er på de vesentlige punkter enig i lagmannsrettens begrunnelse. Dødsboets anke finner jeg under tvil å måtte ta til følge.

Jeg behandler først Mikkelsens anke.

Denne anke gjelder spørsmålet om Lindblom (nå Nils Skogens dødsbo) har krav på 1 million kroner i honorar på det grunnlag at Mikkelsen og Hermansen i mai/juni 1992 hadde inngått avtale om salg av Hermansens aksjer i Frode Hermansen AS. Prinsipalt gjøres gjeldende at bindende avtale ikke ble inngått med Siem. Det er ikke omtvistet at Lindblom formidlet kontakten med Siem, og at Mikkelsen er ansvarlig dersom avtale ble inngått. Spørsmålet om bindende avtale er inngått, beror i hovedsak på en rettslig bedømmelse av det som passerte mellom partene.

Partene er uenige om den rettslige betydning av brevene av 30 april og 4 mai 1992. Mikkelsen hevder at brevene bare ga uttrykk for en intensjon, og at en bindende avtale var betinget av undertegnete avtaler etter at alle spørsmål var avklart. Dødsboet anfører at brevene inneholdt et betinget tilbud og en betinget aksept. Bindende avtale om salg av Hermansens aksjer forelå da Siem og Mikkelsen ble enige om de øvrige hovedvilkår for Siems inntreden, og Siems forbehold var innfridd.

Siem sendte etter forutgående kontakt over noen tid og innledende forhandlinger med Lindblom og Mikkelsen et brev 30 april 1992 til Hermansen, hvor han meddelte at et selskap i Norexgruppen på visse nærmere angitte vilkår var villige til ("is interested in, and has the intention of") å kjøpe Hermansens aksjer i Frode Hermansen AS. Forespørselen var avhengig av styrets samtykke, men i tilfelle styret avslo meddelte Siem at han kunne tenke seg å gjennomføre ("may pursue") investeringen utenom Norexgruppen. Det ble tatt forbehold for så vidt angikk avtale med Mikkelsen som aksjeeier og ansatt i selskapet, finansiering og for resultatet av en gjennomgåelse og bekreftelse av årsregnskapet for 1991. Henvendelsen avsluttes med at i tilfelle bekreftelse ("affirmative confirmation") vil partene fortsette med forberedelse av avtalegrunnlaget ("documentation"), finansiering og vurdering av selskapets eiendeler.

Hermansen besvarte henvendelsen 4 mai 1992, og innledet med å takke for tilbudet ("offer"). Deretter bekreftes ("confirm") og gjentas de vilkår som framgikk av Siems henvendelse, men det tilføyes at vederlaget 16 millioner kroner måtte være innbetalt før eller senest 15 juni 1992. Hermansens tilkjennegivende av at han aksepterte tilbudet ("commitment to accept the offer") var betinget av Mikkelsens godkjenning ("approval") av avtalene mellom Siem og Mikkelsen. Det er opplyst at brevet fra Hermansen ble ført i pennen av Mikkelsen.

Jeg bemerker at brevene viser at Siem og Hermansen var enige om prisen på aksjene, overdragelse av og kjøpesummen for den leilighet Hermansen disponerte, frafallelse av retten til pensjon og andre krav mot selskapet, en garanti for selskapets balanse pr 31 desember 1991 og framtidig bruk av navnet Frode Hermansen AS. De avtalte vilkår var forutsatt å bli effektive når Siems forbehold var avklart, og Siem og Mikkelsen var blitt enige om de øvrige vilkår for Siems inntreden. Hermansen (og mest sannsynlig også Mikkelsen på det daværende tidspunkt) oppfattet forespørslen som et tilbud, som betinget av Mikkelsens godkjenning ble akseptert såframt oppgjør fant sted senest 15 juni 1992. Siems forespørsel må etter min mening oppfattes som et betinget tilbud og Hermansens svar som en betinget aksept, hvoretter de vesentlige vilkår for erverv av Hermansens aksjer ble fastlagt. Den fastsatte frist for gjennomføringen viser at også Hermansen har ansett seg bundet. De i brevene omtalte vilkår ble med dette bindende, og derved ikke gjenstand for fortsatte forhandlinger.

Mikkelsen har anført at forhandlingssituasjonen, avtalens viktighet, stiftelsen av et nytt aksjeselskap og kontraktsforholdets kompleksitet innebar en forutsetning om skriftlighet, og dette medførte at partene ikke ble bundet før endelig og undertegnet avtale forelå. Dette støttes blant annet av at Vikøren i et av oversendelsesbrevene av 11 juni hadde uttalt at om Hermansen fant å kunne akseptere, ville oppgjør kunne finne sted med tre virkedagers varsel. Avtaleutkastene inneholdt en bestemmelse om at hver avtale bare var bindende hvis de øvrige avtaler ble undertegnet, hvilket også underbygger at underskrift var et vilkår for en bindende avtale.

Muntlige avtaler er bindende med mindre annet følger av lov, avtale eller er forutsatt mellom partene. Høyesterett har i flere avgjørelser ut fra en konkret vurdering lagt til grunn at partene blir bundet når de er blitt enige om alle vesentlige punkter i en avtale, selv om ikke alle forhold er avklart og undertegnet avtale ikke foreligger, jf Rt-1987- side 1205, Rt-1991-1171 og Rt-1996-415. Det er ikke rettslig grunnlag for generelt å kreve skriftlighet i mer sammensatte avtaleforhold, men forhandlingsituasjonen kan i slike tilfelle føre til at partene gjensidig forutsetter et endelig utkast og undertegning før de blir bundet. Dette kan eksempelvis være tilfelle hvor flere deltar i forhandlingene på partenes vegne eller hvor partene er fra to eller flere land.

I de tilfelle partene i skriftlig form har avtalefestet noen hovedvilkår, vil det være nærliggende å anse avtale for inngått når partene har blitt enige om de øvrige vesentlige vilkår. Etter hvert som resultatene av forhandlingene viser seg og enighet oppnås, kan hver av partene ut fra en allmenn forutsetning om gjensidig lojalitet ha grunnlag for å anta at partene er bundet selv om endelig avtale ikke er undertegnet. I vår sak var partene i skrift enige om hovedvilkårene for salget av Hermansens aksjer, og disse vilkår ville også gjelde for et eventuelt salg av Mikkelsens aksjer. Forhandlingene om å gjennomføre aksjesalget og de øvrige vilkår for å gå inn som deltaker ble deretter gjennomført, og verken Mikkelsen eller Hermansen hadde innvendinger mot eller framsatte forslag til endringer av de utkast til avtaler som Vikøren utarbeidet på grunnlag av de skriftlig nedtegnete hovedvilkår for aksjesalget og resultatet av forhandlingene. Dersom Hermansen og Mikkelsen hadde ønsket å stå helt fritt til å forkaste eller godta forhandlede og fullstendige utkast til avtaler, burde et så vesentlig forbehold etter at partene i begynnelsen av mai var blitt enige om hovedvilkårene for salg av Hermansens aksjer, ha kommet klart fram relativt tidlig under de fortsatte forhandlinger. Jeg tilføyer at en ikke uttalt forutsetning om å stå fritt, kunne ut fra avtalesituasjonen ikke ha vært synbar for Siem.

Vikørens betingete formulering i oversendelsesbrevet 11 juni til Frode Hermansen finner jeg ikke grunn til å legge vekt på. Det framgår av oversendelsesbrevet samme dag til Mikkelsen at stiftelsesdokumenter, interimsbevis og aksjebrev og avtalene, var vedlagt til underskrift. En påberopt bestemmelse i avtalene om at den enkelte avtale var avhengig av at de andre avtaler måtte undertegnes for at partene skulle bli bundet, løser ikke spørsmålet om enighet i dette tilfelle forelå før undertegning. Disse bestemmelser gjelder sammenhengen mellom avtalene, og tar ikke sikte på spørsmålet om undertegning er et vilkår for kontrakt.

Mikkelsen har også anført at han ikke mottok, og i alle fall ikke var kjent med, ansettelsesavtalen, og at han i telefonsamtale med Vikøren 9 juni meddelte at de mottatte utkast var uakseptable. Klausul 9 ble ifølge Mikkelsen bare nevnt som et eksempel. Mikkelsen bestrider også at det var avtalt kontraktsundertegning (closing) hos Vikøren 11 juni. Jeg bemerker at disse anførsler ikke underbygges av de øvrige opplysninger om partenes opptreden på denne tid, eller av de skriftlige bevis.

Det framgår av Vikørens sekretærs håndpåtegning på telefaks 2 juni til Frode Hermansen AS at tolv sider ble sendt. Dette sidetall omfatter også ansettelsesavtalen, som uttrykkelig nevnes i oversendelsesbrevet. Mikkelsen bestrider ikke å ha mottatt denne telefaks, og det virker uforståelig at han ikke reagerte om et så vesentlig dokument manglet. Det virker heller ikke sannsynlig at Vikøren unnlot å reagere overfor Siem, dersom han hadde fått forståelse av at Hermansen og Mikkelsen ville trekke seg umiddelbart før undertegning. Tvert om meddelte Siem i telefaks 10 juni til Mikkelsen at han hadde avtalt et møte hos Vikøren neste dag kl 10, at Kristian Siem AS hadde innbetalt sin del av aksjekapitalen i Frode Hermansen Holding AS, og han ba Mikkelsen om å betale sin del av aksjekapitalen.

Jeg tilføyer at det virker lite sannsynlig at Mikkelsen var ukjent med at stiftelsesdokumenter og avtaler skulle undertegnes 11 juni. Den frist Hermansen hadde fastsatt for innbetaling av kjøpesummen var mandag 15 juni, og Mikkelsen visste om fristen. Dersom denne frist skulle overholdes var praktisk sett torsdag 11 juni siste dag for undertegning. Denne dato ble påført Vikørens eksemplar av momentlisten for hånden i møtet 15 mai, hvilket underbygger at tiden for avtaleslutning var drøftet i møtet. Jeg nevner også at aksjesalgsavtalene som Mikkelsen mottok, hadde bestemmelser om at kontraktsundertegning (closing) skulle finne sted 11 juni med mindre en annen dato ble avtalt mellom selger og kjøper.

Det avgjørende blir etter dette om Siem og Mikkelsen under forhandlingene i mai og begynnelsen av juni må antas å ha blitt enige om de vesentlige vilkår for Siems inntreden i Frode Hermansen AS. Ved den rettslige bedømmelse av hva som passerte mellom Siem og Mikkelsen legger jeg til grunn at partene i begynnelsen av mai var enige om de vesentlige vilkår for overdragelse av Hermansens aksjer og salg av leiligheten til ham. Denne enighet ga rammen for de fortsatte forhandlinger om overdragelse av Mikkelsens aksjer og Siems inntreden i Frode Hermansen AS.

Møtet 15 mai gjaldt oppfølgning og gjennomføring av de vilkår Hermansen og Siem var blitt enige om, og avtalen mellom Siem og Mikkelsen. Hovedpunktene i Vikørens momentliste som ble framlagt i møtet, gjaldt blant annet gjennomføring av kjøp av aksjene, garantier og skadesløsholdelse, fortsatt bruk av navnet Frode Hermansen, frafallelse av retten til pensjon og andre krav, salg av leiligheten til Hermansen, aksjonæravtale og forholdet til vedtektene, styret, generalforsamling, utbytte, selskapets administrasjon, ansettelsesavtale og herunder konkurransebegrensning. Vikøren har i bevisopptak for Høyesterett opplyst at Mikkelsen verken på egne eller Hermansens vegne hadde forbehold eller reservasjoner med hensyn til momentlisten eller dens enkelte punkter, og at partene var enige om alle forhold som ble tatt opp og drøftet i møtet. Resultatet ble først et grovutkast og deretter utkast til stiftelsesdokumenter for holdingselskapet, avtaler om aksjekjøp og salg av Hermansens og Mikkelsens boliger til dem, aksjonæravtale og ansettelsesavtale. Verken Hermansen eller Mikkelsen hadde kommet med innvendinger mot eller foreslått endringer før Mikkelsen i telefonsamtale med Vikøren 9 juni reagerte på klausul 9 om justering av kjøpesummen i aksjekjøpsavtalene.

Mikkelsen bestrider at de sist mottatte avtaler som var undertegnet av Siem, var ferdig forhandlet og derved bindende, fordi partene ikke var enige om enkelte vesentlige spørsmål. Dette gjaldt vilkårene for overdragelse av Mikkelsens bolig, opprettelse av holdingselskapet og ønsket om en mer aktiv partner, ansettelsesavtalen, og Siems lånefinansiering av aksjekjøpet og Mikkelsens risiko ved dette. Til underbygging av dette er blant annet vist til Siems introduksjon av nye klausuler sent under forhandlingene. Det hevdes ikke at Siem eller Vikøren under forhandlingene i mai og juni, eller i telefonsamtalen 9 juni, ble gjort kjent med de innvendinger Mikkelsen senere har kommet med.

Uenigheten om Mikkelsens overtakelse av boligen anføres å gjelde avtalens bestemmelse om at Mikkelsen skal betale kjøpesummen 5.200.000 kroner kontant ved undertegning. Mikkelsen anfører at hans oppfatning var at kjøpesummen skulle gjøres opp ved dekning i vederlaget for salget av hans aksjer i Frode Hermansen AS. Bestemmelsen om kontant betaling ble først brakt inn av Siem 3 juni, angivelig etter en telefonsamtale mellom Siem og Mikkelsen 2 juni. Jeg bemerker at Mikkelsen ikke bestrider at han hadde en telefonsamtale med Siem 2 juni, og at vilkårene for overtakelsen av boligen var et tema. Det framgår av Siems håndskrevne notat samme dag at partene var enige om kjøpesummen, og dette er heller ikke bestridt. Dersom Mikkelsen ønsket en annen oppgjørsform, hadde dette vært naturlig å ta opp når det nye utkast forelå. Oppgjørsformen etter at man er enige om vederlaget, kan i dette tilfelle ikke være et spørsmål av den karakter at partene ikke var bundet.

Mikkelsens innvendinger mot ansettelsesavtalen gjelder prøvetid på seks måneder, og en bestemmelse om livsvarig konkurransebegrensning for ham personlig i tilfelle fratreden. Vikøren har i bevisopptaket for Høyesterett opplyst at bestemmelsen om prøvetid kom inn i avtalen ved en feiltakelse, og at den ville blitt strøket om Mikkelsen hadde gjort oppmerksom på dette. Bakgrunnen for den tidsubegrensete konkurransebegrensing og partenes holdning til dette under forhandlingene har ikke vært belyst for Høyesterett. Jeg bemerker at en konkurransebegrensning i tilfelle Siem kjøpte alle aksjene allerede var omtalt i Mikkelsens forslag til vilkår som ble sendt Siem 11 april. En eventuell uenighet om varigheten av en konkurransebegrensing kunne antakelig ha vært løst, jf avtaleloven §38. Jeg finner at innsigelsen om prøvetiden ikke kan tillegges vekt, og at en eventuell uenighet om omfang og varighet av en konkurransebegrensning i tilfelle Mikkelsen fratrådte som daglig leder, ikke er så vesentlig at Mikkelsen og Hermansen var ubundet.

Mikkelsens anførsler i tilknytning til holdingselskapet går i første rekke ut på at Siem etter hvert viste seg bare å være en passiv investor og ikke en aktiv partner. Mikkelsen ville i så fall bli eneste eier som skulle være ansvarlig for driften av Frode Hermansen AS. Uenighet om partnerens rolle anføres å være helt fundamental i et framtidig og langvarig samarbeid i et selskap med to eiere. Jeg bemerker at Lindbloms oppgave var å "finne investor som kan gå inn som partner i selskapet Frode Hermansen A.S, aktiv eller passiv på 50% basis", jf oppdragsavtalen punkt 1 første avsnitt. Det er ikke anført at Mikkelsen under den relativt langvarige kontakt med Siem eller i sluttforhandlingene tok opp grunnlaget for Siems inntreden i selskapet. Han kan ikke etter at avtalene og stiftelsesdokumentene var forhandlet og enighet oppnådd om de vesentlige avtalevilkår, høres med at hans forutsetning var et ønske om en aktiv partner. Dersom en slik forutsetning skulle ha vært til stede, har den ikke på noe tidspunkt under forhandlingene med Siem vært gitt tilkjenne. Jeg tilføyer at opprettelse av et holdingselskap ble foreslått allerede i utkast til intensjonsavtale av 7 april 1992, og at et holdingselskap under stiftelse etter dette forslag skulle erverve aksjene. Holdingselskap har senere vært drøftet mellom partene, og det er ikke anført at Mikkelsen har hatt noen innvendinger mot at et holdingselskap eide aksjene i Frode Hermansen AS.

Mikkelsens innvendinger mot finansieringen gjelder at Siems kontantbidrag bare var 50.000 kroner i aksjekapital i holdingselskapet. Dette medførte at kjøpesummen 16 millioner kroner for Hermansens aksjer ble finansiert ved at holdingselskapet skulle ta opp et tilsvarende lån, som ble forutsatt nedbetalt i løpet av to og et halvt år ved tilførsel av inntekter fra Frode Hermansen AS. Årsregnskapene for 1992, 1993 og 1994 hevdes å vise at det ikke ville vært mulig med en nedbetaling av lånet innen den forutsatte tid. Resultatet kunne ha blitt at banken hadde gått på holdingselskapet, og at Mikkelsens fordring på holdingselskapet for overføring av hans aksjer kunne gå tapt. Finansieringen anføres å ha vært ukjent for Mikkelsen.

Jeg bemerker at Mikkelsen på vegne av Frode Hermansen AS den 26 mai framla oversikt over eiendomsverdier og inntektsoverslag. Den viste en samlet gevinst ved avhending av eiendommer og datterselskap på 18,3 millioner kroner og samlet resultat for årene 1992-1994 på 34,5 millioner kroner medregnet gevinst ved salg av eiendommer og selskap. Det er uimotsagt opplyst at Mikkelsen deltok i møter med flere banker. Kristian Siem AS avga 11 juni 1992 selvskyldnerkausjon for lånet på 16 millioner kroner begrenset til 8 millioner. Samme dag utstedte Siem et såkalt "Letter of Comfort", hvor han personlig blant annet innesto for at holdingselskapet ville være i stand til å møte sine forpliktelser så lenge banken hadde kredittengasjement med selskapet. Jeg har vanskelig for å se at det ut fra de forutsetninger Mikkelsen selv hadde presentert under forhandlingene og hans deltakelse i møter med bankene, kan rettes vesentlige innvendinger mot Siems finansiering av aksjekjøpet. Jeg tilføyer at bankens krav om sidesikkerhet og personlig inneståelse bare gjaldt Siem.

Jeg finner etter dette at alle vesentlige punkter i avtalen mellom Siem og Mikkelsen ble avklart før 11 juni 1992. Hermansens forbehold i brev 4 mai 1992 om at Mikkelsen skulle godkjenne avtale mellom ham og Siem, var etter dette ikke lenger aktuelt. Mikkelsens innvendinger mot de foreliggende avtaler gjelder spørsmål som han ikke anfører å ha prøvd å avklare under forhandlingene med Siem. Hensynet til Hermansen og hans ønske om å komme ut av selskapet, og enigheten i begynnelsen av mai om de vesentlige vilkår for overtakelsen av Hermansens aksjer, tilsa at Mikkelsen lojalt medvirket til gjennomføringen av salget. Dette underbygger at Mikkelsen måtte forstå at enighet om de vesentlige vilkår for Siems inntreden, ville medføre at bindende avtale forelå før undertegningen.

Jeg har kommet til at Mikkelsen og Hermansen i begynnelsen av juni var bundet overfor Siem, og at Mikkelsen og Hermansen begikk et vesentlig og forsettlig kontraktsbrudd da de inngikk avtale med Skaugen 11 juni 1992. Når jeg har kommet til at avtale ble inngått med Siem, følger kravet på honorar av oppdragsavtalen punkt 5 første ledd. Mikkelsen har godtatt at han er ansvarlig for betalingen. Han har for Høyesterett frafalt en tidligere anførsel om at utbetaling av kjøpesummen til Frode Hermansen i dette tilfelle er et vilkår for betaling.

Ut fra mitt standpunkt til spørsmålet om det forelå en avtale mellom Siem, Hermansen og Mikkelsen, er det ikke nødvendig å gå inn på partenes subsidiære anførsler.

Jeg går nå over til å behandle anken vedrørende VinCompagniet.

Dødsboets anke gjelder spørsmålet om VinCompagniet er medansvarlig for provisjonskravet i tilfelle Mikkelsens anke ikke fører fram. Løsningen avhenger av om punkt 5 første avsnitt i oppdragsavtalen må forstås slik at Hermansen alene er ansvarlig for honorarkravet.

Dødsboet har anført at henvisningen til Frode Hermansen AS i punkt 5 første avsnitt om honorar falt ut fordi AS ble utelatt ved en skrivefeil, og at meningen var at selskapet skulle være medansvarlig for honoraret. VinCompagniet gjør gjeldende at oppdragsavtalen gjaldt salg av Hermansens aksjer, og at bestemmelsen om utbetaling av honorar bare gjaldt Hermansen personlig. Til støtte for sin forståelse har VinCompagniet blant annet vist til Lindbloms avtaleutkast 27 september 1991, hvor det uttrykkelig framgikk at den nye partner ved avtaleinngåelse skulle betale 1 million kroner til Frode Hermansen AS, som deretter skulle utbetale honoraret til Lindblom. Denne løsning ble senere forlatt ved at honorarkravet først skulle betales når det forelå full innbetaling av det avtalte salgsbeløp, og bestemmelsen om betaling nevner ikke selskapet.

Det kan ikke være tvilsomt at Frode Hermansen AS ifølge utkast 27 september 1991 skulle betale honorar etter å ha mottatt 1 million kroner fra investor ved inngåelse av avtale om salg av Hermansens aksjer. En vesentlig endring i forhold til utkastet var imidlertid at betaling av honoraret først skulle finne sted når investor hadde innbetalt hele kjøpesummen. Spørsmålet er om denne endring medførte at Frode Hermansen AS' ansvar for riktig oppfyllelse av oppdragsavtalen falt bort for så vidt angår honoraret. Jeg bemerker at partene i oppdragsavtalen var Frode Hermansen AS og Lindblom, Skogland & Partners AS. Oppdragsgiver var Frode Hermansen AS, og Mikkelsen forhandlet fram oppdragsavtalen. Oppdraget gjaldt å finne en investor som kunne gå inn som en aktiv eller passiv partner med en eierandel på 50 prosent. Dette berørte i særlig grad Mikkelsen, som skulle fortsette virksomheten. Jeg nevner i denne forbindelse at et honorar på 1 million kroner er vesentlig større enn en normal meglerprovisjon for formidling av salg av aksjer for 16 millioner kroner, hvilket må innebære at Mikkelsen forventet noe mer av Lindblom enn bare mekling av et aksjesalg. Lindblom hadde ut fra avtalens rammer, beskrivelse av oppdraget, honorarets størrelse, Mikkelsens posisjon og Hermansens underskrift, all grunn til å gå ut fra at han var engasjert både av selskapet og av Hermansen.

Jeg har derfor under tvil kommet til at VinCompagniet i forhold til Lindblom må være medansvarlig for honorarkravet. Dersom selskapet skulle fri seg fra plikten til å yte vederlag for rådgivning som primært ble utført i selskapets og Mikkelsens interesse, måtte dette klart framgått av avtalen eller være uttrykkelig forutsatt.

Mikkelsens anke har ikke ført fram. Lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningene bør etter min mening bli stående. Saksomkostninger bør imidlertid tilkjennes for Høyesterett, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. For Høyesterett har ankemotparten krevd saksomkostninger med 194.360 kroner, hvorav utgiftene utgjør 13.898 kroner. Kravet tas til følge.

Dødsboets anke har ført fram. Avgjørelsen har imidlertid budt på slik tvil at jeg finner at omkostninger må oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Steinar Mikkelsen og VinCompagniet AS dømmes til en for begge og begge for en å betale til Nils Skogens dødsbo 1.000.000 - en million - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 25 september 1992 til 31 desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer.

2. Lagmannsrettens dom, domslutningens punkt 3, stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Steinar Mikkelsen 194.360 - ethundreognittifiretusentrehundreogseksti - kroner til Nils Skogens dødsbo.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans i ankesaken mellom Nils Skogens dødsbo og VinCompagniet AS.

4. Oppfyllelsesfristen er - 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.